Til deg som er alenemor....

[Isabella]

Jeg vurderer sterkt å gå fra mannen min. Vi har et barn på 5 mnd. Vi har også et koselig hus sammen og en fin hund.

Det siste året har vi levd helt platonisk. Det har låst seg helt. Vi kommuniserer ikke i det hele tatt lenger. Han har innrømt at han egentlig ikke ønsker seg familie, men at han heller vil leve for seg selv.

Det som holder meg igjen, er likevel tryggheten. Selv om dette er helt ræva, så vet jeg iallfall hva jeg har. Vet at noen kommer hjem. Det virker så utrygt og skummelt der ute. Og vil jeg klare meg som alenemor?

Hilsen

[Gjest Alenemor]

Hei!

Jeg vil bare si at det er veldig vanlig å ha store problemer i samlivet under og etter graviditet / spedbarnsperiode. Man skal plutselig omstille seg på mange områder, og finne ut hvordan man skal leve hverdagen som en familie.

Jeg ville brukt mye energi på å jobbe med forholdet før jeg hadde oppløst det! Snakke sammen, gjerne med familerådgivning. Da blir man tvunget til å tenke igjennom ting.

Hvis ikke mannen din skal ha en stor del av permisjonen, bør dere vurdere å enfre dette. Begynn å jobbe en dag eller to i uken, få kontakt med kollegaer og venner. Det skal mye til at mannen din kan tilfredsstille deg på alle områder, når det gjelder intellektuell stimulering. Når du gjenopptar kontakt med kollegaer osv er det flere å få inspirajon fra.

Hvis det allikevel ikke virker, så er det lettere å være alenemor i Norge enn de fleste andre land, både sosialt og økonomisk. men mannen din skal vel ha barnet like mye som deg, og det kan bli tøft!

Bruk all energi du har med å jobbe med forholdet, det skal mye til at gresset er så mye grønnere andre steder!

Snakk med ham, masse, om dette, og helst sammen med familierådgiver flere ganger!

Ikke minst for barnets skyld, skal dere ha prøvd skikkelig før dere gir opp.

Ikke regn med at du (eller ham) er 100% seg selv etter svangerskap og fødsel og spedbarnsstell.

[midtimellom]

Hei!

Jeg vil bare si at det er veldig vanlig å ha store problemer i samlivet under og etter graviditet / spedbarnsperiode. Man skal plutselig omstille seg på mange områder, og finne ut hvordan man skal leve hverdagen som en familie.

Jeg ville brukt mye energi på å jobbe med forholdet før jeg hadde oppløst det! Snakke sammen, gjerne med familerådgivning. Da blir man tvunget til å tenke igjennom ting.

Hvis ikke mannen din skal ha en stor del av permisjonen, bør dere vurdere å enfre dette. Begynn å jobbe en dag eller to i uken, få kontakt med kollegaer og venner. Det skal mye til at mannen din kan tilfredsstille deg på alle områder, når det gjelder intellektuell stimulering. Når du gjenopptar kontakt med kollegaer osv er det flere å få inspirajon fra.

Hvis det allikevel ikke virker, så er det lettere å være alenemor i Norge enn de fleste andre land, både sosialt og økonomisk. men mannen din skal vel ha barnet like mye som deg, og det kan bli tøft!

Bruk all energi du har med å jobbe med forholdet, det skal mye til at gresset er så mye grønnere andre steder!

Snakk med ham, masse, om dette, og helst sammen med familierådgiver flere ganger!

Ikke minst for barnets skyld, skal dere ha prøvd skikkelig før dere gir opp.

Ikke regn med at du (eller ham) er 100% seg selv etter svangerskap og fødsel og spedbarnsstell.

Hei

Jeg så storesøsteren min og hennes kjæreste slite etter at de fikk baby.

Ikke gi opp enda, la han ta seg mere av barnen dermed kan han bli mere knyttet til det å ha familie.

Det er vanskelig etter fødsler, for begge to!

Gi forholdet mere tid og når dere skal prate sammen, ikke bare prat om de vanskelige og store tingene.

Begynn å småprate, spør om arbeidsdagen hans, fortell om en telefon samtale du hadde i dag, le sammen av småting i hverdagen!

Kanskje praten har låst seg fordi det alltid prates om store viktige ting?

Prøv mer - ikke gi opp!!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Isabella!

Jeg ser at du har fått innspill fra andre med ideer til hvordan du kan få tilbake liv i parforholdet.

Jeg håper det gir deg mot.

Jeg synes du er i en vanskelig situasjon. Når mannen din sier at han egentlig ikke vil ha familie, men heller leve alene, er det neimen ikke rart at du vurderer å gå fra han. Og kommunikasjonen mellom dere er opphørt.

Jeg forstår at det kjente og trygge er viktig for deg. Men kanskje du undervurderer deg selv og hva du klarer.

Kunne du konfrontere mannen din med hva du ønsker nå. Eller er den samtalen umulig mellom dere?

Har du vurdert å kontakte Familiekontoret, helsesøster eller lege. Jeg håper du har overskudd til å foreta deg noe, slik at du ikke ikke legger lokk på dine egne behov.

[lillamilla]

Hei Isabella!

Jeg ville bare si at jeg forstår litt om hvordan du har det. Selv har jeg en liten gutt på 4,5 måneder, og dessverre så ble forholdet til meg og mannen min dårligere etter at han ble født.

Jeg følte nok ofte at han ikke hjalp nok til med babyen i begynnelsen, og det var nok en av grunnene til at alt "gikk nedover".

Heldigvis så har alt bedret seg nå i det siste, og vi har funnet veien tilbake til "den gamle gløden" selv om jeg ofte er redd for at alt skal bli som før.

Angående det du sa om at han egentlig ønsker seg bort fra alt som heter familie, så synes jeg at du kanskje skal gi han littegrann mer tid? Har selv ønsket meg bort fra mannen min mange ganger - og nå ser jeg at stress var mye av årsaken. Kanskje typen din også er veldig stressa av situasjonen, og er egentlig skikkelig usikker?

Men huff, jeg forstår så godt at det er vanskelig... man skal jo ikke finne seg i alt heller! Og jeg kjenner jo overhodet ikke hele din situasjon, så dette var egentlig bare noen tanker... føler med deg i alle fall og lykke til!

[Gjest Sonjanumberone]

Hei Isabella!

Har tenkt mye på deg og ditt innlegg for noen dager siden. Jeg har også levd sammen med en mann som din, og han forlot meg og barna i vår etter 13 års samliv. Jeg følte meg ganske snytt fordi jeg hadde i mange år prøvd å dra ham ut av isolasjonen og trodde at min kjærlighet var nok. Den gang ei, da vi skulle gifte oss stakk han av. Litt dårlig "timing" kan man si, men først da tok han skrittet og sa rett ut at han ville bo alene. Jeg klarer meg fint som alenemor, selv om ansvaret tynger meg noen ganger. Dessverre er jeg glad i ham ennå, men regner med at tiden vil lege disse sårene. Mennesker med schizoid personlighetsstruktur gifter seg sjelden eller skiller seg ofte.

De fleste vennene mine sier jeg skal være glad som har blitt kvitt ham, men han hadde jo mange gode sider også.

Håper du tenker deg godt om før du gjør noe drastisk. Familieterapi kan være en viss hjelp, men da må absolutt alle fakta på bordet. Ikke pynt på fasaden. Vi gikk i familieterapi og den dag i dag angrer jeg på alt jeg ikke fortalte. Men terapeuten var egentlig litt for uerfaren.

Håper å høre mer fra deg Isabella. Jeg tror vi har mange felles erfaringer.

[Isabella]

Hei

Jeg så storesøsteren min og hennes kjæreste slite etter at de fikk baby.

Ikke gi opp enda, la han ta seg mere av barnen dermed kan han bli mere knyttet til det å ha familie.

Det er vanskelig etter fødsler, for begge to!

Gi forholdet mere tid og når dere skal prate sammen, ikke bare prat om de vanskelige og store tingene.

Begynn å småprate, spør om arbeidsdagen hans, fortell om en telefon samtale du hadde i dag, le sammen av småting i hverdagen!

Kanskje praten har låst seg fordi det alltid prates om store viktige ting?

Prøv mer - ikke gi opp!!!

Tusen takk alle sammen. Jeg setter virkelig pris på tilbakemelding fra dere. Dette er ting som jeg ikke kan snakke med hverken venner eller familie om. Da er det godt å ha et sted hvor man kan utlevere seg helt fullstendig, og samtidig være sikret full anonymitet.

Det er tøffe dager nå om dagene. Føler at årene går fra meg, og at det snart er på tide å ta et oppgjør. Vil jeg prøve alt jeg kan på å redde det jeg har, eller ønsker jeg en "ny start"?

Vi snakkes!!

Hilsen