Dagens sutring, les og svar den som vil.

[Gjest noen blir aldri voksen]

Mistet en nær slektning ganske brått for to dager siden. Jeg har en veldig "rar" familie. De synes ikke at de trenger å dra i begravelse, dette gjelder min mor, far og søsken. Alle har unnskyldninger som ikke holder. De greier å gjør alt mulig annet.

De er veldig usosiale alle sammen, de er sinte på alt som heter mennesker og snakker nedlatende om de fleste. Det er veldig sort-hvitt: Enten er folk bare snille, eller de er stygge, sinte, og det finnes ikke noe godt i vedkommende.

Men uansett: Man drar da i begravelse til sin bror, sin onkel, sitt søskenbarn? Så vidt jeg vet har den som døde ikke gjort noen verdens ting galt, men i min families øyne har han det.

Så er det jeg som må dra da, som det alltid har vært. Få mange spørsmål om hvorfor ikke resten av familien kommer, glatte over, unnskylde osv. Men jeg er så lei av dette at denne gangen kan det hende jeg sier sannheten, at de dessverre ikke har sosiale "antenner" nok til å skjønne hva som er normal folkeskikk.

Jeg har tenkt å slutte å ta på meg skylden for at min familie er veldig "annerledes" sosialt enn de fleste andre. Jeg har også tenkt å slutte å kjempe for at de skal bli det. Er dette lov?

[Mandolaika]

Du gjør det eneste rette. Hvis folk spør deg hvorfor de andre ikke kommer, så be dem spørre dem sjøl.

[morsan]

''Man drar da i begravelse til sin bror, sin onkel, sitt søskenbarn? ''

Ja, normalt ville man vel dratt i begravelse til brødre og onkler, men unntak kan tenkes dersom man har brutt kontakten f eks pga misbruk eller annet graverende forhold.

Søskenbarn er såpass fjernt når man er voksen, synes jeg, at man ikke nødvendigvis bør forvente at man stiller opp i begravelsen.

''Så vidt jeg vet har den som døde ikke gjort noen verdens ting galt, men i min families øyne har han det. ''

Umulig for meg å mene om det er du eller familien din som "har rett" her.

''Få mange spørsmål om hvorfor ikke resten av familien kommer, glatte over, unnskylde osv. Men jeg er så lei av dette at denne gangen kan det hende jeg sier sannheten, at de dessverre ikke har sosiale "antenner" nok til å skjønne hva som er normal folkeskikk. ''

Jeg tror jeg ville nøyd meg med å si at de heller får spørre dem som ikke kommer om hva som er grunnen til at de ikke kommer.

''Jeg har tenkt å slutte å ta på meg skylden for at min familie er veldig "annerledes" sosialt enn de fleste andre. Jeg har også tenkt å slutte å kjempe for at de skal bli det. Er dette lov?''

Du har ikke noe ansvar for familien din her, og trenger ikke å føle at du må unnskylde dem eller forklare noe som helst. Møt opp selv, og ikke innlat deg på noen som helst diskusjon/samtale om årsaken til at de andre ikke dukker opp.

[Gjest noen blir aldri voksen]

Du gjør det eneste rette. Hvis folk spør deg hvorfor de andre ikke kommer, så be dem spørre dem sjøl.

Skal riste av meg denne ansvarsfølelsen som jeg har hatt siden jeg ble født. Kanskje er det jeg som ikke er riktig voksen enda

[Mandolaika]

Skal riste av meg denne ansvarsfølelsen som jeg har hatt siden jeg ble født. Kanskje er det jeg som ikke er riktig voksen enda

Jeg har også stor ansvarsfølelse, til tider altfor stor. Gjør andre sine problemer til mine egne osv. Har blitt litt flinkere nå, særlig når det gjelder å ikke ha ansvar for andre voksne mennesker.

[Gjest noen blir aldri voksen]

''Man drar da i begravelse til sin bror, sin onkel, sitt søskenbarn? ''

Ja, normalt ville man vel dratt i begravelse til brødre og onkler, men unntak kan tenkes dersom man har brutt kontakten f eks pga misbruk eller annet graverende forhold.

Søskenbarn er såpass fjernt når man er voksen, synes jeg, at man ikke nødvendigvis bør forvente at man stiller opp i begravelsen.

''Så vidt jeg vet har den som døde ikke gjort noen verdens ting galt, men i min families øyne har han det. ''

Umulig for meg å mene om det er du eller familien din som "har rett" her.

''Få mange spørsmål om hvorfor ikke resten av familien kommer, glatte over, unnskylde osv. Men jeg er så lei av dette at denne gangen kan det hende jeg sier sannheten, at de dessverre ikke har sosiale "antenner" nok til å skjønne hva som er normal folkeskikk. ''

Jeg tror jeg ville nøyd meg med å si at de heller får spørre dem som ikke kommer om hva som er grunnen til at de ikke kommer.

''Jeg har tenkt å slutte å ta på meg skylden for at min familie er veldig "annerledes" sosialt enn de fleste andre. Jeg har også tenkt å slutte å kjempe for at de skal bli det. Er dette lov?''

Du har ikke noe ansvar for familien din her, og trenger ikke å føle at du må unnskylde dem eller forklare noe som helst. Møt opp selv, og ikke innlat deg på noen som helst diskusjon/samtale om årsaken til at de andre ikke dukker opp.

Mine onkler og tanter begynner å bli gamle så vi har mistet ganske mange i løpet av en to-års periode. Jeg har prøvd å overtale, men jeg kommer ingen vei. Foresten er jeg lei av å overtale dem til alt mulig, har brukt min energi siden jeg ble født på å få spesielt min mor ut av huset.

Kjenner jeg tåler dette dårlig, så da er det nok bedre å la være. Det er jo psykisk sykdom og "gud" vet hva" som ligger under her. Bra det finnes noen "originaler" igjen, kjedelig uten også

[morsan]

Mine onkler og tanter begynner å bli gamle så vi har mistet ganske mange i løpet av en to-års periode. Jeg har prøvd å overtale, men jeg kommer ingen vei. Foresten er jeg lei av å overtale dem til alt mulig, har brukt min energi siden jeg ble født på å få spesielt min mor ut av huset.

Kjenner jeg tåler dette dårlig, så da er det nok bedre å la være. Det er jo psykisk sykdom og "gud" vet hva" som ligger under her. Bra det finnes noen "originaler" igjen, kjedelig uten også

Slutt med å forsøke å overtale dem. Dra selv i begravelsen, og be dem som er nysgjerrige på hvorfor de andre ikke kommer heller ringe dem selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slutt med å forsøke å overtale dem. Dra selv i begravelsen, og be dem som er nysgjerrige på hvorfor de andre ikke kommer heller ringe dem selv.

Helt ening. Slutt å ta ansvar for voksne folk. Om omgivelsene spekulerer, kan de spørre direkte den det gjelder.

[Gjest noen blir aldri voksen]

Jeg har også stor ansvarsfølelse, til tider altfor stor. Gjør andre sine problemer til mine egne osv. Har blitt litt flinkere nå, særlig når det gjelder å ikke ha ansvar for andre voksne mennesker.

Det har alltid vært min "rolle" i familien å få de til å være litt sosiale. Jeg overtalte mor til å gå på 17. mai- feiring, juletrefester,drikke kaffe hos naboen osv. Lyktes veldig sjelden med dette. Da jeg var litt mindre enn nå så syntes jeg vel alle disse timene med overtalelser var vært det de gangene hun ble med ut. Når jeg gikk alene fikk jeg alle disse spørsmålene om hvor hun var, hva som feilte henne, dette syntes jeg var litt ille. Noen hånte henne og lo av henne rett foran meg. Dette gjorde jo at jeg anstrengte meg enda mere for å få henne "normal".

Jeg innser nå at dette vil jeg ikke greie. Men når det skjer ting som dette blir jeg påminnet dette igjen. Jeg er nok litt lik deg, alt for ansvarsfull, tror alt står og faller på meg. Lurer egentlig på hva som skjer om jeg slutter å ta ansvar? Frykter sterkt at noen vil "ramle helt av".

[Gjest noen blir aldri voksen]

Helt ening. Slutt å ta ansvar for voksne folk. Om omgivelsene spekulerer, kan de spørre direkte den det gjelder.

Den det gjelder tar ikke telefonen, ringer ikke selv, så det er nok meg som må ta den "støyten". Det samme gjelder søsken. Må visst være arvelig dette. Jeg kan ikke ringe noen av dem da telefonen er slått av. Når noen dør har jeg problemer med å få varslet. So is the life : /

De er jo psykisk syke, men søker aldri hjelp. Ikke sover de om natta, ikke ringer de lege selv, ikke ringer de slekt og venner. Ikke ringer de meg utenom at de er så syke at de blir sendt på sykehuset. Morsom slekt jeg har. Ikke slutt på originale mennesker enda, skal jeg si deg :-)

[Gjest noen blir aldri voksen]

Slutt med å forsøke å overtale dem. Dra selv i begravelsen, og be dem som er nysgjerrige på hvorfor de andre ikke kommer heller ringe dem selv.

Takk, jeg skal dra i begravelse ja, kan være syk innimellom jeg også, men jeg går om jeg så "kryper". Har alltid måtte stille opp i sånne tilfeller og det har jeg tenkt å fortsette med

[laban]

Mine onkler og tanter begynner å bli gamle så vi har mistet ganske mange i løpet av en to-års periode. Jeg har prøvd å overtale, men jeg kommer ingen vei. Foresten er jeg lei av å overtale dem til alt mulig, har brukt min energi siden jeg ble født på å få spesielt min mor ut av huset.

Kjenner jeg tåler dette dårlig, så da er det nok bedre å la være. Det er jo psykisk sykdom og "gud" vet hva" som ligger under her. Bra det finnes noen "originaler" igjen, kjedelig uten også

Du har ikke ansvar for andre voksne menneskers valg og handlinger.

I dette tilfellet ville jeg ikke brukt mye energi på andres valg. Gjør det du selv synes er naturlig, og la de andre styre seg selv. For den døde har det ingen betydning lenger.

Spar kreftene til en gang saken evt. har _stor_ betydning for noen som lever.

[Gjest noen blir aldri voksen]

Du har ikke ansvar for andre voksne menneskers valg og handlinger.

I dette tilfellet ville jeg ikke brukt mye energi på andres valg. Gjør det du selv synes er naturlig, og la de andre styre seg selv. For den døde har det ingen betydning lenger.

Spar kreftene til en gang saken evt. har _stor_ betydning for noen som lever.

Det samme gjelder jo bursdager, bryllup osv. Synes begravelser er litt spesiellt jeg av en eller annen grunn. Ikke pga den døde selvsagt, men de som blir igjen og trenger litt trøst. Er vel for bløthjertet. Skal tenke litt på dette og lage meg et nyttårsløfte.

[laban]

Det samme gjelder jo bursdager, bryllup osv. Synes begravelser er litt spesiellt jeg av en eller annen grunn. Ikke pga den døde selvsagt, men de som blir igjen og trenger litt trøst. Er vel for bløthjertet. Skal tenke litt på dette og lage meg et nyttårsløfte.

Du - og alle andre - har begrenset med krefter til slike "slag". Man må velge noen og stå over noen andre, for å overleve selv.

[Mandolaika]

Det har alltid vært min "rolle" i familien å få de til å være litt sosiale. Jeg overtalte mor til å gå på 17. mai- feiring, juletrefester,drikke kaffe hos naboen osv. Lyktes veldig sjelden med dette. Da jeg var litt mindre enn nå så syntes jeg vel alle disse timene med overtalelser var vært det de gangene hun ble med ut. Når jeg gikk alene fikk jeg alle disse spørsmålene om hvor hun var, hva som feilte henne, dette syntes jeg var litt ille. Noen hånte henne og lo av henne rett foran meg. Dette gjorde jo at jeg anstrengte meg enda mere for å få henne "normal".

Jeg innser nå at dette vil jeg ikke greie. Men når det skjer ting som dette blir jeg påminnet dette igjen. Jeg er nok litt lik deg, alt for ansvarsfull, tror alt står og faller på meg. Lurer egentlig på hva som skjer om jeg slutter å ta ansvar? Frykter sterkt at noen vil "ramle helt av".

Hvem har egentlig gitt deg den rollen da? Du selv tipper jeg. :-)

Det kan ligge psykiske problemer til grunn for at man er mindre interessert i sosiale tilstelninger osv. som de du nevner.

[Elis31]

Den det gjelder tar ikke telefonen, ringer ikke selv, så det er nok meg som må ta den "støyten". Det samme gjelder søsken. Må visst være arvelig dette. Jeg kan ikke ringe noen av dem da telefonen er slått av. Når noen dør har jeg problemer med å få varslet. So is the life : /

De er jo psykisk syke, men søker aldri hjelp. Ikke sover de om natta, ikke ringer de lege selv, ikke ringer de slekt og venner. Ikke ringer de meg utenom at de er så syke at de blir sendt på sykehuset. Morsom slekt jeg har. Ikke slutt på originale mennesker enda, skal jeg si deg :-)

Enig med NHD. Dersom du får spørsmål om hvorfor de ikke er der ,kan du si at det kan ikke du svare for, det må du nesten spørre dem om. Evt tilføye men du vet de er litt spesielle...

[Gjest HuGs]

Det er både lov og det eneste rette å gjøre! De er jo voksne og har tatt egne valg. De valga har ikke du ansvaret for. Slutt å unnskylde og dekke over, det medfører jo kanskje bare at du blir sett på som 'rar' også.

Det beste er om du kan slutte å irritere det over/la deg såre av disse snodige familiemedlemmene dine. Kanskje har de også en defekt som gjør at de ikke kan være annerledes. Det er mange rare ting med oss mennesker.