Spontanabort og redd for forholdet

[Gjest i vanskelig situasjon]

Min mann og jeg har etter vår tredje barn som ble født for 5 år siden ”hoppet av i svingen”. Det resulterte i en graviditet, der vi ble kastet inn i en berg og dalbane av tanker og følelser, men fra min side var det ikke et tema å gjennomføre abort, pga vi visste om risikoen med ”prevensjonsmetoden”, samt jeg er personlig mot abort.

Rart hvor fort kvinner omstiller seg, for etter en uke begynte jeg å glede meg over den lille spiren i magen, og gjorde meg tanker for fremtiden med ny baby osv. Da jeg var på en utenlandstur oppdaget jeg første dagen at jeg hadde litt brunlig utflod. Ble redd for å miste (gjort det to ganger før mellom nr 2 og 3), men ønsket å vente med å oppsøke lege til jeg var hjemme igjen, håpet så inderlig at det skulle gå bra. Men dagen før avreise begynte jeg og blø, etter en stund kom smertene, jeg spontanaborterte alene på hotellet i åttende svangerskapsuke.

Jeg tar dette veldig tungt, mannen min er lettet over at det gikk som det gikk. Det er uaktuelt med å forsøke å få et nytt barn fra han side, og han vil sterilisere seg. Men nå har det seg slik at jeg dessverre har fått lyst på en liten til.... jeg vil ikke kreve av han å få flere barn, vi har jo tre fra før, men jeg kan heller ikke ”skrue av” mitt ønske sånn uten videre heller. Det er en uke siden spontanaborten, og han mener jeg må komme meg videre og slutte å dvele med dette, han synes jeg har vært så innesluttet den siste uken (og det stemmer, jeg er veldig lei meg og klarer ikke sove), og vil at jeg skal bli som før, men jeg vet ikke når (eller i hele tatt hvis) jeg kommer til å bli slik jeg var før aborten. Jeg har vært på jobb denne uken, for å prøve å tenke på andre ting, men lykkes ikke helt i det. Kverner i hodet på meg hele tiden.

Dette er veldig vanskelig, og jeg er bekymret for parforholdet vårt.......redd for at vi står for langt fra hverandre mht reaksjoner og hva vi ønsker fremover, samlivet vårt vil nok aldri bli som før etter dette............vi burde kanskje oppsøkt samlivsterapaut......

Noen som er/har vært i samme situasjon?

Andre innspill?

[Glimtipper]

Du trenger mer tid. Det har kun gått en uke. Selv mange som velger provosert abort føler for å bli gravid igjen i to-tre uker.

Si til mannen din at du sørger, selv om han ikke gjør det, og det vil du ha rom til. Si også at alle diskusjoner om flere barn, sterilisering og så videre skal legges på hyllen i seks måneder.

[laban]

Du har veeeldig normale følelser. Jeg har sett et eksempel på nært hold som var nesten likedan.

En uke er altfor kort, både når det gjelder hvordan du føler deg, og når det gjelder "kravet" fra mannen din om at du skal bli som før. Si til ham at ting vil bli bedre / annerledes, men at det vil ta litt lenger tid.

Ikke tenk så mye på de store tingene akkurat nå, konsentrer deg om å komme gjennom hverdagen. Fint at du er på jobb, det vil gå bedre etter hvert. Jeg har selv en gang i 1998 sittet og sett i veggen etpar dager på jobben etter en spontanabort som ingen visste om - det var riktignok et veldig ønsket og planlagt barn. Man kommer seg videre, men ikke på sekundet.

[Gjest Anonym denne dagen]

Best at begge er enige om å få barn.

Jeg kan for min del si at da jeg ble gift for annen gang hadde jeg veldig lyst på et barn med mannen min, men han synes vi hadde nok med "mine" og "dine", tilsammen 5 stk.

Det ble til at vi prøvde og etter en tidligabort ble jeg gravid året etter, vi var godt voksne. Jeg har vært mye alene om denne attpåklatten, liksom merket at det var kun jeg som vill dette om du skjønner.

Det har vært kjempekoselig med en attpåklatt og jeg ville ikke vært foruten, vi er så gode venninner.

[Lillemus]

Jeg er helt enig med Glimtipper. Det har gått alt for kort tid til at du skal ha kommet over aborten ennå.

Snakk med mannen din og be om at alle avgjørelser om evt. flere barn eller sterilisering (som tross alt er et stort steg) skal legges på is til en viss dato et stykke frem i tid.

Du hadde ikke lyst på flere barn for bare 2 mnd siden, nå har du veldig lyst på en til ettersom du har mistet, men om 2 mnd kan dette ha gått tilbake til at det er greit nok med de tre dere har igjen. Så ikke gjør noe forhastet nå, la tiden hjelpe, sørg over barnet, men ikke begrav deg i sorgen. *Klem*

[Helmi]

Klart dette er vanskelig og trist.

Jeg vil gjerne anbefale en bok til deg:http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3699606

[ekte nick]

Klart dette er vanskelig og trist.

Jeg vil gjerne anbefale en bok til deg:http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3699606

Hei, jeg ønsker trådstarter all mulig lykke til!

Når det gjelder boken som Helmi refererer til, kjenner jeg ikke til den. Men på den nettsiden om boken refereres det til en link, med det forumet som er bakgrunnen for boken. Da jeg prøvde å gå inn på denne, blokkerte Nortons antivirus program straks og sa at linken hadde forsøkt å gjøre et "kraftig angrep" på min pc, av typen "Bloodhound". Hele min Internet Explorer ble automatisk avsluttet.

Så dette var skumle greier.

[Helmi]

Hei, jeg ønsker trådstarter all mulig lykke til!

Når det gjelder boken som Helmi refererer til, kjenner jeg ikke til den. Men på den nettsiden om boken refereres det til en link, med det forumet som er bakgrunnen for boken. Da jeg prøvde å gå inn på denne, blokkerte Nortons antivirus program straks og sa at linken hadde forsøkt å gjøre et "kraftig angrep" på min pc, av typen "Bloodhound". Hele min Internet Explorer ble automatisk avsluttet.

Så dette var skumle greier.

Slett ikke skumle greier. Det er bare å ignorere advarselen. Men jeg vet at forumet (som nok ikke er så aktiv mer) har vært bombardert av masse useriøse greier, så jeg tror at advarselen har noe med det å gjøre.

Men for all del: det er jo bare å la være å gå inn der

[jubalong70]

Det er nok vanskelig for en mann å sette seg inn i hvordan det er for oss å være gravid - selv om vi i utgangspunktet ikke ønsket barnet.

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen din og evt be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg med å sortere tankene og få luftet ut litt av det du sliter med. Alternativt kan kanskje fastlegen også ha den funksjonen - hvis du føler tillit og fastlegen synes det er greit.

Jeg synes ikke det virker som om det er noe behov for samlivsterapeut - i alle fall ikke enda.

Forstår at du har det tungt nå, og sender deg derfor en klem.

[Glimtipper]

Det er nok vanskelig for en mann å sette seg inn i hvordan det er for oss å være gravid - selv om vi i utgangspunktet ikke ønsket barnet.

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen din og evt be om henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg med å sortere tankene og få luftet ut litt av det du sliter med. Alternativt kan kanskje fastlegen også ha den funksjonen - hvis du føler tillit og fastlegen synes det er greit.

Jeg synes ikke det virker som om det er noe behov for samlivsterapeut - i alle fall ikke enda.

Forstår at du har det tungt nå, og sender deg derfor en klem.

jubalong, det tar mer enn 6 måneder å få en psykolog. Sikkert mer mange steder i landet. Man må skrive til diverse psykologer med driftsavtale og be om å bli satt på venteliste.

Hvis psykolog virkelig er nødvendig i dette tilfellet (det har da kun gått en uke siden hun mistet, reaksjonen hennes er helt normal), så må hun nok ut med 6-900 kroner timen for en med privatpraksis om det skal ha noen hensikt.

[jubalong70]

jubalong, det tar mer enn 6 måneder å få en psykolog. Sikkert mer mange steder i landet. Man må skrive til diverse psykologer med driftsavtale og be om å bli satt på venteliste.

Hvis psykolog virkelig er nødvendig i dette tilfellet (det har da kun gått en uke siden hun mistet, reaksjonen hennes er helt normal), så må hun nok ut med 6-900 kroner timen for en med privatpraksis om det skal ha noen hensikt.

Det var derfor jeg foreslo å snakke med fastlegen som et alternativ

[Glimtipper]

Det var derfor jeg foreslo å snakke med fastlegen som et alternativ

Men det har jo bare gått en uke. Synes du virkelig hun har behov?

[Gjest togli]

Jeg støtter jubalong i at du kan trenge en nøytral tredjeperson å snakke med. Hva med å kontakte Amathea som er eksperter på abortspørsmål?

[jubalong70]

Men det har jo bare gått en uke. Synes du virkelig hun har behov?

Tja, det må hun jo vurdere selv.

Ut i fra hva hun skriver så får hun en tilleggsbelastning ved at mannen ikke viser forståelse. For å forebygge fremtidige psykiske plager, og evt. samlivsproblemer pga liten forståelse for hverandres ståsted, ser jeg ikke noe galt i å ta kontakt med fastlegen på et tidlig tidspunkt.

Hvorfor ikke ta brannen i startfasen