What to do?

[Gjest asif]

Føler meg egentlig bare kjempebarnslig og umoden, og kanskje litt sånn drama-queen i forhold til problemet mitt. Har nylig begynt på sykepleiestudie, og er for tiden i sykehjemspraksis. Yrket innebærer jo (selvsagt) daglig stell av gamle menneskers kroppen (deribland underliv og vask nedentil). Dette går i og for seg greit, iallefall i forhold til kvinner. Men når det kommer til stell av menn nedentil så blir det satt igang flere følelser. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å håndtere dette i lengden. Hittil (iløpet av denne første uken i praksis) har jeg klart å unngå direkte kontakt mellom meg selv og pasientenes underliv (tenker da på menn). Har opplevd overgrep i barndommen, selv om dette tross alt snart 20 år siden. Så jeg synes jeg burde vært kommet over det og kommet videre i livet. Både fordi overgrepet i seg selv ikke var av "de alvorligste sorten" (om jeg kan si det på de måten), men også at det er ganske lenge siden. Men det rare er at selv om dette er lenge siden så reagerer kroppen på en måte som at det nesten skulle vært igår alt sammen skjedde. Jeg bare lurer på hvordan det er mulig å løse dette problemet på? Skal man presse seg selv til å overse sin egen redsel og egne reaksjoner? Skal man tvinge seg selv til å gjøre noe man ikke vil? Når situasjoner oppstår hvor jeg vet at det nærmer seg stell og jeg blir satt til å være med på det, så er det som om kroppen er tilbake til "start" igjen. Man gjennopplever det som var. Man blir redd, usikker og føler det blir ekkelt. Ikke bare fordi det er pinlig, men det blir rett og slett unehagelig. Aner ikke hvordan jeg skal klare løse dette problemet. Bør man presse seg selv til å klare gjennomføre, og "overse" sin egen redsel og sine egne reaksjoner, eller burde man stoppe å si at man ikke klarer og ikke burde fortsette studiet?

[Gjest ikke sykepleier selv]

Om du ellers finner yrket/studiet tilfredstillende så syns jeg du skal prøve å takle dette. Vær obs på at gamle folk kan både være grisete i munnen og få ereksjon, til og med kan de finne på å klapse en på baken...

Sykepleieryrket er så mye mer enn stell så det er dumt å avslutte på grunn av dette. Kanskje hadde det vært nyttig å snakke med noen likesinnede om dette, eventuelt en terapeut?

[Gjest skulle ønske]

Kjære deg,

Som jeg ser det handler dette i det hele tatt ikke om å være barnslig/umoden/drama queen. Du har opplevd vonde ting som har satt dype spor, ja, selv etter 20 år. Har du noen gang fått bearbeidet dette på noe vis?

Dessverre har jeg ingen gode råd å komme med, men jeg håper du får mange gode råd/forslag av andre her.

Hvis jeg skal komme med et forslag, må det være at du snakker med din "kontaktsykepleier" og forklarer problemet - kanskje kan du oppleve støtte nok til at du klarer å nærme deg problemet sakte men sikkert? Kanskje kan dere bli enige om at du i første omgang er med som andre/tredje pleier når en (mannlig) pasient skal stelles eller skal på do?

At vi på et eller annet tidspunkt må presse/tvinge oss til å gjøre ting vi ikke vil/føler ubehag ved, må vi, men hvorvidt du skal gjøre det nå er ikke jeg den rette til å svare på. Jeg har vel mest tro på den gradvise tilnærmingen så lenge det finnes en mulighet for det.

Uansett vil jeg si; ikke slutt med studie. "Bare" du kommer deg gjennom praksisen i forbindelse med studie finnes det alltids jobber etterpå der du ikke trenger å forholde deg til denne problematikken i den grad du må gjøre ved et sykehjem. F.eks. operasjonssykepleier, kreftsykepleier, sykepleier i palliativt team, psykiatrisk sykepleier etc.

Kommer til å følge med på de råd du får, da jeg selv fikk problemer da jeg skulle inn i pleie av pasienter (er ikke sykepleier). Fikk nesten panikk ved tanke på det samme som deg da jeg sliter med den samme problematikken. På slutten hadde jeg angst hver bidige dag for om jeg ble spurt/bedt om å være med på (underlivs-) stell av pasientene eller være med på do. Fryktelig slitsomt å ha det sånn. Skulle ønske jeg hadde vært tøff nok til å ta opp dette med behandleren min, for da hadde jeg kanskje fått hjelp til å takle det, og kanskje vært i jobb der nå.

Håper du får god hjelp/støtte.

Lykke til :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at du helt klart skal ta opp kampen med deg selv.

Den viktige (også psykologiske) faktoren du skal feste deg ved , og som er den store forskjellen er følgende:

I dette tilfellet er det du som har kontrollen og er den sterke part.

[Gjest Hmml]

Jeg synes at du skal snakke med dine veiledere om denne situasjonen.

Jeg tipper også at dette er noe som er ubehagelig og vanskelig for mange "nye" studenter". Du trenger ikke nevne dette med overgrep men bare at du sliter med det og synes det er vanskelig å takle.

[Gjest skulle ønske]

Jeg mener at du helt klart skal ta opp kampen med deg selv.

Den viktige (også psykologiske) faktoren du skal feste deg ved , og som er den store forskjellen er følgende:

I dette tilfellet er det du som har kontrollen og er den sterke part.

"I dette tilfellet er det du som har kontrollen og er den sterke part."

Nå er ikke jeg trådstarter, men dette var en god tanke :-)

[Gjest J31!]

"I dette tilfellet er det du som har kontrollen og er den sterke part."

Nå er ikke jeg trådstarter, men dette var en god tanke :-)

Signeres. Tenkte på det samme og at det kan være nyttig å huske på.

[PieLill]

Du har alle muligheter til å vinne denne kampen med deg selv.

Dramaquine er du først når du kritikkløst og hemningsløst handler på dine 'utdaterte' følelsesmessige reaksjoner. Du reflekterer og tenker klart og fornuftig selv om følelsene dine ikke henger helt med.

Selvsagt kan det oppleves svært dramatisk og skremmende når gammelt gørr tyter ut på alle bauger og kanter. Heldigvis har slike ting en tendens til å krympe med årene. Dermed går det oftes enklere enn man forventer.

;-)

Det er sannsynlig at:

Du oppfatter problemet som like stort som det var sist gang du kjørte skallen i det. Men som sagt kan det godt være betydelig mindre. Du trenger bare å oppdage det. Litt som en ny og lekker butikk, som har det meste av det du har savnet i de andre sjappene.

Du kan også ha veldig mange tanker og forventninger om hva du kommer til å tenke, føle og følgelig reagere. Og tanker som er så automatiserte at du knapt merker at de er der. Forsøk å fange disse tankene etter som de kommer og still spørsmål ved dem? Er det virkelig sant at det er slik du kommer til å føle og reagere? Hvilke tanker kommer følelsene og reaksjonene fra? Kan du tenke/oppfatte/vurdere ting på en annen måte slik at også det følelsesmessige utfallet kan bli annerledes/bedre?

Kan hende vil du ha nytte av å lese en bok om kognetiv terapi. Ingvard Wilhelmsen skriver greit og overkommelig om temaet.

Lykke til! Norge trenger dyktige og reflekterte sykepleiere.

mvh