Vi som er lavest på "rangstigen"

[0oo0]

Vi er ikke bare pasienter, vi er _kunder_. Vi fortjener det beste. Kan ikke den vi møter i systemet hjelpe oss på den rette måten, så bør vi kunne få en annen.

Min erfaring er at det har mye å si for videre utvikling.

For noen år siden var jeg i et dagpostopplegg der jeg fikk spesielt god kontakt med den ene terapeuten. Jeg tror at jeg den dag i dag hadde vært mer velfungerende om jeg kunne fortsatt å ha kontakt med denne terapeuten. Men dagpostopplegget var tidsbegrenset, og denne terapeuten tilhørte da tydeligvis et annet budsjett. Dermed fikk jeg ikke fortsette å få den hjelpen jeg vet kunne hjulpet.

Samfunnet vil ha oss ut i jobb. Regionalavisen skriver daglig om oss "underytere" og om de stakkars barna som arver vår "uførekarriere". "Begredelige tall som vi ikke er stolte av", får vi også lese. De glemmer at vi er mennesker.

Behandlingssystemet er lite fleksibelt. Min erfaring er at jeg må ta den terapeuten jeg får. For meg funker det dessverre ikke når jeg ikke har kjemi med terapeuten. Den ene gangen jeg har følt skikkelig klaff, så kunne behandlingen på grunn av byråkratiet ikke fortsette.

Samfunnet, media og mange rundt oss tror at vi er en gjeng med bortskjemte unnasluntrere.

Sannheten er at vi er kunder. De som skal hjelpe oss, får faktisk betalt for det. Hvorfor skal vi ta til takke med noe som ikke er bra nok? I tillegg taper samfunnet på det.

De som styrer i dette landet ser for kortsiktig. Kunden ("pasienten") burde vært i fokus.

Kunden skal føle seg verdig til å plukke ut den han/ hun ønsker.

Men dessverre.. slik er det ikke i praksis. Jeg har mange ganger følt på kroppen at jeg må være glad noen gidder å hjelpe meg.. og at det at jeg ikke viser fremgang, det er min egen skyld. Denne evinnelige setningen: "Ingen kan hjelpe deg om du ikke vil det selv." Det er bullshit. Dette funker på samme måte som i privatlivet. Du har mange venner. Men bare noen få gode venner. En terapeut som skal hjelpe deg videre må du ha kjemi med, ellers funker det ikke. I behandlingssystemet finnes mange ulike personligheter. Den som gjorde meg dårligere, kunne kanskje hjulpet en annen. Hadde vi kunder ("pasienter") fått mer verdighet/makt, så tror jeg mange i utgangspunktet elendige skjebner kunne blitt reddet.

Så enkelt kunne det vært. Men det er det dessverre ikke. Hadde jeg selv kunne velge, så vet jeg hvem som hadde vært min terapeut. Jeg ville betalt henne ut av det forbanna budsjettet.

Men jeg er bare uføretrygdet, og dermed prisgitt det offentlige. Dermed har jeg ingen makt, og må derfor ta til takke med det jeg får.

Ytringsfiheten kan ingen ta fra meg!

Reis dere opp! Si fra!

[jubalong70]

Amen!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kommetar til et av punktene dine.

En pasient skal ha rett til å skifte behandler om relasjonen er dårlig. Om det skulle skje med 10% av behandlerne, er det ok. Om det er slik at du kun mener å kunne la deg behandle av

[black wealch]

Du skyver jo ansvar for deg over på andre.

Det er ditt ansvar også å få ting til å fungere, kan ikke bare skylde på "dårlig kjemi" hver gang det går litt tungt.

[rose23]

Gode behandlere kommer og går. Men du kan vel bytte? Jeg vet det er håpløst når kjemien ikke fungerer. Jeg må forholde meg til en psykiatrisk sykepleier i hjemmetjenesten som virker veldig usikker og nervøs. Alt blir anstrengt og pinlig når hun er her... Hun sitter å sier "Slik er nå det", "sann er slik" "Jadda jadda. Fint vær ute". "Mat er viktig" "Søvn er viktig" . Aaaaaaaaaaaaa.

[Gjest for gjenkjennelig, tror jeg]

En gang har jeg opplevd "full klaff" allerede første time, men den behandleren ble dessverre langtidssykmeldt og sluttet etterhvert.

Den behandleren jeg nå har, har det tatt litt tid å bygge opp forholdet til, men det er nå veldig godt. Jeg tør si "alt", tør å rette opp i misforståelser, og blir hørt/trodd når jeg sier behandler oppfattet ting annerledes enn jeg mente. Jeg føler meg respektert, jeg blir ikke presset til å si ting som er for vanskelig, har fått lov til å bruke tid på å bygge opp tillit. Dette er ikke noe som har kommet av seg selv, jeg har vært nødt til å ta en del "sjanser", har vært nødt til å fortelle ting jeg ikke har visst hvordan behandler ville reagere på.

Jeg har også hatt en behandler som overhodet ikke har fungert, som tvert imot gjorde meg mye dårligere. (Og jeg er dessverre ikke den eneste.) Jeg ble helt "forskrudd" av den behandleren, trodde ikke lenger på min egen oppfatning av virkeligheten, på at jeg ikke hadde det bra selv om jeg i ettertid ser klart at jeg blant annet hadde hallusinasjoner (det er også bekreftet av andre.) I forbindelse med en innleggelse fikk jeg hjelp til å bytte behandler, samtidig som jeg fikk "undervisning" i hvordan forholdet mellom pasient og behandler skal være.

Jeg har også hatt mer kortvarig/tilfeldig kontakt med andre "behandlere", noen har fungert bedre enn andre, men siden det har vært så kortvarig har jeg ikke fått sjansen til å se hvordan det ev. hadde utviklet seg. Uansett tror jeg at jeg kunne fått til et godt samarbeid med de fleste hvis de skulle vært min faste behandler.

[motorPrøysen]

Én ting er retten til å bytte behandler hvis ting ikke fungerer. Men jeg vet om folk som har shoppa fra behandler til behandler i jakt på den rette i årevis. Mitt inntrykk er at dette er en del av problemet, ikke løsningen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Én ting er retten til å bytte behandler hvis ting ikke fungerer. Men jeg vet om folk som har shoppa fra behandler til behandler i jakt på den rette i årevis. Mitt inntrykk er at dette er en del av problemet, ikke løsningen.

''Mitt inntrykk er at dette er en del av problemet, ikke løsningen.''

Nettopp!

[frosken]

''Kunden skal føle seg verdig til å plukke ut den han/ hun ønsker.

''

Jeg liker ikke så godt kunde- eller forbrukertenkningen i forhold til behandling. Terapi handler også om å yte selv, om å strekke seg og bruke den muligheten som gis. Det er ingen selvfølge at vi har et såpass godt behandlingstilbud som vi har i Norge, og det kan være greit å legge merke til hvilke tilbud velferdsstaten faktisk tilbyr.

Samtidig er jeg enig med deg i at det er ønskelig at hver enkelt skal oppleve seg selv som verdige nok til å fortjene en god behandling.

[Gjest Gåten]

Er enig med deg i at kjemi er viktig

Terapeuter er faktisk veldig ulike de også,og vi er prisgitt "øynene som ser" (der og da). Slik er det med psykiatriske diagnoser,er nok lettere å stille fysiske diagnoser. Ansvar for helsen vår har vi selv,men de fleste trenger hjelp av og til.