Fordelen med udeprimerte foreldre

[Gjest Tidetobama]

Mange som føler seg trua og går i forsvar her? Ikke tåler å se i øynene at egen depresjon kan påvirke barna?

Barnet på filmen var vel vandt til normal kontakt med mor. Hvordan blir barna som ikke er vandt til at omsorgsperson responderer? Gidder de ikke prøve ta kontakt en gang og er apatiske? Hvordan ser man det på barnet?

Har begynt på medisiner ved kun veldig vage depresonssymptomer etter jeg fikk barn. Kanskje ikke nødvendig, men for sikkerhetskyld (isamråd med fastlegen). Da har jeg heller ikke trengt så store doser som før da jeg ventet i det lengste med å få hjelp. Hatt alvorlig depresjon tidligere, og vil ikke utsette dem for det. Tror at hvis man ER deprimert, altså mer enn å bare være trøtt og lei, så klarer man ikke ta seg av barnet som om man er frisk.

Kan jo av og til bli redd for at de ikke får god nok kontakt likevel. Det er jo litt å gjøre i huset, og det er to av dem, så begge får jo ikke full oppmerksomhet hele tiden, men de virker nå trygge og glade.

Barna fortener at foreldrene gjør noe med egen situasjon hvis de er deprimert, og det er jo oftest god hjelp å få.

[nitty-gritty]

Ja, for barnehageansatte er jo de beste til å ta seg av små barn? De har sikkert goood tid til å se det ène barnets behov og forsøk på sosialt samspill osv., når X andre står rundt og gråter og maser og har sine behov.

Tenkt scenario for en stresset barnehageansatt: Trøste barn nummer 1, løpe etter barn nr. 2 så det ikke stikker avgårde, hindre barn nr. 3 i å klatre på kjøkkenbenken, snakke til barn nr. 4 for å ha kastet trekloss på barn nr. 5 som hyler av smerte og sinne og følgelig må trøstes. Skynde seg for å skifte bleie på barn nr. 6 fordi mor ettertrykkelig har sagt ifra om at barnet må skiftes umiddelbart for å unngå sår stump. Midt oppi det hele er det plutselig tid for mat mens barn nr. 8 sitter på do og roper "Feeerdig" og barn nr. 9 nettopp har våknet fra sin formiddagslur og vil opp NÅ!

Hvor mye kvalitetstid får de ansatte med hvert enkelt barn i løpet av en dag? Hvor mye blir hver enkelt sett, hørt og forstått?

En skal ikke ta det for gitt at barn alltid har det best i barnehage. Altfor mange behov blir heller ikke stillet der.

Og når det gjelder den opprinnelige saken med f.eks en deprimert mor, så vil jeg da tro at i de aller fleste tilfeller har barnet andre viktige (eks. far, besteforeldre) som kan bidra til å gi barnet en ikke altfor ille oppvekst likevel. Og kan de ikke det, stoler jeg på at f.eks helsesøster eller andre kan slå alarm og sette inn hjelp i hjemmet. (Ja, jeg er kanskje naiv)

Men hvem av oss har vel vokst opp under forhold som er 100% perfekte? Finnes det i det hele tatt en perfekt oppvekst/barndom? Nope.

Jeg forstår du føler deg truffet og tar disse forskningsresultatene veldig personlig, så jeg stopper diskusjonen her. Jeg har ingen interesse av å diskutere dette på et personlig plan.

[frosken]

''Det er ikke gitt at samme evne til sensitivt samspill forsvinner.''

Ei heller med deprimerte foreldre. Har du noen gang vært deprimert, så skjønner du at en fremdeles kan være ved sine fulle fem.

''Ei heller med deprimerte foreldre. Har du noen gang vært deprimert, så skjønner du at en fremdeles kan være ved sine fulle fem.

''

Men dette har _ingenting_ med å være ved sine fulle fem eller ikke. Det er jo nettopp det som er den farlige misforståelsen. Mødre med lette og moderate depresjoner vil fremstå som alle andre og er det også i all hovedsak. De mangler ikke omsorgsevne, men dessverre vil mange av dem ha redusert evne til sensitivt samspill - noe er helt vesentlig for den tidlige utviklingen hos spedbarn.

Poenget med å fremheve dette, er ikke å degradere deprimerte mødre som foreldre, men å fokusere på viktigheten av at depresjon behandles raskt og effektivt. Kvinner som nettopp har født bør prioriteres fremfor andre i helsekøer - av hensyn til sitt barn.

[Gjest duken]

Jeg forstår du føler deg truffet og tar disse forskningsresultatene veldig personlig, så jeg stopper diskusjonen her. Jeg har ingen interesse av å diskutere dette på et personlig plan.

Wtf?

Jeg som til tider er deprimert har da hatt helt vanlige gode evner til å ta meg av barna mine uansett. Den omsorgen de har fått av meg er minst like god som den barn får i barnehager...

Ikke før nå ble jeg personlig. Skjønner derfor ikke behovet ditt for å heve deg over meg og liksom av "hensyn" til meg stoppe denne diskusjonen. Fordi jeg liksom har løftet den opp til et personlig plan og føler meg truffet? Hvor har du det fra, egentlig?

Tror du virkelig at du er en så mye bedre person enn meg og andre, siden du liksom på en så innbilt intelligent måte avviser videre diskusjon? Jeg får spørre som Sørt mange ganger gjør; Er du tom for argumenter?

[Gjest duken]

''Ei heller med deprimerte foreldre. Har du noen gang vært deprimert, så skjønner du at en fremdeles kan være ved sine fulle fem.

''

Men dette har _ingenting_ med å være ved sine fulle fem eller ikke. Det er jo nettopp det som er den farlige misforståelsen. Mødre med lette og moderate depresjoner vil fremstå som alle andre og er det også i all hovedsak. De mangler ikke omsorgsevne, men dessverre vil mange av dem ha redusert evne til sensitivt samspill - noe er helt vesentlig for den tidlige utviklingen hos spedbarn.

Poenget med å fremheve dette, er ikke å degradere deprimerte mødre som foreldre, men å fokusere på viktigheten av at depresjon behandles raskt og effektivt. Kvinner som nettopp har født bør prioriteres fremfor andre i helsekøer - av hensyn til sitt barn.

''De mangler ikke omsorgsevne, men dessverre vil mange av dem ha redusert evne til sensitivt samspill - noe er helt vesentlig for den tidlige utviklingen hos spedbarn. ''

Da mener du vel at de har redusert omsorgsevne også da, vel? Du sier at de har omsorgsevne som alle andre, men likevel har de reduserte evner?

Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.

[nitty-gritty]

''De mangler ikke omsorgsevne, men dessverre vil mange av dem ha redusert evne til sensitivt samspill - noe er helt vesentlig for den tidlige utviklingen hos spedbarn. ''

Da mener du vel at de har redusert omsorgsevne også da, vel? Du sier at de har omsorgsevne som alle andre, men likevel har de reduserte evner?

Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.

''Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.''

Men all forskning jeg finner tyder på det motsatte, så kanskje du kan finne eksempler innenfor vitenskapen på disse mødrene som greier å være deprimerte og ha like godt samspill med babyen som andre?

[Gjest duken]

Mange som føler seg trua og går i forsvar her? Ikke tåler å se i øynene at egen depresjon kan påvirke barna?

Barnet på filmen var vel vandt til normal kontakt med mor. Hvordan blir barna som ikke er vandt til at omsorgsperson responderer? Gidder de ikke prøve ta kontakt en gang og er apatiske? Hvordan ser man det på barnet?

Har begynt på medisiner ved kun veldig vage depresonssymptomer etter jeg fikk barn. Kanskje ikke nødvendig, men for sikkerhetskyld (isamråd med fastlegen). Da har jeg heller ikke trengt så store doser som før da jeg ventet i det lengste med å få hjelp. Hatt alvorlig depresjon tidligere, og vil ikke utsette dem for det. Tror at hvis man ER deprimert, altså mer enn å bare være trøtt og lei, så klarer man ikke ta seg av barnet som om man er frisk.

Kan jo av og til bli redd for at de ikke får god nok kontakt likevel. Det er jo litt å gjøre i huset, og det er to av dem, så begge får jo ikke full oppmerksomhet hele tiden, men de virker nå trygge og glade.

Barna fortener at foreldrene gjør noe med egen situasjon hvis de er deprimert, og det er jo oftest god hjelp å få.

''Kan jo av og til bli redd for at de ikke får god nok kontakt likevel. Det er jo litt å gjøre i huset, og det er to av dem, så begge får jo ikke full oppmerksomhet hele tiden, men de virker nå trygge og glade.''

Nei, full oppmerksomhet fra foreldrene 24/7 har da ingen barn i verden noensinne fått. Og det ser ikke ut til at det har satt en stopper for sunn utvikling uansett.

''Barna fortener at foreldrene gjør noe med egen situasjon hvis de er deprimert, og det er jo oftest god hjelp å få.''

Det er jeg såklart helt enig i. Og de fleste deprimerte (hvis forutsetningen er at de er ved sine fulle fem), søker da også slik hjelp. Skulle da bare mangle.

[Gjest duken]

''Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.''

Men all forskning jeg finner tyder på det motsatte, så kanskje du kan finne eksempler innenfor vitenskapen på disse mødrene som greier å være deprimerte og ha like godt samspill med babyen som andre?

En trenger ikke alltid dokumentasjon på alt. Vanlig sunt bondevett gjør noen ganger samme nytten.

[nitty-gritty]

Wtf?

Jeg som til tider er deprimert har da hatt helt vanlige gode evner til å ta meg av barna mine uansett. Den omsorgen de har fått av meg er minst like god som den barn får i barnehager...

Ikke før nå ble jeg personlig. Skjønner derfor ikke behovet ditt for å heve deg over meg og liksom av "hensyn" til meg stoppe denne diskusjonen. Fordi jeg liksom har løftet den opp til et personlig plan og føler meg truffet? Hvor har du det fra, egentlig?

Tror du virkelig at du er en så mye bedre person enn meg og andre, siden du liksom på en så innbilt intelligent måte avviser videre diskusjon? Jeg får spørre som Sørt mange ganger gjør; Er du tom for argumenter?

Jeg er ikke interessert i en diskusjon basert på din personlige erfaring og hvor god mor du mener du selv er, slik du tydeligvis diskuterer i denne tråden. Forskningsresultatene er rimelig entydige. Fint om du er unntaket som bekrefter regelen, men det vet jeg ingenting om.

[nitty-gritty]

En trenger ikke alltid dokumentasjon på alt. Vanlig sunt bondevett gjør noen ganger samme nytten.

Ja, da er det vel liten grunn til å diskutere dette. Du mener tydeligvis du vet bedre enn alle som forsker på dette for å slippe og satse på magefølelsen når det kommer til slike viktige temaer.

[Gjest duken]

Ja, da er det vel liten grunn til å diskutere dette. Du mener tydeligvis du vet bedre enn alle som forsker på dette for å slippe og satse på magefølelsen når det kommer til slike viktige temaer.

Ja, magefølelsen sa meg at jeg trengte hjelp, derfor søkte jeg og fikk det.

Og jeg føler ikke at jeg bedre enn andre. Den påstanden var det først jeg som gav deg - om deg. Hyggelig at du hermer.

Kanskje du føler deg truffet av påstanden min om at fulltids-utearbeidende mødre umulig kan evne å ha et sensitivt samspill med barna sine? Du og frosken er kanskje slike mødre selv, som prioriterer egen karriere og rikdom foran deres egne barn?

Lurer på om det finnes forskning på hva slikt gjør med barn? Ikke rart mange vokser opp i dag med uliker tilknytnings-, utviklings-, tilpasnings- og adferds-forstyrrelser.

Dette burde det virkelig forskes på, for her er det nok en sammenheng. Vanlig sunt bondevett sier meg det i denne sammenhengen også.

[nitty-gritty]

Ja, magefølelsen sa meg at jeg trengte hjelp, derfor søkte jeg og fikk det.

Og jeg føler ikke at jeg bedre enn andre. Den påstanden var det først jeg som gav deg - om deg. Hyggelig at du hermer.

Kanskje du føler deg truffet av påstanden min om at fulltids-utearbeidende mødre umulig kan evne å ha et sensitivt samspill med barna sine? Du og frosken er kanskje slike mødre selv, som prioriterer egen karriere og rikdom foran deres egne barn?

Lurer på om det finnes forskning på hva slikt gjør med barn? Ikke rart mange vokser opp i dag med uliker tilknytnings-, utviklings-, tilpasnings- og adferds-forstyrrelser.

Dette burde det virkelig forskes på, for her er det nok en sammenheng. Vanlig sunt bondevett sier meg det i denne sammenhengen også.

Siden det er av betydning for deg, så har jeg vært hjemme med sønnen min de siste fem årene. Jeg er nå hjemme sammen med datteren min. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt barnevakt de siste seks årene.

Dette handler ikke om at jeg skal bevise hvor fantastisk min livsstil er, det handler om å ta (den entydige) forskningen på alvor og prioritere behandling av deprimerte mødre.

[Gjest duken]

Jeg er ikke interessert i en diskusjon basert på din personlige erfaring og hvor god mor du mener du selv er, slik du tydeligvis diskuterer i denne tråden. Forskningsresultatene er rimelig entydige. Fint om du er unntaket som bekrefter regelen, men det vet jeg ingenting om.

Jeg mener selv at jeg har gjort og gjør en vel så god jobb som fulltids-utearbeidene mødre som kun ser barna sine noen få timer hver dag. Hektisk og mangelfull omsorg er det i barnehagen, og ikke blir det noe særlig bedre når barna kommer hjem derfra heller. For da er det kanskje handling, middagslaging, fritidsaktiviteter for mor, (hun må jo passe nøye på kroppen sin må vite, slik at hun kan holde seg sexy og flott for arbeidskollegaene sine), og kveldsmat og legging av barna. Hvor kommer kvalitetstida med barna inn her?

Kanskje i helgene, hvis mor og far ikke er så slitne etter ukas krav, jag og mas da, at de ikke orker....

[Gjest duken]

Siden det er av betydning for deg, så har jeg vært hjemme med sønnen min de siste fem årene. Jeg er nå hjemme sammen med datteren min. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt barnevakt de siste seks årene.

Dette handler ikke om at jeg skal bevise hvor fantastisk min livsstil er, det handler om å ta (den entydige) forskningen på alvor og prioritere behandling av deprimerte mødre.

''Dette handler ikke om at jeg skal bevise hvor fantastisk min livsstil er,''

''det handler om å ta (den entydige) forskningen på alvor og prioritere behandling av deprimerte mødre.''

Ikke for meg heller. Og ja, soleklart.

[Gjest Nickløsheletida]

Ja, magefølelsen sa meg at jeg trengte hjelp, derfor søkte jeg og fikk det.

Og jeg føler ikke at jeg bedre enn andre. Den påstanden var det først jeg som gav deg - om deg. Hyggelig at du hermer.

Kanskje du føler deg truffet av påstanden min om at fulltids-utearbeidende mødre umulig kan evne å ha et sensitivt samspill med barna sine? Du og frosken er kanskje slike mødre selv, som prioriterer egen karriere og rikdom foran deres egne barn?

Lurer på om det finnes forskning på hva slikt gjør med barn? Ikke rart mange vokser opp i dag med uliker tilknytnings-, utviklings-, tilpasnings- og adferds-forstyrrelser.

Dette burde det virkelig forskes på, for her er det nok en sammenheng. Vanlig sunt bondevett sier meg det i denne sammenhengen også.

Det var svært så opptatt du var av å kritisere arbeidende mødre.

Kommer penger dalende ned fra himmelen eller vokser de på trær i din verden ? Eller mener du at vi kan leve på luft og kjærlighet?

[laban]

Jeg mener selv at jeg har gjort og gjør en vel så god jobb som fulltids-utearbeidene mødre som kun ser barna sine noen få timer hver dag. Hektisk og mangelfull omsorg er det i barnehagen, og ikke blir det noe særlig bedre når barna kommer hjem derfra heller. For da er det kanskje handling, middagslaging, fritidsaktiviteter for mor, (hun må jo passe nøye på kroppen sin må vite, slik at hun kan holde seg sexy og flott for arbeidskollegaene sine), og kveldsmat og legging av barna. Hvor kommer kvalitetstida med barna inn her?

Kanskje i helgene, hvis mor og far ikke er så slitne etter ukas krav, jag og mas da, at de ikke orker....

Har du virkelig noe å vinne på å dra fram parodiske fordommer mot utearbeidende mødre?

Til info så har frosken ikke barn.

[nitty-gritty]

Jeg mener selv at jeg har gjort og gjør en vel så god jobb som fulltids-utearbeidene mødre som kun ser barna sine noen få timer hver dag. Hektisk og mangelfull omsorg er det i barnehagen, og ikke blir det noe særlig bedre når barna kommer hjem derfra heller. For da er det kanskje handling, middagslaging, fritidsaktiviteter for mor, (hun må jo passe nøye på kroppen sin må vite, slik at hun kan holde seg sexy og flott for arbeidskollegaene sine), og kveldsmat og legging av barna. Hvor kommer kvalitetstida med barna inn her?

Kanskje i helgene, hvis mor og far ikke er så slitne etter ukas krav, jag og mas da, at de ikke orker....

Det var da voldsomt.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg mener selv at jeg har gjort og gjør en vel så god jobb som fulltids-utearbeidene mødre som kun ser barna sine noen få timer hver dag. Hektisk og mangelfull omsorg er det i barnehagen, og ikke blir det noe særlig bedre når barna kommer hjem derfra heller. For da er det kanskje handling, middagslaging, fritidsaktiviteter for mor, (hun må jo passe nøye på kroppen sin må vite, slik at hun kan holde seg sexy og flott for arbeidskollegaene sine), og kveldsmat og legging av barna. Hvor kommer kvalitetstida med barna inn her?

Kanskje i helgene, hvis mor og far ikke er så slitne etter ukas krav, jag og mas da, at de ikke orker....

En annen ting som forskningen viser er at hjemmeværende mødre er mer deprimerte enn mødre i jobb.

[frosken]

''De mangler ikke omsorgsevne, men dessverre vil mange av dem ha redusert evne til sensitivt samspill - noe er helt vesentlig for den tidlige utviklingen hos spedbarn. ''

Da mener du vel at de har redusert omsorgsevne også da, vel? Du sier at de har omsorgsevne som alle andre, men likevel har de reduserte evner?

Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.

''Til opplysning greier mange deprimerte å ha et like godt sensitivt samspill med sine barn som ikke-deprimerte. En som har mild til moderat depresjon klarer å se forbi seg selv og ta seg av barna sine på en vel så god måte som fulltidsarbeidende ute-mødre. Det er poenget mitt.''

Du baserer dine synspunkter i denne tråden på ren synsning. Det virker også som om du ikke helt skjønner hva jeg mener med sensitivt samspill med spedbarn. De færreste spedbarn har fulltidsarbeidende "ute-mødre".

Kanskje ikke noe poeng å diskutere dette videre, vi baserer våre synspunkter på helt ulikt grunnlag.

[Gjest duken]

Har du virkelig noe å vinne på å dra fram parodiske fordommer mot utearbeidende mødre?

Til info så har frosken ikke barn.

''Har du virkelig noe å vinne på å dra fram parodiske fordommer mot utearbeidende mødre? ''

Ja, hvis det kan bidra til å minske de parodiske fordommene mot deprimerte mødre, så har jeg mye å vinne på egne og andres vegne.

Enhver med forutinntatte holdninger og meninger (fordommer) kan finne "dokumentasjon" for det meste.

De som har forsket på deprimerte mødre og deres evne til å samspille sensitivt med sine barn, hadde mest sannsynlig en forutinntatt holdning (fordom) på at dette ikke var forenlig. da finner man gjerne de "bevisene" som trengs for å underbygge sine egne fordommer.

Det blir jo på en måte slik som en tolker Bibelen. En finner de svar en vil.

Når det er sagt, mener jeg det helt klart er annerledes med alvorlig deprimerte. Da er en skikkelig sjuk. Men jeg mener altså at en mor som er mildt og også moderat deprimert evner å gjøre en like god jobb med barna sine som _f.eks_ ute-arbeidende mødre. Verre er det ikke.