Gjest Svarttrost_bp Skrevet 11. november 2009 Del Skrevet 11. november 2009 Det siste som skjer i en nedtur er at jeg ikke lenger klarer å glede meg over/sammen med barna, etter det blir det bare helt svart, og jeg har ikke lenger kontroll over meg selv og mine handlinger. Nå er jeg på vei dit. Jeg smiler fremdeles med dem, men gleden i hjertet er borte vekk. JEG TRENGER Å KJENNE AT JEG ER GLAD I DEM, det er det eneste som holder meg oppe! Jeg er redd, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg tenker hold ut, hold ut, hold ut. Men jeg er redd, fordi jeg vet så alt for godt at når linen er så tynn som den er nå, så skal det ingenting til for å få meg til å tippe helt ned i bunn. Og der er det utrygt å være. Fortviler, noen råd? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest lajja Skrevet 11. november 2009 Del Skrevet 11. november 2009 Hva har vært til hjelp tidligere? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
pille2 Skrevet 11. november 2009 Del Skrevet 11. november 2009 Hva frykter du egentlig?? Du må rett og slett ransake deg, spørre deg selv hva du hadde vært uten ungene. Hadde livet ditt vært bedre? Verre? Hvor gamle er barna? Jeg har barn, men ikke biologiske dog..men jeg er heldig..jeg er så glad i barna "mine" at jeg nesten sprenger av glede over å få en kos... På den annen side, så er det trassalder og sjalusi...men det må man ta med på kjøpet. Som fastlegen min sa en gang; "man får av og til lyst å bare hive ungene ut vinduet...men man gjør det jo ikke".. Det har hjulpet meg i allefall... Håper du klarer deg fint med barna dine. De elsker mammaen sin uten betingelser uansett!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Svarttrost_bp Skrevet 12. november 2009 Del Skrevet 12. november 2009 Hva frykter du egentlig?? Du må rett og slett ransake deg, spørre deg selv hva du hadde vært uten ungene. Hadde livet ditt vært bedre? Verre? Hvor gamle er barna? Jeg har barn, men ikke biologiske dog..men jeg er heldig..jeg er så glad i barna "mine" at jeg nesten sprenger av glede over å få en kos... På den annen side, så er det trassalder og sjalusi...men det må man ta med på kjøpet. Som fastlegen min sa en gang; "man får av og til lyst å bare hive ungene ut vinduet...men man gjør det jo ikke".. Det har hjulpet meg i allefall... Håper du klarer deg fint med barna dine. De elsker mammaen sin uten betingelser uansett!! svar til både pille2 og lajjja. Barna er mellom 7 og12 år. Jeg har gjennom årene tenkt veldig mye på hva jeg ville vært uten dem, og også på hva de hadde vært uten meg. Det jeg er redd for er at jeg skal bikke over og faktisk gå helt i svart og miste kontroll, nettopp fordi jeg er så glad i dem. Men det paradoksale er jo at når det blir så svart så gir jeg blaffen i både dem og meg Hva som har hjulpet før? Ja, si det. Jeg er flinkere på å takle oppturene. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.