Å få et forhold til å fungere..Nhd/andre

[Gjest forts. fortvilet nå]

Jeg er helt satt ut for tida. Har et avstandsforhold til kjæresten min nå, og det er himmel eller helvete for min del. Det er fælt å prate med han i telefonen og ikke se han. Men verst av alt er problemet jeg har å stole på menn, og det har jeg sagt til han.

Det er så vondt å føle at hvert skritt jeg tar kan føre til at det blir slutt. Det er slik jeg tenker. Bare jeg gjør en liten feil, så føler jeg at nå blir det slutt, så kommer katastroftetankene sigende. Jeg har vært utsatt for langvarige overgrep, og dette er første forholdet siden da. Kanskje ikke rart det kommer mange følelser, men likevel så er det hardt å skulle passe inn med noen andre, når jeg sliter med unnvikende og borderline pf i tillegg. Jeg vil jo ikke at han skal se på meg som psyk, og en gang hadde vi en samtale han syntes var helt unormal. Det var når jeg klamret meg til han og var livredd.

Spørsmålet til NHD og andre er hvordan holde på mannen, når jeg er så usikker og redd? Hvordan kan jeg få det bedre med meg selv, når jeg innimellom spør han ut om hans følelser etc? Jeg er så redd for å drive han fra meg..jeg spurte i sted om jeg er for direkte mot han, det syntes han..og så fikk jeg helt paranoia, og ble redd og skammet meg skikkelig..ble helt rød her jeg satt, men telefonen i hånda..og så spurte jeg han om han synes jeg spør han for mye om bekreftelser..det er ikke så ille nå, sa han..så jeg får vel bare tro på det?

Men for meg så er det å få et forhold til å fungere som å balansere på en knivsegg..jeg er stadig utrygg, får panikkanfall pga ting jeg har sagt eller gjort, eller ting han har sagt, som om det skulle bli slutt NÅ, og hvis det ikke blir slutt nå, så blir det slutt siden..er jeg unormal?

Håper NHD og andre kan komme med erfaringer/råd, da jeg sitter her og er livredd for å miste han, fordi jeg ikke kan vise at jeg er psyk..selv om jeg har vært psykere før og er mye bedre nå..jeg lurer på om det kan være drepen for et forhold, at den ene parten er psyk? Og hvordan skal det bli når han kommer hjem og vi skal leve tett på hverandre? Blir det bedre/verre tro. Så usikker som jeg er..og sliter med sjalusi..som jeg undertrykker veldig..og klarer å holde orden på i hodet mitt ved hjelp av kognitiv tenking..

Håper NHD og andre vil svare meg.

[Gjest ppppppppp]

Tror dessverre at du har nok med å ta vare på deg selv

[Gjest forts. fortvilet nå]

Tror dessverre at du har nok med å ta vare på deg selv

Det er heldigvis ikke sant

[Mandolaika]

Det må være fælt for deg å ha det slik. Jeg håper kjæresten din er tålmodig og gir deg litt tid, slik at du etter hvert blir tryggere både på deg selv, han og dere som par.

[cathlin]

Jeg syns det er et godt tegn at han er ærlig med deg:-) Ellers har jeg ikke så mange gode råd, annet en at jegblant annet tror du må ta tiden til hjelp. Du holder på å få deg nye erfaringer. Også må du få lov til å ha dine reaksjoner, du kan ikke noe for at du blir sånn, balansekunsten er å ta ansvaret for dem-deg selv. Så syns jeg alltid det hjelper å "lage sitt eget liv". Med det mener jeg å finne og holde på med dine ting som du liker ogeller som er utviklende for deg, uavhengig av han eller andre som det er fristende å bli avhengig av. Altså ha en del andre ting som er viktige i livet ditt enn å vente på at telefonen skal ringe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Husk alltid dette: For partneren er det din adferd som er klart viktigst. Hva du tenker eller føler merker den andre ikke noe til med mindre du lar det komme ut i snakk eller på annen måte.

På samme måte som hver enkelt bør ha hovedfokus på livet utenfor seg selv, bør også et parforold ikke bare ha fokus innover på forholdet, men mye på det utenfor dere. Det dere opplever sammen og hver for dere.

Å etterspørre kjærlighet og bekreftelser er stort sett unødvendig og trettende. Kjærlighet merkes uten at det blir sagt, og likegyldighet merkes også.

Siden han ringer til deg, er det deg han er interessert i, det er du som betyr mest for han. Hadde du ikke vært viktigst, hadde han vel ikke ringt til deg stadig vekk?

Lytt ellers til de meget gode råd du har fått fra cathlin. Du må ha et liv i tillegg til kjærlighetslivet. Det blir strevsomt for en partner om en føler at en skal dekke alle behov den andre har.

[Frøkenbekymra]

Husk alltid dette: For partneren er det din adferd som er klart viktigst. Hva du tenker eller føler merker den andre ikke noe til med mindre du lar det komme ut i snakk eller på annen måte.

På samme måte som hver enkelt bør ha hovedfokus på livet utenfor seg selv, bør også et parforold ikke bare ha fokus innover på forholdet, men mye på det utenfor dere. Det dere opplever sammen og hver for dere.

Å etterspørre kjærlighet og bekreftelser er stort sett unødvendig og trettende. Kjærlighet merkes uten at det blir sagt, og likegyldighet merkes også.

Siden han ringer til deg, er det deg han er interessert i, det er du som betyr mest for han. Hadde du ikke vært viktigst, hadde han vel ikke ringt til deg stadig vekk?

Lytt ellers til de meget gode råd du har fått fra cathlin. Du må ha et liv i tillegg til kjærlighetslivet. Det blir strevsomt for en partner om en føler at en skal dekke alle behov den andre har.

Det er til en viss grad riktig det N.H.D sier om at det du føler ikke synes - med mindre du ikke sier noe.

Jeg kan nok være litt som deg i perioder. Dette er jeg klar over selv og prøver å ta meg sammen. Særlig ille er det når jeg er p.m.s. Blir ekstremt klengete og mistroisk, men VET av tidligere erfaring at "er du ikke glad i meg" sp.mål bare blir slitsomme. Syne selv jeg har blitt mye bedre med årene.

Likevel holdt jeg på å drive kjæresten min til vanvidd lille julaften. Av og til tror jeg følelsene mine står stemplet i pannen min. Han så det var noe galt lenge før jeg åpnet munnen og spurte hva det var gjentatte ganger. Jeg svarte "ingen ting" og det svaret gjorde ham tydelig usikker.

Jeg har funnet ut at man kan og bør holde en del ting for seg selv, samtidig som det av og til kan være lurt å si ting som de er. Kjæresten min satte i alle fall pris på å få vite hvordan det var fatt med meg denne dagen

Ellers bør du selvfølgelig leve ditt eget liv og ta vare på de vennen og interessene du har/hadde før du traff ham. Har du mer lyst til å være sammen med ham enn med dine venninner, bør du tvinge deg til å oppsøke venninnene dine likevel. Ikke vær tilgjengelig hele tiden.

En periode satt jeg bare og ventet på at kjæresten min skulle ringe. Jeg var opp over ørene forelsket og fikk ikke gjort noen ting. Da tvinget jeg meg selv til å ikke svare på alle meldinger med en gang bare for å gi inntrykk av at jeg var opptatt med noe annet - akkurat som han gjør når han virkelig er opptatt. Troe det kan vvære et ganske smart trekk, selv om det er vanskelig.

Dette var bare ment som noen små tips til deg. Godt nyttår:)

[nitty-gritty]

Mange følelser er best å holde for seg selv. Det er egentlig ganske lett å kjenne igjen de følelsene som burde forbli inne i hodet/kroppen din.

La oss ta utgangspunkt i din frykt for at kjæresten din skal forlate deg.

Er følelsene rasjonelle? Nei. Han har ikke sagt han vil slå opp. Han oppfører seg som en god kjæreste. Han sier hyggelige ting til deg og behandler deg kjærlig.

Vil det gagne forholdet om dere samtaler om følelsene? Nei. Å ha en generell samtale om at du er redd for å bli forlatt er helt greit. Å snakke om det om og om igjen er mas, ikke åpenhet.

Vil det gagne DEG om dere samtaler om følelsene? Nei. Det blir som en ny avhengighet. Du stresser deg opp, så får du bekreftelse og føler deg glad igjen. Like etter stresser du deg opp nok en gang, slik at han må hjelpe deg "ned" igjen. Det er ingen langvarig løsning. I tillegg kan nettopp frykten for å miste han gjøre at du til slutt mister han.

[Avarian]

Jeg syns det er et godt tegn at han er ærlig med deg:-) Ellers har jeg ikke så mange gode råd, annet en at jegblant annet tror du må ta tiden til hjelp. Du holder på å få deg nye erfaringer. Også må du få lov til å ha dine reaksjoner, du kan ikke noe for at du blir sånn, balansekunsten er å ta ansvaret for dem-deg selv. Så syns jeg alltid det hjelper å "lage sitt eget liv". Med det mener jeg å finne og holde på med dine ting som du liker ogeller som er utviklende for deg, uavhengig av han eller andre som det er fristende å bli avhengig av. Altså ha en del andre ting som er viktige i livet ditt enn å vente på at telefonen skal ringe.

Fornuftig sagt!

[Gjest forts fortvilet nå]

Husk alltid dette: For partneren er det din adferd som er klart viktigst. Hva du tenker eller føler merker den andre ikke noe til med mindre du lar det komme ut i snakk eller på annen måte.

På samme måte som hver enkelt bør ha hovedfokus på livet utenfor seg selv, bør også et parforold ikke bare ha fokus innover på forholdet, men mye på det utenfor dere. Det dere opplever sammen og hver for dere.

Å etterspørre kjærlighet og bekreftelser er stort sett unødvendig og trettende. Kjærlighet merkes uten at det blir sagt, og likegyldighet merkes også.

Siden han ringer til deg, er det deg han er interessert i, det er du som betyr mest for han. Hadde du ikke vært viktigst, hadde han vel ikke ringt til deg stadig vekk?

Lytt ellers til de meget gode råd du har fått fra cathlin. Du må ha et liv i tillegg til kjærlighetslivet. Det blir strevsomt for en partner om en føler at en skal dekke alle behov den andre har.

Hei igjen Nils Håvard!

Tusen takk for gode råd, som jeg skal følge. Bet meg spesielt merke i dette: "Å etterspørre kjærlighet og bekreftelser er stort sett unødvendig og trettende. Kjærlighet merkes uten at det blir sagt, og likegyldighet merkes også."

Ja, det er sant at kjærlighet merkes uten at det blir sagt, og likegyldighet også. Han er forsiktig med å komme med bekreftelser til meg, og han sier noen ganger at "du vet at det er gjensidig". Dette har faktisk gjort meg tryggere, for da blir jeg liksom ikke avhengig av bekreftelser fra han, jeg kan høre det på stemmen hans uten at jeg må spørre. Jeg har også vært ærlig med han og sagt at jeg strever med litt "paranoia" angående det med å stole på. Han har sagt at han prøver å gjøre så godt han kan og ta hensyn til det.

Jeg prøver å finne en balansegang mellom det å prate om problemer (jeg prøver å ikke prate så mye om problemer, men jeg føler at litt må jo kjæresten få vite også?) og å prate om andre ting i livet mitt og hans. Jeg fokuserer kanskje litt mye på forholdet vårt, men jeg føler virkelig at dine råd har hjulpet meg, og hans måte å takle det på har også hjulpet meg. Dessuten prøver jeg å tenke kognitivt, slik at jeg ikke skal havne i suppa igjen, der jeg har så lett for å havne. Det er knalltøft, men jeg tar hele tida et oppgjør med mine egne tanker og følelser. Jeg er så inderlig klar over at tanker skaper følelser. Og jeg havner lett i "gjørma", med innoverfokus og negative tanker for meg selv.

Det er der kjæresten min kaller meg "selvdestruktiv", men nå er jeg opptatt av å vise han at jeg kan ha fokus på andre ting, og jeg kan være en god kjæreste. At jeg ikke trenger å være selvdestruktiv, eller destruktiv overfor han.

Nå som vi kun har kontakt via telefon, blir det litt spesielt. Jeg kan ikke se ansiktet hans når han prater, og vi mister den nonverbale kommunikasjonen, som er så viktig.

Jeg er glad for at du skrev det med at det er atferden som er viktig. Det hjelper meg til å skape meg et eget "rom", hvor ikke alltid alt jeg sliter med kommer ut. Det høres rart ut, men det skaper en trygghet for meg. Det viktige er vel at han i grove trekk vet hva jeg sliter med, uten at han trenger stadige påminnelser? Jeg innser at jeg har masse å jobbe med, men tar det som en utfordring - alt er bedre enn å havne i gørra. Men trodde aldri at det skulle bli så knalltøft å jobbe med meg selv..likevel, så ser jeg nytten av å jobbe kognitivt, og metakongitivt, og forstår hvorfor du og andre anbefaler denne metoden så sterkt.

Folk som har kjent meg i mange år sier at det er et under hvor langt jeg har kommet med meg selv, og det er så godt å høre. Jeg får håpe og be at arbeidet med meg selv får resultater, og at livet vil se lysere ut etterhvert. Jeg har ikke tenkt å la min psykisk lidelse ødelegge for et forhold når det tross alt går fremover. Men jeg hadde aldri i livet forestilt meg at det var SÅ tøft å ha et forhold, selv med mine problemstillinger.

Er veldig takknemlig for rådene dine NHD, som jeg skal lese mange ganger.

[Gjest forts. fortvilet nå]

Mange følelser er best å holde for seg selv. Det er egentlig ganske lett å kjenne igjen de følelsene som burde forbli inne i hodet/kroppen din.

La oss ta utgangspunkt i din frykt for at kjæresten din skal forlate deg.

Er følelsene rasjonelle? Nei. Han har ikke sagt han vil slå opp. Han oppfører seg som en god kjæreste. Han sier hyggelige ting til deg og behandler deg kjærlig.

Vil det gagne forholdet om dere samtaler om følelsene? Nei. Å ha en generell samtale om at du er redd for å bli forlatt er helt greit. Å snakke om det om og om igjen er mas, ikke åpenhet.

Vil det gagne DEG om dere samtaler om følelsene? Nei. Det blir som en ny avhengighet. Du stresser deg opp, så får du bekreftelse og føler deg glad igjen. Like etter stresser du deg opp nok en gang, slik at han må hjelpe deg "ned" igjen. Det er ingen langvarig løsning. I tillegg kan nettopp frykten for å miste han gjøre at du til slutt mister han.

Hei nitty-gritty, takk for veldig gode råd!

Bet meg spesielt merke i dette: "Vil det gagne DEG om dere samtaler om følelsene? Nei. Det blir som en ny avhengighet. Du stresser deg opp, så får du bekreftelse og føler deg glad igjen. Like etter stresser du deg opp nok en gang, slik at han må hjelpe deg "ned" igjen. Det er ingen langvarig løsning. I tillegg kan nettopp frykten for å miste han gjøre at du til slutt mister han."

Jeg gjorde det ei stund, stresset meg opp slik at han måtte ta meg "ned igjen". Tror det var slitsomt for oss begge. Jeg sendte han en sms og forklarte han at jeg var redd og håpet han ville ha tålmodighet. Etter det så føler jeg at han virkelig har taklet det bra. Ikke gjennom ord der han lar seg rive med, men ved bare å si at "dette vet du, hvis du tenker deg om" o.l.

Dette har hjulpet meg til å bli tryggere, at jeg ikke trenger så mange bekreftelser som før. Det er rart du nevner det, for jeg har også kommet frem til at jeg kan snakke generelt om angsten for å bli forlatt - kanskje bare i en bisetning - før vi fokuserer på noe annet, feks det "ytre liv" o.l. Jeg fokuserer på å bli tryggere i meg selv og la angsten for å bli forlatt fortrenges ved å gi meg selv forsikringer. Og det er sant som NHD sier, at man merker om noen er likegyldige, eller glad i en. Ofte trenger en ikke spørre i det hele tatt.

Jeg vet at jeg fremdeles har mye å jobbe med, men jeg har virkelig lært mye i dette forholdet.

Har vært mye borte i jula, så fikk ikke svart på innlegget ditt før nå. Men kanskje vi sees på skype snart

Skal lese svaret ditt flere ganger, synes du kommer med nyttige råd, takk

[Gjest forts. fortvilet nå]

Det er til en viss grad riktig det N.H.D sier om at det du føler ikke synes - med mindre du ikke sier noe.

Jeg kan nok være litt som deg i perioder. Dette er jeg klar over selv og prøver å ta meg sammen. Særlig ille er det når jeg er p.m.s. Blir ekstremt klengete og mistroisk, men VET av tidligere erfaring at "er du ikke glad i meg" sp.mål bare blir slitsomme. Syne selv jeg har blitt mye bedre med årene.

Likevel holdt jeg på å drive kjæresten min til vanvidd lille julaften. Av og til tror jeg følelsene mine står stemplet i pannen min. Han så det var noe galt lenge før jeg åpnet munnen og spurte hva det var gjentatte ganger. Jeg svarte "ingen ting" og det svaret gjorde ham tydelig usikker.

Jeg har funnet ut at man kan og bør holde en del ting for seg selv, samtidig som det av og til kan være lurt å si ting som de er. Kjæresten min satte i alle fall pris på å få vite hvordan det var fatt med meg denne dagen

Ellers bør du selvfølgelig leve ditt eget liv og ta vare på de vennen og interessene du har/hadde før du traff ham. Har du mer lyst til å være sammen med ham enn med dine venninner, bør du tvinge deg til å oppsøke venninnene dine likevel. Ikke vær tilgjengelig hele tiden.

En periode satt jeg bare og ventet på at kjæresten min skulle ringe. Jeg var opp over ørene forelsket og fikk ikke gjort noen ting. Da tvinget jeg meg selv til å ikke svare på alle meldinger med en gang bare for å gi inntrykk av at jeg var opptatt med noe annet - akkurat som han gjør når han virkelig er opptatt. Troe det kan vvære et ganske smart trekk, selv om det er vanskelig.

Dette var bare ment som noen små tips til deg. Godt nyttår:)

Hei, og takk for gode råd!

Kjente meg veldig igjen i det du skrev nå, det var som å lese om meg selv.

Jeg har selv tenkt tanken at jeg bør prøve å vente å svare på meldinger, for det gjør noe negativt med meg å være tilgjengelig hele tiden. Han er jo opptatt av og til, og da sier han fra om det. Jeg tror jeg ville hatt mer selvrespekt dersom jeg gjorde meg opptatt av andre ting, enn å bare sitte og vente på at han tar kontakt. Jeg er jo veldig forelska da, så det er vanskelig å la være. Men jeg er enig med deg i at dette kan være en løsning.

Skal i allefall ta vare på de få vennene jeg har, som til gjengjeld er veldig gode. Og jeg skal prøve å holde på de vanlige tinga i livet mitt.

Har jo nok å jobbe med, så må prøve å beholde fokuset.

Det er av og til litt vanskelig å finne balansegangen mellom å si alt og ingenting. Feks i dag tidlig så var jeg i dårlig form, og da han skrev ei melding og spurte om jeg var våken, så hadde jeg tenkt å skrive tilbake at jeg ikke orket å prate, fordi jeg var i dårlig form. Men jeg fant ut at det var bedre å prate med han, og forklare at jeg var i dårlig form, og det satte han pris på. Jeg prøvde så å fokusere på andre ting å prate om.

Nei, dette livet skal ikke være lett. Men i startfasen av et forhold så er det vel en del usikkerhet og grubling for de fleste? Kanskje det vil gå seg til etterhvert?

[Gjest forts. fortvilet nå]

Jeg syns det er et godt tegn at han er ærlig med deg:-) Ellers har jeg ikke så mange gode råd, annet en at jegblant annet tror du må ta tiden til hjelp. Du holder på å få deg nye erfaringer. Også må du få lov til å ha dine reaksjoner, du kan ikke noe for at du blir sånn, balansekunsten er å ta ansvaret for dem-deg selv. Så syns jeg alltid det hjelper å "lage sitt eget liv". Med det mener jeg å finne og holde på med dine ting som du liker ogeller som er utviklende for deg, uavhengig av han eller andre som det er fristende å bli avhengig av. Altså ha en del andre ting som er viktige i livet ditt enn å vente på at telefonen skal ringe.

Ja, jeg tror du har rett i det at det er lurt å ha andre viktige ting i livet. Og at jeg må ta ansvar for reaksjonene selv. Tror også det er veldig viktig å fokusere på andre ting enn forholdet. Å fokusere på hva jeg gjør på her og NÅ. Prøve å fylle livet mitt med andre ting, som du skriver. Jeg har erfart at for mye tankevirksomhet kan virke ødeleggende på det meste, og spesielt relasjoner til andre. Hvis en blir for avhengig av bekreftelser. Det er jo typisk meg å bli avhengig av andre egentlig, jeg har jo den unnvikende biten av meg. Så jeg må være spesielt oppmerksom på det.

Så for min del er det viktig å "hvile" fra forholdet innimellom og bare være alene, bare være MEG, alene med de tinga jeg holder på med. Å gå rundt å tenke på at han skulle forlate meg i neste omgang er så ødeleggende. Ingen vet hva fremtiden bringer uansett. Og jeg blir så vanvittig sliten av slik tankevirksomhet. Så det er nok viktig å fokusere på andre ting, kjenner behovet for det er sterkt innimellom.

[nitty-gritty]

Hei nitty-gritty, takk for veldig gode råd!

Bet meg spesielt merke i dette: "Vil det gagne DEG om dere samtaler om følelsene? Nei. Det blir som en ny avhengighet. Du stresser deg opp, så får du bekreftelse og føler deg glad igjen. Like etter stresser du deg opp nok en gang, slik at han må hjelpe deg "ned" igjen. Det er ingen langvarig løsning. I tillegg kan nettopp frykten for å miste han gjøre at du til slutt mister han."

Jeg gjorde det ei stund, stresset meg opp slik at han måtte ta meg "ned igjen". Tror det var slitsomt for oss begge. Jeg sendte han en sms og forklarte han at jeg var redd og håpet han ville ha tålmodighet. Etter det så føler jeg at han virkelig har taklet det bra. Ikke gjennom ord der han lar seg rive med, men ved bare å si at "dette vet du, hvis du tenker deg om" o.l.

Dette har hjulpet meg til å bli tryggere, at jeg ikke trenger så mange bekreftelser som før. Det er rart du nevner det, for jeg har også kommet frem til at jeg kan snakke generelt om angsten for å bli forlatt - kanskje bare i en bisetning - før vi fokuserer på noe annet, feks det "ytre liv" o.l. Jeg fokuserer på å bli tryggere i meg selv og la angsten for å bli forlatt fortrenges ved å gi meg selv forsikringer. Og det er sant som NHD sier, at man merker om noen er likegyldige, eller glad i en. Ofte trenger en ikke spørre i det hele tatt.

Jeg vet at jeg fremdeles har mye å jobbe med, men jeg har virkelig lært mye i dette forholdet.

Har vært mye borte i jula, så fikk ikke svart på innlegget ditt før nå. Men kanskje vi sees på skype snart

Skal lese svaret ditt flere ganger, synes du kommer med nyttige råd, takk

Det er så enkelt (og så vanskelig) at du må skille mellom oppførsel som er fornuftig og fører med seg noe positivt og oppførsel som er irrasjonell og har negative konsekvenser (i øyeblikket eller på lang sikt).

Håper jula di gikk greit og godt nyttår *klem*

[Gjest forts. fortvilet nå]

Det er så enkelt (og så vanskelig) at du må skille mellom oppførsel som er fornuftig og fører med seg noe positivt og oppførsel som er irrasjonell og har negative konsekvenser (i øyeblikket eller på lang sikt).

Håper jula di gikk greit og godt nyttår *klem*

Jula er i hvertfall overstått nå, og det er en lettelse

Ja, det er så enkelt og så vanskelig som det. Det jeg synes er verst er det som kan skje på lang sikt. At min paranoia som kjæresten min mener ikke er så ille, blir et problem på lang sikt likevel. Men jeg får bare gjøre mitt beste. Mye av dette kan jeg vel styre selv?

Ønsker deg også et riktig godt nyttår!

klem :-)

[nitty-gritty]

Jula er i hvertfall overstått nå, og det er en lettelse

Ja, det er så enkelt og så vanskelig som det. Det jeg synes er verst er det som kan skje på lang sikt. At min paranoia som kjæresten min mener ikke er så ille, blir et problem på lang sikt likevel. Men jeg får bare gjøre mitt beste. Mye av dette kan jeg vel styre selv?

Ønsker deg også et riktig godt nyttår!

klem :-)

Negative følelser behøver ikke å ha negative konsekvenser. Det kan være skadelig for forholdet om kjæresten din konstant blir mistrodd av deg, men om du skiller på det rasjonelle og irrasjonelle når du snakker med han, så vil han mest sannsynlig se annerledes på det.

Vi har tidligere snakket om ansvarsfordeling. Det er fint at han svarer på måter som bidrar til at du blir friskere, men det er veldig viktig at du fokuserer på at din sykdom/dine følelser er ditt ansvar. Han kan ikke fikse deg.

Du må også akseptere (og dette vet jeg er veldig vanskelig for deg, men desto mer nødvendig) at du ikke kan kontrollere alt. I ende og annen kan du bare gi han ditt beste, men noen ganger er ikke det nok. Mange forhold tar slutt, men livet må gå videre etter det. Sørg for at du lager en vei som også er bare din alene - en vei du skal gå med eller uten kjæresten din.

[Gjest forts. fortvilet nå]

Negative følelser behøver ikke å ha negative konsekvenser. Det kan være skadelig for forholdet om kjæresten din konstant blir mistrodd av deg, men om du skiller på det rasjonelle og irrasjonelle når du snakker med han, så vil han mest sannsynlig se annerledes på det.

Vi har tidligere snakket om ansvarsfordeling. Det er fint at han svarer på måter som bidrar til at du blir friskere, men det er veldig viktig at du fokuserer på at din sykdom/dine følelser er ditt ansvar. Han kan ikke fikse deg.

Du må også akseptere (og dette vet jeg er veldig vanskelig for deg, men desto mer nødvendig) at du ikke kan kontrollere alt. I ende og annen kan du bare gi han ditt beste, men noen ganger er ikke det nok. Mange forhold tar slutt, men livet må gå videre etter det. Sørg for at du lager en vei som også er bare din alene - en vei du skal gå med eller uten kjæresten din.

Ja, jeg grøsser bare ved tanken på at det kan bli slutt. Men det er sant det du sier om at man ikke kan kontrollere det. Det er bare det som er så skremmende. Og det gjør meg så redd. Men jeg kan liksom ikke gjøre noe med det fra eller til. Jeg kan gi han mitt beste, men noen ganger tenker jeg at hvorfor blottstille meg sånn når det kan ta slutt uansett. Jeg gjør meg så sårbar når jeg gir han så mye, uten å vite at det vil vare. Og det er forferdelig å tenke at kanskje vil det ikke vare.

[nitty-gritty]

Ja, jeg grøsser bare ved tanken på at det kan bli slutt. Men det er sant det du sier om at man ikke kan kontrollere det. Det er bare det som er så skremmende. Og det gjør meg så redd. Men jeg kan liksom ikke gjøre noe med det fra eller til. Jeg kan gi han mitt beste, men noen ganger tenker jeg at hvorfor blottstille meg sånn når det kan ta slutt uansett. Jeg gjør meg så sårbar når jeg gir han så mye, uten å vite at det vil vare. Og det er forferdelig å tenke at kanskje vil det ikke vare.

Det er nettopp derfor du må ha en vei som kun er din egen, som går parallelt med de planer dere to legger som et par.

For eksempel:

VEIEN SOM PAR

1. Flytte sammen. 2. Spare til egenkapital på huslån. 3. Kjøpe hus. 4. Få ett barn. Osv, osv.

FORTS. FORTVILETS VEI

1. Komme i jobb. 2. Nå behandlings-mål i forhold til sykdom. 3. Ta videre utdannelse ved siden av jobben. 4. Spare penger til en reise til New York. 5. Trene to ganger i uka og starte opp igjen med skigåing. Osv, osv.

Slik vet du at livet ditt fortsetter uansett hva annet som skjer. Det er ikke negativt at livet går i faser og at forskjellige mennesker er viktig for deg nå enn de menneskene som var viktige for tre år siden. Å miste noen er ikke farlig, det er bare vondt (ubehagelig). Du hadde et liv før kjæresten din og du vil ha et liv etter han også, om det blir nødvendig. Derfor: Husk den veien som kun er din egen. Den er minst like viktig som den veien forholdet går.

[cathlin]

Ja, jeg tror du har rett i det at det er lurt å ha andre viktige ting i livet. Og at jeg må ta ansvar for reaksjonene selv. Tror også det er veldig viktig å fokusere på andre ting enn forholdet. Å fokusere på hva jeg gjør på her og NÅ. Prøve å fylle livet mitt med andre ting, som du skriver. Jeg har erfart at for mye tankevirksomhet kan virke ødeleggende på det meste, og spesielt relasjoner til andre. Hvis en blir for avhengig av bekreftelser. Det er jo typisk meg å bli avhengig av andre egentlig, jeg har jo den unnvikende biten av meg. Så jeg må være spesielt oppmerksom på det.

Så for min del er det viktig å "hvile" fra forholdet innimellom og bare være alene, bare være MEG, alene med de tinga jeg holder på med. Å gå rundt å tenke på at han skulle forlate meg i neste omgang er så ødeleggende. Ingen vet hva fremtiden bringer uansett. Og jeg blir så vanvittig sliten av slik tankevirksomhet. Så det er nok viktig å fokusere på andre ting, kjenner behovet for det er sterkt innimellom.

Jepp. Må si at jeg syns du er tøff som står i dette. Også kult at det skjer mye i livet ditt, at du er ute og lever livet på en måte, på mange måter:-)

[Gjest forts fortvilet nå]

Det er nettopp derfor du må ha en vei som kun er din egen, som går parallelt med de planer dere to legger som et par.

For eksempel:

VEIEN SOM PAR

1. Flytte sammen. 2. Spare til egenkapital på huslån. 3. Kjøpe hus. 4. Få ett barn. Osv, osv.

FORTS. FORTVILETS VEI

1. Komme i jobb. 2. Nå behandlings-mål i forhold til sykdom. 3. Ta videre utdannelse ved siden av jobben. 4. Spare penger til en reise til New York. 5. Trene to ganger i uka og starte opp igjen med skigåing. Osv, osv.

Slik vet du at livet ditt fortsetter uansett hva annet som skjer. Det er ikke negativt at livet går i faser og at forskjellige mennesker er viktig for deg nå enn de menneskene som var viktige for tre år siden. Å miste noen er ikke farlig, det er bare vondt (ubehagelig). Du hadde et liv før kjæresten din og du vil ha et liv etter han også, om det blir nødvendig. Derfor: Husk den veien som kun er din egen. Den er minst like viktig som den veien forholdet går.

Hei nitty-gritty, beklager for sent svar. Har vært noen tøffe dager hvor jeg har tatt et oppgjør med meg selv ifb med avhengighet av andre. Jeg har virkelig gått i meg selv og prøvd å lage meg en distanse til andre, som jeg trenger, for å skjerme meg selv. Det har funket til nå, jeg har klart å lage mitt "eget rom", og håper jeg klarer å fortsette med det. Tror jeg har sterk vilje, så jeg skal klare det, selv om det butter i mot enkelte ganger.

Nei, en vet aldri om noe kan ta slutt. Det er derfor det er så viktig det du skriver. Og jeg kjente meg igjen på veldig mange punkter der. Jeg har faktisk en del planer og ting utenom min kjæreste. Vi har jo bare vært sammen i fire måneder, to av dem har han vært borte. Ingen vet hva som skjer når han kommer hjem igjen, om vi klarer å holde sammen. Det er derfor jeg prøver å lage meg dette lille rommet for meg selv, for å klare å beholde fokuset.

Jeg må fortsette å gå i terapi for å bli frisk og jeg må komme meg ut i jobb. Jeg vil også reise, når jeg får råd. Kunne ønske det fantes garantier, men det gjør det aldri. Forhold er skumle, og sikkert ekstra skumle for sånne som meg. Men jeg kan ikke bli en eremitt av den grunn.

Skal prøve å holde fast på mitt liv, mine planer. Det er jo ingen vei utenom. Blir jeg redd og klamrende, så går det i allefall ikke i lengden. Men alt dette er jo lettere sagt enn gjort. F.eks hvis det går x-antall timer til jeg hører fra han, så får jeg lett panikk. Det er en utfordring å holde hodet kaldt. Men jeg jobber med saken. Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg med mine problemer sliter med avhengighet. Blir veldig lett avhengig av folk rundt meg, spesielt når det kommer til kjæresteforhold.