Kanskje diagnosen er en velsignelse.

[Nøtteskall]

Jeg har tenkt mye i dag. Drukket noen glass vin, og forsøkt å hygge meg lit for meg selv. Etter å ha filosofert litt over min livssituasjon så tenker jeg som så at;kanskje jeg faktisk har fått et bedre liv med diagnosen? . Tiden før psykosene slet jeg i arbeidslivet og maktet ikke presset på jobben, så jeg sluttet og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Situasjonen virket håpløs.

Men så ble jeg syk, veldig syk. Og ja,.. har hatt det helt jævlig i sykdomsperiodene, men etter hver episode så har jeg fått noe tilbake. Jeg har fått sterkere følelser. Og da kjenner man jo også noe på kroppen og i livet sitt. Jeg har mistet mange venner.... men hva var nå de vennene egentlig?....... er venner egentlig venner ?....

Prøver å konsentrere meg om familien og kjæresten i stede og gir litt blaffen i ting som jeg har mistet som syk.

jeg har fått noe gjennom sykdommen, og det føles som mer enn livserfaring. Jeg har fått personer rundt meg som jeg kan le med og gråte med og som selv om de bare gjør jobben sin så er det noen som gir meg litt ekstra av tiden sin. Fordi de bryr seg, og jeg tror på hva de sier.

Jeg lengter ofte etter den friske "meg" som fikser studier og jobb og sosiale begivenheter , men der er jeg ikke nå og det vet jeg at jeg ikke kan noe for. Og jeg trenger egentlig ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg kan faktisk ikke noe for dette her.

Hilsen

[Gjest SMIRnøff]

En diagnose skal jo forhåpentligvis gi en et bedre liv da... så det burde jo være en slags velsignelse, igrunn...

[Elbereth]

Om det er snakk om velsignelse, kanskje det ligger i at du har fått en liten forklaring på hvorfor livet ble som det ble? At det hadde en årsak, at alt ble så tøft for deg da du skulle fikse alt? Er ikke noe glad i ordet velsignelse for egen del - tolker det som at det finnes en mening med det... men det er nå meg, da. Utrolig fint å høre at du klarer å se gjennom dette, at det finnes lærdom og verdier i de vanskeligste livshendelser

[Nøtteskall]

En diagnose skal jo forhåpentligvis gi en et bedre liv da... så det burde jo være en slags velsignelse, igrunn...

smir.... ja det er det jeg tenker jeg og. Hadde jeg ikke hatt diagnosen.... da hadde jeg vært den samme inneslutne dama som ingen forsto seg noe på.

[Nøtteskall]

Om det er snakk om velsignelse, kanskje det ligger i at du har fått en liten forklaring på hvorfor livet ble som det ble? At det hadde en årsak, at alt ble så tøft for deg da du skulle fikse alt? Er ikke noe glad i ordet velsignelse for egen del - tolker det som at det finnes en mening med det... men det er nå meg, da. Utrolig fint å høre at du klarer å se gjennom dette, at det finnes lærdom og verdier i de vanskeligste livshendelser

Å bruke ordet velsignelse er vel kanskje å overdrive ja :-) er ikke så religiøs av meg. Men det hørtes så godt ut...

[Gjest skammer meg]

smir.... ja det er det jeg tenker jeg og. Hadde jeg ikke hatt diagnosen.... da hadde jeg vært den samme inneslutne dama som ingen forsto seg noe på.

Er du åpen om diagnosen din?

[Nøtteskall]

Er du åpen om diagnosen din?

Er ikke åpen om den til alle. Noen vet, andre ikke.

[Gjest spoorty]

Du skriver så bra. Mye av dette tenker jeg også på, men du satte ord på dette. Takk skal du ha ;-)

[Gjest skammer meg]

Er ikke åpen om den til alle. Noen vet, andre ikke.

Foreldrene dine da og nær familie?

Tror jeg vil folk skal fortsette å tenke at jeg sliter med angst, ikke noe mer. Er det greit syns du?