Min mor behandler meg så dårlig

[Gjest profile]

Hei,

Har et problem med at min mor behandler meg så dårlig.Hun kjefter mye på meg omtrent hver dag, om jeg gjør noe annerledes enn hun vil, eller om jeg gjør det hun vil men ikke gjør det bra nok. Eller hun sier "gjør som du vil" også er sur lenge etterpå allikevel. Det virker som om mye av det som går galt skyver hun skylden over på meg. Slik har hun vært hele oppveksten, har alltid følt at hennes "kjærlighet" kommer med betingelser, og engstet meg for å ikke oppfylle disse. Jeg får dårlig samvittighet og føler meg dårlig når hun er sur på meg, selv om jeg vet det ikke er min feil. En annen ting jeg får dårlig samvittighet over, er å snakke negativt om henne, for er liksom lært opp til at en skal være glad i sine foreldre, men i det siste så har jeg tenkt at jeg ba jo ikke om å bli født, så selv om de har investert tid og penger i meg, så har jeg ikke noe ansvar overfor dem når jeg er voksen, men følelsene er ikke med på det, føler meg rett og slett dårlig når jeg gjør noe som min mor misbilliger, også selv om jeg ikke har spurt henne om det på forhånd når jeg vet at hun kommer til å misbillige det. Kjenner meg engstelig og sliter ekstra psykisk.

Nå er jeg jo voksen i begynnelsen av 30 årene, og hun behandler meg fortsatt på samme måte. Tenkte at hun behandler meg enn andre, hun skriker jo ikke til andre folk når hun blir sur. Skulle gjærne ha holdt meg vekk fra henne, men problemet er at pga. psykisk lidelse (ikke noe arbeid) så har jeg ikke noe eget bosted og er på en måte fastlåst hos henne. Har forsøkt å finne meg bolig på egenhånd lenge, men har ikke lykkes i å finne noe. Og min mor har vært negativ hele veien, det hjelper ikke akuratt på pågangsmotet.

Noen som har noen forslag til hva jeg kan gjøre? Hadde jeg vært under 18 kunne jeg vel gått til barnevernet, men hva nå? Hvordan skal jeg få henne til å respektere meg, og etterhvert komme meg ut av denne situasjonen. Det er som om jeg legger så mye av min tilværelse i hendene på henne, enda jeg vet at det er galt for meg.

[Gjest Palettcikliden]

Moren din høres nesten ut som min. Men jeg flyttet ut da jeg var 18 år og har i voksen alder lært å holde henne på avstand og ikke føle noen ansvar overfor henne. Voksne mennesker har ansvar for seg selv og må ta følgene av sine handlinger.

Men jeg ser jo et stort problem i og med at du fremdeles bor hjemme hos henne. Hva hindrer deg i å flytte?

[Lillemus]

Kan du si til henne, rolig og fattet, at frem til hun klarer å behandle deg som et likeverdig, voksent menneske så velger du ikke å ha kontakt med henne?

[Lillemus]

Nå ser jeg at du fremdeles bor hjemme - hør med NAV eller sosialkontoret om de kan hjelpe deg med egen bolig.

[Tunta]

Føler med deg! Jeg tror det første skrittet må være å flytte hjemmefra, da blir det enklere å utvikle positive relasjoner, sette grenser osv. Hvorfor motarbeider din mor dette? Er det fordi hun er "avhengig" av deg / din hjelp, eller er hun redd for at du ikke skal klare deg selv?

Hvorfor er det så vanskelig å finne egen bolig? Er det økonomi, fyller du antakeligvis vilkårene for bostøtte og evt sosiallån for å betale et evt depositum.

En del kommuner har eget boligkontor / boligkonsulent som kan bistå deg.

Om du går til en behandler synes jeg du skal ta opp dette temaet for å få innspill og profesjonelle råd.

[Gjest Elextra]

Kan du si til henne, rolig og fattet, at frem til hun klarer å behandle deg som et likeverdig, voksent menneske så velger du ikke å ha kontakt med henne?

Kanskje litt vanskelig ikke å ha noen kontakt når man bor under samme tak.

[Gjest Elextra]

Nå ser jeg at du fremdeles bor hjemme - hør med NAV eller sosialkontoret om de kan hjelpe deg med egen bolig.

Der, ja

[Lillemus]

Kanskje litt vanskelig ikke å ha noen kontakt når man bor under samme tak.

Sånn er det når man skumleser og faller av lasset før innlegget er ferdig, men svarer allikevel. *host*

[Tunta]

Nå ser jeg at du fremdeles bor hjemme - hør med NAV eller sosialkontoret om de kan hjelpe deg med egen bolig.

Helt enig med deg, men klarer ikke å la være å påpeke at 'sosialkontoret' nå er implementert i NAV ;-)

[Elis31]

Jeg synes du trenger noen å prate med for å sette grenser. Enten få henvisning til psykolog av legen, eller oppsøk familierådgivningskontoret(gratis).

Det kan hjelpe deg å sette grenser samt bli sterkere og mer sikker på deg selv. Synes også det er viktig at du kommer deg ut i jobb. Har du mulighet til å legge press på NAV, få noe arbeidspraksis eller lignende?

[Gjest profile]

Føler med deg! Jeg tror det første skrittet må være å flytte hjemmefra, da blir det enklere å utvikle positive relasjoner, sette grenser osv. Hvorfor motarbeider din mor dette? Er det fordi hun er "avhengig" av deg / din hjelp, eller er hun redd for at du ikke skal klare deg selv?

Hvorfor er det så vanskelig å finne egen bolig? Er det økonomi, fyller du antakeligvis vilkårene for bostøtte og evt sosiallån for å betale et evt depositum.

En del kommuner har eget boligkontor / boligkonsulent som kan bistå deg.

Om du går til en behandler synes jeg du skal ta opp dette temaet for å få innspill og profesjonelle råd.

Det som gjør det vanskelig å finne bolig er flere ting: Jeg må finne et sted der jeg tror jeg kan trives og jeg må finne noen som er villige til å leie ut til en på trygd. Så har jo begrenset økonomi, så jeg har ikke råd til å betale hva som helst, og kollektiv er ikke noe for meg da jeg sliter mye med angst for andre mennesker.

Angående boligkontor i kommunen så har de regler om noen år botid i kommunen for å komme i betraktning, og jeg har bare bodd der i et halvt år.

[Gjest profile]

Nå ser jeg at du fremdeles bor hjemme - hør med NAV eller sosialkontoret om de kan hjelpe deg med egen bolig.

Har hørt med nav, men fikk beskjed at de ikke kunne hjelpe meg med bolig.

[Gjest profile]

Moren din høres nesten ut som min. Men jeg flyttet ut da jeg var 18 år og har i voksen alder lært å holde henne på avstand og ikke føle noen ansvar overfor henne. Voksne mennesker har ansvar for seg selv og må ta følgene av sine handlinger.

Men jeg ser jo et stort problem i og med at du fremdeles bor hjemme hos henne. Hva hindrer deg i å flytte?

Det som hindrer meg i å flytte er vel grovt sett angst, økonomi og status (som trygdet har jeg oppdaget at det er vanskeligere å finne noen som er villige til å leie ut til deg om de kan velge noen med arbeid i stedet.)

[Lillemus]

Har hørt med nav, men fikk beskjed at de ikke kunne hjelpe meg med bolig.

Har du prøvd å forklare at du rett og slett blir syk av å bo hjemme?

[frosken]

''Hvordan skal jeg få henne til å respektere meg, og etterhvert komme meg ut av denne situasjonen. Det er som om jeg legger så mye av min tilværelse i hendene på henne, enda jeg vet at det er galt for meg.

''

Det opplagte svaret er at du må forsøke å få etablert deg som voksen. Sålenge du bor hjemme, så er det ikke så rart om moren din periodevis behandler deg som en unge. Foreldre bør slippe å ha 30-åringer boende hjemme.

Ta kontakt med kommunens boligkontor/boligkonsulent og be om råd til hvordan du best kan klare å etablere deg selvstendig. Hvis du synes det er for vanskelig å skulle bo alene, så kan det være en mellomløsning å søke å "psykiatri-bolig" hvis kommunen har en slik ordning.

[Gjest Hulderen]

Det som gjør det vanskelig å finne bolig er flere ting: Jeg må finne et sted der jeg tror jeg kan trives og jeg må finne noen som er villige til å leie ut til en på trygd. Så har jo begrenset økonomi, så jeg har ikke råd til å betale hva som helst, og kollektiv er ikke noe for meg da jeg sliter mye med angst for andre mennesker.

Angående boligkontor i kommunen så har de regler om noen år botid i kommunen for å komme i betraktning, og jeg har bare bodd der i et halvt år.

Hva med NAV på ditt forrige bosted? Der har du antagelig lang nok botid.

[Tunta]

Det som gjør det vanskelig å finne bolig er flere ting: Jeg må finne et sted der jeg tror jeg kan trives og jeg må finne noen som er villige til å leie ut til en på trygd. Så har jo begrenset økonomi, så jeg har ikke råd til å betale hva som helst, og kollektiv er ikke noe for meg da jeg sliter mye med angst for andre mennesker.

Angående boligkontor i kommunen så har de regler om noen år botid i kommunen for å komme i betraktning, og jeg har bare bodd der i et halvt år.

Tror jeg skjønner begrensningene dine. Mht bolig, ville jeg lagt fram alle 'begrensningene' dine ift en evt boligkonsulent. Forstår at det er vanskelig , men kanskje det er nødvendig å spille med åpne kort?

Boligkonsulenter, NAV og andre fagfolk er prisgitt informasjonen du gir dem. "Jo mer, jo bedre" :-/ Forutsatt botid har jeg ikke hørt om; mulig det finnes som kriterium, men ingen regel uten unntak (og skjønnsbasert vurdering). Stå på og lykke til

Tror fortsatt at egen bolig er ditt første skritt mot et nytt liv; lykke til!

[tonie]

Du bor veldig på overtid hjemme. Kom deg derfra! Det er ikke å vente at en mor skal være den moren hun var for en da en var ti når en er i tredveårene. Et eller annet sted mellom der er det naturlig å forlate redet. Du kan ikke lenger forvente at hun skal være omsorgsfull mamma, og hun kan ikke lenger forvente at du er like hengiven som du var da du var et barn. Det kan være tøft for begge parter å bo sammen på overtid, på grunn av forventningene som ligger der som ikke lenger kan oppfylles.

[Colette]

Du bor veldig på overtid hjemme. Kom deg derfra! Det er ikke å vente at en mor skal være den moren hun var for en da en var ti når en er i tredveårene. Et eller annet sted mellom der er det naturlig å forlate redet. Du kan ikke lenger forvente at hun skal være omsorgsfull mamma, og hun kan ikke lenger forvente at du er like hengiven som du var da du var et barn. Det kan være tøft for begge parter å bo sammen på overtid, på grunn av forventningene som ligger der som ikke lenger kan oppfylles.

''Du bor veldig på overtid hjemme. Kom deg derfra! Det er ikke å vente at en mor skal være den moren hun var for en da en var ti når en er i tredveårene.''

Enig. Hadde jeg hatt "barn" på 30 boende hjemme, så hadde jeg blitt ond. Det er rett og slett ikke normalt.