Om å bestemme selv

[Gjest Signaturtog]

1.) Trenger du som psykiater å gripe inn hvis en pasient sier han vil ta livet sitt, vedkommende er deprimert, men ikke sengeliggende. Kanskje psykisk uhelse, men et valg som er tatt etter grundig tenking.

2.) Kan man avtale med behandler at man sier farvel, men at behandler respekterer valget ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

[Gjest truffet eupf]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

når du har det så langt oppi halsen skal du ikke være noen psykiater!!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

når du har det så langt oppi halsen skal du ikke være noen psykiater!!!!!

Jo jeg skal være det. Og jeg skal fortsette å oppfordre til at dette tas opp med behandlere og ikke med medpasienter, foreldre, venninner og omgivelsene forøvrig. Det er en enorm belastning på personer som i liten eller ingen grad kan gjøre noe med det bortsett fra å bivåne og bli vettskremt.

[Gjest truffet eupf]

Jo jeg skal være det. Og jeg skal fortsette å oppfordre til at dette tas opp med behandlere og ikke med medpasienter, foreldre, venninner og omgivelsene forøvrig. Det er en enorm belastning på personer som i liten eller ingen grad kan gjøre noe med det bortsett fra å bivåne og bli vettskremt.

les første svaret ditt igjen du

[Mandolaika]

Hvis du mener man skal bestemme selv, hvorfor skal man da involvere så mange andre i avgjørelsen? Eller misforsto jeg deg nå?

[Gjest Klinkekula]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

Har du aldri tenkt over at å innvolvere andre er et rop om hjelp?

[Mandolaika]

Har du aldri tenkt over at å innvolvere andre er et rop om hjelp?

De andre som blir involvert er sikkert klar over at det er et rop om hjelp, og prøver helt sikkert å hjelpe, men da blir de gående konstant nervøse og tenke at nå er det min feil hvis han/hun allikevel tar livet sitt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du aldri tenkt over at å innvolvere andre er et rop om hjelp?

Ja, det er et rop om hjelp, og det er greit første gang. Men når en etterhevert er kjent i systemet, får en rope til hjelperne, ikke til de andre rundt seg som blir som gissel og intet kan gjøre.

[frosken]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

''Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

''

Her svarer du på en måte som kan gi inntrykk av av du mener pasienter heller ikke skal snakke med sine behandlere om tanker om selvmord. Jeg er enig i at folk bør la være å involvere "alle og enhver" i denne typen tanker, men siden svært mange både ønsker å slippe å leve og ønsker å fortsette å leve samtidig, så mener jeg det er svært legitimt å diskutere dette med sin behandler. Om og om igjen - om det skulle være nødvendig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

''

Her svarer du på en måte som kan gi inntrykk av av du mener pasienter heller ikke skal snakke med sine behandlere om tanker om selvmord. Jeg er enig i at folk bør la være å involvere "alle og enhver" i denne typen tanker, men siden svært mange både ønsker å slippe å leve og ønsker å fortsette å leve samtidig, så mener jeg det er svært legitimt å diskutere dette med sin behandler. Om og om igjen - om det skulle være nødvendig.

Da endrer jeg teksten.

[PieLill]

Å annonsere et selvmord på forhånd for så å forlange at ingen skal løfte en finger er nesten ondskapsfullt.

mvh

[lealaus]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

Takk skal du ha for et klart og tydelig svar. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men jeg må innrømme at i mine suicidale perioder har nok dømmekraften vært ganske redusert. Det er akkurat som om verden er inside out og upside down.

Gunvor Hofmos dikt "Fra en annen virkelighet" gir veldig gjenklang for meg i depresjonens og desperasjonens tilværelse.

[beate1234]

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.

Jeg forstår det med eksistensielt selvmord, og ville ikke grepet inn om situasjonen tilsa det.

Det med å ta farvel før et selvmord, er for meg litt for stor egotripp. en trenger ikke å sette sine medmennesker i en slik situasjon. Er en ikke i stand til å gjøre det uten kunngjøring og for seg selv, får en heller la det være.

Jeg omgås så mange "suicidale" som på død og liv skal engasjere andre enn behandleren i dette at jeg har det langt opp i halsen. Ha gøts til å gjøre det alene med munnen lukket eller la vær.

Du oppfordrer med andre ord folk til å tie om slike tanker/planer?

Pleier etterlatte ved selvmord å være takknemlige for at den avdøde holdt tankene/planene sine tett til brystet?

[Gjest athos]

Takk skal du ha for et klart og tydelig svar. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men jeg må innrømme at i mine suicidale perioder har nok dømmekraften vært ganske redusert. Det er akkurat som om verden er inside out og upside down.

Gunvor Hofmos dikt "Fra en annen virkelighet" gir veldig gjenklang for meg i depresjonens og desperasjonens tilværelse.

Men jeg må innrømme at i mine suicidale perioder har nok dømmekraften vært ganske redusert. Det er akkurat som om verden er inside out og upside down.

Kanskje det går an å lære seg å gjenkjenne hvilke tanker og følelser man har i en slik periode, slik at man kan si til seg selv:

"Når har jeg disse tankene om at livet ikke er verdt å leve, men jeg vet at det går over."

[lealaus]

Men jeg må innrømme at i mine suicidale perioder har nok dømmekraften vært ganske redusert. Det er akkurat som om verden er inside out og upside down.

Kanskje det går an å lære seg å gjenkjenne hvilke tanker og følelser man har i en slik periode, slik at man kan si til seg selv:

"Når har jeg disse tankene om at livet ikke er verdt å leve, men jeg vet at det går over."

Jeg tror absolutt det lar seg gjøre å lære seg å kjenne ulike signaler. Det handler også om å stikke fingeren i jorda og erkjenne overfor seg selv at "nå nærmer jeg meg faretruende det svarte hullet igjen. Og det handler videre om å ta kontakt med lege/behandler tidlig nok - særlig hvis suicidaliteten er en typisk leieboer når ting blir vanskelig.

Jeg tenker man må være ærlig, men som NHD sier, trenger man ikke brette ut alt overfor alle. Da er det bedre å si noe om det til en kvalifisert person. Selv pleide jeg ikke si noe om det til noen - annet enn hvis min behandler spurte meg rett ut.

Jeg har blitt reddet noen ganger, og selv om jeg ikke vær særlig glad for det den gangen, er jeg veldig glad for det nå (over 10 år siden siste gang) - jeg så ingen løsning på det vanskelige livet, men nå kan jeg med lett undring konstatere at livet faktisk ikke er så verst. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt det, men det gjør ingenting.

[Gjest athos]

Jeg tror absolutt det lar seg gjøre å lære seg å kjenne ulike signaler. Det handler også om å stikke fingeren i jorda og erkjenne overfor seg selv at "nå nærmer jeg meg faretruende det svarte hullet igjen. Og det handler videre om å ta kontakt med lege/behandler tidlig nok - særlig hvis suicidaliteten er en typisk leieboer når ting blir vanskelig.

Jeg tenker man må være ærlig, men som NHD sier, trenger man ikke brette ut alt overfor alle. Da er det bedre å si noe om det til en kvalifisert person. Selv pleide jeg ikke si noe om det til noen - annet enn hvis min behandler spurte meg rett ut.

Jeg har blitt reddet noen ganger, og selv om jeg ikke vær særlig glad for det den gangen, er jeg veldig glad for det nå (over 10 år siden siste gang) - jeg så ingen løsning på det vanskelige livet, men nå kan jeg med lett undring konstatere at livet faktisk ikke er så verst. Det ble ikke helt slik jeg hadde tenkt det, men det gjør ingenting.

Helt enig. Suicidalitet er en sinnstilstand.

Og det å være suicidal er heller ikke en tilstand som vi påfører oss selv, den blir påført utenifra av omgivelsene.

Det er de minst kyniske og de mest menneskelige av oss som havner i denne tilstanden.

Så det bør derfor ikke være et tabu eller ha tilknytning til at vi føler skam om man er i en slik tilstand, men som du sier, det er bedre å lufte slike tanker til kvalifisert helsepersonale.

[Gjest winda]

Jo jeg skal være det. Og jeg skal fortsette å oppfordre til at dette tas opp med behandlere og ikke med medpasienter, foreldre, venninner og omgivelsene forøvrig. Det er en enorm belastning på personer som i liten eller ingen grad kan gjøre noe med det bortsett fra å bivåne og bli vettskremt.

Jeg har hatt dette "over meg" hele livet jeg. Den ene avløser den andre. Vet ikke hva det er med meg og mannen min som "tiltrekker oss" sånne mennesker? Satt sist i går og var "psykolog" hos et familiemedlem som nekter å søke hjelp. Men true med det ene og det andre, det kan han.

Vi har lyst til å emigrere pga alt dette.

[Gjest winda]

Helt enig. Suicidalitet er en sinnstilstand.

Og det å være suicidal er heller ikke en tilstand som vi påfører oss selv, den blir påført utenifra av omgivelsene.

Det er de minst kyniske og de mest menneskelige av oss som havner i denne tilstanden.

Så det bør derfor ikke være et tabu eller ha tilknytning til at vi føler skam om man er i en slik tilstand, men som du sier, det er bedre å lufte slike tanker til kvalifisert helsepersonale.

''Og det å være suicidal er heller ikke en tilstand som vi påfører oss selv, den blir påført utenifra av omgivelsene.''

Det kan nok være omgivelsene sin "skyld", men i veldig mange tilfeller er det sinnsykdom som er arvelig i familier.

Mener

[Gjest athos]

''Og det å være suicidal er heller ikke en tilstand som vi påfører oss selv, den blir påført utenifra av omgivelsene.''

Det kan nok være omgivelsene sin "skyld", men i veldig mange tilfeller er det sinnsykdom som er arvelig i familier.

Mener

Jada, en bør jo også ta biologiske forhold i betraktning.