Uvanlig for meg dette

[Gjest Grunn til bekymring?]

Har en gutt på 17 år, har hatt store psykiske vansker og har det fremdeles. Har plutselig "out of the blue" fått masse venner, som jeg ikke vet noe om. Alt skal være hemmelig,og i kveld skulle han på fest. Han har ikke lov å drikke, han skulle det påstod han. Skulle på fest og gikk ut døra, jeg ringte han og da var de på biltur. Hørte folk i bilen, liker ikke det her. Er det jeg som overdriver?

Er normalt at ungdommer fester og blir full,men han er ikke som andre. Redd han skal treffe folk som ikke er så greie,bør jeg roe meg noen hakk?

[Sara Bernard]

Han har tydelig møtt et miljø der de har noe felles, men hva det består i er umulig å vite. At han ikke vil fortelle noe til foreldre er nok helt vanlig, men å få en hel gjeng venner sånn plutselig kan kanskje virke litt pussig ja.

Mine barn er ikke så store ennp, men jeg skjønner at du er engstelig. Samtidig husker jeg også litt av hvordan det var å være 17.

Det eneste jeg med sikkerhet tenker at du bør gjøre, er å sørge for at det alltid er trygt å komme hjem til deg. At han ikke møter forhør og engstelse, for da vil han lukke seg ennå mer. Og kanskje begynne å sove andre steder, i ytterste konsekvens.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Han har tydelig møtt et miljø der de har noe felles, men hva det består i er umulig å vite. At han ikke vil fortelle noe til foreldre er nok helt vanlig, men å få en hel gjeng venner sånn plutselig kan kanskje virke litt pussig ja.

Mine barn er ikke så store ennp, men jeg skjønner at du er engstelig. Samtidig husker jeg også litt av hvordan det var å være 17.

Det eneste jeg med sikkerhet tenker at du bør gjøre, er å sørge for at det alltid er trygt å komme hjem til deg. At han ikke møter forhør og engstelse, for da vil han lukke seg ennå mer. Og kanskje begynne å sove andre steder, i ytterste konsekvens.

Takk. Uff,er nok mye som er vanlig jeg ikke er vant til. Og har vært i tøffe miljøer selv da jeg var ungdom,må vel la han gjøre egne erfaringer. Føler meg dum nå. Han kom hjem,de kjørte han hjem siden han sikkert skulle se barne tv. Ringte han to ganger,så jeg ødla alt...

Må ta meg sammen,han er ikke 7 år men 17 år. Det har bare vært så utrolig mye ansvar i årene som har gått,alt har falt på meg og nå er han snart voksen.

[Tonette]

Jeg forstår at du er bekymret, men du må for din egen del og hans del, gi slipp på bekymringene og la han ta ansvar for sitt eget liv.

Det at du bekymrer deg er bortkastet energi, og fører ikke til noe godt.

Som Sara Bernard sier i sitt innlegg, sørg for at det alltid er trygt å komme hjem til deg. Det er til det beste for både deg og han.

[Gjest Grunn til bekymring?]

Jeg forstår at du er bekymret, men du må for din egen del og hans del, gi slipp på bekymringene og la han ta ansvar for sitt eget liv.

Det at du bekymrer deg er bortkastet energi, og fører ikke til noe godt.

Som Sara Bernard sier i sitt innlegg, sørg for at det alltid er trygt å komme hjem til deg. Det er til det beste for både deg og han.

Takk. Enig i det du skriver. Og jeg er her for han uansett...

[Gjest alenemoren]

Takk. Uff,er nok mye som er vanlig jeg ikke er vant til. Og har vært i tøffe miljøer selv da jeg var ungdom,må vel la han gjøre egne erfaringer. Føler meg dum nå. Han kom hjem,de kjørte han hjem siden han sikkert skulle se barne tv. Ringte han to ganger,så jeg ødla alt...

Må ta meg sammen,han er ikke 7 år men 17 år. Det har bare vært så utrolig mye ansvar i årene som har gått,alt har falt på meg og nå er han snart voksen.

Hei.

Har vært/er i litt samme situasjon, bortsett fra at min sønn ikke har slitt veldig psykisk. Men der har vært god grunn til bekymring pga at han stadig har gjort dumme ting (feks rus og hærverk) og vi har hatt omgang med både politi og barnevern.

Nå er han 17 og har roet seg ned en god del. Men nå har han venner jeg ikke aner hvem er. Jeg må stole på at han ikke finner på dumme ting.

Vi har snakket MYYYYYE sammen. Jeg har forklart (om og om igjen) hva som stresser meg og gjør meg redd, når han er "på vift". Bla. at han ikke svarer (skrur av mobilen), og at jeg ikke vet hvor han er/driver med.

Etter mange runder med lyving og sniking, ser det ut til at han har skjønt poenget. Han prøver virkelig å imøtekomme meg. Det gjør meg glad, og jeg ønsker da å imøtekomme han, selv om det betyr at jeg må svelge noen kameler innimellom.

Nå spør han meg (!) om han får gå på fest, og jeg sier da at jeg skal tenke på det. Så går jeg noen runder med meg selv.... For når jeg var 17 løy jeg som F til mine foreldre, for å gå på fest. Vi var "alltid" hos en venninne eller kompis og "så på film", jeg var snill pike på alle måter, og de hadde ingen grunn til å tro annet (selv om de nok hadde sine mistanker). Overnattet stadig hos venninner - mens vi i virkeligheten var på grisefylla på hemkok.... )

Så selv om jeg helst ser at gutten ikke drikker før han er myndig så innser jeg at det er urealistisk! Han kommer til å gå på fest. Da er mitt kompromiss, at han sier fra/spør, og er ærlig på hvor og hvem. Jeg har også tidlig "hjemmetid", han får ikke lov å fly rundt i byen på natta. Jeg er sikkert strengere enn de fleste han kjenner sånn sett. Han vet at jeg henter nårsomhelst, og han vet at han kan ringe hvis det blir noe trøbbel eller han vil hjem av en eller annen grunn. Det har han også gjort. Han har hittil ikke vært veldig full. Ganske brisen ja, men ikke døddrukken.

Jeg håper at dette kan gjøre at vi begge kan "overleve" denne perioden slik at jeg ikke blir nervevrak og han ikke blir outsider i venneflokken.

Snakk med sønnen din om dette, og si hva som bekymrer deg. Si at du er glad for at han har funnet venner, og at han er med på det som skjer. Snakk med han om å gjøre kloke valg, når han nå går inn i en ny gjeng er det lett å gjøre mye rart for å "tekkes gjengen". Og de kan fort utnytte at han ønsker å bli en del av gjengen...

Be han alltid ha på (lade) telefonen. Slutt å ringe, send sms i stedet, dermed kan han svare deg "ubemerket" for de andre. Når jeg ringer min sønn når han er blant venner, går han alltid (langt) vekk for å prate, ingen vil virke som en mammadalt.....

Håper noe av dette kan være til hjelp for deg. Ville bare si at vi er flere (engstelige) i samme båt, men forhåpentligvis går dette seg veldig greit til etter hvert, og han/de kommer i balanse med seg selv og omverdenen. Lykke til!

[Gjest Grunn til bekymring?]

Hei.

Har vært/er i litt samme situasjon, bortsett fra at min sønn ikke har slitt veldig psykisk. Men der har vært god grunn til bekymring pga at han stadig har gjort dumme ting (feks rus og hærverk) og vi har hatt omgang med både politi og barnevern.

Nå er han 17 og har roet seg ned en god del. Men nå har han venner jeg ikke aner hvem er. Jeg må stole på at han ikke finner på dumme ting.

Vi har snakket MYYYYYE sammen. Jeg har forklart (om og om igjen) hva som stresser meg og gjør meg redd, når han er "på vift". Bla. at han ikke svarer (skrur av mobilen), og at jeg ikke vet hvor han er/driver med.

Etter mange runder med lyving og sniking, ser det ut til at han har skjønt poenget. Han prøver virkelig å imøtekomme meg. Det gjør meg glad, og jeg ønsker da å imøtekomme han, selv om det betyr at jeg må svelge noen kameler innimellom.

Nå spør han meg (!) om han får gå på fest, og jeg sier da at jeg skal tenke på det. Så går jeg noen runder med meg selv.... For når jeg var 17 løy jeg som F til mine foreldre, for å gå på fest. Vi var "alltid" hos en venninne eller kompis og "så på film", jeg var snill pike på alle måter, og de hadde ingen grunn til å tro annet (selv om de nok hadde sine mistanker). Overnattet stadig hos venninner - mens vi i virkeligheten var på grisefylla på hemkok.... )

Så selv om jeg helst ser at gutten ikke drikker før han er myndig så innser jeg at det er urealistisk! Han kommer til å gå på fest. Da er mitt kompromiss, at han sier fra/spør, og er ærlig på hvor og hvem. Jeg har også tidlig "hjemmetid", han får ikke lov å fly rundt i byen på natta. Jeg er sikkert strengere enn de fleste han kjenner sånn sett. Han vet at jeg henter nårsomhelst, og han vet at han kan ringe hvis det blir noe trøbbel eller han vil hjem av en eller annen grunn. Det har han også gjort. Han har hittil ikke vært veldig full. Ganske brisen ja, men ikke døddrukken.

Jeg håper at dette kan gjøre at vi begge kan "overleve" denne perioden slik at jeg ikke blir nervevrak og han ikke blir outsider i venneflokken.

Snakk med sønnen din om dette, og si hva som bekymrer deg. Si at du er glad for at han har funnet venner, og at han er med på det som skjer. Snakk med han om å gjøre kloke valg, når han nå går inn i en ny gjeng er det lett å gjøre mye rart for å "tekkes gjengen". Og de kan fort utnytte at han ønsker å bli en del av gjengen...

Be han alltid ha på (lade) telefonen. Slutt å ringe, send sms i stedet, dermed kan han svare deg "ubemerket" for de andre. Når jeg ringer min sønn når han er blant venner, går han alltid (langt) vekk for å prate, ingen vil virke som en mammadalt.....

Håper noe av dette kan være til hjelp for deg. Ville bare si at vi er flere (engstelige) i samme båt, men forhåpentligvis går dette seg veldig greit til etter hvert, og han/de kommer i balanse med seg selv og omverdenen. Lykke til!

Tusen takk for gode råd,det skal jeg ta med meg :-)

''Da er mitt kompromiss, at han sier fra/spør, og er ærlig på hvor og hvem. ''

Akkurat,det er mitt "krav" og, vil virkelig vite hvem han holder seg med. Det trenger ikke være hemmelig,og jeg er ikke dømmende til folk generelt. Men når det er hemmelig blir jeg skeptisk,og ringer.

Må lære meg å senke skuldrene,kan ikke passe på hele tiden. Egne erfaringer er jo en del av å bli voksen. Takk igjen,og lykke til videre med din sønn!