utslitt eller lat?

[Gjest vil i gang!]

Etter noen år med flere krevende (dog interessante!) jobber og iherdig innsats i studier, bestemte jeg meg nylig for å flytte utenlands å bygge på min utdannelse. Jeg har alltid gitt veldig mye av meg selv i jobbsammenheng og i studier og har trives med det selv om det noen ganger kom litt ut av kontroll og gikk ut over mitt sosiale liv. Derfor er det med stor usikkerhet at jeg nå befinner meg i en situasjon hvor jeg ikke er i stand til å ta tak i ting på samme måte som før. Etter at jeg kom hit har jeg vært i en boble jeg ikke greier å sprekke. Jeg er umotivert, ufokusert, blir lett distrahert og unngår nødvendig arbeid som kreves av meg nå. Ting tar tid, og enhver studierelatert anstrengelse er et tiltak og ork, og på forelesningene irriterer jeg meg mest over at diskusjonene kjennes unødvendige og ubetydelige. Der hvor jeg lett og engasjert tok vel i mot nye utfordringer før, ser jeg nå at jeg gir opp før jeg har begynt. Jeg kjenner med verdiløs og dum, og det skinner igjennom ved mine "prestasjoner". Jeg føler meg lat når jeg sammenligner meg selv med andre i klassen som har flere jobber utenom, barn hjemme og mange forpliktelser utenom studiene. Studiene er innen et felt som gjør at min kunnskap innen felt jeg har trivs med før, blir bedre. Et felt som har engasjert (og som burde engasjere nå også?). Et felt jeg ønsker å være en del av. Jeg har ingen problemer med søvn, tvert i mot, sover mellom 6-9 timer per natt og tar meg ofte 15-30 miutters hviler om dagen. "Rekorden" er fire ganger. Jeg spiser ok og får til å trene fire ganger i uka. Sosialt samvær varierer, noen ganger søker jeg det, andre ganger er jeg helt apatisk og ut av stand til å holde en samtale gående. Jeg er litt usikker hvordan jeg skal håndtere dette, og gripe fatt i situasjonen. Mange av symptomene på depresjon, utslitthet virker så mye sterke enn de jeg selv opplever. Derfor får jeg skyldfølelse fordi jeg tenker at jeg er blitt lat. Ellers kan jeg nevne at jeg for to år siden gikk fra min samboer og kjæreste gjennom 8 år. Det tok meg liten tid å sørge over ham, vi er veldig gode venner i dag og det var ikke et dramatisk brudd som sådann. Etter det har hatt et av og på forhold med en mann nå det siste året, og han er redd for å forplikte seg seriøst. Det har også gjort at min selvtillitt har blitt svekket. Frem-og-tilbake styret med ham kjennes tyngre enn det forrige bruddet. Jeg har sterke følelser for denne mannen, og et håp om at han engang skulle være klar for et fast forhold, og derfor vil jeg heller ikke slippe tak. Jeg vet ikke om det har noe å si for de svarene jeg søker hos deg, men jeg vet at mye av tankene mine svever kring det. Så jeg håper du har noen gode tips til meg, om hvordan jeg kan gå frem for å "få meg igang igjen". Er jeg utslitt, har jeg en mild depresjon eller behøver jeg "bare" et spark bak? Jeg har kjent "symptomer" en stund, stykkevis, også mens heg har jobber, men det har slått inn for fullt siden august i år. Jeg er i midten av 20 årene og nekter å la dette spise mer av min tid uten at jeg kan forstå hva som skjer med meg.

[frosken]

Jeg skal ikke uttale meg om hvorvidt du har en depresjon eller ikke, men har lyst til å minne om at en del utenlandske læresteder har svært gode "studentveilere" (councellors) som ofte har en del utdannelse innen kognitiv terapi. Jeg har venner som under studier i USA og Australia har fått svært god hjelp til håndtering av depressive symptomer på lærestedet sitt.

Ikke gi opp :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En blir ikke plutselig lat midt i tjueårene.

For meg høres dette ut som en depresjon. Jeg anbefaler at du søker kvalifisert hjelp.

[Gjest vil i gang!]

En blir ikke plutselig lat midt i tjueårene.

For meg høres dette ut som en depresjon. Jeg anbefaler at du søker kvalifisert hjelp.

Tusen takk for rask respons og råd!