Sin første melding med hjem

[PieLill]

Jo, men da burde heller læreren ha snakket med foreldrene generelt om hans problemer. Ikke henge seg spesielt opp i stupekråkinga og sende med melding hjem. Dummeste jeg noensinne har hørt.

Tiltredes.

Det eneste dette opplegget har gjort er å gni salt i såret, samt å gjøre resten av klassen mer oppmerksom på hva han ikke tørr.

mvh

[PieLill]

jeg ble veldig opprørt, men roet meg litt og snakket med dere her før jeg skrev tilbake i meldingsboka

I meldingsboka?

På vår skole brukes meldingsboka kun til praktiske ting.

Negative ting skrives i eget brev som kan kastes og glemmes straks man er ferdig med det.

mvh

[Gjest firkantet verden]

hun mener nok å informere, stod på slutten av han gjorde det til slutt, og at hun ber om at vi øver hjemme. reagerer vel mest på at de presser han

Noen barn må presses litt for å komme over bøygen med nye ting. Det var bedre at det ble gjort etter at de andre forlot salen, enn at han skulle følt seg uthengt som klums i timen, synes jeg.

Jeg har selv et barn som sliter med å gjøre enkelte nye ting. Hvis h*n aldri skulle blitt presset, og heller ha sluppet unna alt, ville ungen blitt ei pingle helt uten mestringsfølelse.

Øve, øve, øve.

Jeg synes også at du tar dette helt feil innledningsvis, iom at læreren faktisk bruker meldeboka til praktisk info. Ikke ta alt kritisk.

[puppola]

Ærlig talt...en 6 åring som blir holdt igjen etter timen for å tvinges til å stupe kråke??? Hva er det for slags rekkruttskole?

Ville sendt melding tilbake om at det ikke går an...er det slik man motiverer barn til innsats nå til dags?

Minner meg om 70 tallet da lærere holdt på slik...litt sånn skammekrokfølelse...

[Speak]

Fikk melding for å ikke stupe kråke? Høres helt sprøtt ut. Selvsagt kan lærer oppfordre ganske sterkt, men om han ikke vil/får til så må han da kunne gjøre noe annet.

[Gjest for en taltentløs lærer!]

Uhørt! Jeg hadde reagert med sinne, men hadde roet meg før jeg tok kontakt med læreren

Slik hadde jeg ikke villet at mitt barn ble behandlet på skolen!

[Attekattenoa]

Tror jeg hadde ringt for å snakke med læreren. Det er ikke sikkert det er slik det oppfattes i først runde. Du sier jo at gutten din er ganske knapp med informasjon rundt hendelsen.

Kan det ha vært at han begynte å gråte fordi han ikke turde rulle kråke, og alle de andre klarte det? Kanskje læreren lot gutten bli igjen etter at de andre var gått, slik at han skulle få prøve uten at alle sto og så på. Og at med litt oppmuntring turde han. Hvordan hadde gutten det etter at han hadde stupt kråke? Kanskje han var glad fordi han også hadde klart det?

Du har jo veldig lite informasjon om hva og hvordan det skjedde, så jeg ville ikke blåst meg opp over dette. Hør heller med læreren om hva som egentlig skjedde.

[laban]

Den meldingen var altfor dårlig til at man kan vite hvordan man skal reagere. Det kan hende at gymlæreren er fra helvete (eller fra 60-tallet da jeg selv hadde gym der fysiske prestasjoner var det eneste poenget). Men det kan også hende at de vil fortelle hvordan de taklet en situasjon der gutten først var flau og tilbakeholden, men klarte det til slutt (nå er jeg i overkant positiv, men det er rom for en ørliten tvil).

Jeg hadde kontaktet gymlæreren for å komme i dialog med henne om opplegget, om samarbeidet med fysioterapeuten og om hvordan slike situasjoner evt. skal takles på en måte som ikke virker mot sin hensikt. Målet er jo at gutten skal utvikle seg motorisk, og da bør gymlæreren være en medspiller.

Jeg synes forøvrig ikke det er viktig om de kan stupe kråke eller ikke i den alderen. Hadde jeg vært gymlærer, ville jeg hatt alternative øvelser på programmet.

[Minaline]

I meldingsboka?

På vår skole brukes meldingsboka kun til praktiske ting.

Negative ting skrives i eget brev som kan kastes og glemmes straks man er ferdig med det.

mvh

Enig i det, men skrev ikke så negativt, skrev bare at vi tidligere har informert om hans forsiktighet i fht det å ta grovmotoriske utfordringer, og at vi ville vite mer om episoden. Og at vi ønsker en samtale med gymlæreren.

[morsan]

Jo, men da burde heller læreren ha snakket med foreldrene generelt om hans problemer. Ikke henge seg spesielt opp i stupekråkinga og sende med melding hjem. Dummeste jeg noensinne har hørt.

''stupekråkinga ''

*he he* artig ord. Jeg ville sagt kråkestupinga:-)

[PieLill]

Enig i det, men skrev ikke så negativt, skrev bare at vi tidligere har informert om hans forsiktighet i fht det å ta grovmotoriske utfordringer, og at vi ville vite mer om episoden. Og at vi ønsker en samtale med gymlæreren.

Det høres ut som en god løsning, eller begynnelse på løsning.

----

Kanskje en idé å gjøre en avtale med skolen om å ikke skrive slikt i mellingsboka. (Også fra skolens side.) For gutten kan det fort bli en påminnelse om den gangen han ikke turde å stupe kråke.

Kanskje også en ide å klippe/ ut siden(e) i meldingsboka som omhandler dette.

mvh

[Gjest Minalinie]

Det høres ut som en god løsning, eller begynnelse på løsning.

----

Kanskje en idé å gjøre en avtale med skolen om å ikke skrive slikt i mellingsboka. (Også fra skolens side.) For gutten kan det fort bli en påminnelse om den gangen han ikke turde å stupe kråke.

Kanskje også en ide å klippe/ ut siden(e) i meldingsboka som omhandler dette.

mvh

Veldig enig i det du sier, og takk for innspill om å rive ut siden, slik at han ikke leser det senere og blir minnet på det.

[Gjest Nickløsheletia]

''stupekråkinga ''

*he he* artig ord. Jeg ville sagt kråkestupinga:-)

Ha ha, det var en miss )

[PieLill]

Oppfatter du meldingen som at læreren informerer om en vanskelig situasjon som han til slutt klarte å overkomme, eller oppfatter du det som en form for sanksjon som følge av at han nektet det læreren sa?

Dersom læreren mener å sanksjonere, så synes jeg det er sært. Dersom hun derimot mener å informere, så kan jo du informere tilbake om at han er forsiktig motorisk og at dere jobber med det.

Jeg synes denne type framgangsmåte bør avtales med hjemmet på forhånd. Som regel har man ørsmå marginer mellom suksess og katastrofe.

Ville fortrukket at gymlæreren i første omgang lot det passere og i stedet kontaktet oss foreldre. Så kunne vi bli enige om en slagplan for senere anledninger.

mvh

[frosken]

Jeg synes denne type framgangsmåte bør avtales med hjemmet på forhånd. Som regel har man ørsmå marginer mellom suksess og katastrofe.

Ville fortrukket at gymlæreren i første omgang lot det passere og i stedet kontaktet oss foreldre. Så kunne vi bli enige om en slagplan for senere anledninger.

mvh

Det er jeg enig med deg i.

Men dersom det først hadde oppstått en situasjon hvor gutten vegret seg og ble lei seg som følge av dette, så går det an å håpe at gymlæreren forsøkte å gjøre situasjonen om til en mestringsopplevelse for ham ved å trene litt med ham alene etter gymtimen.

Tror jeg ville vektlagt å få snakket med læreren for å finne ut av hva som faktisk skjedde og samtidig snakke om hvordan jeg hadde ønsket at skolen skulle forholde seg til hans utfordringer på det motoriske området.

[Gjest Elextra]

Synes det var en veldig uklar (dvs. dårlig) melding, ikke lett å si hva lærer egentlig ønsket å formidle.

Jeg ville tatt kontakt med lærer og bedt om en samtale, enten på skolen eller på telefonen.

[PieLill]

Det er jeg enig med deg i.

Men dersom det først hadde oppstått en situasjon hvor gutten vegret seg og ble lei seg som følge av dette, så går det an å håpe at gymlæreren forsøkte å gjøre situasjonen om til en mestringsopplevelse for ham ved å trene litt med ham alene etter gymtimen.

Tror jeg ville vektlagt å få snakket med læreren for å finne ut av hva som faktisk skjedde og samtidig snakke om hvordan jeg hadde ønsket at skolen skulle forholde seg til hans utfordringer på det motoriske området.

Du har definitivt det mest konstruktive svaret i denne tråden.

;-)

mvh

[tzatziki1365380058]

Ja, dette må jo være måten å få et forsiktig barn til å elske å bruke kroppen sin og takle nye utfordringer. Gutten må formelig ha ost av selvtillit etter dette.

Kanskje en idé å diskutere lærerens håpløse opplegg med rektor og evt. fysioterapeuten.

mvh

Tiltredes! Makan!

[Gjest samme gamet]

Den meldingen var altfor dårlig til at man kan vite hvordan man skal reagere. Det kan hende at gymlæreren er fra helvete (eller fra 60-tallet da jeg selv hadde gym der fysiske prestasjoner var det eneste poenget). Men det kan også hende at de vil fortelle hvordan de taklet en situasjon der gutten først var flau og tilbakeholden, men klarte det til slutt (nå er jeg i overkant positiv, men det er rom for en ørliten tvil).

Jeg hadde kontaktet gymlæreren for å komme i dialog med henne om opplegget, om samarbeidet med fysioterapeuten og om hvordan slike situasjoner evt. skal takles på en måte som ikke virker mot sin hensikt. Målet er jo at gutten skal utvikle seg motorisk, og da bør gymlæreren være en medspiller.

Jeg synes forøvrig ikke det er viktig om de kan stupe kråke eller ikke i den alderen. Hadde jeg vært gymlærer, ville jeg hatt alternative øvelser på programmet.

Jeg er lærer og synes at det du beskriver høres mildt sagt merkelig ut. Som mor og lærer ville jeg blitt fly forbanna hvis det er slik som jeg tolker det. Men jeg ville som deg sondert terrenget og prøvd å finne ut hva som virkelig har passert. I beste fall er hun kommunikativt klønete.. Nå er det ikke realistisk å vente seg at hver enkelt elev skal klare alle ting som blir foreslått i gymmen. Det er alltid barn som ikke hopper over en bom eller stuper kråke. På samme måte som at en ikke klarer alle mattestykker. Også her skal det tilpasses. Og det skal være lystbetont med fysisk aktivitet, selv om mange barn trenger _litt_ press på seg for å komme seg videre i sin utvikling.

Dette innlegget ditt fikk meg til å tenke på en gymtime jeg hadde med en syvende klasse for mange år siden som nyutdannet lærer. Jeg hadde denne skjønne jenta som var litt forsiktig av seg. Vi hadde høyde og lengde tror jeg, men hennes problem var å tørre å hoppe høyde. Jeg hadde ikke hatt henne i årene før, men tror ikke hun hadde gjort dette noen gang. Det var ikke selve høyden på hoppet som var problemet i hvert fall. Hun var redd stanga. Jeg husker jeg ikke presset henne i timen, men at jeg spurte om hun ville være igjen litt i friminuttet slik at vi kunne prøve det uten at alle de andre elevene var der. At det ville gjøre det lettere uten å ha publikum. Etter at de andre var gått ble jeg og et par av venninnen hennes igjen, og hun hoppet høyde for første gang. Jeg har alltid tenkt på dette i ettertid som en bra ting, fordi hun virket ikke uvillig, selv om jeg selvsagt gav noen føringer og presset litt. Man kan jo ikke vente i den situasjonen at hun gleder seg til å hoppe, etter mange år hvor slike og liknende aktiviteter hadde vært fryktet. De andre venninnen hennes var veldig støttende husker jeg. Det lå i kortene at alle mente hun kunne hoppe, men at hun bare hadde fått en sperre på dette. Mitt inntrykk var at hun hadde en mestringsopplevelse, og etter at jeg har lest ditt innlegg håper jeg at hun ikke gikk hjem med andre følelser. At min og hennes opplevelse samsvarte. Det positive var at hun hoppet høyde neste gang klassen skulle ha det. Det får meg til å tenke på at det som er lærerens verden ikke trenger være elevens verden. Det vet jeg jo. Men jeg tenker på de gangene du som lærer er så sikker på at din verden også må være elevens. Det er nå slik at en enkelt opplevelse fra skoletiden kan sette spor. Jeg husker det fra min egen skoletid, og det må enhver lærer være ydmyk i forhold til.

Den viktigste grunnen til at du må snakke med denne læreren er at hvis hun mangler så mye gangsyn som det kan virke som, må du passe på henne for fremtiden. Da er ikke dette den eneste "høl i hodet"- tingen hun kan gjøre.

Om hun får til å stupe kråke, men har vonde opplevelser rundt det, har ikke læreren gjort oppgaven sin. Målet helliger ikke middelet.

Foreldrekontakt er viktig, men å skrive hjem om stupekråking og alle små ting en ellers gjør for å møte eleven der den er/tilpasse opplæringen, det gjør jeg ikke.

[laban]

Jeg er lærer og synes at det du beskriver høres mildt sagt merkelig ut. Som mor og lærer ville jeg blitt fly forbanna hvis det er slik som jeg tolker det. Men jeg ville som deg sondert terrenget og prøvd å finne ut hva som virkelig har passert. I beste fall er hun kommunikativt klønete.. Nå er det ikke realistisk å vente seg at hver enkelt elev skal klare alle ting som blir foreslått i gymmen. Det er alltid barn som ikke hopper over en bom eller stuper kråke. På samme måte som at en ikke klarer alle mattestykker. Også her skal det tilpasses. Og det skal være lystbetont med fysisk aktivitet, selv om mange barn trenger _litt_ press på seg for å komme seg videre i sin utvikling.

Dette innlegget ditt fikk meg til å tenke på en gymtime jeg hadde med en syvende klasse for mange år siden som nyutdannet lærer. Jeg hadde denne skjønne jenta som var litt forsiktig av seg. Vi hadde høyde og lengde tror jeg, men hennes problem var å tørre å hoppe høyde. Jeg hadde ikke hatt henne i årene før, men tror ikke hun hadde gjort dette noen gang. Det var ikke selve høyden på hoppet som var problemet i hvert fall. Hun var redd stanga. Jeg husker jeg ikke presset henne i timen, men at jeg spurte om hun ville være igjen litt i friminuttet slik at vi kunne prøve det uten at alle de andre elevene var der. At det ville gjøre det lettere uten å ha publikum. Etter at de andre var gått ble jeg og et par av venninnen hennes igjen, og hun hoppet høyde for første gang. Jeg har alltid tenkt på dette i ettertid som en bra ting, fordi hun virket ikke uvillig, selv om jeg selvsagt gav noen føringer og presset litt. Man kan jo ikke vente i den situasjonen at hun gleder seg til å hoppe, etter mange år hvor slike og liknende aktiviteter hadde vært fryktet. De andre venninnen hennes var veldig støttende husker jeg. Det lå i kortene at alle mente hun kunne hoppe, men at hun bare hadde fått en sperre på dette. Mitt inntrykk var at hun hadde en mestringsopplevelse, og etter at jeg har lest ditt innlegg håper jeg at hun ikke gikk hjem med andre følelser. At min og hennes opplevelse samsvarte. Det positive var at hun hoppet høyde neste gang klassen skulle ha det. Det får meg til å tenke på at det som er lærerens verden ikke trenger være elevens verden. Det vet jeg jo. Men jeg tenker på de gangene du som lærer er så sikker på at din verden også må være elevens. Det er nå slik at en enkelt opplevelse fra skoletiden kan sette spor. Jeg husker det fra min egen skoletid, og det må enhver lærer være ydmyk i forhold til.

Den viktigste grunnen til at du må snakke med denne læreren er at hvis hun mangler så mye gangsyn som det kan virke som, må du passe på henne for fremtiden. Da er ikke dette den eneste "høl i hodet"- tingen hun kan gjøre.

Om hun får til å stupe kråke, men har vonde opplevelser rundt det, har ikke læreren gjort oppgaven sin. Målet helliger ikke middelet.

Foreldrekontakt er viktig, men å skrive hjem om stupekråking og alle små ting en ellers gjør for å møte eleven der den er/tilpasse opplæringen, det gjør jeg ikke.

Dette hadde du antakelig tenkt at trådstarter skulle lese?

Siden tråden er noen dager gammel, er det sikkert lurt om du legger en kopi rett under startinnlegget, så finner Minaline det.