Lesverdig - fra en fastlege

[Gjest Tatjana]

Jeg synes Tatjana har et godt poeng. Den dagen legen slutter å lytte på sine pasienter og anser de fleste som kommer som friske vil vi nok få flere slike opplevelser.

Og det var nettopp mitt poeng. Til tross for at jeg kastet opp hele døgnet (jeg sto opp om natta for å gjøre det), og gikk ned i vekt gjennom hele svangerskapet, insisterte legen på at jeg ikke var syk - jeg var gravid. Og svangerskap er ingen sykdom.

Legen i artikkelen oppfatter pasientene sine som masete og uviktige. Jeg oppfatter (den legen jeg beskrev) som arrogant og uinteressert. Stadig flere kommenterer nettopp denne holdningen hos sine fastleger. En lege"time" er på 10-15 minutter. Legen ser knapt på pasienten i løpet av denne tiden - han/hun er mest opptatt av pc'en sin. Skal du få fortalt hva som er problemet bør du stille godt forberedt, og helst ha skrevet opp alt. Det er ikke snakk om råd og veiledning - mer "Hva kan vi gjøre med det da?"

Det vet jeg ikke - det er jo derfor jeg oppsøker lege!

[Gjest Tatjana]

Jeg synes innlegget ditt er godt, men jeg synes egentlig ikke det passer så godt som svar på tiltale her. I alle eksemplene som nevnes opp er ingen faktisk syke, men de er redd for det av diverse grunner, som oftes på grunn av noe de har hørt, eller kanskje lest.

Du var syk, og faller derfor ikke under den kategorien som ble beskrevet. Potensielle syke mennsker i for stort hopetall på venteværelset _er_ et problem, satt opp mot det at mennesker med kreft kanskje må stå på venteliste og alvorlig psyke mennesker får for lite taletid hos legen. Det handler ikke om at de er mer spennende, men de er faktisk syke. Gravide, syke mennesker er noe helt annet. De er også syke. Hun lister opp potensielt syke mennesker.

Du traff bare på en tulling av en lege..

''Du var syk, og faller derfor ikke under den kategorien som ble beskrevet. ''

Nei. I følge legen var jeg _ikke_ syk - det var derfor han bl.a. nektet meg sykmelding (før jordmor tvang ham). Jeg var gravid, og svangerskap er ingen sykdom. Noe han understreket utallige ganger. Jeg ville derfor glatt kommet inn under kategorien "friske masete kvinner" som beskrevet i artikkelen. Selv om _jeg_ ikke følte meg frisk...

Poenget mitt var egentlig å få fremhevet at noen ganger bør legene komme seg ned av sin høye hest. De har selv valgt yrket sitt, og må derfor faktisk forholde seg til alminnelige folk med alminnelige problemer.

Vil de ikke det, kan de spesialisere seg og finne seg en jobb, for eksempel med kreftpasienter da.

[morsan]

''Å SE UT over et fullt venterom, er spennende.''

Ha! Visste jeg det ikke! De lar oss vente tre kvarter over tida _med vilje_, bare for at de skal oppleve spenningen med fullt venterom! ;-)

[morsan]

Dette har også en annen side.

Jeg har heldigvis aldri vært alvorlig syk. De gangene jeg har vært hos legen har det vært små ting - antagelig bagateller for en travel lege som helst vil holde på med kreft og alvorlige, psykiatriske diagnoser. Likevel kan de små tingene føles fryktelig alvorlige for oss som går gjennom dem.

Da jeg var gravid med mitt barn nr to, led jeg av alvorlig hyperemesis. Jeg kastet opp og kastet opp. Jeg beholdt verken vått eller tørt. Da jeg skulle til min første legekontroll satt jeg på venterommet, blek og dratt, iført en tykk ullgenser (man blir frossen av å kaste opp hele tiden). Så var det min tur.

Legen var mest opptatt av pc'en sin. Omsider vendte han blikket mot meg et kort øyeblikk. "Hva kan jeg gjøre for deg?"

Han fylte ut svangerskapsjournalen, stilte meg de obligatoriske spørsmålene, uten å se på meg. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet på øyeblikket da jeg skulle få legge fram problemet mitt. Han undersøkte meg, målte blodtrykket, noterte i journalen. Omsider var han ferdig og det var min tur. "Og ellers går det greit?" sa han.

Det var stikkordet mitt. Jeg var på gråten. Jeg hadde ikke spist et helt måltid eller drukket et helt glass med noe som helst på ti uker. "Nei. Det går ikke greit. Jeg bare kaster opp hele tiden og jeg er så kvalm, det føles som jeg skal dø. Jeg orker ikke å ha det slik."

Han verdiget meg ikke et blikk. "Kaster opp? Det er bare tull, slutt med det du." Så fulgte han meg ut på laboratoriet for å ta en blodprøve.

Til neste kontroll, fire uker senere, bestilte jeg time hos jordmor. Da var jeg enda dårligere og jeg hadde gått ned noen kilo i vekt. Da jeg la meg på benken for at hun skulle undersøke meg, besvimte jeg. Etterpå bare gråt jeg. Jordmor marsjerte inn til legen og fikk ham til å skrive sykmelding til meg.

Kjære fastleger. Jeg har forlengst skjønt at jeg ikke er viktig. Jeg har ingen spennende sykdommer. Når jeg en sjelden gang er hos legen ser jeg at pc'en er viktigere enn meg. Men den som spesialiserer seg innen almennmedisin må også regne med at det er en del av jobben. Det er ikke bare pasienter med kule og sjeldne diagnoser som dukker opp hos fastleger. For det meste er det herr og fru Hvermannsen med sine hverdagslige problemer.

Jeg kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av legenn som knapt ser på deg og er veldig opptatt av pc'en. Heldigvis har jeg nå en fastlege som er annerledes. selvsagt må hun inn på pc'en i løpet av konsultasjonen hun også, men hun starter med å se på meg fremfor pc'en mens jeg forteller hvorfor jeg har kommet.