Gå til innhold

Psykopatens offer.


Gjest venner av et offer

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Har aldri selv vært i en psykopats klør , men det er sikkert noen som kan svare på hvordan det har vært.det.

Hvis en person velger å blir i et forhold der en psykopat utøver vold, psykisk terror ol. så er en i utgangspunktet lite selvstendig og eller redd for å bryte ut. Men et flertall i dagens opplyste verden, vil ikke la seg bli trykket ned og hold fast av en psykopats klør i lang tid. tro ikke nødvendigvis ikke at det fleste av disse vil ta noe skade i ettertid, men noen kanskje. Men under langvarig trakassering og ydmykelse med vold og ol, så må sikkert de som til slutt slipper ut fra disse klørne, ha merker som preger dem lang tid etter dette, skulle jeg tro. Dette gjelder jo like mye andre som har oppført seg dårlig, som psykopater.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest septicSchizo

Har aldri selv vært i en psykopats klør , men det er sikkert noen som kan svare på hvordan det har vært.det.

Hvis en person velger å blir i et forhold der en psykopat utøver vold, psykisk terror ol. så er en i utgangspunktet lite selvstendig og eller redd for å bryte ut. Men et flertall i dagens opplyste verden, vil ikke la seg bli trykket ned og hold fast av en psykopats klør i lang tid. tro ikke nødvendigvis ikke at det fleste av disse vil ta noe skade i ettertid, men noen kanskje. Men under langvarig trakassering og ydmykelse med vold og ol, så må sikkert de som til slutt slipper ut fra disse klørne, ha merker som preger dem lang tid etter dette, skulle jeg tro. Dette gjelder jo like mye andre som har oppført seg dårlig, som psykopater.

Tror mange av de som havner i en psykopats klør er sårbare til å begynne med, altså att de allerede er jegsvake individ som finner seg i det. Min søster var sammen med en psykopat, som slo henne og truet henne på livet og slike typiske psykopatting. Hun var en ensom og usikker person som ble ett lett bytte. Hun kom seg dog vekk fra han. Og ble ikke skadet noe mere da vi er noen store branner på mannfolk siden i familien, så nåde han om han hadde fortsatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har nok rett i det. De med lav selvfølelse påtar seg mer skyld og prøver og behage eller blidgjøre monsteret for å få at det skal bli bedre. Derfor blir de hos han kanskje til de innser at de ikke kan gjøre noe mer, men må redde seg selv ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror mange av de som havner i en psykopats klør er sårbare til å begynne med, altså att de allerede er jegsvake individ som finner seg i det. Min søster var sammen med en psykopat, som slo henne og truet henne på livet og slike typiske psykopatting. Hun var en ensom og usikker person som ble ett lett bytte. Hun kom seg dog vekk fra han. Og ble ikke skadet noe mere da vi er noen store branner på mannfolk siden i familien, så nåde han om han hadde fortsatt.

Beklager, mitt siste innlegg skule ha vært under her

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har nylig kommet meg ut av klørne på en tulling. Og kan jo fortelle litt om hva JEG merker..

Før jeg traff X var jeg noe preget av en ustabil og turbulent fortid. Foreldre som drakk, og mamma hadde i tillegg en del problemer psykisk(som dessverre gikk utover min søster og jeg). Jeg kom meg ut hjemmefra som 18.åring, psykisk knekt og hadde relativt LITEN selvtillit.

MEN.. Tross alt dette var jeg alltid glad, positiv, så det beste i alle, hjelpsom osv osv osv.. Rett og slett hadde jeg liten selvtillit og ville bli likt.

Jeg jobba masse med meg sjøl for å bli en trygg og rolig jente som andre kunne trives sammen med. Og det klarte jeg. Jeg fikk stadig høre at jeg hadde så rolig og trygg utstråling og man ble så avslappa og glad sammen med meg.

Så traff jeg X da.. For ikke mindre enn tre år siden. Og han var jo som psykopater flest naturligvis.. Forholdet vårt begynte jo såklart rosenrødt, alt var bra osv. Etter 8 mnd begynte jeg å merke at han var irritabel og innimellom grinete og litt bisk. Tenkte jeg bare overreagerte så jeg lot det bare surre og gå.

Alt ble bare verre og verre, og jeg unnskyldte det hele tiden. Han var jo ikke psykopat, han slo meg jo ikke.. -Var tankene mine.. Men etterhvert gikk tinga over til psykisk terror, og jeg mista mer og mer selvtillit etter som tida gikk. Jeg kunne være glad og i godt humør, det knakk han ALLTID..Det virka som han nesten innimellom ikke takla at jeg var i godt humør, han MÅTTE ødelegge det på en eller anna måte...

Til slutt begynte jeg å høre bygda fortelle at de skjønte ikke hva som var skjedd med meg. Jeg var ikke lengre den glade Shower'n som tidligere. Jeg var ikke opptatt av å være overalt, jeg smilte nesten ikke, og glansen i ansiktet mitt var borte.. Tull og vas, det er sånn det blir når man ikke er singel og fri og frank lengre.. Jada...

Men da jeg begynte å merke at jeg ble en skikkelig heks mot andre, da forsto jeg at noe var direkte feil. Jeg var sur mot andre, tålte ingenting før jeg ble sur, baksnakka folk, hørte på rykter(spredde de heldigvis ikke).. Plutselig en dag skjønte jeg også at jeg hele tiden la vekt på det negative med folk/ting, så ingenting positivt i noe lengre. Alt var bare negativt.. Jeg var FULL av aggresjon innvendig, jeg hadde jo såklart aldri fått bite fra meg, var blitt stanga ned hver gang og avvist uansett hva jeg sa.. Nedverdiga, trampa på, ydmyka osv.. Og nå gjorde jeg det samme mot andre..

Jeg flytta fra idioten, fant meg ny kjæreste og kom meg jo til slutt videre. Men prosessen er enda lang, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli meg sjøl igjen. I dag kan jeg stå foran speilet og gråte. Jeg ser et slitent ansikt som gjemmer sin historie.. Og når jeg tenker tilbake på den solstråla jeg var dengang, så angrer jeg bittert på at jeg ikke så tegnene tidligere..

Jeg ble såpass ødelagt av X at jeg trenger psykolog. Så i tillegg til at han har levna meg med en gjeld jeg ikke er i nærheta av å klare, så har han ødelagt sjela mi..

Er bare å spørre om du lurer på mer..:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nylig kommet meg ut av klørne på en tulling. Og kan jo fortelle litt om hva JEG merker..

Før jeg traff X var jeg noe preget av en ustabil og turbulent fortid. Foreldre som drakk, og mamma hadde i tillegg en del problemer psykisk(som dessverre gikk utover min søster og jeg). Jeg kom meg ut hjemmefra som 18.åring, psykisk knekt og hadde relativt LITEN selvtillit.

MEN.. Tross alt dette var jeg alltid glad, positiv, så det beste i alle, hjelpsom osv osv osv.. Rett og slett hadde jeg liten selvtillit og ville bli likt.

Jeg jobba masse med meg sjøl for å bli en trygg og rolig jente som andre kunne trives sammen med. Og det klarte jeg. Jeg fikk stadig høre at jeg hadde så rolig og trygg utstråling og man ble så avslappa og glad sammen med meg.

Så traff jeg X da.. For ikke mindre enn tre år siden. Og han var jo som psykopater flest naturligvis.. Forholdet vårt begynte jo såklart rosenrødt, alt var bra osv. Etter 8 mnd begynte jeg å merke at han var irritabel og innimellom grinete og litt bisk. Tenkte jeg bare overreagerte så jeg lot det bare surre og gå.

Alt ble bare verre og verre, og jeg unnskyldte det hele tiden. Han var jo ikke psykopat, han slo meg jo ikke.. -Var tankene mine.. Men etterhvert gikk tinga over til psykisk terror, og jeg mista mer og mer selvtillit etter som tida gikk. Jeg kunne være glad og i godt humør, det knakk han ALLTID..Det virka som han nesten innimellom ikke takla at jeg var i godt humør, han MÅTTE ødelegge det på en eller anna måte...

Til slutt begynte jeg å høre bygda fortelle at de skjønte ikke hva som var skjedd med meg. Jeg var ikke lengre den glade Shower'n som tidligere. Jeg var ikke opptatt av å være overalt, jeg smilte nesten ikke, og glansen i ansiktet mitt var borte.. Tull og vas, det er sånn det blir når man ikke er singel og fri og frank lengre.. Jada...

Men da jeg begynte å merke at jeg ble en skikkelig heks mot andre, da forsto jeg at noe var direkte feil. Jeg var sur mot andre, tålte ingenting før jeg ble sur, baksnakka folk, hørte på rykter(spredde de heldigvis ikke).. Plutselig en dag skjønte jeg også at jeg hele tiden la vekt på det negative med folk/ting, så ingenting positivt i noe lengre. Alt var bare negativt.. Jeg var FULL av aggresjon innvendig, jeg hadde jo såklart aldri fått bite fra meg, var blitt stanga ned hver gang og avvist uansett hva jeg sa.. Nedverdiga, trampa på, ydmyka osv.. Og nå gjorde jeg det samme mot andre..

Jeg flytta fra idioten, fant meg ny kjæreste og kom meg jo til slutt videre. Men prosessen er enda lang, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil bli meg sjøl igjen. I dag kan jeg stå foran speilet og gråte. Jeg ser et slitent ansikt som gjemmer sin historie.. Og når jeg tenker tilbake på den solstråla jeg var dengang, så angrer jeg bittert på at jeg ikke så tegnene tidligere..

Jeg ble såpass ødelagt av X at jeg trenger psykolog. Så i tillegg til at han har levna meg med en gjeld jeg ikke er i nærheta av å klare, så har han ødelagt sjela mi..

Er bare å spørre om du lurer på mer..:)

Dette var leit å høre, ArabianStar!

Ønsker deg alt godt videre fremover nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...