sånn kan det gå...

[huuff]

''Ja, men det er også en del her hvor jeg føler at jeg ikke har noe valg. Jeg kan ikke svikte samboer og jeg kan ikke få HAN.''

Unnskyld. Du har allerede sviktet samboeren din. Han bare vet ikke hvor mye.

Det er ditt valg å sitte å surmule og synes synd på deg selv i stedet for å ta tak i livet ditt å komme deg videre. Virker som du streiker som en furten ungen når livet ikke gjør slik du befaler.

mvh

Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!) Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.

Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.

[Gjest Kayia]

Enig at den var upassende når jeg får tenkt meg om - den ramlet bare foran øynene mine og føltes passende der og da.

Jeg skjønner at du sitter dypt fast i følelsene til den andre, og at dette har gjort deg handlingslammet. Prøv imidlertid følgende:

1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?

2. Lukk øynene, pust dypt og tenk på deg og din samboer. Tenk to år fram i tid og se at det løper et lite barn mellom dere. Hva føler du når du tenker på dette? Er det godt? Rart? Ønskelig? Klamt?

Følelsene disse visjonene vekker i deg kan gi deg en pekepinn på hva som er riktig for deg, de er et uttrykk for hva magen sier. I tillegg kan du prøve å registrere hva du drømmer om natta. Mange sorterer kaotiske følelser mens man sover, og drømmene kan derfor også bidra til å tydeliggjøre hva magen vet er riktig for deg.

[PieLill]

Jeg prøver desperat å finne svar!! Jeg fatter ikke at jeg ikke klarer å formidle dette.. Jeg var sykt lykkelig og trodde jeg hadde alt - men fikk det ikke. Dette er vanvittig vanskelig å komme over.

Da er kanskje å ordne opp her hjemme det beste jeg kan få.

''Jeg prøver desperat å finne svar!! ''

Du prøver desperat å finne de svarene du vil ha. Det som gir deg akkurat det du ønsker og ikke ubehag.

Du trenger ikke flere svar enn du allerede har. Du trenger bare å akseptere at du ikke får viljen din i dette.

mvh

[Gjest Elextra]

Ja, takk for tips. Vet at dette sitter i hodet, men hvordan få det ut av hodet... Vil ikke se ut som en julegris på julebordet heller... Men det er det eneste som hadde gjort meg rolig nå; en pose med smågodt foran valgsendingen - da hadde jeg fått et "friminutt"

''Men det er det eneste som hadde gjort meg rolig nå; en pose med smågodt foran valgsendingen - da hadde jeg fått et "friminutt"'''

Jeg kan også like å sette meg foran TV med noe godt (eller et glass vin) for å kople helt ut når jeg er sliten og kanskje litt lei. Men det bør ikke akkurat være høydepunktet på dagen - da vil jeg si du mangler noe vesentlig i hverdagen.

[Gjest Elextra]

Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!) Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.

Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.

''Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre.''

Slik føler man bestandig når man har kjærlighetssorg, men heldigvis erfarer omtrent alle i ettertid at det var feil.

[PieLill]

Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!) Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.

Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.

''Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!)''

Selvmedlidenhet er vanlig, naturlig og destruktivt.

''Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre.''

Dette må være en av dine grunnløgner som du holder fast på og som hindrer deg i å komme videre. At du har tapt noe umistelig, unikt, uerstattelig. Din livs største og eneste mulighet.

Pisspreik. Du har primært mistet et håp om noe som aldri har eksistert andre plasser enn i din drømmeverden og fantasi. Dessuten vet du ingen ting om hva du kan finne i framtiden kan bringe av godt. Så lenge du tviholder på denne oppblåste helgenillusjonen, gjør du det forbasket vanskelig for deg selv.

''Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.''

En god plan.

''Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre.''

Du vet utmerket godt hva som må til, men du er ikke villig til å akseptere en løsning som koster deg noe. Fremdeles krever du en smertefri og friksjonsfri utvei. Den finnes ikke.

''Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.''

Jeg strever med å finne en saklig begrunnelse for din bitterhet. Du har egenhendig, i strid med råd og bedre vitende, skapt denne situasjonen selv.

Ikke unormalt med sorg i en slik situasjon. Men pass deg for å dyrke den sammen med hjelpeløsheten og selvmedlidenheten.

mvh

[Gjest Dittia]

Jo, vi har det på et vis bedre, men jeg frykter altså at det skyldes min enorme fokusering på "nå koser vi oss - gjennom alt mulig spiselig."

Jeg er bare helt desperat etter å komme over HAN.

Jeg må få bort alle distraksjoner og så se.

Hva er det du skal se? Før ferien sa du at det var en ferie med din samboer som skulle til for at du skulle kunne ta en avgjørelse. Nå sier du at du trenger hverdag. Det hjalp ikke før ferien, hvorfor skal det hjelpe nå?

[Gjest Lei av såpeserien.]

Hva tror du jeg prøver på da? Det er i så fall mitt høyeste ønske å komme videre i livet.

Jeg kan dementere at jeg digger oppmerksomheten her inne! Jeg digger å få skrevet litt av meg - og å få gode råd og refleksjoner som dukker opp.

Jeg digger ikke svar av typen "lei å høre om dette" osv... Jeg ser jo stadig nick som skriver her og har jeg ikke sansen for vedkommende, så hopper jeg glatt over den tråden...

''Det er i så fall mitt høyeste ønske å komme videre i livet''

Du er bare gjennom det mange andre har vært før deg og hos deg er det ikke en gang barn med i bildet. Dette er ikke psykiatri med mindre du feiler noe annet.

[Kalevaala]

Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!) Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.

Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.

''Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. ''

Det er mange av oss som på et tidspunkt har vært helt sikker på at det er slik.

Heldigvis viste det seg å være helt feil :-)

[Gjest Tunge tider]

Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!) Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre. Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.

Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre. Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.

Synest at de fleste er unødvendig harde med deg.

At du fremdeles vingler og er lei deg er helt naturlig. Du er bare et menneske.

At du skriver her ,er helt sikker godt for deg. Skriving er god terapi.

Selv om vi ikke alltid får de svarene vi ønsker oss:-)

Jeg vil bare nevne et ord for deg, nemlig TID.

Ta den tiden du trenger til å "sørge".....Jeg er hundre prosent sikker på at du får det fint igjen:-)

Til neste sommer er du kanskje til og med lykkelig igjen:-)

Gode tanker til deg.

[huuff]

Jeg skjønner at du sitter dypt fast i følelsene til den andre, og at dette har gjort deg handlingslammet. Prøv imidlertid følgende:

1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?

2. Lukk øynene, pust dypt og tenk på deg og din samboer. Tenk to år fram i tid og se at det løper et lite barn mellom dere. Hva føler du når du tenker på dette? Er det godt? Rart? Ønskelig? Klamt?

Følelsene disse visjonene vekker i deg kan gi deg en pekepinn på hva som er riktig for deg, de er et uttrykk for hva magen sier. I tillegg kan du prøve å registrere hva du drømmer om natta. Mange sorterer kaotiske følelser mens man sover, og drømmene kan derfor også bidra til å tydeliggjøre hva magen vet er riktig for deg.

Ditt innlegg "virker" på mange nivåer hos meg. Først holdt jeg på å begynne å gråte, da Paris betyr mye for samboer og meg. Og det med det lille barnet som jeg vet han ønsker seg så inderlig og på et vis fortjener å få. Jeg ble trist av hele bildet... Jeg kan jo få den pakka der, men vil jeg være lykkelig i det bildet? Eller er det å helgardere? Ta til takke med vennskap og ikke lidenskap... Jeg vet ikke. Jeg blir trist av å tenke på at samboer kanskje ikke får dette bildet.

Å se det hele fra perspektivet til meg som 70 åring, gjorde meg redd. Redd for å sitte der og aldri ha blitt helt happy.

Det du sier om drømmer, er jeg helt enig i. Jeg har aldri mer intenst hatet å våkne fra de jevnlige drømmene jeg har om HAN. Jeg har bare ikke muligheten til å velge han.

Takk for et fint innlegg, jeg skal lese det flere ganger.

[huuff]

Jeg skjønner at du sitter dypt fast i følelsene til den andre, og at dette har gjort deg handlingslammet. Prøv imidlertid følgende:

1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?

2. Lukk øynene, pust dypt og tenk på deg og din samboer. Tenk to år fram i tid og se at det løper et lite barn mellom dere. Hva føler du når du tenker på dette? Er det godt? Rart? Ønskelig? Klamt?

Følelsene disse visjonene vekker i deg kan gi deg en pekepinn på hva som er riktig for deg, de er et uttrykk for hva magen sier. I tillegg kan du prøve å registrere hva du drømmer om natta. Mange sorterer kaotiske følelser mens man sover, og drømmene kan derfor også bidra til å tydeliggjøre hva magen vet er riktig for deg.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvem mannen i eks 1 er - jeg klarer ikke å si samboer og jeg vet jeg ikke kan si HAN.

[huuff]

''Jeg prøver desperat å finne svar!! ''

Du prøver desperat å finne de svarene du vil ha. Det som gir deg akkurat det du ønsker og ikke ubehag.

Du trenger ikke flere svar enn du allerede har. Du trenger bare å akseptere at du ikke får viljen din i dette.

mvh

Ja, jeg får ikke muligheten til å velge.... Skjønner du ikke at det er vanskelig? Uavhengig av hva jeg har brutt av etiske regler osv, så er det vondt?

[Gjest Elextra]

Jeg skjønner at du sitter dypt fast i følelsene til den andre, og at dette har gjort deg handlingslammet. Prøv imidlertid følgende:

1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?

2. Lukk øynene, pust dypt og tenk på deg og din samboer. Tenk to år fram i tid og se at det løper et lite barn mellom dere. Hva føler du når du tenker på dette? Er det godt? Rart? Ønskelig? Klamt?

Følelsene disse visjonene vekker i deg kan gi deg en pekepinn på hva som er riktig for deg, de er et uttrykk for hva magen sier. I tillegg kan du prøve å registrere hva du drømmer om natta. Mange sorterer kaotiske følelser mens man sover, og drømmene kan derfor også bidra til å tydeliggjøre hva magen vet er riktig for deg.

''1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?''

Jeg synes dette blir et litt feil spørsmål å stille til en som er ulykkelig forelsket. Selvfølgelig vil vedkommende se seg selv - lykkelig etter alle problemene - sammen med sin flamme.

[huuff]

''Men det er det eneste som hadde gjort meg rolig nå; en pose med smågodt foran valgsendingen - da hadde jeg fått et "friminutt"'''

Jeg kan også like å sette meg foran TV med noe godt (eller et glass vin) for å kople helt ut når jeg er sliten og kanskje litt lei. Men det bør ikke akkurat være høydepunktet på dagen - da vil jeg si du mangler noe vesentlig i hverdagen.

Ja, jeg mangler vel noe. Det verste er at jeg var sånn før jeg traff HAN. Drev og lagde kosekvelder med alskens fin mat osv. Og når HAN og jeg begynte å ha kontakt, svevde jeg på rosa skyer og fikk så mye energi at jeg seriøst begynte å vurdere å løpe langdistanseløp. Jeg var så glad hele tiden!! (helt til jeg skjønte at han gjør jo faen ikke alvor av det han sier...)

Dette behovet for noe substitutt gjør meg jo selvfølgelig i tvil hvorvidt jeg kan leve i det jeg lever i - om det er noen for store fundamentale mangler...

[huuff]

''Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre.''

Slik føler man bestandig når man har kjærlighetssorg, men heldigvis erfarer omtrent alle i ettertid at det var feil.

Jeg klarer bare ikke å tro det these days...

Håper dog du har rett!

[Gjest Elextra]

Ja, jeg mangler vel noe. Det verste er at jeg var sånn før jeg traff HAN. Drev og lagde kosekvelder med alskens fin mat osv. Og når HAN og jeg begynte å ha kontakt, svevde jeg på rosa skyer og fikk så mye energi at jeg seriøst begynte å vurdere å løpe langdistanseløp. Jeg var så glad hele tiden!! (helt til jeg skjønte at han gjør jo faen ikke alvor av det han sier...)

Dette behovet for noe substitutt gjør meg jo selvfølgelig i tvil hvorvidt jeg kan leve i det jeg lever i - om det er noen for store fundamentale mangler...

''Det verste er at jeg var sånn før jeg traff HAN. Drev og lagde kosekvelder med alskens fin mat osv. ''

Å ha et ønske om å lage koselige måltider med sin kjære kan ikke sammenlignes med å småspise foran TV'en.

[Gjest Kayia]

Jeg vet selvfølgelig ikke hvem mannen i eks 1 er - jeg klarer ikke å si samboer og jeg vet jeg ikke kan si HAN.

DET stemmer godt overens med min oppfatningen av situasjonen slik du har beskrevet den. Jeg tror heller ikke at din framtid vil tilbringes sammen med HAN eller samboeren din.

[Gjest Kayia]

''1. Visualiser at du er 70 år og sitter på fortauskafe i Paris. Du smiler, og skåler mot en mann som sitter ved siden av deg. Hvem er dette?''

Jeg synes dette blir et litt feil spørsmål å stille til en som er ulykkelig forelsket. Selvfølgelig vil vedkommende se seg selv - lykkelig etter alle problemene - sammen med sin flamme.

Mulig, men det ser ut som det fikk ts til å kjenne på magefølelsen og deretter reflektere, og det var min hensikt.

[huuff]

''Ja, på et vis synes jeg synd på meg selv for å ha havnet opp i denne situasjonen. (ja, jeg gikk inn i den selv - sett i ettertid - hva tenkte jeg på??!)''

Selvmedlidenhet er vanlig, naturlig og destruktivt.

''Jeg har kjent på noen håp og drømmer, noen følelser jeg ikke visste man kunne ha. Jeg vet også at jeg aldri finner noe tilsvarende hos noen andre.''

Dette må være en av dine grunnløgner som du holder fast på og som hindrer deg i å komme videre. At du har tapt noe umistelig, unikt, uerstattelig. Din livs største og eneste mulighet.

Pisspreik. Du har primært mistet et håp om noe som aldri har eksistert andre plasser enn i din drømmeverden og fantasi. Dessuten vet du ingen ting om hva du kan finne i framtiden kan bringe av godt. Så lenge du tviholder på denne oppblåste helgenillusjonen, gjør du det forbasket vanskelig for deg selv.

''Derfor må jeg prøve å få et liv her jeg er nå.''

En god plan.

''Hvis jeg visste hva som skulle til, så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Jeg kommer ikke videre.''

Du vet utmerket godt hva som må til, men du er ikke villig til å akseptere en løsning som koster deg noe. Fremdeles krever du en smertefri og friksjonsfri utvei. Den finnes ikke.

''Jeg klarer ikke å glemme, jeg klarer ikke å ikke være bitter, jeg klarer ikke å ikke være konstant lei meg osv. Jeg føler at jeg går i en slags sorg.''

Jeg strever med å finne en saklig begrunnelse for din bitterhet. Du har egenhendig, i strid med råd og bedre vitende, skapt denne situasjonen selv.

Ikke unormalt med sorg i en slik situasjon. Men pass deg for å dyrke den sammen med hjelpeløsheten og selvmedlidenheten.

mvh

Jeg skulle gjerne sitert fra innlegget ditt, men vet ikke hvordan. Jeg føler min mentale kapasitet er svært redusert om dagen og holder såvidt ut jobbdøra...

Men jeg vil du skal forstå at for meg så var HAN en mulig framtid. Vi kjente hverandre før dette startet, og jeg hadde aldri trodd han var kapabel til å gjøre noe sånt hvis det ikke lå noe mer bak. Han har vært intenst på i perioder, nesten så jeg ble sliten av all tekstingen. Hans handlinger og nærvær periodesvis ga håp. Om han aldri mente noe mer, så ga han i alle fall ikke det inntrykket. Jeg sliter også med å forstå at han ikke kommenterer hva jeg har skrevet til han, noe som så klart gjør meg bitter. Jeg trengte desperat en avslutning - ikke bare stillhet. Det er det som gjør meg smågal. + At jeg savner han sånn. Jeg er også så sjalu på henne som får han. Disse følelsene resulterer nok i at jeg ikke kommer videre.

Jeg ønsker nemlig alt annet enn å dyrke sorgen og å grave meg ned. Jeg vil leve, være glad osv, men det ligger der hele tiden. Hver dag er han i tankene mine, og det er klart det ødelegger den videre progresjonen her hjemme.