Tomhet-ensomhet-depresjoner

[Gjest deppa- eller bare kjeder meg?]

Hei

Jeg er ei jente på 36 år, og er alene med 2 barn.

Jeg har i grunn "alltid" slitet litt i perioder med lette depresjoner. Det viser seg at det muligens har en sammenheng med "hva som skjer" rundt meg.

Jeg trenger liv og røre, venner, folk, og at det skjer noe rundt meg hele tiden.

Blir det for stille, så blir jeg liksom "satt ut", og går inn i mitt skall, og kjenner meg ensom, og et tomrom.

Jeg hadde en svært tøff oppvekst, med en far som stakk og med likegyldige stefedre. Det var preget av mye sinne, og følte meg ofte redd og alene som barn. Tørte ikke å vise følelser i hjemmet og det var lite eller ingen omsorg eller trygghet.

Dette preget meg den dag i dag, slik at jeg ikke tør å slippe folk for nært innpå meg. Jeg må liksom ha kontroll på alt og alle til enhver tid.

Dette harmonerer jo ikke med hvem jeg egentlig ønsker å være.

For jeg er svært sosial, og drømmer om å være et samlingspunkt for venner og familie.

Men, jeg slapper ikke helt av i sosiale sammenhenger, og er liksom ikke helt meg selv. Føler ikke at jeg er bra nok, eller at jeg liksom må anstrenge meg for at det skal være attraktivt å være sammen med meg.

Jeg kjenner mange folk, men har få nære venner.

Jeg har stadig muligheter til å invitere noen til meg, eller ta en kaffe her og der med venner, men så "orker" jeg liksom ikke, pga en mulig frykt for at det ikke skal bli vellykket eller trivelig å være med meg.

Al dette har medført, at jeg sitter her i ensomheten, med et stort savn og tomrom, etter å fylle livet med venner og aller helst en kjæreste.

Dessuten orker jeg liksom ikke å "strebe" og avtale her og der. Jeg kunne ønske at jeg hadde folk naturlig rundt meg. Være endel av et felleskap... hvor mitt sanne jeg kunne få komme frem. For bak denne stramme, anspente maska, skjuler det seg en svært morsom, "kul", livlig, flink og sprudlende jente...:-)

Så til mitt spørsmål:

hvordan skal jeg klare å bli mer trygg på meg selv, gi slipp på behovet om kontroll, tørre å åpne opp og slippe folk inn, være mer åpen og gjestfri, og ikke minst, hvordan lære å handtere stillhet og kjedsomhet, uten å gå i kjelleren å bli deprimert??

Håper på noen innspill :-)

[Gjest J31!]

Vet du, jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver.

Jeg skal ikke prøve å sette deg i en slags diagnosebås, og du ser ut til å vite hva du sliter med. Men likevel kan du kansje ta en titt på unnvikende personlighetsforstyrrelse, eller sosial fobi og se om du kjenner deg igjen. Det er også typisk at en lett får depresjoner pga dette. Antidepressiva har vært til hjelp for meg på dette området, og sosial angst. Og denne kan du trygt bruke livslagnt.

Har du gått til psykolog før? Jeg tror at du kan ha nytte av det. Evt lese bøker, såkalte selvhjelpsbøker som omhandler kognitiv terapi. Ingward Wilhemsen har skrevet gode bøker. Han svarer dessuten som psykiater på lommelegen.no, kansje kan du få noen gode råd og tips ved å skrive inn til han?

Skullle gjerne kommet med noen gode råd til deg, det jeg har lært og kommet videre med, men jeg har ikke tid til det nå.

Anbefaler deg å be fastlegen om en henvisning til psykolog.

Lykke til :-)

[Gjest pocket72]

Hei...ja..du er nok ikke alene..Var alene mor i mange år, og kjedet til tider vettet av meg...Tenker det å være alene uten å falle ned i kjelleren, kan for noen være en trenings sak. Når jeg var alene (har 100% ansvar for datter) følte jeg også på ensomhenten. Men "løste" det ved å enten finne frem en god bok, dvd eller tok opp telefonen og ringte en god veninne. Da ble humøret mye bedre..Jeg er også en forholdsvis lukket (privat)person, men tar meg selv i nakken og åpner meg litt å litt...og det går alltid bra....folk er normalt ikke farlig å snakke med...Har lært at folk kommer ikke bankene på døra di, man må være litt frempå selv. Vet ikke om min erfaring er til noe hjelp, men uansett lykke til.

[Gjest pocket72]

Glemte en ting, vedr. fellesskap..hva med å melde deg ett yoga/kickboksing eller matlagings kurs, og på den måten komme i kontakt med nye mennesker som blir kjent med den egentlig DEG:-))

NB...noen ganger foretrekker jeg også å ikke be venner på besøk, fordi jeg føler det som ett ork...men de gangene jeg har gjennomført det allikevel, så har jeg vært i lykkerus i etterkant. Gjelder å ta små stepp i livet, og se på de små gledene..Noen ganger hjelper det for meg, å gå tur, og se på ungene som leker, hunden som bjeffer, kjenne vinden som blåser i håret...... Man må kjenne, at man lever...Klem fra meg..