Vil j alltid lengte etter en tilstedeværede far?

[Gjest føler meg uelsket]

Jeg opplevde at da jeg vokste opp og i voksen alder så har min far alltid vært lite tilstedeværende psykisk og sosialt. Jeg husker at faren min var der, men han var ikke opptatt av meg, men av tv'n. Han kunne komme hjem og sitte og se på tennis, uten å høre at vi snakket til han. Helt i sin egen verden.Om vi fikk oppmerksomheten hans, så var han ikke interessert i den heller. Han kunne komme hjem fra jobb og være i sine egne tanker, han ville ikke merket om vi var der eller ikke. Hvis jeg en sjelden gang kommer hjemom klan det ta lang tid før han sier "hei" til meg. Det er ikke noen overstrømmende hilsen som hos bikkja.

Jeg har opplevd at under middagen og jeg var i ferd med å fortelle noe, så kunne faren min bare reise seg opp og gå av sted, fordi saltet ikke sto på bordet. At saltet, eller ketchupen eller en skje ikke var der, var i øyeblikket viktigere enn hva jeg hadde å si. det opplever jeg ennå. Jeg føler at han ikke er gladi meg, som person, jeg er bare et produkt, en hvitevare av et slag. Alt handler bare om å være fornuftig og praktisk. Hvor mye jeg jobber er mye viktigere å spørre om, enn om jeg trives. Og han vil alltid høre om planene fremover. Jeg merker at jeg begynner å lyve på ting, bare fordi jeg ikke vil føle meg så håpløs fordi jeg ikke har noen konkrete planer fremover, og ikke har behov for det heller slik det er nå.

Men det jeg ville frem til, er om dette savnet av en tilstedeværende far, alltid vil være der hos meg. Jeg kan møte andres fedre, og føle et voldsomt savn, og en sorg fordi jeg ikke har følt meg elsket. Jeg har aldri følt meg viktig og verdifull i hans øyne. Jeg har endelig innsett at jeg aldri vil bli det , til tross for alle mine gode karakterer, ,og jobbresultater. Jeg vil aldri komme i mål, han vil aldri bli helt glad i meg.

jeg merker at det gjør så forferdelig vondt. Jeg vil så gjerne bli elsket av min far. Men det blir jeg aldri. Kan jeg komme over det på noe vis?

[Gjest ikke signatur i dag]

Tenk på alt det faren din egentlig har gjort for deg, i stedet for å kritisere og klandre ham for at han ikke oppfyller de forventninger, du tydeligvis har om hvordan en far skal være.

[Gjest føler meg uelsket]

Tenk på alt det faren din egentlig har gjort for deg, i stedet for å kritisere og klandre ham for at han ikke oppfyller de forventninger, du tydeligvis har om hvordan en far skal være.

ok, hva har han gjort for meg da uten om det materielle som penger, klær og det nødvendige?

[Gjest ikke signatur i dag]

ok, hva har han gjort for meg da uten om det materielle som penger, klær og det nødvendige?

Akkurat det, det er det ikke alle fedre som gjør. Du bør hellere være takknemlig for hva han har gjort, født og oppfostret deg i mange mange år.

[Gjest føler meg uelsket]

Akkurat det, det er det ikke alle fedre som gjør. Du bør hellere være takknemlig for hva han har gjort, født og oppfostret deg i mange mange år.

Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?

[Gjest ikke signatur i dag]

Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?

Du har for høye krav. Du er heldig som har en far, selv om han ikke etterlever de høye krav du setter til det å være en far.

Tenk på de barna som aldri har hatt noen far, eller hvor faren har dødd fra de.

[Gjest Kjennerdetigjen]

Jeg kjenner igjen det savnet godt.

Hos meg har han heldigvis myknet opp på sine eldre dager og viser mer omsorg og omtanke.

Jeg ønsket også at han skulle være mer tilstede på mine premisser men det gikk ikke dessverre. Så fikk vi noen felles interesser. Eller rettere sagt jeg adopterte noen av hans hobbyer . Dette bedret også vårt følelsesmessige forhold. Blitt mere kjent med han som et individ og skjønner mer hvorfor han har valgt som han har valgt og at ting var slik de var.

[Gjest togli]

Du har for høye krav. Du er heldig som har en far, selv om han ikke etterlever de høye krav du setter til det å være en far.

Tenk på de barna som aldri har hatt noen far, eller hvor faren har dødd fra de.

Jeg er ikke enig i at trådstarter stiller for høye krav. Hva hadde du sagt om det var trådstarters mor som hadde oppført seg slik mot henne? Alle fortjener at foreldrene er tilstede i barnas liv, både fysisk og psykisk. Trådstarters far har ikke vært psykisk tilstede i livet hennes og det er klart dette lager "sår" det kan være vanskelig å hele.

[Gjest føler meg uelsket]

Jeg kjenner igjen det savnet godt.

Hos meg har han heldigvis myknet opp på sine eldre dager og viser mer omsorg og omtanke.

Jeg ønsket også at han skulle være mer tilstede på mine premisser men det gikk ikke dessverre. Så fikk vi noen felles interesser. Eller rettere sagt jeg adopterte noen av hans hobbyer . Dette bedret også vårt følelsesmessige forhold. Blitt mere kjent med han som et individ og skjønner mer hvorfor han har valgt som han har valgt og at ting var slik de var.

Problemet er også at han er så uforutsigbar. Jeg vet aldri hvor jeg har han, hvordan han vil være når jeg besøker han neste gang. Vil han vise noen interesse for meg, eller er kanskje tennissen på eurosport viktigere?

Jeg føler ikke egentlig at de som har vokst opp uten far, eller har mistet far tidlig i livet egentlig har det så mye verre enn meg. Hvis det var en god far så har de i hvertfall gode minner om han. Hvis de aldri har kjent han så har de heller ingen negative assosiasjoner. Men jeg forstår at det kan være et savn i seg selv å aldri ha hatt en far.

Om han foreslo ting vi skulle gjøre så var det alltid på hans premisser. Og vi skulle lære av han, gjøre alt det han gjorde. Han ville aldri tatt oss med på et barneteaterstykke som han selv syntes var kjedelig bare fordi han ville se at vi moret oss. Han kunne aldri ofre seg for meg på noen måte, aldri hente oss med bil hvis jeg hadde trøbbel med å komme hjem en natt. Da var det natt, og da skulle han sove! Og jeg måtte heller ikke ringe eller sende sms om at jeg kom hjem senere for det ville også ødelegge nattesøvnen. Så jeg føler at jeg som person alltid har vært lite verdt. jeg kunne ønsket at jeg betydde så mye for han at han gladelig ga avkall på noe av søvnen sin for at jeg skulle komme trygt hjem.

Hvis jeg skulle vente barn en gang og jeg ble lagt inn på fødeavdelingen så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sendt en sms eller ringt for å si at nå er det like før. 'Da hadde jeg ventet til det ble morgen for å ikke vekke han pga dette.

[Gjest Kjennerdetigjen]

Problemet er også at han er så uforutsigbar. Jeg vet aldri hvor jeg har han, hvordan han vil være når jeg besøker han neste gang. Vil han vise noen interesse for meg, eller er kanskje tennissen på eurosport viktigere?

Jeg føler ikke egentlig at de som har vokst opp uten far, eller har mistet far tidlig i livet egentlig har det så mye verre enn meg. Hvis det var en god far så har de i hvertfall gode minner om han. Hvis de aldri har kjent han så har de heller ingen negative assosiasjoner. Men jeg forstår at det kan være et savn i seg selv å aldri ha hatt en far.

Om han foreslo ting vi skulle gjøre så var det alltid på hans premisser. Og vi skulle lære av han, gjøre alt det han gjorde. Han ville aldri tatt oss med på et barneteaterstykke som han selv syntes var kjedelig bare fordi han ville se at vi moret oss. Han kunne aldri ofre seg for meg på noen måte, aldri hente oss med bil hvis jeg hadde trøbbel med å komme hjem en natt. Da var det natt, og da skulle han sove! Og jeg måtte heller ikke ringe eller sende sms om at jeg kom hjem senere for det ville også ødelegge nattesøvnen. Så jeg føler at jeg som person alltid har vært lite verdt. jeg kunne ønsket at jeg betydde så mye for han at han gladelig ga avkall på noe av søvnen sin for at jeg skulle komme trygt hjem.

Hvis jeg skulle vente barn en gang og jeg ble lagt inn på fødeavdelingen så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sendt en sms eller ringt for å si at nå er det like før. 'Da hadde jeg ventet til det ble morgen for å ikke vekke han pga dette.

"Hvis jeg skulle vente barn en gang og jeg ble lagt inn på fødeavdelingen så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sendt en sms eller ringt for å si at nå er det like før. 'Da hadde jeg ventet til det ble morgen for å ikke vekke han pga dette"

Huff dette høres utrolig trist ut. Sånn skal det jo ikke være.

Har ikke noe lurt å si egentlig. Men håper du finner en måte å leve med dette og bearbeidet savnet og sorgen du føler. Du har kanskje ikke så mye å tape ved å fortelle han hvordan du føler. Selv om han kanskje aldri vil kunne gi deg det du trenger.

[Gjest føler meg uelsket]

"Hvis jeg skulle vente barn en gang og jeg ble lagt inn på fødeavdelingen så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sendt en sms eller ringt for å si at nå er det like før. 'Da hadde jeg ventet til det ble morgen for å ikke vekke han pga dette"

Huff dette høres utrolig trist ut. Sånn skal det jo ikke være.

Har ikke noe lurt å si egentlig. Men håper du finner en måte å leve med dette og bearbeidet savnet og sorgen du føler. Du har kanskje ikke så mye å tape ved å fortelle han hvordan du føler. Selv om han kanskje aldri vil kunne gi deg det du trenger.

Jeg føler vel at det å skrive om dette er første skritt på vegen ti å forholde meg til det. Det gjør vondt å innse det, at jeg ikke har hatt den prioriteten i livet mitt som jeg har ønsket. Jeg har ofte unnskyldt faren min, for tanken på det å ikke være prioritert er jo deprimerende. Men nå må jeg kalle en spade for en spade å arbeide med akkurat det jeg føler. Om han føler det anderledes så javel, det er mine følelser som jeg må ta fatt i.

Dette har vel også sammenheng med det å ta plass i forhold til andre. Jeg har kjempevansker for å ta plass i helsevesenet, i navn, på jobben osv. Jeg vil være til minst lite bry, først da føler jeg at jeg kanskje fortjener kjærlighet og fair behandling. Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre...

Noen gode fedre her på DOL som vil adoptere meg?

[Gjest føler meg uelsket]

Du har for høye krav. Du er heldig som har en far, selv om han ikke etterlever de høye krav du setter til det å være en far.

Tenk på de barna som aldri har hatt noen far, eller hvor faren har dødd fra de.

Gjennom alle årene her på DOL, spesielt her på psykforumet og i gruppeterapi så har jeg erfart at den som kommer med de mest bastante synene eller rådene i en tråd/tema har som regel en eller annen personlig erfaring med temaet. Ved å konstant avvise en følelse eller noen som etterlyser en følelse så klarer personen å kontrollere vonde følelser. Det er til tider ganske mange "skjerp deg råd" osv. Jeg blir alltid nysjgerrig på hva som ligger bak dette, hva forsøker personen å fortrenge.

Så hvorfor er du så opptatt av at jeg må være takknemmelig ovenfor min far? Hvorfor skal jeg ikke få gi uttrykk for min sorg og mitt savn?

[Gjest kahloli]

Jeg er ikke enig i at trådstarter stiller for høye krav. Hva hadde du sagt om det var trådstarters mor som hadde oppført seg slik mot henne? Alle fortjener at foreldrene er tilstede i barnas liv, både fysisk og psykisk. Trådstarters far har ikke vært psykisk tilstede i livet hennes og det er klart dette lager "sår" det kan være vanskelig å hele.

Kjenner meg noe igjen i det du skriver.

Men du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn.

Så har du selfølgelig rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sakt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

Ting kan forandre seg ennå. Nå vet jeg ikke hvor gammel du og din far er...men ting kan også ikke forandre seg. Det er i alle fall ikke din feil, det er bare din far som ikke vet bedre, eller vet hvordan han skal være sammen med deg.

Har du prøvd å snakke med ham om det?

[Gjest kahloli]

Kjenner meg noe igjen i det du skriver.

Men du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn.

Så har du selfølgelig rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sakt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

Ting kan forandre seg ennå. Nå vet jeg ikke hvor gammel du og din far er...men ting kan også ikke forandre seg. Det er i alle fall ikke din feil, det er bare din far som ikke vet bedre, eller vet hvordan han skal være sammen med deg.

Har du prøvd å snakke med ham om det?

sorry mange skrivefeil her...slurver visst litt i dag;)

[Gjest togli]

Kjenner meg noe igjen i det du skriver.

Men du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn.

Så har du selfølgelig rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sakt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

Ting kan forandre seg ennå. Nå vet jeg ikke hvor gammel du og din far er...men ting kan også ikke forandre seg. Det er i alle fall ikke din feil, det er bare din far som ikke vet bedre, eller vet hvordan han skal være sammen med deg.

Har du prøvd å snakke med ham om det?

Hei:) Denne bør stå under trådstarter sine kommentarer så er du sikker på at hun leser den

[Gjest kahloli]

Hei:) Denne bør stå under trådstarter sine kommentarer så er du sikker på at hun leser den

togli....var den til meg?

Kanskje jeg bør poste en til da.

[Gjest GA]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg har endt opp med å slutte å ta kontakt med min far. Orker ikke bli avvist mer, så vi sees egentlig bare i jula. Han kommer innom med bursdagsgaver (!) men drar igjen uten å komme innenfor døra. Vi snakker overfladisk sammen når vi treffes, men han kjenner ikke meg lenger, og han kjenner ikke ungene mine.

Har funnet ut at det er bedre for meg å ikke la meg selv bli skuffet over egoismen hans, jeg har min egen familie nå, så hvis han trenger meg får han ta initiativ.

-men trist er det.

[Gjest kahloli]

Kjenner meg noe igjen i det du skriver.

Men der du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn. Men det betyr ikke at du ikke har rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sagt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

Ting kan forandre seg ennå. Nå vet jeg ikke hvor gammel du og din far er...men ting kan også ikke forandre seg. Det er uansett ikke din feil, det er bare din far som ikke vet bedre, eller vet hvordan han skal være sammen med deg. Har du prøvd å snakke med ham om det?

[Gjest føler meg uelsket]

Kjenner meg noe igjen i det du skriver.

Men der du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn. Men det betyr ikke at du ikke har rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sagt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

Ting kan forandre seg ennå. Nå vet jeg ikke hvor gammel du og din far er...men ting kan også ikke forandre seg. Det er uansett ikke din feil, det er bare din far som ikke vet bedre, eller vet hvordan han skal være sammen med deg. Har du prøvd å snakke med ham om det?

''Men der du tar feil i (og det vet du sikkert også selv innerst inne) er at din far elsker deg. Alle fedre elsker sine barn. Men det betyr ikke at du ikke har rett i å føle slik som du gjør, bare så det er sagt. Utrolig dum kommentar av "ikke signatur i dag", man kan aldri noe for hva man føler.

''

men spørsmålet her er vel hvilket nr i rekken jeg har. Jeg tviler ikke på at han er glad i meg, men jeg har neppe førsteprioritet i livet hans. Det er blant annet salt, sukker, ketchup sennep, Eurosport og nattesøvnen som kommer foran. Og så kommer jeg om det er overskudd til det. Det er alltid noe annet som har større prioritet. Det blir litt rart å si at han elsker meg og samtidig la alle andre ting komme foran. Jeg har vanskelig for å tro at en far som elsker meg synes det er viktigere at han ikke blir vekket av en sms som sier at jeg er på vei hjem fra byen, enn å ikke vite noe som helst. Hvis du forstår tankegangen her. Nattesøvnen kommer tross alt først.

[rose23]

Min far har aldri gitt meg en klem eller sagt at han er glad i meg eller stolt over meg. Men han viser det på andre måter ved å hjelpe meg med praktiske ting, låne meg penger når jeg er blakk o.s.v...

Det er bare slik han er. Men jeg vet at han er glad i meg :-)