Når kjæresten er syk

[Gjest twilight]

Jeg har også skrivd om dette her før. Unnskyld visst jeg gjentar meg selv. Men for andre gang på under et år har jeg falt for en med psykiske problemer. Mindre omfattende med han "nye" enn med han gamle. Og de er også helt ulike på mange punkter. Min forrige kjæreste ville for eksempel ikke være kjæreste, fordi han påsto han var polygam. Det viste seg også at han hadde en psykose. Han var syk hele det halve året vi var sammen.

Min nye kjæreste, er manisk depressiv, og plages noen ganger av medium store depresjoner. Han går ikke på medisiner. Da han mente at dem avflatet hans følelsesliv for mye. Han unngår alkohol og kaffe når han kan kjenne en ny periode er på vei.

Han begynte å kjenne symptomene igjen bare en 14 dagers tid etter at vi var begynt å se hverandre. Og har hatt det litt vanskelig i det siste, men det er visst nok aldri så alvorlig at han ikke fungerer ok. Det vil si at han på en eller annen måte kommer seg igjennom skoleuken.

I går mente han på at han var i ferd med å bli bedre, og vi gikk ut på byen sammen med noen klassekamerater.

Vi begynte å diskutere denne problemstillingen med at han var syk. Jeg ble redd. Og når vi kom hjem brøt jeg sammen i gråt.

Jeg fortalte hva grunnen kunne være, at jeg var redd for bli sviktet igjen. Har en tendens til å blåse ting ut av proposjon noen ganger antar jeg. Men jeg føler likevel at det er en berettiget følelse.

Jeg er redd for at jeg.

- Blir brukt som et "frirom", som et nytelsesobjekt istedet for at jeg blir sett som den jeg er og elsket for den jeg er.

(da han sier han alltid har det fint hos meg)

- Han kjenner ikke seg selv helt i slike perioder, og er derfor ikke i "fyr og flamme", men han sier han er utrulig glad i meg og savner meg når vi ikke er sammen. Jeg er redd for at når denne perioden går over så vil han ikke være med meg mer.

- Jeg er redd for at jeg blir dradd ned i noe. At jeg ikke er sterk nok.

Vi har ikke defineret hverandre som kjærester ennå, men han sier at han aldri kunne finne på å være sammen med noen andre. Og det kunne ikke jeg heller. Jeg er forelsket i han, men har hele tiden kjempet imot p.g.a hans sykdom.

Mest av alt er jeg vel redd for meg selv?

Kanskje kan man begynne å se et mønster?

Hvorfor kan jeg ikke finne noen "sunne, positive" folk som drar meg med i den retningen?

Og hvorfor ble han syk rett etter at vi begynte å sees, jeg kan ikke la være å tenke at det muligens kan ha noe med meg å gjøre..dessverre.

Dette ble litt teit, men synspunkt å tips mottas med takk.

[Gjest lala_land]

Jeg er bipolar, så vil gjerne fortelle min side av det å være i ett forhold.

Når jeg er i ett forhold og er glad i noen, så er jeg glad i dem i både oppturer og nedturer. Det blir ikke borte på noen måte.

Det at jeg var ustabil, gjorde min partner usikker. noe jeg reagerte på og sånn hadde vi det gående. Han reagerte på meg og jeg reagerte på han.

Tilslutt må man bare prate sammen, finne en tillit og stole på hverandre. Kan man ikke det, så er det bare å gå.

Men som sagt alt jeg følte for han, følte jeg igjennom alle min opp og nedturer. Vi var sammen i ett år, jeg elsket han hele tiden. Uansett hvor vondt jeg hadde det, så hadde jeg det alltid fint når jeg var sammen med han. For jeg følte meg trygg, jeg var ikke alene.

Du er redd han skal svikte deg fordi han er bipolar, han er redd du skal gå fordi han er det. Det skaper ikke mye trygghet.

Mine perioder kommer og går, men klarer fint å være i stabile forhold over flere år.

Lett å skylde på seg selv, men dette handler ikke om deg. Du gjør ikke han bipolar.

Det viktigste du kan gi bipolare er trygghet og forutsigbarhet. Noen bruker lenger tid på å åpne seg og prate om det de føler.

Mitt ønske er at du prøver å se begge sider og at du klarer å ta ett valg utifra det. Lykke til.

[Gjest twilight]

Jeg er bipolar, så vil gjerne fortelle min side av det å være i ett forhold.

Når jeg er i ett forhold og er glad i noen, så er jeg glad i dem i både oppturer og nedturer. Det blir ikke borte på noen måte.

Det at jeg var ustabil, gjorde min partner usikker. noe jeg reagerte på og sånn hadde vi det gående. Han reagerte på meg og jeg reagerte på han.

Tilslutt må man bare prate sammen, finne en tillit og stole på hverandre. Kan man ikke det, så er det bare å gå.

Men som sagt alt jeg følte for han, følte jeg igjennom alle min opp og nedturer. Vi var sammen i ett år, jeg elsket han hele tiden. Uansett hvor vondt jeg hadde det, så hadde jeg det alltid fint når jeg var sammen med han. For jeg følte meg trygg, jeg var ikke alene.

Du er redd han skal svikte deg fordi han er bipolar, han er redd du skal gå fordi han er det. Det skaper ikke mye trygghet.

Mine perioder kommer og går, men klarer fint å være i stabile forhold over flere år.

Lett å skylde på seg selv, men dette handler ikke om deg. Du gjør ikke han bipolar.

Det viktigste du kan gi bipolare er trygghet og forutsigbarhet. Noen bruker lenger tid på å åpne seg og prate om det de føler.

Mitt ønske er at du prøver å se begge sider og at du klarer å ta ett valg utifra det. Lykke til.

Takk for fint svar lala_land.

Jeg ser at dette er en prosess jeg må igjennom. Det har vært en eneste lang prosess fra jeg møtte ham, med tvil og kvaler.

Det kan også være at det gjør meg usikker, det at vi ikke har definert hverandre som kjærester ennå. For jeg tenker at så lenge jeg har den tryggheten/vissheten om at han er helt min (noe jeg tror han vil være, ut i fra de ting han har sagt), så vet jeg på en måte at jeg ikke kun er "tidsfordriv" om du skjønner.

Samtidig er det også skremmende å binde seg til noen som er psyke, men jeg funderer på om jeg ikke skal ta skrittet dersom han er åpen for det. Det er kanskje den eneste måten jeg kan finne ut av dette på.

Jeg må legge vekk det litt for dominerende synet på at psyke mennesker ikke "føler ekte følelser", fordi følelsene er psyke.

Jeg går ut i fra, også som du skriver, at det finnes en balanse.

Takk for at du delte dine synspunkter med meg!

[Gjest ananana]

Takk for fint svar lala_land.

Jeg ser at dette er en prosess jeg må igjennom. Det har vært en eneste lang prosess fra jeg møtte ham, med tvil og kvaler.

Det kan også være at det gjør meg usikker, det at vi ikke har definert hverandre som kjærester ennå. For jeg tenker at så lenge jeg har den tryggheten/vissheten om at han er helt min (noe jeg tror han vil være, ut i fra de ting han har sagt), så vet jeg på en måte at jeg ikke kun er "tidsfordriv" om du skjønner.

Samtidig er det også skremmende å binde seg til noen som er psyke, men jeg funderer på om jeg ikke skal ta skrittet dersom han er åpen for det. Det er kanskje den eneste måten jeg kan finne ut av dette på.

Jeg må legge vekk det litt for dominerende synet på at psyke mennesker ikke "føler ekte følelser", fordi følelsene er psyke.

Jeg går ut i fra, også som du skriver, at det finnes en balanse.

Takk for at du delte dine synspunkter med meg!

Har en "kamerat" som er bipolar, han er forelsket og dumper om hverandre. Har flere barn, på flere kontinenter. Men jeg tror dette har mere med att han er en drittsekk å gjøre, enn att han er bipolar.

[Gjest imzedimze]

Har en "kamerat" som er bipolar, han er forelsket og dumper om hverandre. Har flere barn, på flere kontinenter. Men jeg tror dette har mere med att han er en drittsekk å gjøre, enn att han er bipolar.

nei du sier ikke det??? jeg er bipolar, og har ikke et eneste barn, ikke på et eneste kontinent!!!

[Gjest greenfox]

nei du sier ikke det??? jeg er bipolar, og har ikke et eneste barn, ikke på et eneste kontinent!!!

Støtter den. Jeg har barn på samme kontinent og med samme mann til og med. Jeg er heller ikke bipolar, men jeg HAR bipolar :-)

[Gjest imzedimze]

Støtter den. Jeg har barn på samme kontinent og med samme mann til og med. Jeg er heller ikke bipolar, men jeg HAR bipolar :-)

;-)))