Hva er det med folk som må avbryte en hele tiden

[Gjest venninne som avbryter hele tiden]

jeg har fått en ny bekjent som har en irriterende uvane med å avbryte samtalen hele tiden med ting som ikke har noed med samtalen å gjøre. Feks kan vi sitte på en kafe, og jeg prater, og midt i samtalen kan hun plutselig avbryte å si "nå ble det ledig der borte, skal vi sette oss der? Eller "Skal vi bestille nå eller?", "Så du den rare dame som gikk forbi?". Det blir så mange avbrytelser at jeg merker at jeg blir frustrert. Vil hun at jeg skal fortsette der jeg slapp, eller avbrøt hun meg fordi hun kjedet seg?

Jeg har ingen andre venner som avbryter meg så mye, så jeg bare lurer på om dette er et tegn på at personen er veldig impulsiv og ikke kan vente, eller om det jeg sier er kjedelig. Har dere noen liknende erfaringer?

[fyrlykt]

Jeg har også en sånn venninne. Mens jeg snakker kan jeg også se at hun ikke hører etter annet enn første del av setningen min, resten av tiden bruker hun til å forberede seg til hva hun skal si når hun avbryter meg.

Så kan hun avbryte med å påpeke noe annet som du nevner. Hvis man da ikke tar opp tråden igjen ber hun aldri om fortsettelsen på det jeg holdt på å si.

Hva det skyldes, tja, manglende impulskontroll og manglende folkeskikk kanskje? Liten interesse for andre enn seg selv? Et umettelig behov for å snakke?

[løvinne71]

Har du tenkt litt over hvordan du er selv?

Er du en person som har tendensen til å snakke mye og lenge, eller om ting som er uinteressant for den du prater med?

Holder du stadig lange "enetaler" uten å invitere til innspill fra "lytteren?"

Isåfall kan det hende at hun avbryter deg med hensikt fordi det er eneste måten hun kan komme til ordet, eller få "stoppet" deg fra å snakke om noe hun synes er uinteressant.

Forøvrig synes jeg ikke eksemplene du nevner er den verste typen avbrytelser.

Hvis et bord blir ledig, så må man jo reagere ganske raskt. Og det er jo naturlig at hun tar intiativ til å bestille når dere sitter på en kafe/restaurat, selvom dette innebærer et avbrudd i samtalen.

[Gjest også en mamma]

Jeg tenker ut i fra eksemplene dine at du antagelig prater og prater uten å se at også hun vil noe. For eksempel sette seg, bestille mat...

Dessuten er det underlig at du betegner det som en "samtale" hvis du blir "avbrutt" av at hun sier. Samtale er mellom to personer, og da er det ikke å avbryte om den andre også vil ha inn ett ord nå og da. :-)

[cecily]

Noen avbryter mer enn andre. Jeg kan nok bli ivrig selv, dessverre, men jeg tror og håper jeg holder meg til tema.

Jeg har likevel et par venninner som bryter inn med noe som er helt på viddene midt i en samtale også når vi er flere. Er det jeg som snakker akkurat da, fortsetter jeg faktisk uten å vise at ejg har hørt hva hun sier eller spør den som ble avbrutt etter hva hun sa. Slikt syns jeg er så ufint og lite oppmerksomt, selv om jeg er helt overbevist om at det ikke er ment noe negativt med det fra avbryteren sin side, kun impuls.

[Gjest venninne som avbryter hele tiden]

Jeg tenker ut i fra eksemplene dine at du antagelig prater og prater uten å se at også hun vil noe. For eksempel sette seg, bestille mat...

Dessuten er det underlig at du betegner det som en "samtale" hvis du blir "avbrutt" av at hun sier. Samtale er mellom to personer, og da er det ikke å avbryte om den andre også vil ha inn ett ord nå og da. :-)

Men det har også noe med timingen for når man avbryter. Hvis hun vil ha ordet, så er det jo fint om det har noe med temaet å gjøre. Hvis det handler om en person som falt utenfor så føler jeg at hun ikke er interessert i det jeg har å si. Dessuten hvis man vil avbryte kan man jo vente til man er ferdig med setningen, jeg tror ikke plassen blir opptatt så fort;) Og kelneren kommer ikke bort til bordet bare en gang i timen.

[Gjest venninne som avbryer hele tiden]

Har du tenkt litt over hvordan du er selv?

Er du en person som har tendensen til å snakke mye og lenge, eller om ting som er uinteressant for den du prater med?

Holder du stadig lange "enetaler" uten å invitere til innspill fra "lytteren?"

Isåfall kan det hende at hun avbryter deg med hensikt fordi det er eneste måten hun kan komme til ordet, eller få "stoppet" deg fra å snakke om noe hun synes er uinteressant.

Forøvrig synes jeg ikke eksemplene du nevner er den verste typen avbrytelser.

Hvis et bord blir ledig, så må man jo reagere ganske raskt. Og det er jo naturlig at hun tar intiativ til å bestille når dere sitter på en kafe/restaurat, selvom dette innebærer et avbrudd i samtalen.

Disse eksemplene var bare noen av de avbrytelsene som kom. Om man vil avbryte så kan man vente til personen har avsluttet setningen. Om hun selv spør meg om noe, for så å avbryte med noe helt annet midt i setningen så vet jeg ikke om hun er interessert i å høre på meg. Hvis jeg blir nødt til å avbryte noen som snakker så sørger jeg for å hoppe tilbake til samtaleemnet etterpå. Ellers gir jeg initiativ til å skifte tema hvis det ikke interesserer meg.

[løvinne71]

Disse eksemplene var bare noen av de avbrytelsene som kom. Om man vil avbryte så kan man vente til personen har avsluttet setningen. Om hun selv spør meg om noe, for så å avbryte med noe helt annet midt i setningen så vet jeg ikke om hun er interessert i å høre på meg. Hvis jeg blir nødt til å avbryte noen som snakker så sørger jeg for å hoppe tilbake til samtaleemnet etterpå. Ellers gir jeg initiativ til å skifte tema hvis det ikke interesserer meg.

Da synes jeg du ga litt dårlige eksempler...

Vanskelig å si noe "klokt" når man ikke har hørt dere selv..

Kanskje snakker du mere enn du tror?

Eller kanskje hun er ubetenksom?

Kjenner selv både mennesker som avbryter, og som må avbrytes, for å si det sånn...

Begge deler kan være ganske slitsomme og irriterende å forholde seg til.

Det er ikke alle som er like flinke til å finne balansen mellom å "høre" og "bli hørt.."

[Gjest venninne som avbryter hele tiden]

Da synes jeg du ga litt dårlige eksempler...

Vanskelig å si noe "klokt" når man ikke har hørt dere selv..

Kanskje snakker du mere enn du tror?

Eller kanskje hun er ubetenksom?

Kjenner selv både mennesker som avbryter, og som må avbrytes, for å si det sånn...

Begge deler kan være ganske slitsomme og irriterende å forholde seg til.

Det er ikke alle som er like flinke til å finne balansen mellom å "høre" og "bli hørt.."

Men jeg mener fortsatt at man kan avbryte med omhu. Om man så ser andre ledige plasser, så går det an å vente til vedkommende har sagt ferdig setningen. Samme om du ser en kelner.Det er slitsomt å begynne om igjen og omigjen, spesielt hvis temaet er følsomt.

Men om det virkelig var slik at jeg snakket mere enn jeg trodde, burde jeg ikke ha opplevd å bli avbrutt tidligere? Eller opplevd at folk mistet interessen? Tror ikke jeg har så dårlig selvinnsikt.

Her er det avbrytelsesgrunnen jeg reagerer mest på. Om jeg prater om noe, og personen som hører på plutselig utbryter " oh shit nå glemte jeg å ta opp den filmen" da kan man jo lure på om vedkommende følger med i det hele tatt på det en sier.

Jeg har en far som, når vi en sjelden gang sitter sammen på kjøkkenbordet kan avbryte midt i en setning fordi det ikke er salt på bordet. Da går han og henter salt samme hvor vi er hen i samtalen. Det synes jeg er ganske uhøflig. Jeg satt og lurte på om han hadde sittet der hvis jeg kom med noen store avsløringer som " jeg har funnet ut at jeg er lesbisk " etc. vet ikke om saltet eller ketsjupen hadde vært viktigere da.

[Gjest Ulvinnen]

Men det har også noe med timingen for når man avbryter. Hvis hun vil ha ordet, så er det jo fint om det har noe med temaet å gjøre. Hvis det handler om en person som falt utenfor så føler jeg at hun ikke er interessert i det jeg har å si. Dessuten hvis man vil avbryte kan man jo vente til man er ferdig med setningen, jeg tror ikke plassen blir opptatt så fort;) Og kelneren kommer ikke bort til bordet bare en gang i timen.

''Og kelneren kommer ikke bort til bordet bare en gang i timen.''

Hvis du overser en kelner som kommer bort til bordet for å ta opp bestillingen, så er det du som er uhøflig. I sånne tilfeller er det helt normalt å avbryte det man snakket om og foreta en bestilling.

Og hvis man vil kommentere en merkelig person som går forbi, så kan man ikke godt vente til personen er ute av syne. Så jeg synes ikke venninnen din oppfører seg merkelig.

[morsan]

Har du tenkt litt over hvordan du er selv?

Er du en person som har tendensen til å snakke mye og lenge, eller om ting som er uinteressant for den du prater med?

Holder du stadig lange "enetaler" uten å invitere til innspill fra "lytteren?"

Isåfall kan det hende at hun avbryter deg med hensikt fordi det er eneste måten hun kan komme til ordet, eller få "stoppet" deg fra å snakke om noe hun synes er uinteressant.

Forøvrig synes jeg ikke eksemplene du nevner er den verste typen avbrytelser.

Hvis et bord blir ledig, så må man jo reagere ganske raskt. Og det er jo naturlig at hun tar intiativ til å bestille når dere sitter på en kafe/restaurat, selvom dette innebærer et avbrudd i samtalen.

Enig.

[morsan]

Disse eksemplene var bare noen av de avbrytelsene som kom. Om man vil avbryte så kan man vente til personen har avsluttet setningen. Om hun selv spør meg om noe, for så å avbryte med noe helt annet midt i setningen så vet jeg ikke om hun er interessert i å høre på meg. Hvis jeg blir nødt til å avbryte noen som snakker så sørger jeg for å hoppe tilbake til samtaleemnet etterpå. Ellers gir jeg initiativ til å skifte tema hvis det ikke interesserer meg.

''Hvis jeg blir nødt til å avbryte noen som snakker så sørger jeg for å hoppe tilbake til samtaleemnet etterpå.''

Det prøver jeg også, og kan noen ganger irritere meg over at andre ikke gjør likedan. Det virker lite oppmerksomt.

[morsan]

Men jeg mener fortsatt at man kan avbryte med omhu. Om man så ser andre ledige plasser, så går det an å vente til vedkommende har sagt ferdig setningen. Samme om du ser en kelner.Det er slitsomt å begynne om igjen og omigjen, spesielt hvis temaet er følsomt.

Men om det virkelig var slik at jeg snakket mere enn jeg trodde, burde jeg ikke ha opplevd å bli avbrutt tidligere? Eller opplevd at folk mistet interessen? Tror ikke jeg har så dårlig selvinnsikt.

Her er det avbrytelsesgrunnen jeg reagerer mest på. Om jeg prater om noe, og personen som hører på plutselig utbryter " oh shit nå glemte jeg å ta opp den filmen" da kan man jo lure på om vedkommende følger med i det hele tatt på det en sier.

Jeg har en far som, når vi en sjelden gang sitter sammen på kjøkkenbordet kan avbryte midt i en setning fordi det ikke er salt på bordet. Da går han og henter salt samme hvor vi er hen i samtalen. Det synes jeg er ganske uhøflig. Jeg satt og lurte på om han hadde sittet der hvis jeg kom med noen store avsløringer som " jeg har funnet ut at jeg er lesbisk " etc. vet ikke om saltet eller ketsjupen hadde vært viktigere da.

''Det er slitsomt å begynne om igjen og omigjen, spesielt hvis temaet er følsomt.''

Hvis noen er inne på et følsomt eller vanskelig tema, burde man ikke avbryte i det hele tatt - verken midt i setningen eller senere - for å si "skal vi bestille?"

[morsan]

Jeg har også en sånn venninne. Mens jeg snakker kan jeg også se at hun ikke hører etter annet enn første del av setningen min, resten av tiden bruker hun til å forberede seg til hva hun skal si når hun avbryter meg.

Så kan hun avbryte med å påpeke noe annet som du nevner. Hvis man da ikke tar opp tråden igjen ber hun aldri om fortsettelsen på det jeg holdt på å si.

Hva det skyldes, tja, manglende impulskontroll og manglende folkeskikk kanskje? Liten interesse for andre enn seg selv? Et umettelig behov for å snakke?

''Mens jeg snakker kan jeg også se at hun ikke hører etter annet enn første del av setningen min, resten av tiden bruker hun til å forberede seg til hva hun skal si når hun avbryter meg. ''

Høres fryktelig selvopptatt ut!

[Gjest Vi har alle våre grunner]

Det hender det er noen som er alt for glad i å prate om seg og sitt da! Eneste måten å få sagt noe er vel å avbryte. Jeg har ei sånn venninne.

Ellers så kan jeg vel avbryte selv, hvis det er noe som må sies der og da, noe som vedkommende skal se feks, så kan jeg jo ikke vente til dama er ferdig med å prate om ti minutter eller mer, da er jo den situasjonen jeg skulle vise henne forlengst over.

En annen ting som gjør at jeg kan avbryte, er atjeg har dårlig hukommelse og konsentrasjon, og hvis jeg kommer på noe som er viktig å få sagt i det det dukker opp i hjernen (viktig for den jeg nå avbryter også kanskje), så kan jeg ikke vente i flere minutter av høflighet. Av erfaring vet jeg da at det jeg skulle si er glemt og ikke sikkert jeg får det fram igjen.

Men det er anligvis uhøflig å avbryte bare for å begynne å prate om noe annet. Men noen er som sagt utrolig trege til å prate også, og da får jeg helt noia. Orker ikke folk som prater som de sitter fast i sirup.

[Gjest JUSTaMinute]

Men det har også noe med timingen for når man avbryter. Hvis hun vil ha ordet, så er det jo fint om det har noe med temaet å gjøre. Hvis det handler om en person som falt utenfor så føler jeg at hun ikke er interessert i det jeg har å si. Dessuten hvis man vil avbryte kan man jo vente til man er ferdig med setningen, jeg tror ikke plassen blir opptatt så fort;) Og kelneren kommer ikke bort til bordet bare en gang i timen.

Det kan jo rett og slett være nervøsitet som gjør at hun avbryter og stresser litt. Kanskje hun ikke føler seg vel i situasjonen, enten det gjelder stedet eller deg)

[Gjest JUSTaMinute]

Men jeg mener fortsatt at man kan avbryte med omhu. Om man så ser andre ledige plasser, så går det an å vente til vedkommende har sagt ferdig setningen. Samme om du ser en kelner.Det er slitsomt å begynne om igjen og omigjen, spesielt hvis temaet er følsomt.

Men om det virkelig var slik at jeg snakket mere enn jeg trodde, burde jeg ikke ha opplevd å bli avbrutt tidligere? Eller opplevd at folk mistet interessen? Tror ikke jeg har så dårlig selvinnsikt.

Her er det avbrytelsesgrunnen jeg reagerer mest på. Om jeg prater om noe, og personen som hører på plutselig utbryter " oh shit nå glemte jeg å ta opp den filmen" da kan man jo lure på om vedkommende følger med i det hele tatt på det en sier.

Jeg har en far som, når vi en sjelden gang sitter sammen på kjøkkenbordet kan avbryte midt i en setning fordi det ikke er salt på bordet. Da går han og henter salt samme hvor vi er hen i samtalen. Det synes jeg er ganske uhøflig. Jeg satt og lurte på om han hadde sittet der hvis jeg kom med noen store avsløringer som " jeg har funnet ut at jeg er lesbisk " etc. vet ikke om saltet eller ketsjupen hadde vært viktigere da.

Alle har vel opplevd å ha hodet fullt av ting, slik at en sitter og tenker på et eller annet problem som må løses på hjemembane feks, istedet for å høre på den som snakker. Tror du må la folk være som de er jeg, og ikke tolke ting som skjer så voldsomt.

Jeg har selv opplevd å spørre om noe, og så faktisk ikke klare å få med meg svaret. Ikke fordi jeg ikke vil, jeg har jo selv spurt), men fordi tankene flyr andre steder. Du sa også følsomt tema, det er vel ikke det beste heller på steder med mange andre folk? Må du ha full attention så inviter venninna de hjem til deg, da er det letter å prate om følsomme ting.

På en kafe så flyr jo øynene mine rundt, det er jeg vel ikke alene om. Plutselig ser jeg noe interessant, og da kan jo hjernen koble fra litt. En kan jo ikke la være å kikke seg rundt heller! For meg er det litt av kosen med å gå på kafe, kikke på folkelivet. Alvorlige samtaler paser bedre i tosomhet i stua hjemme.

[Gjest JUSTaMinute]

Jeg har også en sånn venninne. Mens jeg snakker kan jeg også se at hun ikke hører etter annet enn første del av setningen min, resten av tiden bruker hun til å forberede seg til hva hun skal si når hun avbryter meg.

Så kan hun avbryte med å påpeke noe annet som du nevner. Hvis man da ikke tar opp tråden igjen ber hun aldri om fortsettelsen på det jeg holdt på å si.

Hva det skyldes, tja, manglende impulskontroll og manglende folkeskikk kanskje? Liten interesse for andre enn seg selv? Et umettelig behov for å snakke?

Det kan vel like mye være de som blir avbrutt som har et umettelig behov for å snakke? Jeg har et par venninner som kan fortelle en hel kveld om seg selv, handleturer de har vært på, de gjengir samtaler med venner og bekjente, jeg får rapprot fra familiebegivenheter. Det er ikke alltid det er så veldig interessant for meg da. Men jeg er så høflit at jeg ikke sier akkurat det. Selv så kunne jeg aldri funnet på så mye småtrivielle ting å fortelle. Så interessant tror jeg ikke andre synes jeg er. Men noen synes selv de minste ting i eget liv er verdr kringkasting...

[Gjest JUSTaMinute]

''Mens jeg snakker kan jeg også se at hun ikke hører etter annet enn første del av setningen min, resten av tiden bruker hun til å forberede seg til hva hun skal si når hun avbryter meg. ''

Høres fryktelig selvopptatt ut!

Hvordan vet du at hun forbereder seg til å svare deg da, istedenfor å høre etter? Du er vel ikke inni hennes hode. Har hun sagt det, eller er det på seg selv kjenner en andre, som får deg til å skjønne at det er det hun gjør?

Forøvrig må jeg si at det er usigelig kjedelig med folk som bare forteller om seg selv, lirer av seg det ene referatet etter det andre fra eget liv. Kanskje du er slik? Noen ganger er det deilig å prate om noe mer generelt, samfunn og politikk eller andre mellommenneskelige ting.

[Gjest venninne som avbryter hele tiden]

Det hender det er noen som er alt for glad i å prate om seg og sitt da! Eneste måten å få sagt noe er vel å avbryte. Jeg har ei sånn venninne.

Ellers så kan jeg vel avbryte selv, hvis det er noe som må sies der og da, noe som vedkommende skal se feks, så kan jeg jo ikke vente til dama er ferdig med å prate om ti minutter eller mer, da er jo den situasjonen jeg skulle vise henne forlengst over.

En annen ting som gjør at jeg kan avbryte, er atjeg har dårlig hukommelse og konsentrasjon, og hvis jeg kommer på noe som er viktig å få sagt i det det dukker opp i hjernen (viktig for den jeg nå avbryter også kanskje), så kan jeg ikke vente i flere minutter av høflighet. Av erfaring vet jeg da at det jeg skulle si er glemt og ikke sikkert jeg får det fram igjen.

Men det er anligvis uhøflig å avbryte bare for å begynne å prate om noe annet. Men noen er som sagt utrolig trege til å prate også, og da får jeg helt noia. Orker ikke folk som prater som de sitter fast i sirup.

men synes du ikke det er litt tidlig å avbryte når personen knapt har fått sagt to setninger, og ikke en gang kommet igang med noe du selv har spurt om? Det er noe annet når personen har pratet svært lenge og du har fattet hovedpoenget.

et eksempel: faren til en venninne har blitt syk. Jeg hadde syntes det hadde vært veldig uhøflig å spørre hvordan det gikk med faren hennes, for så å avbryte etter to setninger med noe jeg kunne ha ventet med, jeg tror ikke hun hadde syntes det var interessant å vite at en kjendis satt på bordet ved siden av akkurat da. Det kunne jeg sagt senere. Men noen er kanskje mer impulsive enn andre velger jeg å tro.