Temperament 11-åring

[Gjest Urolig og bekymret mamma]

Hei. Vi har en 11 år gammel sønn som har et voldsomt temperament. Han blir så sint at han ikke klarer å styre seg. Han har en meget høy rettferdighetssans, men det tipper over til å bli bekymringsverdig. Når pappa´n eller jeg prøver å snakke med han for å få han til å fortelle hva han tenker på, om det er noe spes som plager han, kommer ofte harde setninger som at han ikke vil leve lenger, at han vil ta livet sitt... Det hører med til historien at han for halvannet år siden ble overfalt av en eldre gutt. Vår sønn ble ikke fysisk skadet, men psykisk har han fått en kraftig reaksjon. Han har blitt veldig redd. Tør nesten ikke være alene hjemme, vil helst være med overalt, tør ikke gjøre ting han gjorde før. Pappa´n og jeg er skilt og han bor annenhver uke hos hver av oss. Siden overfallet skjedde i nærheten der jeg bor er redselen verst når han er hos meg. Vi har vært i flere møter med PHBU i kommunen vår, men kan ikke si at det hjalp så mye. Det er tøft å se barnet sitt så sint og ukontrollert og ikke minst høre han si at han virkelig ikke vil leve! Prøver å fortelle om positive ting han liker, planer vi har fremover osv, men han svarer med at det kan vi fint gjøre uten han. Han har vært i flere episoder på skolen de siste ukene og vi har god dialog med læreren hans. Blir veldig glad for tips til hvordan vi skal hjelpe sønnen vår. Han er en hyggelig, høflig, litt beskjeden, pliktoppfyllende gutt. Flink på skolen og godt likt i klassen. På forhånd takk for hjelp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler å gå til topps i hjelpesystemet - BUP. Be fastlegen sende en henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien. Like godt å få den beste hjelpen med en gang.

[Gjest Ikke BUP]

Jeg anbefaler å gå til topps i hjelpesystemet - BUP. Be fastlegen sende en henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien. Like godt å få den beste hjelpen med en gang.

Da får vi håpe at trådstarter ikke bor i min kommune. Her tar det over et år fra fastlegen skriver henvisning til man kommer inn til BUP. Så driver de med en mengde utredning før de etter lang tid kommer med en diagnose. Deretter driver de aktiv ansvarsfraskrivelse. Er ikke villige til å hjelpe med noe som helst, selv om lærer, helsesøster og PPTjeneste tar kontakt og ber om veiledning i hvordan takle barnet. Det verste er at de i faggruppen i BUP ikke snakker med hverandre. De kommuniserer kun ved å lese barnets journal og gir oss foreldre ulike beskjeder.

Så om BUP er det beste behandlingsnivået, står det virkelig dårlig til her i Norge.

[hvorfor skjer dette??]

Da får vi håpe at trådstarter ikke bor i min kommune. Her tar det over et år fra fastlegen skriver henvisning til man kommer inn til BUP. Så driver de med en mengde utredning før de etter lang tid kommer med en diagnose. Deretter driver de aktiv ansvarsfraskrivelse. Er ikke villige til å hjelpe med noe som helst, selv om lærer, helsesøster og PPTjeneste tar kontakt og ber om veiledning i hvordan takle barnet. Det verste er at de i faggruppen i BUP ikke snakker med hverandre. De kommuniserer kun ved å lese barnets journal og gir oss foreldre ulike beskjeder.

Så om BUP er det beste behandlingsnivået, står det virkelig dårlig til her i Norge.

Hva ville du egentlig oppnå med dette innlegget?

[Gjest Palettcikliden]

Hva ville du egentlig oppnå med dette innlegget?

Realitetsorientere kanskje?

[Gjest Ikke BUP]

Hva ville du egentlig oppnå med dette innlegget?

Var ikke det åpenbart?

Jeg ville vise at å tro at alt ordner seg bare man kontakter BUP dessverre kan være en gedigen illusjon. Derfor er det viktig at trådstarter står på selv, og i tillegg til å kontakte BUP tar tak i andre muligheter og jobber med det parallellt. For overlater man alt til BUP, så er min erfaring at tiden bare går uten at foreldre og barn får annet en frustrasjon tilbake.

[lealaus]

Da får vi håpe at trådstarter ikke bor i min kommune. Her tar det over et år fra fastlegen skriver henvisning til man kommer inn til BUP. Så driver de med en mengde utredning før de etter lang tid kommer med en diagnose. Deretter driver de aktiv ansvarsfraskrivelse. Er ikke villige til å hjelpe med noe som helst, selv om lærer, helsesøster og PPTjeneste tar kontakt og ber om veiledning i hvordan takle barnet. Det verste er at de i faggruppen i BUP ikke snakker med hverandre. De kommuniserer kun ved å lese barnets journal og gir oss foreldre ulike beskjeder.

Så om BUP er det beste behandlingsnivået, står det virkelig dårlig til her i Norge.

Ikke min erfaring.

Vi fikk fantastisk god hjelp fra BUP, og de stiller opp langt utover det de må (og som vi i det hele tatt hadde drømt om å drømme om)

Ikke skjær alt over en kam, da!

[Helmi]

Ikke min erfaring.

Vi fikk fantastisk god hjelp fra BUP, og de stiller opp langt utover det de må (og som vi i det hele tatt hadde drømt om å drømme om)

Ikke skjær alt over en kam, da!

Dette er også min erfaring! God og profesjonell hjelp over en lang periode for en hel søskenflokk

[frosken]

Var ikke det åpenbart?

Jeg ville vise at å tro at alt ordner seg bare man kontakter BUP dessverre kan være en gedigen illusjon. Derfor er det viktig at trådstarter står på selv, og i tillegg til å kontakte BUP tar tak i andre muligheter og jobber med det parallellt. For overlater man alt til BUP, så er min erfaring at tiden bare går uten at foreldre og barn får annet en frustrasjon tilbake.

Jeg har hørt mange historier som din - selv om jeg også har hørt "solskinnshistorier" om BUP. Synes det er bra at du deler den, slik at også andre med dårlige erfaringer kan få støtte på at det ikke var dem det var noe galt med. BUP er fra tid til annen et tungt, autoritært og lite hjelpsomt system.

Jeg hørte senest i går om et barn som BUP brukte nøyaktig 45 minutter på å utrede før det ble foreslått ritalin. Medisineringen skulle ikke følges opp av BUP, ungen kunne derimot får komme til kontroll om 5 år.

Det er stor variasjon mht hvilke erfaringer folk får med BUP.

[Gjest Nerda]

Det er fælt å lese at flere opplever så hårreisende (ikke-)behandling som f.eks. forsken beskriver lengre ned. Slikt er så alvorlig at det burde klages inn.

Men uansett - jeg ville gitt det et forsøk. Kjenner flere som fikk god hjelp fra BUP som ungdommer. Selvsagt finnes det udugelige psykologer, og folk innen andre yrkesgrupper i psykiatrien. Men min erfaring er at det hjelper å stå litt på, gjerne få med seg så mange allierte man kan om det virkelig blir så dårlig som noen beskriver. Man vet jo ikke noe om utfallet før man har forsøkt. Sønnen din trenger jo helt klart hjelp.

Det er sånn i f.eks. NAV-systemet også. En god del tullinger som ikke setter seg godt nok inn i lovverk, roter til og stiller dårlig opp. Selv opplevde jeg for kort tid siden at saksbehandleren min ikke visste hva senter for tilrettelegging og inkludering (tdl. SYA) er. Imidlertid har jeg også hatt gode erfaringer.