Hvorfor er endring så vanskelig?

[Gjest frustrert så det holder]

Jeg har inntrykket av at det å forandre seg for å få en bedre helse, både psykisk og fysisk, er veldig vanskelig blant psykisk syke. Hvorfor?

Har det noe med at det er "trygt" å være der en er i livet, selv om det er ille? Har det noe med overdreven frykt for endring fordi endring skaper usikkerhet og dermed utrygghet?

Har det noe med identitet å gjøre? Er man redd for å miste seg selv, liksom?

Jeg vet ikke. Hos meg er det vel en overbevisning om at jeg ikke er verdt noen endring for å få det bedre. Og det, blandet med grunnene ovenfor, gjør at jeg står på stedet hvil.

Så sånn er det. Jeg røyker, trimmer lite, er overvektig og har flere diagnoser (både fysisk og psykisk). Jeg trøster meg med "vafler og kaffe" som Kari Jaquesson nevnte på. Jeg kommer nok til å leve 16 år mindre enn gjennomsnittlig levealder.

Men _hvorfor_ endrer jeg meg ikke? Hvorfor sitter jeg fast og liksom er fornøyd? Jeg vil endre meg, men klarer ikke. Samtidig vet jeg at jeg nok klarer det om jeg bare vil nok. Men det vil jeg altså ikke. Hvorfor??????

[Gjest frustrert så det holder]

Men får bare være fornøyd slik som tingene er nå. Jeg er jo fornøyd når jeg har min frie vilje til å ha det slik som jeg ønsker. (Altså slik jeg lever livet mitt nå) Og ønsker jeg ikke endring, neivel så gjør jeg ikke det da. Enkelt og greit.

Hvis noen presser meg til å være eller bli noe jeg ikke vil, freaker jeg iallefall ut. Jeg vil være fri og bestemme selv, og heldigvis er det nettopp det jeg gjør. :-)

[Gjest Liza i London]

Du har nok helt rett i at det kjennes tryggest å bli i en rolle man kjenner.

Og så har man alle sekundærgevinstene ved å være syk.

På en måte er de heldige de som har symptomer som er så ille, f.eks. ekstrem angst, at de er villige til å gjøre hva som helst for å bli kvitt dem - det driver behandling fremover.

At du ikke fortjener å ha det bedre?

Hvorfor lytte til den "stemmen"?

Om du ikke i første omgang klarer å forandre synet ditt på deg selv, så kan du ( for å bruke mitt yndlingsuttrykk) "Fake it till you make it".

Bestem deg for å late som om du er en person som fortjener all den hjelp hun kan få - og oppfør deg deretter. Det betyr også at du - som en slik person - nyttegjør deg det som blir tilbudt.

Noen ganger kan vel egeninnsatsen og forventningene synes uoverkommelige.

Og det er lov, så lenge du er ærlig om det.

Ingen forventer at man skal løpe maraton den dagen man begynner en forsiktig spasertur - og slik er det ( eller skal det være) i psykiatrien også.

[mah-jong]

Hvis det er noen trøst, så tror jeg de fleste har ganske stor motstand i seg mot forandring av vaner og livsstil, uavhengig psykisk helse, og uansett livsstil.

Folk som trener mye, trener ofte akkurat det samme år ut og år inn. Folk med bevisst kosthold, men klarer likevel ikke gi slipp på store mengder cola. Og så videre. Vi er alle full av ting vi tror vi bare MÅ ha på en bestemt måte, og motstanden i oss mot å forandre ting er ganske stor.

Jeg hadde som et slags nyttårsforsett å legge merke til de gangene jeg sa eller tenkte at jeg MÅTTE ha noe på en bestemt måte - og utfordre meg selv på dette når en slik tanke oppstod. En av tingene jeg har endt opp med, er å slutte å drikke kaffe på jobb. MÅ jeg virkelig ha en kopp kaffe når jeg kommer på jobb? Et par ukers avbrekk nå viser at, neida, det måtte jeg ikke, jeg liker te minst like godt, men vanen var tung å vende, det føles mest som en psykisk avhengighet enn som et reellt behov. (og jeg har ikke tenkt å slutte med kaffe altså, jeg ville bare endre et mønster, og være sikker på at jeg virkelig nyter de koppene med kaffe jeg drikker)

En annen ting nyttårsforsettet har gjort, er at jeg legger veldig merke til andre folks uttallelser om hva de bare MÅ ha. :-D

[mah-jong]

''Men _hvorfor_ endrer jeg meg ikke? Hvorfor sitter jeg fast og liksom er fornøyd? Jeg vil endre meg, men klarer ikke. Samtidig vet jeg at jeg nok klarer det om jeg bare vil nok. Men det vil jeg altså ikke. Hvorfor??????''

Det er så vidt jeg vet ganske anerkjent at ytre motivasjon ikke har stor effekt. Med ytre motivasjon mener jeg at noen sier at du må, belønningssystemer, tvang, skremselspropaganda og lokking.

Det er indre motivasjon som må til for å få til endring. Du beskriver en manglende indre motivasjon. Du vil, men du vil ikke helt likevel. Vil ikke nok? Du nevner også at du ikke fortjener endring? Og hvilken endring kunne du ønske deg..litt?

Hvis vi tar tak i det at du faktisk vil litt - går det ann å finne en liten ting å endre, slik at det blir nokså trygt, men likevel en endring?

Jeg spurte en gang en venn av meg om han savnet sin globetrotter-ungdom der han reiste rundt i verden, mens han nå hadde 4 barn og bodde i rekkehus. Han sa "nei, det er annerledes, ikke dårligere. Annerledes er bra."

Og jeg er enig. Annerledes er bra. Veien til annerledes er bare ofte så vanskelig.

[Gjest Gåten]

Jeg tror forandring er noe av det vanskeligste som finnes,det er ikke lett for noen. Det gjelder ikke kun de som sliter psykisk. Tenke nytt,bli ny og oppføre seg nytt...vi har alle mønstre og de stikker dypt.

Jeg tror første bud på veien til forandring,er å ville det. Noen vil ikke det engang,det er som du skriver tryggere å være der man er. Når man vil det er man igang,det er skummelt men verdt det. Jeg har forandret meg endel,og vil fortsette med det.

Ønsker å være det beste menneske jeg kan være,nyter det når jeg får det til. Men så blir jeg syk innimellom,det vil jeg ikke,velger det ikke. Det skjer ting jeg ikke har kontroll over i livet,men slik er det vel for alle?

Når en gjør sitt beste bør det være godt nok,mener jeg :-)

[tjohei]

Det synes jeg også er rart. Du vil nok få det bedre hvis du trener oftere og mer regelmessig. Gi det en sjanse og se om det fungerer for deg? Det er vel tryggere å være i offerrollen enn å endre seg å påta seg mer ansvar for eget liv.

[laguna1]

Først : jeg har ikke særlig greie på psykiskelidelser, men det til side, sånn generelt gtror jeg mange av oss har tendensen til å ta munnen så voldsomt full når man først skal forandre. Det er liksom ikke måte på.

Jeg har mange ganger, særlig hvis livet mitt har blitt dumt & vanskelig, bestemt meg for å: ikke drikke meg full, slutte, eller kutte kraftig ned på røyking, trene, holde huset strøkent, bruke mindre penger på dilldall, være snillere, lage alle middager fra bunnen, få mdeg flere hobbyer, besøke familien oftere, bli mere opplyst & bare lese vektige bøker..og..og..PUH!

Å gjøre ALT på engang er jo så slitsomt at en straks (eller hvertfall etter en ukes tid med overmenneske-tiltak) finner ut at det tross alt har sine sider å være et røykende, vesen med lite penger, uvaner og smuler på benken..;p

Jeg har litt tro på babysteps, ha ambisjoner som er innenfor rekkevidde og ikke slite seg ut allerede ved tanken,på å skulle fikse på alt en ikke er.

Ellers som flere andre nevner tror jeg en må ville for å forandre. Men for å ville tror jeg det er en fordel å kunne være litt glad, så om en tar bort ALT en blir litt glad av, selvom det er usunt (øl, vaffel, sigarett, sofasløving etc) så tror jeg det kan bli så som så med motivasjonen også.

Uansett, lykke til med forandringer, men ikke forandre hele deg og alt du liker heller.Ta det i det små

[Gjest winda]

Kanskje motivasjonen og gleden ved å mestre noe ikke er tilstrekkelig tilstede? For å få til et resultat tror jeg det er viktig at man føler en glede over å se resultatet. Skal man motivere seg til noe bare fordi "normen" sier det, blir det feil, man ser ikke vitsen liksom.

Kanskje bør det henge en "gulrot" der langt fremme? Noe du virkelig har lyst på. Noe som skaper enorm glede og livslyst?

Det er jo mye av dette psykisk syke sliter med: Glede! Det å finne en mening med noe. Det heter visst depresjon. Derfor er det nok også viktig å få rett behandling for sykdommen før den endringen kan skje.

Hva er det som gleder deg, gir deg noe. Hva ser du fram til, hva liker du? Ta tak i dette og start der. Jeg mener det er viktig, når man er psykisk syk, at man finner en mening med det man skal gjøre. Ikke ha sånne "må-gjøremål"fordi alle andre sier det, men heller "jeg har-lyst-til-gjøremål. Dette kan på sikt medføre endring. Og da er det en endring som DU ønsker selv.

[Gjest doing]

Du hadde trolig løpt et par kilometer om noen stod der og vifta med 2 mill for at du gjorde det. Jeg tror rett og slett du ikke er i stand til å se at det du må yte/forsake trolig daglig for at endring skal komme er verdt det som blir resultatet av endringen.

[Gjest profile]

En ting jeg har tenkt på er at det ikke er all endring som er vanskelig, f.eks. hvorfor er det så lett å legge på seg men så mye pes og slanke seg...

[Gjest frustrert så det holder]

En ting jeg har tenkt på er at det ikke er all endring som er vanskelig, f.eks. hvorfor er det så lett å legge på seg men så mye pes og slanke seg...

Gener.

[mah-jong]

En ting jeg har tenkt på er at det ikke er all endring som er vanskelig, f.eks. hvorfor er det så lett å legge på seg men så mye pes og slanke seg...

..å spise like mye som før, er ikke noen endring.

Hvis det man spiste før var mer enn man trenger, legger man på seg. Men man har ikke gjort noen atferdsmessig endring, selv om kroppsomfanget øker.