Sin første melding med hjem

[Gjest samme gamet]

Jeg er lærer og synes at det du beskriver høres mildt sagt merkelig ut. Som mor og lærer ville jeg blitt fly forbanna hvis det er slik som jeg tolker det. Men jeg ville som deg sondert terrenget og prøvd å finne ut hva som virkelig har passert. I beste fall er hun kommunikativt klønete.. Nå er det ikke realistisk å vente seg at hver enkelt elev skal klare alle ting som blir foreslått i gymmen. Det er alltid barn som ikke hopper over en bom eller stuper kråke. På samme måte som at en ikke klarer alle mattestykker. Også her skal det tilpasses. Og det skal være lystbetont med fysisk aktivitet, selv om mange barn trenger _litt_ press på seg for å komme seg videre i sin utvikling.

Dette innlegget ditt fikk meg til å tenke på en gymtime jeg hadde med en syvende klasse for mange år siden som nyutdannet lærer. Jeg hadde denne skjønne jenta som var litt forsiktig av seg. Vi hadde høyde og lengde tror jeg, men hennes problem var å tørre å hoppe høyde. Jeg hadde ikke hatt henne i årene før, men tror ikke hun hadde gjort dette noen gang. Det var ikke selve høyden på hoppet som var problemet i hvert fall. Hun var redd stanga. Jeg husker jeg ikke presset henne i timen, men at jeg spurte om hun ville være igjen litt i friminuttet slik at vi kunne prøve det uten at alle de andre elevene var der. At det ville gjøre det lettere uten å ha publikum. Etter at de andre var gått ble jeg og et par av venninnen hennes igjen, og hun hoppet høyde for første gang. Jeg har alltid tenkt på dette i ettertid som en bra ting, fordi hun virket ikke uvillig, selv om jeg selvsagt gav noen føringer og presset litt. Man kan jo ikke vente i den situasjonen at hun gleder seg til å hoppe, etter mange år hvor slike og liknende aktiviteter hadde vært fryktet. De andre venninnen hennes var veldig støttende husker jeg. Det lå i kortene at alle mente hun kunne hoppe, men at hun bare hadde fått en sperre på dette. Mitt inntrykk var at hun hadde en mestringsopplevelse, og etter at jeg har lest ditt innlegg håper jeg at hun ikke gikk hjem med andre følelser. At min og hennes opplevelse samsvarte. Det positive var at hun hoppet høyde neste gang klassen skulle ha det. Det får meg til å tenke på at det som er lærerens verden ikke trenger være elevens verden. Det vet jeg jo. Men jeg tenker på de gangene du som lærer er så sikker på at din verden også må være elevens. Det er nå slik at en enkelt opplevelse fra skoletiden kan sette spor. Jeg husker det fra min egen skoletid, og det må enhver lærer være ydmyk i forhold til.

Den viktigste grunnen til at du må snakke med denne læreren er at hvis hun mangler så mye gangsyn som det kan virke som, må du passe på henne for fremtiden. Da er ikke dette den eneste "høl i hodet"- tingen hun kan gjøre.

Om hun får til å stupe kråke, men har vonde opplevelser rundt det, har ikke læreren gjort oppgaven sin. Målet helliger ikke middelet.

Foreldrekontakt er viktig, men å skrive hjem om stupekråking og alle små ting en ellers gjør for å møte eleven der den er/tilpasse opplæringen, det gjør jeg ikke.

[Gjest samme gamet]

Dette hadde du antakelig tenkt at trådstarter skulle lese?

Siden tråden er noen dager gammel, er det sikkert lurt om du legger en kopi rett under startinnlegget, så finner Minaline det.

Takk for påpekning.

[Minaline]

Jeg er lærer og synes at det du beskriver høres mildt sagt merkelig ut. Som mor og lærer ville jeg blitt fly forbanna hvis det er slik som jeg tolker det. Men jeg ville som deg sondert terrenget og prøvd å finne ut hva som virkelig har passert. I beste fall er hun kommunikativt klønete.. Nå er det ikke realistisk å vente seg at hver enkelt elev skal klare alle ting som blir foreslått i gymmen. Det er alltid barn som ikke hopper over en bom eller stuper kråke. På samme måte som at en ikke klarer alle mattestykker. Også her skal det tilpasses. Og det skal være lystbetont med fysisk aktivitet, selv om mange barn trenger _litt_ press på seg for å komme seg videre i sin utvikling.

Dette innlegget ditt fikk meg til å tenke på en gymtime jeg hadde med en syvende klasse for mange år siden som nyutdannet lærer. Jeg hadde denne skjønne jenta som var litt forsiktig av seg. Vi hadde høyde og lengde tror jeg, men hennes problem var å tørre å hoppe høyde. Jeg hadde ikke hatt henne i årene før, men tror ikke hun hadde gjort dette noen gang. Det var ikke selve høyden på hoppet som var problemet i hvert fall. Hun var redd stanga. Jeg husker jeg ikke presset henne i timen, men at jeg spurte om hun ville være igjen litt i friminuttet slik at vi kunne prøve det uten at alle de andre elevene var der. At det ville gjøre det lettere uten å ha publikum. Etter at de andre var gått ble jeg og et par av venninnen hennes igjen, og hun hoppet høyde for første gang. Jeg har alltid tenkt på dette i ettertid som en bra ting, fordi hun virket ikke uvillig, selv om jeg selvsagt gav noen føringer og presset litt. Man kan jo ikke vente i den situasjonen at hun gleder seg til å hoppe, etter mange år hvor slike og liknende aktiviteter hadde vært fryktet. De andre venninnen hennes var veldig støttende husker jeg. Det lå i kortene at alle mente hun kunne hoppe, men at hun bare hadde fått en sperre på dette. Mitt inntrykk var at hun hadde en mestringsopplevelse, og etter at jeg har lest ditt innlegg håper jeg at hun ikke gikk hjem med andre følelser. At min og hennes opplevelse samsvarte. Det positive var at hun hoppet høyde neste gang klassen skulle ha det. Det får meg til å tenke på at det som er lærerens verden ikke trenger være elevens verden. Det vet jeg jo. Men jeg tenker på de gangene du som lærer er så sikker på at din verden også må være elevens. Det er nå slik at en enkelt opplevelse fra skoletiden kan sette spor. Jeg husker det fra min egen skoletid, og det må enhver lærer være ydmyk i forhold til.

Den viktigste grunnen til at du må snakke med denne læreren er at hvis hun mangler så mye gangsyn som det kan virke som, må du passe på henne for fremtiden. Da er ikke dette den eneste "høl i hodet"- tingen hun kan gjøre.

Om hun får til å stupe kråke, men har vonde opplevelser rundt det, har ikke læreren gjort oppgaven sin. Målet helliger ikke middelet.

Foreldrekontakt er viktig, men å skrive hjem om stupekråking og alle små ting en ellers gjør for å møte eleven der den er/tilpasse opplæringen, det gjør jeg ikke.

Tusen takk for ditt reflekterte svar. Har ikke hørt noe fra skolen ennå, jeg skrev i meldingsboka at jeg ønsket samtale så snart som mulig..håper på tilbakemelding etter helga, ellers får jeg v el ta kontakt igjen. Er jo veldig spent da, vil høre hvordan det egnetlig foregikk, det var jo en av assistentene som hadde skrevet dette i boka ikke læreren. Men har hørt fra tidligere at denne læreren er ganske streng, så vi får se hva hun har å si.