Et handikap å ikke kunne lyve!!

[Madelenemie]

Hei!

Jeg avskyr at jeg ikke kan lyve, jeg føler meg dum fordi jeg ikke kan lyve og jeg ser jeg taper ofte på min dumme ærlighet!

Jeg har forsøkt å trene meg opp på å lyve, min psykiater har forklart ting, men likevel setter det seg som grums i magen og det er så vanskelig, og jeg er for sent ute på noe vis også til å tenke, "ja nå hadde det passet med en løgn" eller hva man tenker først.

Det enda verre er at jeg føler jeg er så alene om at jeg ikke kan lyve for noen andre med asperger jeg kjenner sier at de av og til griper til løgn, feks som forklaring på hvorfor de ikke kom.

Jeg skjønner ikke hvordan de får til dette, men kanskje de tror de får det til, fordi de også vet når man bør klare det, men så går det ikke i praksis for ut av munnen kommer rekkefølgen slik den bare er.

Dette er den eneste tingen min psykiater ikke riktig forstår hvor dumt er, jeg vil lyve, jeg vil være litt sunt mistenksom for det er bra også, men jeg får bare beskjed om at det er bra at man ikke lyver, det er bra at man ikke mistenker, men det er IKKE bra for meg!

Hvorfor kan ikke min psykiater si "ja skjønner det er dumt at du ikke kan lyve".

Jeg vet ikke når jeg bør være mistenksom for det blinker ikke noe varsellys om noe som helst, og når jeg tenker det kunne vært fint å pynte litt på sannheten så kommer bare sannheten ut, og det er ikke gøy, rett og slett en katastrofe er det.

Da jeg prøvde å lyve for min mann noen ganger, fikk jeg så vondt i magen at han skjønte det, jeg blir usikker og enda mere fomlete og fraværende, og mister enda flere ord. Også stokker ting seg så veldig at til slutt kommer likevel rekkefølgen ut.

Skulle ønske det fantes et menneske som kunne si at de skjønner det er dumt når man ikke kan lyve eller være mistenksom når man bør osv...

Det var et nettmøte nå om psykopati og der leste jeg at en forskjell på asperger syndrom, en av mange, er at man ikke kan lyve, det ble en trøst, for jeg føler meg så dum og SÅ alene.

Men kanskje øvelse vil hjelpe meg, men saken er at jeg har blitt ledd av noen ganger når jeg har forsøkt meg på en forklaring som skulle være til min egen fordel. Til og med når jeg bare vil forklare noe, så ler mennesker. det er ubegripelig, noe jeg ikke helt får tak i. Kanskje har jeg gitt opp, jeg føler det, for jeg blir ganske dårlig av løgn og rekkefølgene stokker seg og blir fortvilte rot og hultertilbulterkaos m.m.

Skulle bare ønske noen forstod det.

[Gjest prust]

I hvilke situasjoner er det du ønsker å lyve? Jeg lyver sjelden, men jeg "pynter nok litt på sannheten" av og til, uten at jeg kaller det løgn.

For eksempel:

*Ei venninne har kjøpt nytt tøy og spør om jeg synes det var fint. Da kan det være jeg svarer JA uten helt å mene det 100%.

*Et av barna viser meg noe de har laget som de tydeligvis har slurvet med. Da hender det jeg sier at det var fint, selv om jeg ikke mener det, og selv om jeg mener de burde ha brukt mye mer tid på.

*Dersom jeg blir servert noe mat jeg ikke er så begeistret for, sier jeg nok at jeg likte maten, selv om det ikke er helt sant.

osv

Er det slike situasjoner du tenker på? Jeg forstår at det kan være praktisk å pynte litt på det en sier, for at andre ikke sakl bli lei seg. Samtidig må jeg jo si at jeg regner med at de fleste snakker sant i det daglige og at en kan regne med at folk ikke lyver om alvorlige og seriøse ting. Synes det er synd dersom du ønsker å strebe etter en mal om at en bør lyve dersom noe er ubehagelig.

[Madelenemie]

I hvilke situasjoner er det du ønsker å lyve? Jeg lyver sjelden, men jeg "pynter nok litt på sannheten" av og til, uten at jeg kaller det løgn.

For eksempel:

*Ei venninne har kjøpt nytt tøy og spør om jeg synes det var fint. Da kan det være jeg svarer JA uten helt å mene det 100%.

*Et av barna viser meg noe de har laget som de tydeligvis har slurvet med. Da hender det jeg sier at det var fint, selv om jeg ikke mener det, og selv om jeg mener de burde ha brukt mye mer tid på.

*Dersom jeg blir servert noe mat jeg ikke er så begeistret for, sier jeg nok at jeg likte maten, selv om det ikke er helt sant.

osv

Er det slike situasjoner du tenker på? Jeg forstår at det kan være praktisk å pynte litt på det en sier, for at andre ikke sakl bli lei seg. Samtidig må jeg jo si at jeg regner med at de fleste snakker sant i det daglige og at en kan regne med at folk ikke lyver om alvorlige og seriøse ting. Synes det er synd dersom du ønsker å strebe etter en mal om at en bør lyve dersom noe er ubehagelig.

Hei!

Jeg klarer ikke si at noe som er stygt er pent, selv om jeg vil det, jeg løser det da vet å mumle, se ned, si noe om at sikkert fint for den det gjelder og da ler kanskje den andre, og da ser jeg en annen vei.

Da min venninne spurte om maten var god, klarte jeg ikke tenke fort nok og trodde hun ville ha svar så jeg sa da at den hadde for lite salt, da lo hun, da spolte jeg tilbake, jeg så på min mann som også lo, og slik tenkte jeg at noe i situasjonen er feil, jeg skulle kanskje at jeg ikke sa at det var for lite salt, Så sier min venninne at det jammen er fint med aspergere for da får man i vertfall sannheten. Min venninne er veldig snill og ble ikke sint, men jeg ville jo ikke såre henne, jeg ville bare hun skulle hente salt, sånn at maten fikk smak.

Kanskje dårlige eksempler, men kommer ikke på andre nå.

Kanskje jeg kommer på andre senere, ja for jeg prøvde å lyve en skikkelig løgn for min mann men det gikk så dårlig at han sjekket min mail og fant sannheten, ja for han ble ganske så mistenksom. Jeg ble skikkelig syk og hadde det så dårlig da jeg fomlet med visse forklaringer som ikke stemte.

han sa "du er skikkelig dårlig på å lyve", det holder si det en gang så er jeg glad på en måte for å få fremsannheten for så blir jeg mange tanker lettere, jeg liker ikke kluss i rekkefølgene, om du forstår.

[Madelenemie]

I hvilke situasjoner er det du ønsker å lyve? Jeg lyver sjelden, men jeg "pynter nok litt på sannheten" av og til, uten at jeg kaller det løgn.

For eksempel:

*Ei venninne har kjøpt nytt tøy og spør om jeg synes det var fint. Da kan det være jeg svarer JA uten helt å mene det 100%.

*Et av barna viser meg noe de har laget som de tydeligvis har slurvet med. Da hender det jeg sier at det var fint, selv om jeg ikke mener det, og selv om jeg mener de burde ha brukt mye mer tid på.

*Dersom jeg blir servert noe mat jeg ikke er så begeistret for, sier jeg nok at jeg likte maten, selv om det ikke er helt sant.

osv

Er det slike situasjoner du tenker på? Jeg forstår at det kan være praktisk å pynte litt på det en sier, for at andre ikke sakl bli lei seg. Samtidig må jeg jo si at jeg regner med at de fleste snakker sant i det daglige og at en kan regne med at folk ikke lyver om alvorlige og seriøse ting. Synes det er synd dersom du ønsker å strebe etter en mal om at en bør lyve dersom noe er ubehagelig.

Hei!

Nå vet jeg at det jeg kaller løgn ikke er løgn for andre, dvs det man kaller en hvit en eller en spansk en osv...

Jeg øver meg, men ut av munnen min kommer sannheten, det er fryktelig dumt. Ja av og til. sånn for at alle bare skal være glade så har jeg hørt at det er fint å bare late som.

Jeg jobbet i en butikk en kort kort periode, for jeg var alt for ærlig og fikk ikke jobbe der mer. Så det er noe jeg gjør feil, men min psykiater syns bare det er så fint at man er det hun kaller rettlinjet.

Kanskje hun tenker for sin egen del, men for min del er det ikke bra. Jeg vil hun skal se det fra mitt perspektiv.

[Madelenemie]

I hvilke situasjoner er det du ønsker å lyve? Jeg lyver sjelden, men jeg "pynter nok litt på sannheten" av og til, uten at jeg kaller det løgn.

For eksempel:

*Ei venninne har kjøpt nytt tøy og spør om jeg synes det var fint. Da kan det være jeg svarer JA uten helt å mene det 100%.

*Et av barna viser meg noe de har laget som de tydeligvis har slurvet med. Da hender det jeg sier at det var fint, selv om jeg ikke mener det, og selv om jeg mener de burde ha brukt mye mer tid på.

*Dersom jeg blir servert noe mat jeg ikke er så begeistret for, sier jeg nok at jeg likte maten, selv om det ikke er helt sant.

osv

Er det slike situasjoner du tenker på? Jeg forstår at det kan være praktisk å pynte litt på det en sier, for at andre ikke sakl bli lei seg. Samtidig må jeg jo si at jeg regner med at de fleste snakker sant i det daglige og at en kan regne med at folk ikke lyver om alvorlige og seriøse ting. Synes det er synd dersom du ønsker å strebe etter en mal om at en bør lyve dersom noe er ubehagelig.

Hei!

Ang det med tegningen så er min datter veldig flink på å tegne, men er et arbeide slurvete sier jeg det, men nå for tiden oppdaget jeg at hun er mer opptatt av formen, få til likhet, enn av fargelegging, slik at arbeidene hennes er ikke slurvete., de er bare på en annen måte, hun er i en annen prosess.