Skal jeg tørre å "leve"?

[Gjest wowh]

Jeg føler meg jo mye bedre. Nå har jeg til og med lyst til å være mere sosial, energien er der og jeg synes ting er ganske bra.

Så kommer dette men èt. Jeg er så vant med at jeg faller ned etter en stund og må si opp alle avtaler som jeg har gjort i friskere perioder. Jeg har en bipolar II lidelse og går veldig opp og ned.

Men jeg tror ikke jeg har følt meg så normal som nå på lenge. Så lurer jeg på hvor lang tid jeg bør la det gå før jeg kan tørre å "leve" litt mere normalt igjen? Tror dere dette vil holde nå som jeg har fått mere wellbutrin og at jeg vil slippe å falle så langt ned igjen?

Dette er nok ganske umulig å svare på, men jeg trenger liksom noen som kan fortelle meg at jeg kan "tørre" å leve og legge noen planer for livet mitt igjen.

[frosken]

Jeg synes du skal tørre å leve, men ikke inngå altfor mange forpliktende avtaler for fremtiden akkurat nå. Jeg tror det ville være ideelt for deg å ha en sparringpartner som du diskuterer hvor mye du bør påta deg akkurat nå, slik at du ikke ender opp med et krasj igjen.

Det er hyggelig å lese at du synes du har det så mye bedre!

[Gjest wowh]

Jeg synes du skal tørre å leve, men ikke inngå altfor mange forpliktende avtaler for fremtiden akkurat nå. Jeg tror det ville være ideelt for deg å ha en sparringpartner som du diskuterer hvor mye du bør påta deg akkurat nå, slik at du ikke ender opp med et krasj igjen.

Det er hyggelig å lese at du synes du har det så mye bedre!

Takk :-). Ja, jeg må jo passe på å ikke "ta av". Det er lett det når man har vært syk lenge og begynner å føle seg frisk igjen. Må liksom skynde meg å gjøre ting fordi jeg vet aldri når jeg blir syk igjen. Dette er nok en litt feil tankegang som jeg må jobbe litt med.

[frosken]

Takk :-). Ja, jeg må jo passe på å ikke "ta av". Det er lett det når man har vært syk lenge og begynner å føle seg frisk igjen. Må liksom skynde meg å gjøre ting fordi jeg vet aldri når jeg blir syk igjen. Dette er nok en litt feil tankegang som jeg må jobbe litt med.

Hvis du ikke synes du utleverer deg for mye, så kan du evt. skrive her om hva slags ting du vil gå i gang med /omfanget av aktivieter, så kan du få tilbakemeldinger på om andre synes du tar litt for hardt i eller ikke.

Inntil videre så vil jeg foreslå at du forsøker å være i daglig fysisk aktivitet om du ikke allerede er det. Det f.eks. å gå 60-90 minutter daglig kan også være en slags forpliktelse man påtar seg for å se litt hvor stabilt man orker å fungere.

[rose23]

Noen er redd for å leve. noen er redd for å dø. Dø skal vi alle uansett... Så da bør vi kanskje leve mens vi kan :-)

[Gjest wowh]

Hvis du ikke synes du utleverer deg for mye, så kan du evt. skrive her om hva slags ting du vil gå i gang med /omfanget av aktivieter, så kan du få tilbakemeldinger på om andre synes du tar litt for hardt i eller ikke.

Inntil videre så vil jeg foreslå at du forsøker å være i daglig fysisk aktivitet om du ikke allerede er det. Det f.eks. å gå 60-90 minutter daglig kan også være en slags forpliktelse man påtar seg for å se litt hvor stabilt man orker å fungere.

Jeg er ganske fysisk aktiv for tiden, har bare endel fysiske begrensninger. Blir jeg for aktiv blir jeg slapp og sliten.

Har bestemt meg for å nyte at jeg er bedre og ikke stresse med dette. Det er bare helt fantastisk å føle at livet endelig er okey å leve. Jeg skal nyte det og krysse alle fingrene for at det vil vare leeeeeeeenge :-). Takk for svar frosk .

[Gjest wowh]

Noen er redd for å leve. noen er redd for å dø. Dø skal vi alle uansett... Så da bør vi kanskje leve mens vi kan :-)

Jeg er ikke redd for å dø, jeg er mere redd for at jeg sliter meg ut og blir deprimert igjen. Det er et smertehelvete som jeg virkelig gruer meg til å måtte oppleve igjen. Så lenge har jeg tenkt å nyte livet og ta en dag av gangen .