Depresjoner ved endt Efexor-kur

[Gjest banan987]

Hei. Jeg har slitt med depresjoner siden 13-14 års alderen, og i en alder av 15 år begynte jeg med det antideprisive medikamentet "Efexor". Rundt juletider i fjor bestemte jeg meg for å begynne å trappe ned etter å ha brukt medikamentet i drøye syv år. Jeg har nå vært helt fri for bruk siden juni måned (lang nedtrappning), men i det siste har jeg merket betraktelig at jeg har blitt svært deprimert ved siden av sosial angst, tvangstanker og lett irritasjon. Jeg lurer derfor på om dette er etter-bivirkninger/abstinenser som ettervert vill forsvinne, eller om jeg er dømt til å måtte begynne på antidepresiva igjen for å bli kvitt plagene? ps. bruk og nedtrapping har vært i samhold med lege.

[Gjest eowelyn]

Det kan nok synes som om du kanske trenger fortsatt medisinering, uten at jeg kan si noe om dette med faglig tyngde. Men jeg tror ikke det er ettervirkninger av medisinen.

Nå finnes det andre medisiner å prøve. For en ung gutt som deg, ville jeg prøvd wellbutrin. Wellbutrin er et av de antidepressiva som for eks. ikke har noen innvirkning på libido. Sexlysten er intakt, og noen får endog litt mer. Den er også kjent for å gi bra med energi. Dette er viktige områder av livet, og mange mennesker går med redusert lyst, og det er _ikke_ kjekt i lengden..

Nå vet jeg ikke om du har hatt disse bivirkningene på efexor, men en del mennesker har det på dene og andre SSRI. Kanskje mer på andre SSRI. Om du har hatt det ville jeg prøvd wellbutrin (eller aurorix), som begge ikke har denne bivirkning.

Det er bra at du fikk god hjelp som tenåring og kom i gang med medisinering når du tydeligvis trengte det. Jeg håper du ikke blir for motløs ved tanken på at du kanskje må fortsette en stund til med AD. Det trenger ikke være for alltid, og man kan også finne medisiner som ikke har noe særlig bivirkninger. Det viktigste er å fungere godt med seg selv og de rundt en.

Jeg råder deg til ikke å gå for lenge i denne tilstanden, slik at den får sett seg igjen.

Jeg har selv gått i lange tider på ulike AD. Nå har jeg vært uten i over tre år, og ingen ting tydder på at jeg trenger det. Ting kan forandre seg, men jeg har opplevd det samme som deg, å måtte starte opp igjen etter endt seponering.

Ha en god dag.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er sannsynlig at du er en av de som trenger livslang behandling.