sånn kan det gå...

[Gjest Tunge tider]

Jeg synes det er merkelig og en tanke respektløst at du bruker psykiatri-forumet for dette temaet.

Så ille som huuf har det, må det absolutt være på sin plass å skrive her.

[Sjalala]

Om du bare hadde brukt kvartparten av all den energien du legger i dette - på det forholdet du allerede er i, så tror jeg muligens du kunne hatt det bra.

[nitty-gritty]

Respektløst? Altså hele livet mitt har stoppet opp. I dag klarte jeg ikke å gå på jobb og vet ikke om jeg gjør det i morgen heller. Jeg har symptomer av ulik art fra omtrent alle kroppsdeler, sliter med søvn og er generelt nedstemt. Jeg skrev det her fordi jeg ønsket å dele det her - det jeg skrev om nå passet her og ikke i samliv, hvor jeg visste jeg ville bli beskyldt for å opprettholde en såpeserie. (det ble jeg også her...)

Jeg synes ikke kjærlighetssorg kvalifiserer til psykiatriske problemer.

[nitty-gritty]

Så ille som huuf har det, må det absolutt være på sin plass å skrive her.

Se svar til huuff.

[huuff]

''Han var opptatt, jeg var opptatt - han ville leke, jeg ville noe mer - og trodde jeg skulle få noe mer.''

Vi er mange som har vært der, dersom det er noen trøst. )

Jeg har en følelse av at du dyrker dette her, at du klynger deg til det du innbiller deg har vært mellom dere to og nekter å innse at han aldri har ment noe mer enn noen festlige runder i sengehalmen.

Og så lenge du fortsetter å bo sammen med samboeren din så kommer du deg ikke ut av denne dumpa (som du kaller det) heller. Du er nødt til å ta et skikkelig tak i livet ditt - gå videre på egenhånd og skap deg et eget liv, uten samboeren eller denne slasken du opphøyer til HAN - bare DU kan gjøre noe med dette!

Om du føler at du trenger et par ukers sykemelding for å bryte opp med samboeren så spør legen din om du får det. Om han ikke synes det er nødvendig så får du ta en tredagers til å få unna det mest praktiske før du går på jobb igjen.

*spark bak*

Takk for sparket bak. Vet jeg trenger det, selv om det skal mye til for å greie å rikke meg framover... Jeg blir hjemme i morgen også. Orker ikke tanken på å jobbe. Legen vet at jeg er helt kjørt - også fysisk om dagen, så sykmelding ville jeg fått, men jeg kan ikke være lenger borte fra jobb.

Jeg tror jeg må få han andre ut av systemet før jeg gjør noe annet. Jeg skjønner ikke at ikke den atferden han har vist nå, gjør meg mindre tiltrukket av han. Jeg prøver og prøver å redusere han, men uten hell. Han er i tankene mine hele tiden. Alt minner meg om han!

Jeg greier ikke å miste samboer og begynne å selge/dele ting oppe i alt nå. For som jeg har sagt, tenk om det ikke er det rette å gjøre - at følelsene mine for han andre "lurer meg."

Det er uansett godt å høre at flere har overlevd slikt.

Dette ble rotete bruddstykker... Men jeg skjønner at ingen kan gjøre dette for meg altså. Akkurat nå er jeg bare lite handlingsdyktig.

[huuff]

Fint at jeg kunne glede deg litt.

Jeg var der du er nå på denne tiden i fjor. Helt i kjelleren. Pga en lignende historie som din. Jeg måtte gå til psykolog. Hun sa at jeg måtte ta all den tid som måtte til for å komme over det det vonde. . Ikke stresse med at vennene sa at nå måtte jeg skjerpe meg, allerede etter noen måneder. Slikt kunne ta år , sa hun. Helt normalt.

I sommer begynte det å lysne. Helt plutselig:-) Etter tusenvis med tårer å mye trøstemat.

Nå er mannen helt uten interesse for meg. Ikke pga noen ny. Det har jeg ingen interesse av.. Men plutselig var jeg glad igjen. Og den siste mannen i verden jeg ønsker tilbake er han jeg har sørget over.

Ønsker det slik for deg også.

Klem

Takk for at du deler dette og gir håp:) Jeg savner den gode følelsen det er å være tvers gjennom glad! Så på bilder i stad her - ja, jeg måtte kikke litt på han, og da savnet jeg å være meg selv.

Jeg har aldri vært i en slik situasjon før, så aner ikke hva jeg kan forvente. Jeg har opplevd noen kjipe ting i livet, som egentlig er mye verre enn dette, likevel har denne situasjonen satt meg helt ut av spill.

[cathlin]

Stakkars deg.

[huuff]

Tror ikke du er tjent med å være så opptatt av sorg, psykisk smerte, vondter og andre symptomer. Det får deg til å dramatisere opp i stedet for ned.

Det kommer til å gjøre vondt en stund. Slik er det bare. Jo mer du klarer å fokusere bort fra stakkars-meg-så-vondt, jo mindre vondt blir det og jo fortere kommer du deg videre.

Kom deg på jobb og gjøre noe nyttig! Ikke sitt hjemme å kjenn etter. Løsingen er ikke å fokusere mer på deg selv, men betraktelig mindre. Finn gjerne noen som har det langt verre enn deg og gjør noe for dem.

mvh

Jeg vet at du har helt rett - og jeg skal gjøre som du sier, men først må jeg bli frisk av tidenes forkjølelse mm. Jeg skal trene og komme meg i form. Så håper jeg etter hvert denne konstante kvalmen, hodepinen, stive nakken gir seg.

Jeg skulle gjerne skiftet perspektiv og blitt opptatt av noe annet.

[huuff]

Jeg synes ikke kjærlighetssorg kvalifiserer til psykiatriske problemer.

Nei, men når man ikke kommer seg på jobb, svinger +/- 5 kg i vekt i mnd. Nesten ikke sover og konstant går med en form for angst-kvalme, så er i alle fall ikke den psykiske formen særlig bra. I tillegg til at jeg ikke ser et eneste lyspunkt i framtiden. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Alt er et ork og pes.

[huuff]

Om du bare hadde brukt kvartparten av all den energien du legger i dette - på det forholdet du allerede er i, så tror jeg muligens du kunne hatt det bra.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan velge dette! Tips?

[huuff]

Stakkars deg.

?

[cathlin]

?

Så ikke noe spørsmål i innlegget så da kom jeg med en kommentar i stedet, og syns det passa best med stakkars deg. Det var et sånn stakkars meg-innlegg.

[Gjest Elextra]

Nei, men når man ikke kommer seg på jobb, svinger +/- 5 kg i vekt i mnd. Nesten ikke sover og konstant går med en form for angst-kvalme, så er i alle fall ikke den psykiske formen særlig bra. I tillegg til at jeg ikke ser et eneste lyspunkt i framtiden. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Alt er et ork og pes.

''Nei, men når man ikke kommer seg på jobb, svinger +/- 5 kg i vekt i mnd. Nesten ikke sover og konstant går med en form for angst-kvalme, så er i alle fall ikke den psykiske formen særlig bra. I tillegg til at jeg ikke ser et eneste lyspunkt i framtiden. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Alt er et ork og pes.''

For femogsyttiende gang: Ingen her skjønner hvorfor du ikke tar noen grep.

[Gjest intheocean]

''Nei, men når man ikke kommer seg på jobb, svinger +/- 5 kg i vekt i mnd. Nesten ikke sover og konstant går med en form for angst-kvalme, så er i alle fall ikke den psykiske formen særlig bra. I tillegg til at jeg ikke ser et eneste lyspunkt i framtiden. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Alt er et ork og pes.''

For femogsyttiende gang: Ingen her skjønner hvorfor du ikke tar noen grep.

Det er faktisk feil. Jeg forstår at hun er i en fase hvor hun ikke klarer å ta grep. Hun har kjærlighetssorg. Hun trenger tid for å igjen kunne ta grep.

[nitty-gritty]

Jeg vet at du har helt rett - og jeg skal gjøre som du sier, men først må jeg bli frisk av tidenes forkjølelse mm. Jeg skal trene og komme meg i form. Så håper jeg etter hvert denne konstante kvalmen, hodepinen, stive nakken gir seg.

Jeg skulle gjerne skiftet perspektiv og blitt opptatt av noe annet.

''Jeg skulle gjerne skiftet perspektiv og blitt opptatt av noe annet.''

Du skriver/snakker alltid som om du ikke har et valg.

[nitty-gritty]

Nei, men når man ikke kommer seg på jobb, svinger +/- 5 kg i vekt i mnd. Nesten ikke sover og konstant går med en form for angst-kvalme, så er i alle fall ikke den psykiske formen særlig bra. I tillegg til at jeg ikke ser et eneste lyspunkt i framtiden. Jeg gleder meg ikke til noen ting lenger. Alt er et ork og pes.

Du har jo ikke et spørsmål.

Dette er et såkalt dagbok-innlegg som er uønsket på psykiatri. Bruk forum for meldinger.

[Gjest Elextra]

Det er faktisk feil. Jeg forstår at hun er i en fase hvor hun ikke klarer å ta grep. Hun har kjærlighetssorg. Hun trenger tid for å igjen kunne ta grep.

''Det er faktisk feil. Jeg forstår at hun er i en fase hvor hun ikke klarer å ta grep. Hun har kjærlighetssorg. Hun trenger tid for å igjen kunne ta grep.''

Har du fulgt med hvor lenge hun har skrevet om dette? Sorgen tar tid, men det kan hjelpes på vei i stedet for å dyrkes.

[huuff]

Du har jo ikke et spørsmål.

Dette er et såkalt dagbok-innlegg som er uønsket på psykiatri. Bruk forum for meldinger.

Ok, når jeg ikke har spørsmål skal jeg bruke forumet der. Jeg visste ikke at det eksisterte.

[huuff]

''Det er faktisk feil. Jeg forstår at hun er i en fase hvor hun ikke klarer å ta grep. Hun har kjærlighetssorg. Hun trenger tid for å igjen kunne ta grep.''

Har du fulgt med hvor lenge hun har skrevet om dette? Sorgen tar tid, men det kan hjelpes på vei i stedet for å dyrkes.

Ja, jeg har skrevet om dette lenge, men det er først de siste ukene jeg på en måte har kjent på kroppen hvordan det er å ikke ha kontakt med han, og at jeg har mistet håpet.

Jeg vil ikke dyrke sorgen og som alle sier, jeg må gjøre noe. Men jeg er rimelig låst her hjemme nå når jeg er syk og ikke er på jobb. Jeg står opp til vanvittig hodespreng, men det verste er at jeg tenker på han. Jeg drømmer om han omtrent hver natt rett før jeg våkner. Jeg føler meg fanget for uansett hva jeg gjør, så tenker jeg på han, og det ødelegger hva jeg holder på med.

Jeg merker et behov for å snakke om dette, men det kan jeg jo ikke så er vel derfor jeg skriver her.

[huuff]

''Jeg skulle gjerne skiftet perspektiv og blitt opptatt av noe annet.''

Du skriver/snakker alltid som om du ikke har et valg.

Jeg har prøvd så mye; reist, en aktiv hverdag, trening, men likevel er han der. Jeg definerer lykkeøyeblikkene mine i hele 2011 som når vi har hatt kontakt. Helt sykt at jeg kan gjøre det, når jeg tenker på hvordan han egentlig har vært. 2 ferier, hvor mine lykkeligste øyeblikk var når han sendte sms, og jeg unnlot å svare.

Jeg vil rømme, men tankene mine forfølger meg...