Hjelpesystemet i Norge.

[Gjest Utenlaktose]

Etter mange år i et dårlig ekteskap klarte jeg endelig å bryte ut. Ingen ting fungerte mellom oss, og samlivet, kommunikasjonen og samarbeidet sviktet. Mannen min kjørte økonomien helt i grøfta, og holdt hodet over vannet ved å betale gjeld med dyre kredittkort og lån. Til slutt orket jeg ikke mer og greide endelig å bryte ut.

Så sto jeg der da, en kvinne på knapt førti år med en kronisk sykdom som hadde gjort meg ufør og minstepensjonist. Siden jeg var gift ble det trukket i trygden og jeg satt igjen med snaue 9000 i mnd til meg og min datter som fremdeles gikk på skole til tross for at hun var som voksen å regne. Det var ingen penger å hente hos mannen min som knapt klarte seg selv.

Skaffet meg en leilighet til 4500 kr i mnd, og var kjempefornøyd med dette. Seperasjon ble tatt ut 14 dager før jeg flyttet i egen leilighet. Datteren min valgte å tilbringe mesteparten av tiden hos meg.

Men når husleie og strøm skullebetales satt vi igjen med snaue 4000 kr igjen i mnd til oss begge. Siden vi skulle starte helt på nytt, trengte vi å kjøpe inn ting som salt, pepper, mel, shampo osv. Ting som man i normale omstendigheter kjøper litt etter litt, og ikke på en gang, så pengene rant ut.

Møbler skrapte jeg sammen fra venner og kjente, og kjøpte billig på finn.no.

jeg søkte om bostøtte, men ting tar tid, og første og andre husleie skulle ut uten noen støtte. Fremdeles skattet jeg som gift, og fremdeles ble jeg trukket i trygden. 6 uker gikk før jeg hørte fra fylkesmannen med beskjed om at seperasjonen var godkjent. Ringte rundt for å få fortgang i papirer så økonomien skulle bli levelig, men ingen instanser hadde oppdatert seg. Enda jeg ga tidlig beskjed, i tillegg til at dette skulle gå automatisk. Ting tar tid, bare å vente var svarene jeg fikk.

Med bunnskrapt økonomi gikk jeg til slutt på sosialkontoret forå få støtte inntill ting var i orden, som bostøtte, skattelette og økning i trygden.

Jeg blir møtt med et køsystem, noe

som i og for seg er ok og forståelig. Fler enn meg som sliter.

Jeg forklarer kort situasjonen og spør om det er mulig for meg å få hjelp til depositumet.

Vel, sier damen. Vi støtter ikke dette, vi gir bare garantier til husier, men det anbefaler vi ikke. Ingen som vil ha deg som leietaker hvis vi må gå inn å gjøre dette.

Nei, vel, sier jeg noe overrasket, hva er vel poenget med det da?

Har jeg krav på noe som helst hjelp inntill jeg kommer i orden økonomisk? Er mitt neste spørsmål.

Hun tittet på meg.

Hvor høy husleie har du? 4500 kr mnd sier jeg stolt. Veldig fornøyd med å ha klart å skaffe med en leilighet så billig.

Det synes vi er veldig dyrt for en enslig, sier damen. Jaha, sier jeg lei meg. Synes det var billig jeg legger jeg nedstemt til.

Jeg har en datter som bor hos meg også, vi er to som skal leve på så lite inntill ting kommer i orden, sier jeg.

Hvor gammel er datteren din?

20 og hun går på skolen.

20 år nei da regnes hun ikke.Hun kan ta opp studielån sier damen..

Det går vel ikke, vi er i mars, fristen har gått ut for lenge siden.

Skulle hun ha tenkt på før.

Men hun kunne jo ikke vite at foreldrene hennes skulle skille seg.

20 år gamle må forsørge seg selv, hun regnes ikke.

Neivel.

Du har litt lite igjen til å være enslig, men det blir bra siden når ting kommer i orden.

Ja, men hva gjør jeg nå?

Gå i banken ¨å ta opp et lån, sier de nei, kan du får kommunalt lån.

Mener du at jeg skal låne for å leve i tre mnd til dere har klart å oppdatere sivilstatusen min?

Ja, slik er det.

Så jeg skal altså dra på meg et lån som jeg skal slite med i lang tid fremover for å leve inntill papirene er i orden og dere fått oppdatert systemet?

Ja, slik er det.

Men slik blir det ikke, om jeg så skal leve på 100 kr uka.

Jeg forstår virkelig ikke en døyt av et slikt system. Selv ikke når man er under grensen for hvor mye man skal ha igjen å leve for, er løsningen den samme som mannen min tydde til. Lån?

For et opplegg...

Oppgitt.. JA

[Lillemus]

Jeg skjønner at dere har det tøft og trangt, men en 20-åring kan utmerket godt ta seg en vaskejobb eller en annen jobb i tillegg til studiene fremfor å leve på en uføretrygdet mor.

[Liliaceae]

Jeg skjønner at dere har det tøft og trangt, men en 20-åring kan utmerket godt ta seg en vaskejobb eller en annen jobb i tillegg til studiene fremfor å leve på en uføretrygdet mor.

Det samme tenkte jeg. At 20 åringen kan hjelpe til litt i de neste månedene. De er litt vel tøft å ha det slik du beskriver.

Det er mange ungdommer som har deltidsjobb ved siden av studiene.

[Gjest det er ditt problem - ikke det offentliges]

I enkelte situasjoner i livet er lån nødvendig. I ditt tilfelle er det snakk om en midlertidig fase, hvor du har lavere inntekt og større behov for pengene enn normalt. Da er det en vanlig løsning å enten knipe inn eller ta opp lån for å komme over kneika. Når man har en inntekt, om enn minstepensjon, så er det meninga man må klare seg selvuten at det offentlige skal finansiere mellomleggene.

Hva angår datteren din, så er jeg overrasket over at hun ikke allerede har en jobb. De fleste skoleelever er ferdige i 18-19 årsalderen, og blir enten studenter etter det eller begynner å jobbe. For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet.

Lykke til over kneika. Jeg forstår godt at du har det vanskelig nå, men det er som sagt mange som må ta lån for å klare ei kneik.

[EnolaGay]

Jentungen kan begynne å gå med aviser på morgenkvisten før skole. Det er godt betalt! Hun er 20 år og du har ikke noe forsørgeransvar for henne lenger. Det må dere begge ta inn. Min eldste begynte med aviser og reklame da han var så vidt fylt 13 for å tjene egne lommepenger!

Forøvrig tror jeg nok at det ofte er summen av alt som gjør at man føler seg så avvist og hjelpeløs i slike situasjoner. Ikke nødvendigvis at hjelpesystemet er så dårlig. Det hjelper å snakke med noen, kanskje noen som kan se på hele situasjonen utenfra og komme med innspill..

[Gjest utenlaktose]

Til dere som har svart meg til nå.

Jeg er enig i det meste av det dere skriver. Datteren min har skaffet seg en liten jobb ved siden av skolen og begynner om to mnd. Poenget mitt var mer en oppgitthet over tregheten i systemet. At det skal ta flere mnd å få oppdatert sivilstatusen så en kan begynne å leve.

Det er virkelig ikke ok å måtte ta opp lån for å leve når en har minstetrygd.

Jeg er redd for å bli sittende med mer å betale på enn jeg kan betjene. Men det går seg nok til, alt er usikkert nå i denne fasen.

[EnolaGay]

Til dere som har svart meg til nå.

Jeg er enig i det meste av det dere skriver. Datteren min har skaffet seg en liten jobb ved siden av skolen og begynner om to mnd. Poenget mitt var mer en oppgitthet over tregheten i systemet. At det skal ta flere mnd å få oppdatert sivilstatusen så en kan begynne å leve.

Det er virkelig ikke ok å måtte ta opp lån for å leve når en har minstetrygd.

Jeg er redd for å bli sittende med mer å betale på enn jeg kan betjene. Men det går seg nok til, alt er usikkert nå i denne fasen.

Ah.. byråkratiet ja. Enig.

Krysse fingre for at det er engasjerte funksjonærer på jobb de neste dagene! *sender en klem om du vil ha*

[Gjest over kneika]

I enkelte situasjoner i livet er lån nødvendig. I ditt tilfelle er det snakk om en midlertidig fase, hvor du har lavere inntekt og større behov for pengene enn normalt. Da er det en vanlig løsning å enten knipe inn eller ta opp lån for å komme over kneika. Når man har en inntekt, om enn minstepensjon, så er det meninga man må klare seg selvuten at det offentlige skal finansiere mellomleggene.

Hva angår datteren din, så er jeg overrasket over at hun ikke allerede har en jobb. De fleste skoleelever er ferdige i 18-19 årsalderen, og blir enten studenter etter det eller begynner å jobbe. For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet.

Lykke til over kneika. Jeg forstår godt at du har det vanskelig nå, men det er som sagt mange som må ta lån for å klare ei kneik.

Det er heller ikke uvanlig med en ordning hvor man får hjelp, og hvor dette trekkes fra trygden på et senere tidspunkt, når trygdeordninger er på plass. Det opplevde nå jeg.

[Gjest harikkenickfortiden]

Jeg føler med deg, og synes du har fortjent hjelp fra sosialkontoret. At ditt barn er 20 år, er nå en ting. men som uføretrygda og alene, så burde du fått hjelp i overgangsfasen. og at du kunne finne såpass billig bolig å leie, var jo bra. kan ikke skjønne hvordan det skulle gå an å finne noe billigere.

Har et eksempel fra min bekjentskapskrets: Mor og far og to barn. Far er psykisk syk. og får attføringsytelser. vil ikke bli uføretrygdet. mor vil ikke jobbe, dvs vil ikke ta hva som helst. De fikk dekket depositum, og leie på 8000 pr mnd, og i tillegg betalte sosial kontoret strømmen. Dette holdt de på med i ett år. De får beskjed om at de må skilles, ellers blir barna tatt fra de. De skilles. Mor får fortsatt god hjelp av sosialkontoret. Dekket husleie, og strøm. hun har 9000 utbetalt hver måned som skal brukes til mat og klær. hun føler selv at hun lever et luksusliv nå. Jeg unner henne all hjelp hun kan få. og det gjør jeg med deg også.

[Gjest up yours]

I enkelte situasjoner i livet er lån nødvendig. I ditt tilfelle er det snakk om en midlertidig fase, hvor du har lavere inntekt og større behov for pengene enn normalt. Da er det en vanlig løsning å enten knipe inn eller ta opp lån for å komme over kneika. Når man har en inntekt, om enn minstepensjon, så er det meninga man må klare seg selvuten at det offentlige skal finansiere mellomleggene.

Hva angår datteren din, så er jeg overrasket over at hun ikke allerede har en jobb. De fleste skoleelever er ferdige i 18-19 årsalderen, og blir enten studenter etter det eller begynner å jobbe. For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet.

Lykke til over kneika. Jeg forstår godt at du har det vanskelig nå, men det er som sagt mange som må ta lån for å klare ei kneik.

''For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet. ''

Du skulle vært i hennes situasjon, så tror jeg du hadde klappa igjen. Det er så greit med de som får til alt og som ikke kommer i en livssituasjon der de har behov for hjelp. Jeg antar denne hendelsen med trådstarter kom overraskende på henne, og da er det ikke bare å klare seg selv. Jeg har et søsken som hånte en venn av meg som var psykisk syk og derfor trengte mye hjelp. H*n hadde ingen forståelse for at min venn ikke klarte å jobbe osv. Så ble søskenet mitt psykisk syk selv og fikk se hvordan det er når man er syk og skal prøve å få hjelp fra et tungrodd NAV-system, samtidig som man prøver å holde hodet over vannet. Det er nesten så jeg unnet søskenet mitt det, for maken til hovering er det lenge siden jeg har hørt.

[Gjest det er ditt problem - ikke det offentliges]

''For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet. ''

Du skulle vært i hennes situasjon, så tror jeg du hadde klappa igjen. Det er så greit med de som får til alt og som ikke kommer i en livssituasjon der de har behov for hjelp. Jeg antar denne hendelsen med trådstarter kom overraskende på henne, og da er det ikke bare å klare seg selv. Jeg har et søsken som hånte en venn av meg som var psykisk syk og derfor trengte mye hjelp. H*n hadde ingen forståelse for at min venn ikke klarte å jobbe osv. Så ble søskenet mitt psykisk syk selv og fikk se hvordan det er når man er syk og skal prøve å få hjelp fra et tungrodd NAV-system, samtidig som man prøver å holde hodet over vannet. Det er nesten så jeg unnet søskenet mitt det, for maken til hovering er det lenge siden jeg har hørt.

Hva i all verden vet du om min situasjon, slik at du kan uttale deg på den måten?

Jeg hoverer ikke overfor trådstarter, ei heller håner jeg vedkommende, men gjør oppmerksom på at lån er en dyr men anerkjent måte å løse problemer på. Selv som uføretrygdet.

Og sitatet du har valgt å begrunne min såkalte hovering med - hva i all verden vet du om hvorfor jeg jobbet i ungdommen? For at jeg ikke hadde morsommere og bedre ting å ta meg til? Tror du ser deg blind på erfaring med din søster/bror som du er bitter på, men vennligst ikke trekk meg inn i dine dårlige erfaringer.

[Gjest Utenlaktose]

I enkelte situasjoner i livet er lån nødvendig. I ditt tilfelle er det snakk om en midlertidig fase, hvor du har lavere inntekt og større behov for pengene enn normalt. Da er det en vanlig løsning å enten knipe inn eller ta opp lån for å komme over kneika. Når man har en inntekt, om enn minstepensjon, så er det meninga man må klare seg selvuten at det offentlige skal finansiere mellomleggene.

Hva angår datteren din, så er jeg overrasket over at hun ikke allerede har en jobb. De fleste skoleelever er ferdige i 18-19 årsalderen, og blir enten studenter etter det eller begynner å jobbe. For min egen del hadde jeg jobb som finansierte alt av klær og fornøyelser fra jeg var 16 år. Det førte til at jeg tenkte veldig godt igjennom hva jeg faktisk ville bruke pengene mine på, og det var en god lærdom å ta med videre i livet.

Lykke til over kneika. Jeg forstår godt at du har det vanskelig nå, men det er som sagt mange som må ta lån for å klare ei kneik.

ikke det offenliges problem sier du. Problemet ligger jo i at jeg ikke får utbetalt det jeg har krav på fordi systemet bruker flere mnd på å oppdatere sivilstatusen min.

Som gift skatter jeg mer, jeg får ikke bostøtte og jeg blir trukket i trygden. Altså, det er i perioden frem til dette blir i orden jeg lever med mindre enn minstepensjonistene.

Hadde systemet ikke vært så tungrodd hadde jeg heller ikke trengt ekstra penger nå. Så egentlig er det vel det offentlige som som er med på å skaper situasjonen med dårlig økonomi.

Og når er det , det offentliges problem? Jeg er under grensen for det en enslig skal sitte igjen med i mnd p.g.a dette. Men fordi jeg siden skal kunne klare meg får jeg ikke hjelp, men må ta opp et dyrt lån i banken. Jeg synes ikke det er ok i det hele tatt.