Dissosiasjon, en "overlevelsesmetode"?

[Gjest positivt?]

Jeg får høre at jeg dissosierer når det skjer meg noe utenom det vanlige, at jeg blir truet eller noe. Husker og fornemmer at noe skjedde, men jeg reagerer ikke følelsesmessig og etter en tid er det som om dette ikke har skjedd. På en måte er jo dette positivt.

I negativ forstand skjer det jo at jeg vandrer rundt i en slags ikke-tilstand og tror jeg er normal, mens jeg egentlig er i en annen verden. Jeg lager meg en verden som egentlig ikke er sånn.

Er egentlig dissosiasjon en måte å overleve på?

[XbellaX]

Ja det er det, hvor "sunn" den er vet jeg ikke.

[Gjest kanskje det kanskje]

Dissosiasjon har vel som funksjon at det skal beskytte sinnet ditt i ekstreme situasjoner.

Men nå som du er voksen, kan det kanskje være like greit å være "koblet på", sånn at du kan mobilisere handlekraft i slike situasjoner?

[Gjest positivt?]

Dissosiasjon har vel som funksjon at det skal beskytte sinnet ditt i ekstreme situasjoner.

Men nå som du er voksen, kan det kanskje være like greit å være "koblet på", sånn at du kan mobilisere handlekraft i slike situasjoner?

Hvordan kobler jeg meg på?

[Gjest positivt?]

Ja det er det, hvor "sunn" den er vet jeg ikke.

Det er vel kanskje vanskelig å si hva som er sunt og ikke i dette tilfelle. Jeg tror ihvertfall at jeg på en måte ikke mister vettet ved at jeg blir sånn.

[XbellaX]

Det er vel kanskje vanskelig å si hva som er sunt og ikke i dette tilfelle. Jeg tror ihvertfall at jeg på en måte ikke mister vettet ved at jeg blir sånn.

Det tror jeg du har rett i. På samme tid tenker jeg at det er svært viktig å øve deg opp til å være tilstede i nåtiden og takle de påkjenningene som kommer slik at du i mindre og mindre grad har behov for å forsvinne. Det er ikke spesielt mye positivt ved dissosiasjon i dagliglivet, jeg vil faktisk heller påstå at det vil bli vanskeligere og vanskeligere for deg etter som årene som går fordi du mister tid og du kan oppleve deg som fremmed for degselv.

[Gjest positivt?]

Det tror jeg du har rett i. På samme tid tenker jeg at det er svært viktig å øve deg opp til å være tilstede i nåtiden og takle de påkjenningene som kommer slik at du i mindre og mindre grad har behov for å forsvinne. Det er ikke spesielt mye positivt ved dissosiasjon i dagliglivet, jeg vil faktisk heller påstå at det vil bli vanskeligere og vanskeligere for deg etter som årene som går fordi du mister tid og du kan oppleve deg som fremmed for degselv.

Jeg prøver hele tiden å være tilstede i nåtiden. Det er bare det at etter at det har gått en tid så husker jeg nesten ingenting av hva jeg har gjort og hvor jeg har vært. Behandler har kallt dette for fugue, eller noe sånt. Jeg får vel trene videre, det er bare veldig skremmende å oppleve dette.

[Merlenoi]

Det tror jeg du har rett i. På samme tid tenker jeg at det er svært viktig å øve deg opp til å være tilstede i nåtiden og takle de påkjenningene som kommer slik at du i mindre og mindre grad har behov for å forsvinne. Det er ikke spesielt mye positivt ved dissosiasjon i dagliglivet, jeg vil faktisk heller påstå at det vil bli vanskeligere og vanskeligere for deg etter som årene som går fordi du mister tid og du kan oppleve deg som fremmed for degselv.

Mye enig med "positivt" her. Ja det er en overlevelsesmekanisme.

Men det er viktig å øve på tilstedeværelse for å selv kunne ha kontroll over hva som skjer.

Faren ved dissosiering er jo når den tar over og kontrollerer deg, også i situasjoner der du ikke ønsker det.

Foreslår et mindfulnesskurs