Til dere bipolare 1 og 2

[Madelenemie]

Hei!

jeg har skjønt hvordan dere bipolare svinger i humøret.

At jeg dermed har kontakt med dere er jo rart, men jeg har lært at dette må være en sykdomstilstand mer enn dårlig personlighet og lite selvbeherskelse, dere tenker jo utmerkede tanker om ting, som også er mer i tråd med den jevne oppfatning om ting. (på den måten er det egentlig jeg som skiller meg negativt ut) (det er min egen overraskende konklusjon)

Lurer på følgende:

Mange i min familie svinger jo slik, jeg har en stund begynt å lure på om de er bipolare (etter ting jeg leser her) og om jeg burde informere dem om mine tanker om dette.

Nå kommer jo julen og jeg treffer flere av dem, jeg kunne jo da bringe teamet opp. Jeg tenker slik at de evt. kan medisineres til et mer jevnt humor og stemningsleie for sin egen del,( men også for min egen det må jeg innrømme.)

Tror de strever, men vet ikke hvordan jeg bør ordlegge meg for å ikke såre dem. kan jeg si " jeg tror disse humorsvigningene skyldes en ubalanse i hjernene deres, jeg vet om god behandling osv osv". (håper dere forstår) Da vil jeg forklare om medisiner og psykiatere osv..

Siden jeg irritererer dem når jeg kverner rundt på diverse temaer, særlig hvis jeg snakker om gnagere (det syns jeg er rart), er jeg nå stille (min manns tips) siden jeg ikke tar visse tydelige signaler om at nok er nok. Jeg er litt med i samtalene, men da er det hele godt igjennom før jeg kommer og ordene består av " ja sier du det", "ja ja sånn er det med den saken" og " skal vi se hva skulle jeg nå". Det er utrolig kjedelige setninger å si, men sier man dem er man på trygg grunn i min familie.

Oppsumert: Hvordan fortelle dem at de trenger medisiner?

jeg har ikke oversikt over hvem som er bipolare her inne, men jeg håper bare på noen gode tips til hvordan på en skånsom måte be mennesker oppsøke psykiatrien.

[Gjest wowh]

Hei Madelenemie . Jeg tror at man kan oppfordre mennesker forsiktig til å søke hjelp om de sliter nok, men du må være veldig forsiktig med å stille diagnoser selv og antyde dette ovenfor dem.

Selv har jeg / har hatt mange i både min og min manns familie som jeg mistenker har bipolare lidelser, men her er det også masse annet i tillegg bla. alkoholmisbruk. Det finnes også schizofreni og asbergers i min manns familie.

Jeg og min mann er så slitne av alt dette da vi virkelig har prøvd å få de til å søke hjelp. Dette har ikke nådd fram i noen av tilfellene og nå er vi bare oppgitte begge to. Vi er slitne og orker ikke mere tull.

[Lillemus]

''Tror de strever, men vet ikke hvordan jeg bør ordlegge meg for å ikke såre dem. kan jeg si " jeg tror disse humorsvigningene skyldes en ubalanse i hjernene deres, jeg vet om god behandling osv osv". (håper dere forstår) Da vil jeg forklare om medisiner og psykiatere osv..''

Nei. Dette skal du slettes ikke si. Ettersom du har den diagnosen du har og såvidt jeg har skjønt er veldig jevn i humøret så er det ikke sikkert at disse er unormalt svingete i forhold til normalen, selv om du oppfatter dem sånn. Jeg synes ikke du skal si noe om det.

[Gondor]

Jeg hadde i hvert fall ikke nevnt det i et juleselskap! Da bør man bestrebe seg på at alle skal ha det trivelig. Det er ikke sikkert de er bipolare engang. Jeg ville vært meget forsiktig. Det oppfattes som svært ubehagelig at noen mener man har en psykisk lidelse.

Jeg husker jeg i min ungdom fikk kommentarer som "du er syk!". Jeg følte meg så uglesett og utenfor. Dessuten skjønte jeg ingenting. For meg var det den smertefulle normalen.

Du kan snakke med dem på tomannshånd etter jul hvis du føler det er tvingende nødvendig. Jeg skjønner at du vil dem bare godt.

For 15 år siden fikk jeg en bok av en venninne som heter "A brilliant madness" som omhandler bipolare lidelser. Jeg kjente meg så godt igjen at det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men jeg oppsøkte ikke lege. Kanskje det kunne være noe? Henvise til en bok eller et nettsted så de kan lese i ro og mak?

Men vær forsiktig! Her nytter det ikke å være direkte eller dønn ærlig. Vis respekt!

[Madelenemie]

Jeg hadde i hvert fall ikke nevnt det i et juleselskap! Da bør man bestrebe seg på at alle skal ha det trivelig. Det er ikke sikkert de er bipolare engang. Jeg ville vært meget forsiktig. Det oppfattes som svært ubehagelig at noen mener man har en psykisk lidelse.

Jeg husker jeg i min ungdom fikk kommentarer som "du er syk!". Jeg følte meg så uglesett og utenfor. Dessuten skjønte jeg ingenting. For meg var det den smertefulle normalen.

Du kan snakke med dem på tomannshånd etter jul hvis du føler det er tvingende nødvendig. Jeg skjønner at du vil dem bare godt.

For 15 år siden fikk jeg en bok av en venninne som heter "A brilliant madness" som omhandler bipolare lidelser. Jeg kjente meg så godt igjen at det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Men jeg oppsøkte ikke lege. Kanskje det kunne være noe? Henvise til en bok eller et nettsted så de kan lese i ro og mak?

Men vær forsiktig! Her nytter det ikke å være direkte eller dønn ærlig. Vis respekt!

Hei!

Okey, takk da tar jeg det ikke nå, tenkte mer at det er effektivt når alle de det gjelder er tilstedet.

Kanskje jeg kan kjøpe den boken til dem istedet, jeg vet selv hvordan slikt kan virke i det stille for da jeg leste om asperger syndrom opplevde jeg at jeg ble overrasket av at det fantes flere som meg.

Det var en lettelse, da også var andre enige. I min familie er de så enige så enige om at jeg har asperger syndrom for nå fins det et navn på min orginalitet og kjølighet. (det siste skjønner jeg ikke, det er vel mer at jeg aldri får gå i dybden av noe jeg ønsker)

[Gjest duken]

Hei, kjære deg. Du må ikke finne på å si noe sånt, eller spørre om slikt direkte til folk. Da kommer du bare til å sjokkere og såre, og de vil oppfatte deg som "rar".

Fikk et minne fra da dattera mi med AS var yngre. Hun hadde fått høre om menstruasjon, og at den sluttet når damene kom i overgangsalderen, gjerne rundt 50-års alderen. Da hun fikk vite at ei dame nettopp hadde fylt 50 år, spurte hun henne rett ut: Er du ferdig med menstruasjonen?

Mennesker med AS forstår ofte ikke hva som er passende eller upassende å si. Og det du spør om i innlegget ditt her, er upassende å spørre folk rett ut om.

Alt godt,

[Gjest prust]

Ikke si noe om dette i juleselskapet. Gi dem heller en bok (lettfattelig, ikke tunglest) om bipolaritet.

Dette er helt sikkert vanskelig for dem, enten de aner noe om det selv, eller ikke.

I juleselskaper prøver en å ha det hyggelig sammen, selv om det finnes vanskelige ting og konflikter vanligvis.

[Gjest duken]

Ikke si noe om dette i juleselskapet. Gi dem heller en bok (lettfattelig, ikke tunglest) om bipolaritet.

Dette er helt sikkert vanskelig for dem, enten de aner noe om det selv, eller ikke.

I juleselskaper prøver en å ha det hyggelig sammen, selv om det finnes vanskelige ting og konflikter vanligvis.

''Ikke si noe om dette i juleselskapet. Gi dem heller en bok (lettfattelig, ikke tunglest) om bipolaritet.''

Dette synes jeg også er upassende og støtende oppførsel. Madelenmie sier at hun tror "flere" i familien kan ha BP fordi hun oppfatter dem som "svingende i humøret".

Jeg mener at selv om en tror noen kan ha en BP lidelse, så skal en ikke leke psykolog og spørre dem rett ut om det, eller bringe dette på banen før vedkommende evt selv tar initiativ til å snakke om sine problemer.

Det er nå sånn jeg ser på det.

[Madelenemie]

Hei Madelenemie . Jeg tror at man kan oppfordre mennesker forsiktig til å søke hjelp om de sliter nok, men du må være veldig forsiktig med å stille diagnoser selv og antyde dette ovenfor dem.

Selv har jeg / har hatt mange i både min og min manns familie som jeg mistenker har bipolare lidelser, men her er det også masse annet i tillegg bla. alkoholmisbruk. Det finnes også schizofreni og asbergers i min manns familie.

Jeg og min mann er så slitne av alt dette da vi virkelig har prøvd å få de til å søke hjelp. Dette har ikke nådd fram i noen av tilfellene og nå er vi bare oppgitte begge to. Vi er slitne og orker ikke mere tull.

Hei!

ja skjønner.

Når jeg tenker meg om ville jeg blitt kraftig irritert om noen før jeg var klar for det kom og sa at "du har ikke tenkt på at du kan ha asperger syndrom". det er ikke sikkert jeg ville likt det.

Nå snudde jeg på det slik jeg har lært er lurt å gjøre.

Men de har det ikke bra mange av dem, og det er ganske slitsomt for meg å ta stilling til fantasier og overforbruk av penger, hva sier man, det får jeg aldri svar på av min mann.

han sier vel "bare jatt med", det betyr lyve for meg.

[Gjest prust]

''Ikke si noe om dette i juleselskapet. Gi dem heller en bok (lettfattelig, ikke tunglest) om bipolaritet.''

Dette synes jeg også er upassende og støtende oppførsel. Madelenmie sier at hun tror "flere" i familien kan ha BP fordi hun oppfatter dem som "svingende i humøret".

Jeg mener at selv om en tror noen kan ha en BP lidelse, så skal en ikke leke psykolog og spørre dem rett ut om det, eller bringe dette på banen før vedkommende evt selv tar initiativ til å snakke om sine problemer.

Det er nå sånn jeg ser på det.

Mulig jeg er enig.

MEN - etter å ha erfart mange år med en svigerfar med sterk mani, så vet jeg at han aldri følte seg syk. Det var vi rundt som fikk ham til lege, og hjalp til med å få et behandlingstilbud for ham - gang på gang.

Husker en gang han sa at han hadde ikke følt seg så frisk og livlig siden 20-årene - og da var han rundt 75. Og alle vi rundt ham så at han slett ikke var frisk...

[Madelenemie]

Ikke si noe om dette i juleselskapet. Gi dem heller en bok (lettfattelig, ikke tunglest) om bipolaritet.

Dette er helt sikkert vanskelig for dem, enten de aner noe om det selv, eller ikke.

I juleselskaper prøver en å ha det hyggelig sammen, selv om det finnes vanskelige ting og konflikter vanligvis.

Hei!

greit jeg fikk et godt tips om en bok nå.

ja jeg er ikke så flink til å tenke når det passser å ta opp ting, så greit å vite det.

[Madelenemie]

Mulig jeg er enig.

MEN - etter å ha erfart mange år med en svigerfar med sterk mani, så vet jeg at han aldri følte seg syk. Det var vi rundt som fikk ham til lege, og hjalp til med å få et behandlingstilbud for ham - gang på gang.

Husker en gang han sa at han hadde ikke følt seg så frisk og livlig siden 20-årene - og da var han rundt 75. Og alle vi rundt ham så at han slett ikke var frisk...

Hei!

ja de vet jo ikke sitt eget beste heller.

de bruker feks penger de ikke har!

Og forklaringer når ikke inn, det er da et leit liv.

jeg syns egentlig synd på dem, men jeg kan jo ikke gjøre noe, men nå kanskje jeg kjøper den boken.

[Gjest duken]

Mulig jeg er enig.

MEN - etter å ha erfart mange år med en svigerfar med sterk mani, så vet jeg at han aldri følte seg syk. Det var vi rundt som fikk ham til lege, og hjalp til med å få et behandlingstilbud for ham - gang på gang.

Husker en gang han sa at han hadde ikke følt seg så frisk og livlig siden 20-årene - og da var han rundt 75. Og alle vi rundt ham så at han slett ikke var frisk...

Jeg kan godt skjønne at familien tar grep når det er helt opplagt at en annen i familien er syk. Noe annet ville vært uansvarlig.

Men det er stor forskjell på å si dette til èn person i fortrolighet enn å gjøre det til et samtaetema for en hel gruppe "mistenkte" i et familieselskap, slik jeg forstod Madelenmie hadde tenkt å gjøre.

*Klirrer på glasset*: "Hør her alle sammen. Jeg har observert i alle år at du tante Berit, og du Leif, og også du Bjarne, har vært veldig ustabile i humøret. Har dere noen gang tenkt over at dere kan ha Bipolar lidelse?"

[Gjest prust]

Jeg kan godt skjønne at familien tar grep når det er helt opplagt at en annen i familien er syk. Noe annet ville vært uansvarlig.

Men det er stor forskjell på å si dette til èn person i fortrolighet enn å gjøre det til et samtaetema for en hel gruppe "mistenkte" i et familieselskap, slik jeg forstod Madelenmie hadde tenkt å gjøre.

*Klirrer på glasset*: "Hør her alle sammen. Jeg har observert i alle år at du tante Berit, og du Leif, og også du Bjarne, har vært veldig ustabile i humøret. Har dere noen gang tenkt over at dere kan ha Bipolar lidelse?"

Veldig enig med deg her.

Det er ikke riktig å ta dette opp i plenum i et juleselskap.

[Madelenemie]

Hei, kjære deg. Du må ikke finne på å si noe sånt, eller spørre om slikt direkte til folk. Da kommer du bare til å sjokkere og såre, og de vil oppfatte deg som "rar".

Fikk et minne fra da dattera mi med AS var yngre. Hun hadde fått høre om menstruasjon, og at den sluttet når damene kom i overgangsalderen, gjerne rundt 50-års alderen. Da hun fikk vite at ei dame nettopp hadde fylt 50 år, spurte hun henne rett ut: Er du ferdig med menstruasjonen?

Mennesker med AS forstår ofte ikke hva som er passende eller upassende å si. Og det du spør om i innlegget ditt her, er upassende å spørre folk rett ut om.

Alt godt,

Hei!

Takk, tatt til etterretning. Dvs jeg hører på det dere skriver, jammen bra jeg spurte!

ja jeg kan akkurat som eks du nevnte si så upassende ting at jeg syns det er fint å ha en avtale med min mann der jeg får dunk ller lignende som varsel i situasjoner, de dultene betyr, nå er det nok, skift tema osv... jeg vet ikke egentlig hav de betyr der og da, men jeg innretter meg etter dette systemet, for jeg vil jo være et hyggelig menneske.

[nitty-gritty]

Madelenemie, nå skal jeg gi deg et konkret råd, men du må selvfølgelig gjøre som du selv synes er best.

Disse eventuelle psykiske problemene er utenfor din fatteevne akkurat nå. Vi er alle gode på forskjellige ting og dette er ikke noe du er god på. Hva du sier i denne tråden, spesielt om selvmord, forteller meg det.

Gjør som mannen din sier i forhold til slektningene dine. Ikke gi råd om psykisk helse eller selvmord.

[Gjest duken]

Madelenemie, nå skal jeg gi deg et konkret råd, men du må selvfølgelig gjøre som du selv synes er best.

Disse eventuelle psykiske problemene er utenfor din fatteevne akkurat nå. Vi er alle gode på forskjellige ting og dette er ikke noe du er god på. Hva du sier i denne tråden, spesielt om selvmord, forteller meg det.

Gjør som mannen din sier i forhold til slektningene dine. Ikke gi råd om psykisk helse eller selvmord.

''Gjør som mannen din sier i forhold til slektningene dine. Ikke gi råd om psykisk helse eller selvmord.''

Enig.

[Gjest duken]

Hei!

Takk, tatt til etterretning. Dvs jeg hører på det dere skriver, jammen bra jeg spurte!

ja jeg kan akkurat som eks du nevnte si så upassende ting at jeg syns det er fint å ha en avtale med min mann der jeg får dunk ller lignende som varsel i situasjoner, de dultene betyr, nå er det nok, skift tema osv... jeg vet ikke egentlig hav de betyr der og da, men jeg innretter meg etter dette systemet, for jeg vil jo være et hyggelig menneske.

Kjempefint at du har en mann som forstår deg og som kan hjelpe deg.

[Gjest wowh]

Hei!

ja skjønner.

Når jeg tenker meg om ville jeg blitt kraftig irritert om noen før jeg var klar for det kom og sa at "du har ikke tenkt på at du kan ha asperger syndrom". det er ikke sikkert jeg ville likt det.

Nå snudde jeg på det slik jeg har lært er lurt å gjøre.

Men de har det ikke bra mange av dem, og det er ganske slitsomt for meg å ta stilling til fantasier og overforbruk av penger, hva sier man, det får jeg aldri svar på av min mann.

han sier vel "bare jatt med", det betyr lyve for meg.

Mennesker som er så oppegående at de godt kan ta kontakt med lege selv og forstå dette, synes ikke jeg man skal anstrenge seg alt for mye for å hjelp. Om de ikke ønsker dette selv da, men da sier de sikkert ifra om det.

Det finnes mennesker i min familie som helt har mistet "gangsynet" og terroriserer andre, truer med selvmord, ringer ekle telefoner og ikke er helt på "nett". Det er slike mennesker vi har prøvd å hjelpe, men til ingen nytte dessverre.

[mariaflyfly]

''Oppsumert: Hvordan fortelle dem at de trenger medisiner?''

Det skal du ikke. Det er ikke din oppgave. Du er ikke lege.

Vi kan ikke velge vår familie. Noen familiemedlemmer er mindre hyggelige enn andre. Det er likevel familie, og det betyr at man må omgås dem i mer eller mindre siviliserte former.