Folk som nekter for ting som har skjedd

[Gjest hvorfor og hvordan forholde seg?]

Hva er det som gjør at noen nekter for helt konkrete ting som har skjedd, og hvordan skal man forholde seg til det?

Min voldelige ex pleide å nekte for at han hadde jult meg opp og truet meg på livet. Til og med konkrete bevis (f.eks. sms og bilder) var nytteløst, for det forklarte han da bare bort: Jeg måtte ha gått inn i en dør, noen andre måtte ha gjort det, det hadde ikke skjedd - eller han skiftet tema eller ignorerte. Han var også sånn at han kunne overrøse meg med kjærlighetserklæringer, men når jeg hadde skuffet han på noe vis (uten at det var særlig klart hva det egnetlig dreide seg om), nektet han for at han noen sinne hadde hatt følelser for meg: "Han hadde aldri likt meg, aldri sagt at han elsket meg."

Nå har det heldigvis vært slutt i mange år, men jeg har kommet bort i enda et slkt tilfelle av at noen nesten dikter opp sin egen virkelighet:

Han er ikke voldelig eller noe sånn, men han sier og gjør også ting (over tid, veldig tydelige greier som han legger mye energi i) han nekter for senere. Han er litt "kvasifilosofisk" av seg og sier det dreier seg om forskjellig virkelighetsoppfatning, men jeg har det jo sort på hvitt hva han har sagt gjentatte ganger, og jeg har dobbeltsjekket med sunne, friske folk for å sikre at det ikke er jeg som feitolker.

For meg er denne hangen til å benekte uforståelig. Begge vet det har skjedd, hvorfor nekte og krangle på det, heller enn å ha en åpen og ærlig dialog? Det er som om det er så mye som står på spill for han, at han har et så utrolig sterkt behov for at "sånn trenger han at det er". Jeg har ikke noe problem med å innrømme ting jeg har gjort.

Hvordan forholder jeg meg til det? Skal jeg jatte med eller uttrykke bekymring? Til forskjell fra førstemann er denne karen langt mer sensitiv og "skrøpelig", jeg er rett og slett redd jeg kan ødelegge han hvis han ikke får beholde denne "sannheten" sin, eller om jeg gjør han en bjørnetjeneste med å ikke være tydelig.