Lesverdig - fra en fastlege

[Gjest Nils Håvard Dahl, lege]

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2010/09/02/legeliv-venninnefaktoren/index.xml

[laban]

Jeg er med i to "venninneklubber", men vi prater lite sykdom. Selv ikke jeg som henger mye på DOL, er opphengt i helse og undersøkelser.

Jeg liker bedre den maskuline varianten - vente med å oppsøke helsevesenet til det helt sikkert er for sent.

Det er fint å vite at legene også foretrekker den. Men da håper jeg de lar være å kjefte på meg den dagen jeg kommer med noe ordentlig.

[Gjest Støtter legens utsagn]

Herlig lesing!;p

[Gjest Nickløsheletiden]

Takket være venninneklubben eller kanskje rettere sagt kolegaklubben, kom jeg meg endelig til lege etter flere uker og fikk medisiner mot noe som viste seg å være dobbeltsidig lungebetennelse.

Ellers kjenner jeg meg ikke igjen, enda jeg er en doler ;o) Dette er for folk med god tid. Det kommer lapper i posten om at jeg bør ta livmorhals kreftprøve og andre prøver med noen års mellomrom. Så langt har de alle havnet i søpla.

Men ungene blir prioritert og det er nok også derfor jeg ikke tar meg tid til å prioritere meg selv.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg er med i to "venninneklubber", men vi prater lite sykdom. Selv ikke jeg som henger mye på DOL, er opphengt i helse og undersøkelser.

Jeg liker bedre den maskuline varianten - vente med å oppsøke helsevesenet til det helt sikkert er for sent.

Det er fint å vite at legene også foretrekker den. Men da håper jeg de lar være å kjefte på meg den dagen jeg kommer med noe ordentlig.

''Jeg liker bedre den maskuline varianten - vente med å oppsøke helsevesenet til det helt sikkert er for sent''

Og jeg har bestemt meg for å gå oftere til legen, men det spørs om det blir noe av :-)

[Gjest fattigmor]

Jeg er med i to "venninneklubber", men vi prater lite sykdom. Selv ikke jeg som henger mye på DOL, er opphengt i helse og undersøkelser.

Jeg liker bedre den maskuline varianten - vente med å oppsøke helsevesenet til det helt sikkert er for sent.

Det er fint å vite at legene også foretrekker den. Men da håper jeg de lar være å kjefte på meg den dagen jeg kommer med noe ordentlig.

artig innlegg, foresten.... men ikke vent for lenge med å gå til lege! Det har jeg brent meg på mang en gang, og idag er parolen: det er bedre å gå engang for mye ...enn for lite.

[Gjest Tatjana]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

[EnolaGay]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

Jeg er ikke religiøs men kjenner at det henger et "amen" på tunga her.

Helt enig med deg!

[laban]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

''Det er bare tull, slutt med det du.''

Jeg er sikker på at legene ofte har lyst til å si det, men at de stort sett holder det på innsiden.

Utrolig at han sa det direkte til deg.

Jeg lurer på hvordan verden (og f.eks. reglene for sykemelding) hadde sett ut hvis menn gikk gravide.

[bouenas]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

Synd at det ikke finnes en "liker"-knapp, her, som på facebook. Da ville jeg ha trykket Likte dette innlegget, en VIKTIG motvekt til de mange leger som ser *diagnoser*, men ikke alltid tar seg tid til å se/høre på menneskene som kommer til dem.

[Gjest Nickløsheletiden]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

''Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben''

Ja og uspennede sykdommer som ørebetennelser som fastlegen spesielt nevnte, kan faktisk vise seg å ha en alvorligere diagnose CVID som årsak. Det skulle ta 11 år fortvilte år og så var det så enkelt som at han trengte immuglobiner og vips, så var ungen frisk.

Og et "ufarlig virus" kan være alvorlig Rs-virus og ende opp på intensiven med oksygentelt og nummeret før respirator. Jeg dro til sykehuset og overleverte ungen, selv om legen mente det ikke var nødvendig.

Nei, jeg kjenner at mitt dårlige forhold til fastleger blir rippet opp i på nytt og jeg blir nesten aggresiv av denne tråden. Hadde jeg ikke vært ei slik slitsom kjerring som ikke gir meg så lett, så er det sannelig ikke godt og vite hvordan det hadde gått.

Og det er det denne tråden handler om. Slitsomme damer. Jeg setter ihverfall ikke mine ben hos en lege før jeg er dausjuk og da drar jeg helst til bedriftslegen for hun er dame og ingen arrogant mann.

[Gjest om den saken]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

Jeg synes innlegget ditt er godt, men jeg synes egentlig ikke det passer så godt som svar på tiltale her. I alle eksemplene som nevnes opp er ingen faktisk syke, men de er redd for det av diverse grunner, som oftes på grunn av noe de har hørt, eller kanskje lest.

Du var syk, og faller derfor ikke under den kategorien som ble beskrevet. Potensielle syke mennsker i for stort hopetall på venteværelset _er_ et problem, satt opp mot det at mennesker med kreft kanskje må stå på venteliste og alvorlig psyke mennesker får for lite taletid hos legen. Det handler ikke om at de er mer spennende, men de er faktisk syke. Gravide, syke mennesker er noe helt annet. De er også syke. Hun lister opp potensielt syke mennesker.

Du traff bare på en tulling av en lege..

[Gjest om den saken]

''Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben''

Ja og uspennede sykdommer som ørebetennelser som fastlegen spesielt nevnte, kan faktisk vise seg å ha en alvorligere diagnose CVID som årsak. Det skulle ta 11 år fortvilte år og så var det så enkelt som at han trengte immuglobiner og vips, så var ungen frisk.

Og et "ufarlig virus" kan være alvorlig Rs-virus og ende opp på intensiven med oksygentelt og nummeret før respirator. Jeg dro til sykehuset og overleverte ungen, selv om legen mente det ikke var nødvendig.

Nei, jeg kjenner at mitt dårlige forhold til fastleger blir rippet opp i på nytt og jeg blir nesten aggresiv av denne tråden. Hadde jeg ikke vært ei slik slitsom kjerring som ikke gir meg så lett, så er det sannelig ikke godt og vite hvordan det hadde gått.

Og det er det denne tråden handler om. Slitsomme damer. Jeg setter ihverfall ikke mine ben hos en lege før jeg er dausjuk og da drar jeg helst til bedriftslegen for hun er dame og ingen arrogant mann.

Jeg skjønner ikke at vi har lest det samme. Hun skriver om mennesker som er _potensielt_ syke, pga noe de har hørt i venninneklubben. (Som sikkert kan utvides til blader, aviser, ting en hører og leser.) Og blir det for mange slike, er det et problem i forhold til syke mennesker som må vente i kø.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg synes innlegget ditt er godt, men jeg synes egentlig ikke det passer så godt som svar på tiltale her. I alle eksemplene som nevnes opp er ingen faktisk syke, men de er redd for det av diverse grunner, som oftes på grunn av noe de har hørt, eller kanskje lest.

Du var syk, og faller derfor ikke under den kategorien som ble beskrevet. Potensielle syke mennsker i for stort hopetall på venteværelset _er_ et problem, satt opp mot det at mennesker med kreft kanskje må stå på venteliste og alvorlig psyke mennesker får for lite taletid hos legen. Det handler ikke om at de er mer spennende, men de er faktisk syke. Gravide, syke mennesker er noe helt annet. De er også syke. Hun lister opp potensielt syke mennesker.

Du traff bare på en tulling av en lege..

Jeg synes innlegget hennes er godt for det viser holdningen enkelte menn har til kvinner på lik linje som linken gjorde.

[Gjest Nickløsheletiden]

Jeg skjønner ikke at vi har lest det samme. Hun skriver om mennesker som er _potensielt_ syke, pga noe de har hørt i venninneklubben. (Som sikkert kan utvides til blader, aviser, ting en hører og leser.) Og blir det for mange slike, er det et problem i forhold til syke mennesker som må vente i kø.

Fordi det innlegget handler om en masete damer. Det er en skummel holdning og ha da leger lett kan overse farligere ting. Spesielt mannlige leger. tror jeg.

[Gjest Elextra]

''Jeg liker bedre den maskuline varianten - vente med å oppsøke helsevesenet til det helt sikkert er for sent''

Og jeg har bestemt meg for å gå oftere til legen, men det spørs om det blir noe av :-)

Hvor er det blitt av a'en i nicket ditt?

For det er samme, ikke sant?

[Gjest Nickløsheletiden]

Hvor er det blitt av a'en i nicket ditt?

For det er samme, ikke sant?

Den er borte:-)

[Elis31]

Jeg synes innlegget ditt er godt, men jeg synes egentlig ikke det passer så godt som svar på tiltale her. I alle eksemplene som nevnes opp er ingen faktisk syke, men de er redd for det av diverse grunner, som oftes på grunn av noe de har hørt, eller kanskje lest.

Du var syk, og faller derfor ikke under den kategorien som ble beskrevet. Potensielle syke mennsker i for stort hopetall på venteværelset _er_ et problem, satt opp mot det at mennesker med kreft kanskje må stå på venteliste og alvorlig psyke mennesker får for lite taletid hos legen. Det handler ikke om at de er mer spennende, men de er faktisk syke. Gravide, syke mennesker er noe helt annet. De er også syke. Hun lister opp potensielt syke mennesker.

Du traff bare på en tulling av en lege..

Jeg synes Tatjana har et godt poeng. Den dagen legen slutter å lytte på sine pasienter og anser de fleste som kommer som friske vil vi nok få flere slike opplevelser.

[Elis31]

Jeg skjønner ikke at vi har lest det samme. Hun skriver om mennesker som er _potensielt_ syke, pga noe de har hørt i venninneklubben. (Som sikkert kan utvides til blader, aviser, ting en hører og leser.) Og blir det for mange slike, er det et problem i forhold til syke mennesker som må vente i kø.

De sier jo ikke at de er syke. De vil bare bli sjekket opp.

[Elis31]

''Det er bare tull, slutt med det du.''

Jeg er sikker på at legene ofte har lyst til å si det, men at de stort sett holder det på innsiden.

Utrolig at han sa det direkte til deg.

Jeg lurer på hvordan verden (og f.eks. reglene for sykemelding) hadde sett ut hvis menn gikk gravide.

*lol*