Savn

[Gjest Savnet]

For en tid tilbake døde en i familien min. Sorgen er over, men jeg savner denne personen veldig. Hvor lenge har dere pleid å "sørge" over tapet av deres kjære ?

[Gjest prust]

Jeg sørget i ett år da farmoren min døde. På ettårsdagen fikk jeg likesom lagt fra meg sorgen, og jeg gikk mer over til en lettere sorg og fokuserte mer på fine minner jeg hadde etter henne. Dette er nå ti år siden, og jeg kan fremdeles savne henne - men jeg sørger ikke lenger.

Svigerfar døde for to år siden. Jeg syntes det var trist da han døde, men var ikke knyttet så sterkt til ham. Det var verre for barna og for mannen min. Vet at særlig det ene barnet fortsatt kjenner stor sorg fordi han er død.

Dersom er mister ektefelle eller barn, blir dette med sorg vanligvis i en helt annen skala, som jeg ikke klarer å sette meg inn i.

Hvor lenge siden er det at du mistet din kjære?

[Humatus]

Om 3 dager er det 3 år siden jeg mistet bestemoren min.

Hun fikk heldigvis leve lenge, men hun var "borte" de siste årene i livet, og jeg føler på en måte jeg mistet henne før.

Hun var den personen jeg såg mest opp til i hele verden, og hun var så ufattelig god og jeg sørger over henne den dag i dag, og har vanskelig for å gi slipp på henne.

For et år siden døde tanten min, ganske ung bare 42 år det skjedde så fort, men fikk heldigvis ta farvel, så merkelig nok er ikke savnet etter henne like sterkt selv om vi var veldig gode venner da aldersforskjellen mellom oss ikke var så stor. Savner henne gjør jeg selvfølgelig men jeg klarer å tenke på at hun er borte uten at det kniper seg i magen min og tårene kommer.

Dette med sorg kan vare veldig lenge eller veldig kort, alt ettersom hvordan vedkommende døde. Tror jeg. Om man fikk si farvel, vite at vedkommende er fortrolig med døden og ikke redd i dødsøyeblikket tror jeg også har mye å si. For ingen vet hva som venter oss etterpå. I det hinsidige, og dette kan bli blandet inn i sorgen, har de det bra? Var de ferdig med livet? Er så mange momenter innen sorg, og det er jo unikt det vi føler når noen som står deg nær går bort

[Gjest Liza i London]

Som du sier, sorgen er over.

Men jeg vet ikke om savnet noengang forsvinner.

Det er etterhvert mange år siden min mann døde, jeg er gift på ny. Men ingen kan helt erstatte den som døde...fordi alle mennesker er unike.

Savnet er ikke konstant, heldigvis!

Men i enkelte situasjoner dukker det opp, skarpt og intenst.

Og på en måte er jeg glad for det.

Fordi gjennom dette savnet hedrer jeg ham på en måte.

Selvsagt skal livet gå videre,..det gjør jo det, uansett. Og vi må følge med. Men om ikke savnet ikke var der - iblant - ville vi ikke da forringe det de engang var og betydde for oss?

For meg er dette savnet blitt blandet med takknemmelighet og glede. Og fremdeles litt sinne fordi han kunne gå hen å dø. (Selv om jeg er ganske sikker på at han heller ikke ønsket det )

Så altså, ikke frykt savnet - men heller ikke dyrk det.

[Gjest GA]

Min bestemor døde for 8 år siden og jeg kan fremdeles savne henne.

Senest i forgårs mens jeg gikk på vei hjem fra jobb tok jeg meg selv i å tenke "kanskje jeg skal stikke innom bestemor på vei hjem" et kort sekund før den bevisste delen av hjernen tok over og jeg kom på at det er ganske lenge siden det var mulig.

Jeg tror savn blir gradvis svakere, men kommer tilbake i glimt hele livet.

[Gjest mora2]

Den store sorgen gir seg, men savnet vil følge deg for alltid. I begynnelsen er det sterkt, og tankene går ofte til de som er borte. Etterhvert tenker man ikke på de hele tiden.

Men du vil nok alltid savne, noen dager mer enn andre. Det er naturlig. Da får man ta frem de gode minnene, og kose seg med dem. Det er lov å savne, og det er lov å kjenne på det.

Enkelte ting og situasjoner kan plutselig fremkalle minner og savn. Sånn vil det alltid være.

*klem*

[morsan]

Sorgen går jo over - man venner seg til den nye situasjonen. Men savnet kan være der i mange, mange år - kanskje til en viss grad resten av livet. Det vil si - jeg synes ikke det er naturlig, eller "sunt" om du vil, om man har et altoverskyggende savn i årevis etter et dødsfall, men ikke unaturlig at det kan dukke opp i spesielle situasjoner.

For å ta et eksempel: Jeg var i et bryllup for noen få år siden, der de i kirken spilte en salme som vi også hadde i min fars begravelse ca 15 år tidligere, og som han spesielt hadde valgt ut for dette formål. Jeg ble helt satt ut av salmen og tårene trillet og savnet etter faren min var veldig sterkt akkurat da.

Andre folk som var tilstede kommenterte etterpå hvor hyggelig det var at jeg ble såååå rør under vielsen...;-) jeg bare smilte og sa ingenting.