Mor godtar ikke samboer

[Gjest irritert og oppgitt]

Nå vet jeg at jeg bør gi blaffen i dette, men det er en ting som gjør meg irritert og lei meg: Mor er veldig kritisk til min samboer!

Selv sliter jeg psykisk og har nok gjort det lenge. Derfor jobber jeg ikke for tiden, men går på avklaringspenger. Det samme gjør han, og dette er visst for "sterk kost" for min mor. Hun takler ikke at han ikke jobber og stiller seg svært kritisk til det. Hun pirker på at han har astma og røyker (han holder på å slutte nå), og hun er misfornøyd med at han er så stille i familieselskap.

Han er nok stille pga at han føler han ikke blir helt akseptert. Han har ikke lyst til å være ærlig om sin sykdom (biplar2) når hun er så kritisk som hun er. Min mor har vært kritisk til meg hele livet og det jeg har gjort har aldri vært bra nok. Slik har hun nå blitt mot min samboer. Vi flytta i lag for et halvt år siden og mor har siden det vært kritisk- dette fører jo til nettopp at min samboer aldri vil være åpen og dermed kjent med mine foreldre.

Dette fører til at vi ikke har så mye kontakt med mine foreldre og det gjør min mor enda mer misfornøyd. Ok, min samboer har sine "feil", han jobber ikke, han sliter med sin psykiske sykdom men har så utrolig mange gode sider at de overskygger alt det andre.

Det er helt utrolig at man skal måtte stå til rette for sin mor når man er voksen. Min mor har hatt en voldsom makt over meg hele mitt liv, og jeg driver nå å frigjør meg fra den makta. Kjenner at jeg er mektig lei av at hun skal pirke på min samboer (slik hun også pirker på meg). I dag skal jeg på julemesse med henne, og begynner hun å diskutere han med meg, så sier jeg at jeg ikke vil snakke om det.

Dette er ingen god situasjon for oss - spesielt siden det er en del familieselskaper i jula.....og min samboer kvier seg for det.

Hvordan få folk til å respektere at man faktisk sliter med en psykisk lidelse og derfor for tiden ikke jobber? Hvordan unngå å havne i en situasjon gang på gang der man må "stå til rette" for dette? Hvordan hevde seg selv og gi blanke? Akkurat disse tinga sliter jeg veldig med. Er glad i min samboer og vil ikke slippe han. Så om mor ikke godtar han, blir det mindre kontakt med henne fremover.

[Gjest Som min egen mor]

Høres ut som min egen mor.

Jeg har gjort et valg og det er minst mulig kontakt. Hadde aldri i verden utsatt meg for å gå på julemesse sammen med henne:-)

Samboeren din er helt sikkert en flott mann, så ikke bry deg.

Men han burde slutte å røyke (forstår at han prøver på det altså)!

[Gjest togli]

Hm, dette er ikke enkelt... jeg tror jeg har lett for å akseptere mennesker, og jeg vil nok prøve alt jeg kan for å bli en god svigermor også! Jeg vet allikevel at jeg ville hatt problemer med å akseptere at en av mine døtre ble sammen med en som var bipolar, da jeg vet hvor tøft et samliv med en bipolar ofte kan være..... Jeg forstår altså at din mor er kritisk, men tenker også at hun på et eller annet tidspunkt må la denne saken ligge!

Antagelig må du i klartekst fortelle henne hva som vil skje dersom hun ikke slutter å blande seg opp i hvem du ønsker å leve sammen med. Fortell henne at du skjønner hun bekymrer seg, men at du har bestemt deg for å gi dere en sjanse - og at jo mer hun maser, jo mer er du sikker på å holde deg til samboeren. Si at du er voksen og må ta dine egne valg, og at dersom hun ikke slutter å blande seg, så må du bare ta avstand fra henne og treffe henne så lite som mulig. Vær helt klar på dette slik at hun skjønner at du virkelig mener det.

Jeg håper også at dere ikke planlegger barn sammen slik situasjonen er nå? Jeg ville venta med evt barn til iallefall du var helt frisk igjen (han blir vel ikke frisk, så vidt jeg vet) - for barn fortjener minst en pyskisk sterk forelder...

[Gjest har sånn mor jeg også]

Går det ikke an å si til henne at '' Det er helt utrolig at man skal måtte stå til rette for sin mor når man er voksen.'' '' Kjenner at jeg er mektig lei av at hun skal pirke på min samboer (slik hun også pirker på meg). '' ?

Og kan ikke de ...... mødrene våre gå og kritisere seg selv heller, og være hyggelige å omgås?

[Gjest har sånn mor jeg også]

Hm, dette er ikke enkelt... jeg tror jeg har lett for å akseptere mennesker, og jeg vil nok prøve alt jeg kan for å bli en god svigermor også! Jeg vet allikevel at jeg ville hatt problemer med å akseptere at en av mine døtre ble sammen med en som var bipolar, da jeg vet hvor tøft et samliv med en bipolar ofte kan være..... Jeg forstår altså at din mor er kritisk, men tenker også at hun på et eller annet tidspunkt må la denne saken ligge!

Antagelig må du i klartekst fortelle henne hva som vil skje dersom hun ikke slutter å blande seg opp i hvem du ønsker å leve sammen med. Fortell henne at du skjønner hun bekymrer seg, men at du har bestemt deg for å gi dere en sjanse - og at jo mer hun maser, jo mer er du sikker på å holde deg til samboeren. Si at du er voksen og må ta dine egne valg, og at dersom hun ikke slutter å blande seg, så må du bare ta avstand fra henne og treffe henne så lite som mulig. Vær helt klar på dette slik at hun skjønner at du virkelig mener det.

Jeg håper også at dere ikke planlegger barn sammen slik situasjonen er nå? Jeg ville venta med evt barn til iallefall du var helt frisk igjen (han blir vel ikke frisk, så vidt jeg vet) - for barn fortjener minst en pyskisk sterk forelder...

Når han oppnår et optimalt medisin-nivå, kan han da vel bli 100% fungerende med BP2, kan han ikke? Og en potensielt langt bedre forelder enn en "frisk" giftig kritisk en?

[Gjest togli]

Når han oppnår et optimalt medisin-nivå, kan han da vel bli 100% fungerende med BP2, kan han ikke? Og en potensielt langt bedre forelder enn en "frisk" giftig kritisk en?

Det er godt mulig noen kan bli så godt medisinerte at de kan leve tilnærmet normalt - og hvis dette er mulig, så er det jo kjempefint

[frosken]

Det er godt mulig noen kan bli så godt medisinerte at de kan leve tilnærmet normalt - og hvis dette er mulig, så er det jo kjempefint

''Det er godt mulig noen kan bli så godt medisinerte at de kan leve tilnærmet normalt - og hvis dette er mulig, så er det jo kjempefint :)''

Jeg lurer på om du forveksler bipolar 1 og 2 i denne tråden? Det er langt fra et sjeldent fenomen at en person med bipolar 2 fungerer på linje med "hvem som helst", tror snarere det er regelen enn unntaket. Derimot kan utfordringene være adskillig større for de som har biplar 1, selv om også mange med denne sykdommen fungerer godt.

[Gjest sikkert bekymret]

Hun er nok bare bekymret for fremtiden din, kanskje hun mener du trenger en som kan forsørge deg...

Hun er glad i deg, det må du aldri glemme.

Forklar henne situasjonen. Etter hvert vil hun nok forstå og godta. Imens er det lurt å holde litt avstand.

[Gjest togli]

''Det er godt mulig noen kan bli så godt medisinerte at de kan leve tilnærmet normalt - og hvis dette er mulig, så er det jo kjempefint :)''

Jeg lurer på om du forveksler bipolar 1 og 2 i denne tråden? Det er langt fra et sjeldent fenomen at en person med bipolar 2 fungerer på linje med "hvem som helst", tror snarere det er regelen enn unntaket. Derimot kan utfordringene være adskillig større for de som har biplar 1, selv om også mange med denne sykdommen fungerer godt.

Jeg visste faktisk ikke at det fantes to ulike typer, så da lærte jeg det idag

[frosken]

Jeg visste faktisk ikke at det fantes to ulike typer, så da lærte jeg det idag

Det man før i tiden omtalte som manisk-depressiv kalles i dag bipolar 1. Biplolar 2 er en sykdom som innebærer depresjoner samt vesentlig mindre omfattende "oppturer" enn fulle manier.

[Gjest togli]

Det man før i tiden omtalte som manisk-depressiv kalles i dag bipolar 1. Biplolar 2 er en sykdom som innebærer depresjoner samt vesentlig mindre omfattende "oppturer" enn fulle manier.

Ok, takk for info