ventetiden

[Gjest anonym ja]

Vi har nå venta i 1 år og 8 mnd og enda har ikke tildelinga kommet. Det er en del som har venta like lenge, men de fleste har venta kortere. jeg blir alldeles tussete og på grensa til syk av å gå slik.

Kommer telefonen neste uke, eller må vi vente i et halvt år til, eller må vi vente i et år til?

Til tider verker det i hele kroppen og jeg har alldeles ikke lyst å jobbe!!!!! Jeg vil bare få den store telefonen. Jeg ser for meg barnet, venter, savner, elsker det allerede og vet ikke hvordan jeg skal holde ut!!!!!!!!!!

Flere som har det slik?

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg opplevde det samme da i ventet på yngstebarnet, en adopsjon som skulle vise seg å ta mye lenger tid enn det så ut til da vi startet.

Har aldri hatt så rent hus, så mye god bakst i fryseren, gitt bort så fine, selvlagde gaver til jul og bursdag, osv osv som i den perioden. Jeg holdt på å gå på veggen, så for å unngå dette fylte jeg opp med aktiviteter - til tross for at de var dårlige erstattere for det jeg ventet på! :-)

Da jeg omsider fikk reise, var jeg ikke bare overmoden for hentereise, jeg var også i bedre fysisk form enn noen gang. Det siste året før tildeling var jeg i svømmehallen et par ganger i uka. Jeg telte antall meter jeg svømte, og så for meg at strekningen jeg tilbakela brakte meg samme antall meter nærmere ungen min. Det var en helt særegen følelse å kunne nærme meg ungen min sakte, men sikkert, bit for bit. Det ble plass for mange drømmer og filosoferinger i det bassenget der! :-)

Masse lykke til, og hold ut! Dagen kommer. At det nå engang er slik laget at vi ikke vet NÅR den kommer, gjør det jo ikke akkurat lettere. Men den kommer.

Og når den gjør det, spiller det ingen rolle hvor mange dager som måtte gå før det var deres tur. Den dagen kommer uansett til å være magisk )

*venteklem*

[elann]

Joda vi er nok mange som har slitt med dette. Selv så brukte vi ganske lang tid før vi fikk lillepia vår, da vi startet fikk vi fårespeilt 17 måner ventetid i landet(colombia) men da vi fikk gullet så hadde vi ventet i totalt 3 år og 2 måner(9 månder var i norge). Hadde selv perioder da jeg var helt utslitt og mistet håpet. Det som hjalp meg da var å snakke med andre i samme situasjon, var også sykemelt 2 uker for å kunne ta meg litt inn og så ringte jeg foreningen(ganske ofte).

Vil annbefale at du tar godt vare på deg selv, du skal jo holde ut å være i form til den lille kommer.

I alle fall LYKKE TIL VIDERE PÅ VEIEN TIL DITT ØNSKEBARN. Å ja det er vert all venting...........

[Gjest anonym ja]

Joda vi er nok mange som har slitt med dette. Selv så brukte vi ganske lang tid før vi fikk lillepia vår, da vi startet fikk vi fårespeilt 17 måner ventetid i landet(colombia) men da vi fikk gullet så hadde vi ventet i totalt 3 år og 2 måner(9 månder var i norge). Hadde selv perioder da jeg var helt utslitt og mistet håpet. Det som hjalp meg da var å snakke med andre i samme situasjon, var også sykemelt 2 uker for å kunne ta meg litt inn og så ringte jeg foreningen(ganske ofte).

Vil annbefale at du tar godt vare på deg selv, du skal jo holde ut å være i form til den lille kommer.

I alle fall LYKKE TIL VIDERE PÅ VEIEN TIL DITT ØNSKEBARN. Å ja det er vert all venting...........

Tusen takk, jeg ser ut ifra begge svarene jeg har fått at det ikke nytter å deppe og være sur. Nå skal jeg ut å gå også skal jeg finne på andre aktiviteter. Jeg har vært gjennom to venteperioder før, men ingen av de har vært så lange som dette. I morgen skal jeg også prøve å engasjere meg i jobben min og gjøre alt jeg kan for at resten av vetetiden blir god!

Jeg har jo allerede to dyrebare skatter som opptar meg veldig, men store deler av dagen er jo de på skolen og ellers opptatt med egne venner og aktiviteter..

)

[Gjest anonym ja]

Jeg opplevde det samme da i ventet på yngstebarnet, en adopsjon som skulle vise seg å ta mye lenger tid enn det så ut til da vi startet.

Har aldri hatt så rent hus, så mye god bakst i fryseren, gitt bort så fine, selvlagde gaver til jul og bursdag, osv osv som i den perioden. Jeg holdt på å gå på veggen, så for å unngå dette fylte jeg opp med aktiviteter - til tross for at de var dårlige erstattere for det jeg ventet på! :-)

Da jeg omsider fikk reise, var jeg ikke bare overmoden for hentereise, jeg var også i bedre fysisk form enn noen gang. Det siste året før tildeling var jeg i svømmehallen et par ganger i uka. Jeg telte antall meter jeg svømte, og så for meg at strekningen jeg tilbakela brakte meg samme antall meter nærmere ungen min. Det var en helt særegen følelse å kunne nærme meg ungen min sakte, men sikkert, bit for bit. Det ble plass for mange drømmer og filosoferinger i det bassenget der! :-)

Masse lykke til, og hold ut! Dagen kommer. At det nå engang er slik laget at vi ikke vet NÅR den kommer, gjør det jo ikke akkurat lettere. Men den kommer.

Og når den gjør det, spiller det ingen rolle hvor mange dager som måtte gå før det var deres tur. Den dagen kommer uansett til å være magisk )

*venteklem*

Det er nettopp dette jeg har hatt trøbbel med.. Til vanlig har jeg huset strøkent, men nå har det til tider gått litt for lenge før jeg har fått rydda og vaska.

Men nå skal jeg ut å gå, for den "gamle" kroppen min trenger jo å være i form til alt det som kommer.. Jeg har to store barn og har vært igjennom to venteperioder før, så jeg vet jo hvordan det er, men denne har vært mye lenger. I tillegg blir jeg jo ikke yngre..

Takk for ny motivasjon!

[Gjest ufffff]

Tusen takk, jeg ser ut ifra begge svarene jeg har fått at det ikke nytter å deppe og være sur. Nå skal jeg ut å gå også skal jeg finne på andre aktiviteter. Jeg har vært gjennom to venteperioder før, men ingen av de har vært så lange som dette. I morgen skal jeg også prøve å engasjere meg i jobben min og gjøre alt jeg kan for at resten av vetetiden blir god!

Jeg har jo allerede to dyrebare skatter som opptar meg veldig, men store deler av dagen er jo de på skolen og ellers opptatt med egne venner og aktiviteter..

)

Skulle tro at det var jeg som har skrevet innlegget ditt. Har det på samme måte selv. Vi har snart ventet i tre år... Holder på å gå på veggen. Har mistet alt som heter energi... gidder ikke å vakse rundt til jul osv... Har faktisk tenkt å høre om jeg kunne få et par uker sykmelding--- trenger å komme meg litt.

[Gjest anonym ja]

Skulle tro at det var jeg som har skrevet innlegget ditt. Har det på samme måte selv. Vi har snart ventet i tre år... Holder på å gå på veggen. Har mistet alt som heter energi... gidder ikke å vakse rundt til jul osv... Har faktisk tenkt å høre om jeg kunne få et par uker sykmelding--- trenger å komme meg litt.

Jeg har tenkt det etter begge venteperiodene, da jeg så tilbake, at jeg burde sykemeldt meg i de/den verste perioden. Men i dag har jeg vært flink, vært positiv på jobb, vasket og ommøblert og tatt meg sammen år denne håpløsheten har kommet over meg. MEN, jeg har bare ventet i litt over 1 1/2 år...Jeg aner ikke hvordan jeg er dersom jeg må vente like lenge som deg.

Jeg skjønner at du trenger å sykemelde deg i en periode. Kanskje får du gått litt tur og hentet litt ny energi?

Jeg skjønner deg og innimellom lurer jeg på om de som jobber i adopsjonsforeningene vet hvor ytrolig vanskelig denne tventinga er. De kan jo ikke gjøre noe fra eller til, men jeg håper at de videreformidler litt til samarbeidslanda....

Lykke til videre og måtte den store telefonen komme snart!!!!!

[Gjest det er da ikke mye!!]

Jeg må si at jeg rister på hodet her... Hvis du hadde hatt kina som adopsjonsland ,så er ventetiden nå nær 4 år. Når man tar med tiden med norske papirer så er det gått 5 år siden start av adopsjonen for veldig mange av oss kinaventere.

Hadde du vært i samme situasjon, ja da hadde du hatt grunn til å klage da!!

Dessverre ingen sympati fra meg som du sikkert? skjønner.

[Bookworm]

Jeg må si at jeg rister på hodet her... Hvis du hadde hatt kina som adopsjonsland ,så er ventetiden nå nær 4 år. Når man tar med tiden med norske papirer så er det gått 5 år siden start av adopsjonen for veldig mange av oss kinaventere.

Hadde du vært i samme situasjon, ja da hadde du hatt grunn til å klage da!!

Dessverre ingen sympati fra meg som du sikkert? skjønner.

Å herregud for en reaksjon!! "jeg har det mye verre enn deg, slutt å klag" - det kler ingen!

[Gjest det er da ikke mye!]

Å herregud for en reaksjon!! "jeg har det mye verre enn deg, slutt å klag" - det kler ingen!

Kall det hva du vil for meg. Det er faktisk stoor forskjell fra 1.5 år til 4 års venting. Synes derfor at det er altfor dramatisk å bli så nedfor som trådstarter er allerede.

Det er ingenting å klage over med andre ord. Og jeg klager heller ikke, men konstanterer harde fakta når det gjelder adopsjon anno 2009. Og kan man ikke tåle dette så er det nesten slik at jeg lurer på hvordan man kan bli godkjent i utgangspunktet. Her er det ikke akkurat førstemann i familien man venter på ifølge trådstarter. Førstegangsventere har en mye verre situasjon. (det gjelder ikke meg).

[Gjest anonym ja]

Jeg må si at jeg rister på hodet her... Hvis du hadde hatt kina som adopsjonsland ,så er ventetiden nå nær 4 år. Når man tar med tiden med norske papirer så er det gått 5 år siden start av adopsjonen for veldig mange av oss kinaventere.

Hadde du vært i samme situasjon, ja da hadde du hatt grunn til å klage da!!

Dessverre ingen sympati fra meg som du sikkert? skjønner.

tusen takk skal du ha!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Skikkelig hyggelig du.

Jeg har en helt utrolig sympati med alle kina og Colombia ventere.

Jeg skjønner at det må være helt hinnsides alt å gå å vente så lenge, men det er ikke mindre vanskelig for oss likevel.

[Gjest anonym ja]

Kall det hva du vil for meg. Det er faktisk stoor forskjell fra 1.5 år til 4 års venting. Synes derfor at det er altfor dramatisk å bli så nedfor som trådstarter er allerede.

Det er ingenting å klage over med andre ord. Og jeg klager heller ikke, men konstanterer harde fakta når det gjelder adopsjon anno 2009. Og kan man ikke tåle dette så er det nesten slik at jeg lurer på hvordan man kan bli godkjent i utgangspunktet. Her er det ikke akkurat førstemann i familien man venter på ifølge trådstarter. Førstegangsventere har en mye verre situasjon. (det gjelder ikke meg).

Dette tok kaka!!!

[Gjest togli]

Jeg må si at jeg rister på hodet her... Hvis du hadde hatt kina som adopsjonsland ,så er ventetiden nå nær 4 år. Når man tar med tiden med norske papirer så er det gått 5 år siden start av adopsjonen for veldig mange av oss kinaventere.

Hadde du vært i samme situasjon, ja da hadde du hatt grunn til å klage da!!

Dessverre ingen sympati fra meg som du sikkert? skjønner.

Du verden.. Det må da være lov å komme med en utblåsning og få sette ord på følelsene sine uten at noen skal komme og fortelle at man ikke har lov å føle det slik....

Jeg hadde helt sikkert fått fysisk vondt av å vente så lenge jeg også, så jeg skjønner trådstarter veldig godt!!! (det betyr ikke at jeg forstår andre, i evt verre situasjoner, dårligere).

[Gjest ufffff]

Kall det hva du vil for meg. Det er faktisk stoor forskjell fra 1.5 år til 4 års venting. Synes derfor at det er altfor dramatisk å bli så nedfor som trådstarter er allerede.

Det er ingenting å klage over med andre ord. Og jeg klager heller ikke, men konstanterer harde fakta når det gjelder adopsjon anno 2009. Og kan man ikke tåle dette så er det nesten slik at jeg lurer på hvordan man kan bli godkjent i utgangspunktet. Her er det ikke akkurat førstemann i familien man venter på ifølge trådstarter. Førstegangsventere har en mye verre situasjon. (det gjelder ikke meg).

Ja, dette tok kaka. Som jeg skrev tidligere i tråden her, så har vi ventet ganske lengre enn trådstarter... MEN jeg skjønner trådstarter godt også jeg. Det må da gå an å være frustrert og lufte sine følelser uten at folk skal bli kritisert for det. Dette bør være et forum der man lufter sine tanker og følelser...skjønner godt at det blir mindre og mindre innlegg her inne.

[Gjest anonym ja]

Ja, dette tok kaka. Som jeg skrev tidligere i tråden her, så har vi ventet ganske lengre enn trådstarter... MEN jeg skjønner trådstarter godt også jeg. Det må da gå an å være frustrert og lufte sine følelser uten at folk skal bli kritisert for det. Dette bør være et forum der man lufter sine tanker og følelser...skjønner godt at det blir mindre og mindre innlegg her inne.

Takk! Som sagt har jeg en enorm sympati for alle de som har ventet umenneskelig lenge, Ja, jeg mener at en ventetid på 3-4 år er umenneskelig!!!

Det som gjør det vanskelig er jo at det ikke er noen andre enn vi og noen til om har ventet så lenge som vi, i vårt land. Det å gå å vite at telefonen KAN komme i morgen, eller om ett år, det tar på!

[Gjest anonym ja]

Du verden.. Det må da være lov å komme med en utblåsning og få sette ord på følelsene sine uten at noen skal komme og fortelle at man ikke har lov å føle det slik....

Jeg hadde helt sikkert fått fysisk vondt av å vente så lenge jeg også, så jeg skjønner trådstarter veldig godt!!! (det betyr ikke at jeg forstår andre, i evt verre situasjoner, dårligere).

Takk! Som sagt har jeg en enorm sympati med de som har ventet umenneskelig lenge. Men dette henger jo sammen med at andre fra "vårt land" har ventet mye kortere før tildeling. Vi og noen til er de som har ventet lengst og dette å gå å ikke vite er fryktelig vanskelig.

[Gjest har ventet selv]

Takk! Som sagt har jeg en enorm sympati for alle de som har ventet umenneskelig lenge, Ja, jeg mener at en ventetid på 3-4 år er umenneskelig!!!

Det som gjør det vanskelig er jo at det ikke er noen andre enn vi og noen til om har ventet så lenge som vi, i vårt land. Det å gå å vite at telefonen KAN komme i morgen, eller om ett år, det tar på!

Jeg vet vedig godt hvordan du har det. Det er slitsomt å gå og vente i det uvisse. Samme om andre har ventet både fire og fem år, så hjelper det lite for dere. Men hold ut, det er verd hver eneste ventedag når telefonen kommer! Hvilket land venter dere fra?

[Gjest togli]

Takk! Som sagt har jeg en enorm sympati med de som har ventet umenneskelig lenge. Men dette henger jo sammen med at andre fra "vårt land" har ventet mye kortere før tildeling. Vi og noen til er de som har ventet lengst og dette å gå å ikke vite er fryktelig vanskelig.

Det er jo uansett ingen konkurranse om hvem som må vente lengst og alle må selv få lov å føle hva de føler - og få lov til å gi uttrykk for det. Håper det blir deres tur snart!

[fillolin]

Kall det hva du vil for meg. Det er faktisk stoor forskjell fra 1.5 år til 4 års venting. Synes derfor at det er altfor dramatisk å bli så nedfor som trådstarter er allerede.

Det er ingenting å klage over med andre ord. Og jeg klager heller ikke, men konstanterer harde fakta når det gjelder adopsjon anno 2009. Og kan man ikke tåle dette så er det nesten slik at jeg lurer på hvordan man kan bli godkjent i utgangspunktet. Her er det ikke akkurat førstemann i familien man venter på ifølge trådstarter. Førstegangsventere har en mye verre situasjon. (det gjelder ikke meg).

Evne til medfølelse, å ikke si alt en tenker og å ikke måle alle opp mot seg selv er vel vanligvis også en del av vurderingen før godkjenning

Store klemmer til ALLE som venter og venter i disse dager

[Mrs. Wallace]

Jeg må si at jeg rister på hodet her... Hvis du hadde hatt kina som adopsjonsland ,så er ventetiden nå nær 4 år. Når man tar med tiden med norske papirer så er det gått 5 år siden start av adopsjonen for veldig mange av oss kinaventere.

Hadde du vært i samme situasjon, ja da hadde du hatt grunn til å klage da!!

Dessverre ingen sympati fra meg som du sikkert? skjønner.

Du verden, så usjarmerende svar, da. Jeg regner med at du aldri klager eller er lei deg for noe som helst så lenge det finnes noen i verden som har det verre enn deg? Sett i det lyset burde egentlig ingen på venteliste klage, for det finnes jo folk som ikke blir godkjent engang...

Hva med å være litt solidarisk og empatisk i stedet, og si: Ja, den ventetiden er fæl, det vet jeg alt om.