Min første psykolog NHD

[Gjest lkdflkjdf]

Jeg gikk en gang til psykolog. Og jeg var et nervevrak, men jobbet på den tiden og ble kanskje sett på mer ressursterk enn jeg var. Men så sluttet jeg i jobben pga helsen/nervene var for dårlig. Det endte med at jeg ble svært ensom og isolerte meg veldig, jeg pratet endel om dette men han forstod ikke alvoret.

På nyttårsaften (var i begynnelsen i 20 årene) så var jeg alene hjemme med nedtrukkede gardiner og hadde det helt jævlig. Fikk kanskje to tekstmeldinger eller noe og det var alt. Fortalte om dette, men har reagerte ikke noe særlig på det.

Jeg nevnte en gang om et treffsted for psykisk syke kunne passe til meg men da svarte han "nei, det tror jeg ikke er noe for deg".....

Historien endte med at jeg måtte ringe til psykologen å be han legge meg inn. Da fikk jeg plutselig en mengde diagnoser i journalen min, og ble tilslutt satt på tvangsparagraf!! enda jeg kom dit frivillig.

Nå lurer jeg egentlig på hvorfor så mange psyke nermest får skylden selv fordi de ikke greier å skaffe seg et sosialt nettverk. Mens piller i bøtter og spann har de. Jeg tror at hvis jeg hadde hatt noen steder å være på nyttårsaften og jula så ville jeg ikke blitt så syk.

Har dere psykiatere og psykologer ikke tenkt tanken en gang at noe av det viktigste er å støtte opp pasienten i et sosialt miljø??..

[Gjest nenetta]

Jeg føler ikke at psykologene/psykiaterne gir pasientene skylda for sosiale forhold, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller om manglende reaksjon hos behandler.

Min andre behandler var som en sten uansett hva jeg fortalte. Jeg opplevde ham som lik uavhengig at mine følelser.

Jeg synes det var veldig vanskelig å forholde seg til, og lette etter en eller annen reaksjon fra hans side.