sånn kan det gå...

[Gjest øøøøehhh]

Nei, men det hjelper i alle fall i forhold til å vise at vi var 2 om dette.

HVORFOR skulle det ha noe å si, for noen som har opplevd å bli sveket på det verste av den de elsker? Come on......

[Babette]

Jeg forstår det slik at du fortsatt er like forelsket i han du ikke kan få. Mitt råd er da at du fokuserer på det som er best for ham. Hvis han har det best med samboeren, skal han bli der, og du unner ham alt godt. Det som er best for ham, er den beste løsningen.

Prøv å finne en slags fred med dette.

Ellers tror jeg ikke det er så lurt å gå opp hele trappa fra kjelleren og opp i lyset i ett jafs. Ta et trinn om gangen.

Første mål er å komme tilbake til en vanlig hverdag med jobb og annet som hører hverdagstralten til.

Når de tunge tankene kommer, dytter du dem til side og legger dem i en boks som er merket en dato om to uker.

Det er ikke så lurt å ta viktige beslutninger når man er langt nede, og det er tungt å ta initiativet til brudd og flytting når man går med gråten i halsen hele tida.

Så kjøp deg litt tid til å komme deg litt ovenpå, og når dagen om to uker kommer, tar du seg selv i nakken og bestemmer deg for hva som skal skje, sammen med samboeren.

Dette klarer du. Inni deg bor det en sterk og selvstemdig kvinne, som ikke behøver en mann som krykke.

[huuff]

Men realiteten er likevel at veldig mange andre i verden har store, store problemer og jobber knallhardt for å komme seg videre, og da skjønner du sikkert at folk blir leie av folk som bare skal klage på sine selvpåførte problemer og ikke tar imot råd?

Sett i forhold til ulike problemer man finner i verden, så er så klart dette en bagatell. Jeg greier likevel ikke å ta komparasjonen din inn, da her jeg er nå; i mitt liv i trygge Norge, så er dette en slags livskrise for meg. - Og slik tror jeg det er for mange skrivere her inne. Å tenke verdensproblematikk kan sette ting i et visst perspektiv, men det blir nok likevel for fjernt til at det virker lindrende her og nå.

Jeg tar dessuten til meg alle råd jeg får. Jeg greier bare ikke å omsette teori til praksis ennå. Men jeg har i alle fall klart å ikke fortsette dette destruktive av og på forholdet, styrt av han.

[huuff]

HVORFOR skulle det ha noe å si, for noen som har opplevd å bli sveket på det verste av den de elsker? Come on......

Her snakker jeg om å fordele skyld. Jeg gidder vel ikke å få skyllebøtta fra begge fornærmede?

[Gjest intheocean]

Jeg skjønner at huuff har det ille, og mine (og andres) råd er basert på erfaring og et ønske om at hennes smerte skal gå over. Det er ikke snakk om manglende aksept for smerten.

''For femogsyttiende gang: Ingen her skjønner hvorfor du ikke tar noen grep.''

Jeg synes ikke dette er hverken medfølende, vitner om forståelse eller oppmuntrer til endret adferd. Men det er bare mitt syn på saken. Det er mulig jeg har gått glipp av at du tidligere har uttrykt både aksept og forståelse for situasjonen, men det du uttrykker ovenfor er mer i tråd med at du er lei av at hun skriver, lei av at hun ikke har fulgt dine og andres råd og tatt grep. Og det er helt greit. Men kanskje det da er bedre å overse innleggene, la vær å svare og la henne bruke dette stedet som et sted hun kan uttrykke akkurat det hun føler - til hun igjen orker å ta grep.

[huuff]

Jeg forstår det slik at du fortsatt er like forelsket i han du ikke kan få. Mitt råd er da at du fokuserer på det som er best for ham. Hvis han har det best med samboeren, skal han bli der, og du unner ham alt godt. Det som er best for ham, er den beste løsningen.

Prøv å finne en slags fred med dette.

Ellers tror jeg ikke det er så lurt å gå opp hele trappa fra kjelleren og opp i lyset i ett jafs. Ta et trinn om gangen.

Første mål er å komme tilbake til en vanlig hverdag med jobb og annet som hører hverdagstralten til.

Når de tunge tankene kommer, dytter du dem til side og legger dem i en boks som er merket en dato om to uker.

Det er ikke så lurt å ta viktige beslutninger når man er langt nede, og det er tungt å ta initiativet til brudd og flytting når man går med gråten i halsen hele tida.

Så kjøp deg litt tid til å komme deg litt ovenpå, og når dagen om to uker kommer, tar du seg selv i nakken og bestemmer deg for hva som skal skje, sammen med samboeren.

Dette klarer du. Inni deg bor det en sterk og selvstemdig kvinne, som ikke behøver en mann som krykke.

Takk så mye for et fint innlegg - igjen. Nå ble jeg rørt.

Jeg tar til meg alt du skriver. Jeg skal gi det litt mer tid, finne en dato. Så er det bare å holde ut...

[Gjest Kayia]

Men realiteten er likevel at veldig mange andre i verden har store, store problemer og jobber knallhardt for å komme seg videre, og da skjønner du sikkert at folk blir leie av folk som bare skal klage på sine selvpåførte problemer og ikke tar imot råd?

Jeg fasineres over behovet for å sensurere enkelte innlegg. Kan ikke innvendingene dine egentlig sies om 3 av 4 innlegg på dol da? Utfordringen/ problemet er (dels) selvpåført, man forblir i situasjonen/ møsteret og andre problemer - spesielt i et globalt perspektiv - er større? ;-)

[Gjest øøøøehhh]

Her snakker jeg om å fordele skyld. Jeg gidder vel ikke å få skyllebøtta fra begge fornærmede?

Se på det du selv skriver der.

Her går dere bak ryggen til to uskyldige. HVA er det ved dette som ikke gjør at du har 100% av skylden, ANSVARET?

Han har også 100% av ansvaret, ja, men det er ikke noe du skal gjemme deg bak.

[huuff]

Se på det du selv skriver der.

Her går dere bak ryggen til to uskyldige. HVA er det ved dette som ikke gjør at du har 100% av skylden, ANSVARET?

Han har også 100% av ansvaret, ja, men det er ikke noe du skal gjemme deg bak.

Akkurat det her har jeg ikke særlig behov for å diskutere. Ja, så klart har jeg 100 % skyld, og det har han også. Uansett, dette er et sidespor - vi er ferdig, og det ble ikke oppdaget.

[PieLill]

Ja, men jeg blir jo ikke opptatt av noe... Håper det endres når jeg fysisk er i form igjen. Jeg blir hjemme resten av uka. Skal forsøke å finne noen konkrete tiltak. Men er stort sett på gråten og har lyst til å rømme inn i noe i form av spiselige ting, reise eller noe annet som bare er å utsette.

Jeg greier ikke å se at han ikke var drømmemannen; jeg skjønner fortsatt ikke at ikke han føler det samme, men det er det jeg må lære meg å leve med...

''Ja, men jeg blir jo ikke opptatt av noe... '' Du må selvfølgelig gjøre deg selv opptatt med noe.

Det nytter ikke å ikke tenke på en rosa elefant. Man må tenke på en grønn sebra i stedet.

En mann som notorisk uttro mot sin samboer og forer sin(e) elskerinne® med flotte ord han ikke mener noe som helst med, er ikke en drømmemann spør du meg. Snarere et tredjegrads mareritt.

Om du hadde fått han, hvor lang tid tror du det hadde tatt før han bedro deg også.

mvh

[Gjest øøøøehhh]

Jeg fasineres over behovet for å sensurere enkelte innlegg. Kan ikke innvendingene dine egentlig sies om 3 av 4 innlegg på dol da? Utfordringen/ problemet er (dels) selvpåført, man forblir i situasjonen/ møsteret og andre problemer - spesielt i et globalt perspektiv - er større? ;-)

Godt poeng.

I denne saken er det derimot noe med kombinasjonen av faktorer som gir avsmak.

[Gjest øøøøehhh]

Sett i forhold til ulike problemer man finner i verden, så er så klart dette en bagatell. Jeg greier likevel ikke å ta komparasjonen din inn, da her jeg er nå; i mitt liv i trygge Norge, så er dette en slags livskrise for meg. - Og slik tror jeg det er for mange skrivere her inne. Å tenke verdensproblematikk kan sette ting i et visst perspektiv, men det blir nok likevel for fjernt til at det virker lindrende her og nå.

Jeg tar dessuten til meg alle råd jeg får. Jeg greier bare ikke å omsette teori til praksis ennå. Men jeg har i alle fall klart å ikke fortsette dette destruktive av og på forholdet, styrt av han.

Da skal jeg gi deg ETT råd, og jeg håper du kan tygge på dette ihvertfall en times tid før du skipper til neste innlegg for å få mer næring:

Menn som han forlater konene sine for STERKE damer. Damer som viser at de greier seg selv, står på egne bein, ikke faller tilbake på samboeren, ikke faller ned i selvmedlidenhet. Det hjelper ikke om selvbildet ditt er aldri så flott og du føler deg aldri så mye bedre enn kona hans: Er du ikke selvstendig og oppegående, er du ikke noe han vil gi hele sitt hjerte til.

Så har du altså to valg slik jeg ser det: Du kan bli en slik sterk dame, eller du kan forbli andrevalget og aldri få han helt for deg selv, og forbli i dette du kaller livskrise.

Velger du nr 2 så håper jeg ikke mine skattepenger går med på å betale eventuelle sykepenger til deg, da jeg foretrekker at det går til de som virkelig er syke, og velger du nr 1 tipper jeg du allerede har mistet interessen for han.

[Gjest øøøøehhh]

Sett i forhold til ulike problemer man finner i verden, så er så klart dette en bagatell. Jeg greier likevel ikke å ta komparasjonen din inn, da her jeg er nå; i mitt liv i trygge Norge, så er dette en slags livskrise for meg. - Og slik tror jeg det er for mange skrivere her inne. Å tenke verdensproblematikk kan sette ting i et visst perspektiv, men det blir nok likevel for fjernt til at det virker lindrende her og nå.

Jeg tar dessuten til meg alle råd jeg får. Jeg greier bare ikke å omsette teori til praksis ennå. Men jeg har i alle fall klart å ikke fortsette dette destruktive av og på forholdet, styrt av han.

Nå tror jeg jeg skjønner. Er det sånn at du med å sitte nedi gjørma håper på å elisitere hjelpe/trøste-adferd fra andre (og aller helst "han"), heller enn å ta tak i deg selv?

[Gjest øøøøehhh]

Akkurat det her har jeg ikke særlig behov for å diskutere. Ja, så klart har jeg 100 % skyld, og det har han også. Uansett, dette er et sidespor - vi er ferdig, og det ble ikke oppdaget.

Nei det har du vel ikke, men til senere: Det kan virke ganske så kvalmende når den som har sveket prøver å gjemme seg bak skyldfordeling.

[Gjest øøøøehhh]

Du har nok rett i det, men nå tenker jeg på hva med alle de som aldri fikk den de ville...

Tror du ikke du stiller sterkest hvis du prøver å være en så bra (og .... moden!! ) person som mulig?

[huuff]

Tror du ikke du stiller sterkest hvis du prøver å være en så bra (og .... moden!! ) person som mulig?

Det var mange innlegg fra deg på en gang. - Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor du vil. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du beskriver.

Det hjelper meg null å få sympatierklæringer ala "å, stakkars deg." Men det hjelper meg til dels her og nå å høre om andre som har opplevd å gå videre, å høre at ting tar tid, å få konkrete råd, å bli motivert til å ikke forhøye han til drømmemannen osv. Derfor har jeg skrevet her. Startinnlegget var også vinklet ifht hvordan jeg har taklet disse ukene ved å dekke over med noe annet, mat.

Jeg er hjemme nå fordi fysisk sykdom fikk begeret til å renne over. Jeg har ikke planer om å forbli hjemme, selv om jeg kunne ha blitt det utifra hvordan min helse ser ut nå. Dette utdyper jeg ikke ytterligere her.

Jeg framstår nok ganske annerledes enn bildet du skisserer hos han. Det spiller for øvrig ingen rolle når han uansett velger henne.

[huuff]

''Ja, men jeg blir jo ikke opptatt av noe... '' Du må selvfølgelig gjøre deg selv opptatt med noe.

Det nytter ikke å ikke tenke på en rosa elefant. Man må tenke på en grønn sebra i stedet.

En mann som notorisk uttro mot sin samboer og forer sin(e) elskerinne® med flotte ord han ikke mener noe som helst med, er ikke en drømmemann spør du meg. Snarere et tredjegrads mareritt.

Om du hadde fått han, hvor lang tid tror du det hadde tatt før han bedro deg også.

mvh

Takk for svar. Jeg vurderer å starte med en ny aktivitet fra oktober.

Problemstillingen du skisserer er det som gjør dette så "sykt." Et tredjegrads mareritt, hehe Jeg ser hvordan han opererer, men likevel ville jeg hatt han...

Åhh, jeg orker ikke å alltid tenke på han noe mer, blir helt gal...

[PieLill]

Takk for svar. Jeg vurderer å starte med en ny aktivitet fra oktober.

Problemstillingen du skisserer er det som gjør dette så "sykt." Et tredjegrads mareritt, hehe Jeg ser hvordan han opererer, men likevel ville jeg hatt han...

Åhh, jeg orker ikke å alltid tenke på han noe mer, blir helt gal...

''Jeg ser hvordan han opererer, men likevel ville jeg hatt han... ''

Kan det være at det du egentlig lengter etter er din illusjon om den mannen. Det du hadde håpet, ønsketenkt og manipulert deg selv til å tro at han er.

Mens du ganske sikkert ville blitt ennå 'galere' om du fikk den ekte utgaven av ham i store daglige doser.

Tror det kan hjelpe deg å skille mellom tapte drømmer og tapt mann. Jeg tror ærlig talt ikke den mannen er et langsiktig tap i ditt liv. Heller en kortvarig feilinvestering som du heldigvis har kommet deg ut av.

Alle drømmene og alt håpet du knyttet til ham, alt du ønsket/ønsker at han skulle være, men som han ikke er... Det er tapte håp, men ikke en tapt mann.

Blir litt som at man tror man har tapt penger når det som i realiteten skjedde var at man innbildte seg man hadde vunnet jackpot i lotto. Det er ikke et reelt tap, kun en kraftig skuffelse. Man kan ikke miste noe som aldri har eksistert.

mvh

[Gjest øøøøehhh]

Det var mange innlegg fra deg på en gang. - Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor du vil. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i det du beskriver.

Det hjelper meg null å få sympatierklæringer ala "å, stakkars deg." Men det hjelper meg til dels her og nå å høre om andre som har opplevd å gå videre, å høre at ting tar tid, å få konkrete råd, å bli motivert til å ikke forhøye han til drømmemannen osv. Derfor har jeg skrevet her. Startinnlegget var også vinklet ifht hvordan jeg har taklet disse ukene ved å dekke over med noe annet, mat.

Jeg er hjemme nå fordi fysisk sykdom fikk begeret til å renne over. Jeg har ikke planer om å forbli hjemme, selv om jeg kunne ha blitt det utifra hvordan min helse ser ut nå. Dette utdyper jeg ikke ytterligere her.

Jeg framstår nok ganske annerledes enn bildet du skisserer hos han. Det spiller for øvrig ingen rolle når han uansett velger henne.

Det jeg håper på er at du vokser på dette, slik at du går fra å være et "offer" som har hatt en "livskrise" (og tydelig opptatt av skyldfordeling og vondt'er), til å bli en moden, oppegående og selvstendig Kvinne som har tilstrekkelig respekt for seg selv og andre.

[huuff]

Det jeg håper på er at du vokser på dette, slik at du går fra å være et "offer" som har hatt en "livskrise" (og tydelig opptatt av skyldfordeling og vondt'er), til å bli en moden, oppegående og selvstendig Kvinne som har tilstrekkelig respekt for seg selv og andre.

Okay, jeg registrerer den nedlatende tonen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg opplever det slik jeg har beskrevet - og jeg er verken opptatt av å framstå som et offer eller å fordele skyld.