Sjenanse og annet trøbbel

[Gondor]

Jeg var på juleavslutning i går for min yngste sønn. Faren kunne ikke bli med, til lillegutts store skuffelse. Han foretrakk å ta seg en drink eller fem. Jeg var så stolt av lillemann! (Selvfølgelig....) Problemet kom etterpå da jeg skulle sosialisere med de andre foreldrene; drikke kaffe og spise kaker. Jeg ble sittende for meg selv i en krok og nidrikke kaffe. Jeg følte meg så alene og mislykket!

I dag ringte jeg min mor for å få et godt råd fra en klok kvinne. Hun sa at jeg måtte slutte å føle meg så mindreverdig og øve meg i å bli mer sosial. Ta meg selv i nakken.

Er det mye av nøkkelen til et lykkelig liv? Å ta seg selv i nakken? Kanskje hun har rett!

På den annen side snakket vi om at jeg må lære meg til å akseptere meg sånn som jeg er. Stille, litt sjenert, elendig til å skravle, klarer ikke være i store grupper.

I familieselskap blir jeg alltid sittende taus og lytter, smiler og ler. Ingen tenker på at det er noe galt tror jeg. Men jeg er dødssliten når jeg drar hjem og gleder meg til å låse meg inn i min egen varme hule.

Skal man ikke også akseptere seg selv og sine egne sider? Hva er galt med å være stille og lyttende?

[Gjest sangsol]

Det er ikke noe galt i å være lyttende menneske. Tvert i mot. :-)

Mange elsker å prate om seg selv, og om du smiler og virker interessert- så er du super samtalepartner.

Sånne skoletilsteldninger hører med. Noen er veldig pratsom, andre sier lite men smiler og nikker, mens andre igjen er mest opptatt av å se på barna eller hjelpe litt til her og der. Alle kategorier er like velkommen

[Madelenemie]

Hei!

Siden du satt og følte deg ensom der du nidrakk kaffe så tror jeg din mor har litt rett

Men du kan jo ikke ta deg selv mer i nakken enn du klarer

Jeg liker å sitte for meg selv, for jeg har mye å tenke på, men etter at jeg fikk diagnosen ble jeg mer opptatt av å passe inn, og tenke på "hvordan gjør man det", det er ikke så greit alltid,

og må balanseres mellom hva som går og hva som blir for smye og alt for stressende.

Jeg liker å være litt med, det er fint når noen henter meg, når noen prater til meg, når de inkluderer meg, men samtidig er jeg meg og den personen er litt som deg, stille, tenksom,, lyttende ja, hvis jeg hører noe som interesserer meg.

Du må gjøre som du har det bra med og det høres ikke ut som du har det bra når du nidrikker kaffe, jeg har det ganske bra når jeg sitter for meg selv, men samtidig er jeg blitt mer opptatt av andre mennesker og jeg ønsker mer kontakt derfor har jeg begynt å lære meg ting jeg kan si, sånne ting som er vanlige og som ikke får andre til å ta skrekken. Ta skrekken gjør mennesker av å høre om tidsrekken for jordenes tilblivelse eller nyrefuksjonen hos virveldyr, glad blir mennesker hvis man sier noe pent til dem, noe pent om dem eller noe pent om stedet man er

det er ganske enkelt, men man må lære seg systemet.

En venn sa til meg, "du så pen jakke" jeg ble glad. Min venn sa til meg, "så enkelt er det å si det riktige", jeg ble forundret og tenkte " ja det har du jammen rett i".

[Gjest Psyk av alt]

Ingenting galt med det hvis du selv ikke er plaget av det.

[Gjest GA]

Jeg er ganske lik deg. Trives best med å snakke med kanskje maks 4-5 personer tilstede. Og blir veldig utladet etter å ha vært sosial.

-det er ikke noe galt, vi har bare en introvert personlighet.

[Nøtteskall]

Ja, dette lyder velkjent.

Det hjelper nok ikke å ta seg selv i nakken,... det uansett overhode ikke mulig .

Min terapeut sa til meg sist time at "du har like mye rett til å ha tanker og meninger om ting som andre, og du er like mye verd som andre".

Det hjalp meg litt. Jeg prøver å tenke slik at jeg har like stor verdi som menneske som andre. Er man ikke på foreldremøte så blir det mer lagt mer merke til , enn hvis du møter opp med hele deg og bare er til. Du viser at du bryr deg. Og greier du å smile og le attpåtil så har du kommet deg langt på vei til å bli flinkere sosialt.

Skriv gjerne ned ting/ temaer som du kunne tenkt deg å prate med noen om, så er du litt forberedt.

Du skal være stolt av deg selv hvis du greier å presse deg til å gå på noe som egentlig er litt for vanskelig for deg. Du har gjennomført det hele, med et smil. :-)

Jeg strever fryktelig med å le og smile, så jeg trenger hjelp til den biten

[cathlin]

Man kan akseptere og samtidig utfordre seg selv, i små mengder.

[Gjest hmmmmz]

Men enn om du er akkurat den en av de andre ønsker mer enn noe å bli kjent med, men du gjemmer deg sånn bort at de ikke skjønner at akkurat du er personen de så lenge har ønsket å bli kjent med?

[Gjest Psyk av alt]

Ja, dette lyder velkjent.

Det hjelper nok ikke å ta seg selv i nakken,... det uansett overhode ikke mulig .

Min terapeut sa til meg sist time at "du har like mye rett til å ha tanker og meninger om ting som andre, og du er like mye verd som andre".

Det hjalp meg litt. Jeg prøver å tenke slik at jeg har like stor verdi som menneske som andre. Er man ikke på foreldremøte så blir det mer lagt mer merke til , enn hvis du møter opp med hele deg og bare er til. Du viser at du bryr deg. Og greier du å smile og le attpåtil så har du kommet deg langt på vei til å bli flinkere sosialt.

Skriv gjerne ned ting/ temaer som du kunne tenkt deg å prate med noen om, så er du litt forberedt.

Du skal være stolt av deg selv hvis du greier å presse deg til å gå på noe som egentlig er litt for vanskelig for deg. Du har gjennomført det hele, med et smil. :-)

Jeg strever fryktelig med å le og smile, så jeg trenger hjelp til den biten

Det går ikke å ta seg selv i nakken, men det går an å "pushe" seg selv litt.

[Gjest litt sjenert, men ikke kjempe...]

''Jeg ble sittende for meg selv i en krok og nidrikke kaffe. Jeg følte meg så alene og mislykket!''

Hva er det verste som kunne skjedd dersom du tok stolen din og satte den ved der noen andre satt og du smilte og sa: "Hei, er det ok at jeg setter meg litt her, eller?"

Og hva ville sannsynligvis skjedd?

Jeg opplevde noe lignende i barnehagen på en slags utefest en gang. Satt litt for meg sjøl, syns det var flaut og tenkte jeg kanskje så litt ensom og snål ut. Tok med meg stolen min, lata som jeg var litt mer frempå og frekk enn jeg er. Satte med noen jeg visste såvidt hvem var og som var foreldre til unger som lekte med mine unger. Følte meg litt underlegen, var et legepar der og. Men de var da helt vanlige og så ikke rart på meg. Bare tjata om unga og at det var koselig at de lekte så fint sammen. Det funka for min del å snakke om unga. Andre folk liker stort sett å prate om egne unger og hvor flinke og søte de er, fine klær osv. Og så kan en jo prate litt med unga og sånn også. Når en person blir sånn for seg selv så syns jeg egentlig det er litt dårlig gjort at ingen andre bidrar til å inkludere en. Koster det så mye å si: "Sett deg her ved oss a'!" Koster i alle fall mye mindre enn å inkludere seg selv når en er sjenert. Kanskje en skal se seg ut andre ensomme ulver og gjøre nettopp dette. Problemet er at en kanskje må dra i gang samtalen, men desto mer sosial trening og mulighet til personlig utvikling.

[Gondor]

''Jeg ble sittende for meg selv i en krok og nidrikke kaffe. Jeg følte meg så alene og mislykket!''

Hva er det verste som kunne skjedd dersom du tok stolen din og satte den ved der noen andre satt og du smilte og sa: "Hei, er det ok at jeg setter meg litt her, eller?"

Og hva ville sannsynligvis skjedd?

Jeg opplevde noe lignende i barnehagen på en slags utefest en gang. Satt litt for meg sjøl, syns det var flaut og tenkte jeg kanskje så litt ensom og snål ut. Tok med meg stolen min, lata som jeg var litt mer frempå og frekk enn jeg er. Satte med noen jeg visste såvidt hvem var og som var foreldre til unger som lekte med mine unger. Følte meg litt underlegen, var et legepar der og. Men de var da helt vanlige og så ikke rart på meg. Bare tjata om unga og at det var koselig at de lekte så fint sammen. Det funka for min del å snakke om unga. Andre folk liker stort sett å prate om egne unger og hvor flinke og søte de er, fine klær osv. Og så kan en jo prate litt med unga og sånn også. Når en person blir sånn for seg selv så syns jeg egentlig det er litt dårlig gjort at ingen andre bidrar til å inkludere en. Koster det så mye å si: "Sett deg her ved oss a'!" Koster i alle fall mye mindre enn å inkludere seg selv når en er sjenert. Kanskje en skal se seg ut andre ensomme ulver og gjøre nettopp dette. Problemet er at en kanskje må dra i gang samtalen, men desto mer sosial trening og mulighet til personlig utvikling.

Kommer stort sett best overens med fedre. Kanskje jeg skal hekte meg på de? Neste gang skal jeg i hvert fall være mer forberedt!

[Gjest litt sjenert, men ikke kjempe...]

Kommer stort sett best overens med fedre. Kanskje jeg skal hekte meg på de? Neste gang skal jeg i hvert fall være mer forberedt!

Ja, sett deg gjerne ved en far eller flere. Lurt å være litt forberedt og ja.

I situasjoner jeg gruer meg for så forbereder jeg noen setninger i hodet som jeg kan bruke, for eksempel i klesbutikk: "Nei, takk jeg bare kikker litt... men takk for tilbudet, skal si fra.. jeg "

Og et tips er jo alltid å være opptatt av den andre, enkelte er jo lette å sette i gang i forhold til å snakke om seg selv.. I en barnesetting kan en jo alltids spørre om hvem de er foreldre til, så skryte av hvor flinke de er.., osv.. god mat/kaker blah blah.. Er uansett ganske vanlig å syns småprat er litt kjedelig og derfor er det greit å lære seg å tåle stillhet selv om en er sammen med andre også. Tror spesielt mannfolk syns småprat er kjedelig.

En kan jo alltids gjøre noe, gå på do, finne seg mer kake, se etter unga... ,hjelpe til med litt smårydding eller hva det måtte være.

Det er forresten en gave å være en god lytter. Det er ofte behagelig å være sammen med rolige folk. Gjelder vel å godta den en er, og å prøve å tro på at andre også syns en er bra nok. Og om de så ikke syns det, så får de nå ha det så godt...

Gjør ikke noe å utfordre seg selv litt heller. Litt utenfor flyt-sona er det bra å bevege seg i blant.

[Bella Dotte]

1) Det er sjelden bare den ene partens ansvar å fikse en sosial situasjon. Det var litt dårlig gjort av de andre foreldrene å ikke inkludere deg - selv om det dessverre ikke er noe uvanlig i Norge, snarere tvertimot. Litt leit er det at det er DU som blir sittende igjen med nederlags- og skyldfølelsen, når det kanskje er de andre som mangler sosiale ferdigheter og folkeskikk.

2) Gode råd er sikkert bra, men det er ikke alle råd som passer for alle - kanskje kan din mor prestere bedre om hun bestemmer seg for å ikke føle seg mindreverdig (hvordan hun nå gjør det), øver seg på å bli mer sosial (man har ingen problemer med det om det bare er øvelsen det skorter på; kan tenke meg du har øvd før også), og tar seg selv i nakken. Folks meninger er stort sett bare det - meninger.

3) Alle mennesker er ikke like interessante å snakke med. Noen lever bare sine snevre liv med snevre interessefelt. Umulig å føre en samtale om noe dypere enn de nye gardinene og "Glamour". Du går ikke glipp av noe om du ikke får i gang en samtale med disse. (Jeg oppdaget plutselig hvor mentalt innskrenket familien min var, da jeg testet ut mine "nye" samtaleferdigheter på dem. Det var totalt bortkastet.)

4) Det kan være lurt å lære seg noen taktikker for å ikke føle seg helt bortkommen. Om man ser avslappet og trygg ut, er klar på at man har akkurat samme rett til å være der som alle andre, vil folk automatisk bli "dratt" mot en. Man bør i den grad det er mulig, forberede seg på sitausjonen, huske på noen temaer det kan være relevant å snakke om. Ellers er det de generelle reglene som gjelder, smalltalk, bryte isen, men ikke trenge seg på, sirkulere, teste vannet. Kommentere nøytralt og hyggelig. "Koselig at så mange kunne komme i kveld", "Så flinke barn vi har, dere!", "Så trivelig de har stelt i stand her" - tilpasset hvor godt du kjenner de andre (regner med at alle voksne der er foreldre). Lytt, kom med oppfølgingsspørsmål (det var interessant! fortell mer!) - kom med egne erfaringer om det samme hvis du har, men ikke overdriv - de aller fleste elsker å fortelle om seg og sitt! :-) Øyekontakt er bra hvis du klarer det, men igjen, ikke for mye på en gang...

5) Du må akseptere at du er som du er. Jobb litt med å kartlegge hva du ikke liker, og hva du ikke greier. Misliker du ting fordi du ikke får det til, eller er det omvendt? Finn ut hvilke kamper du skal ta. Hvis du trives bedre i mindre grupper, og det er tilstrekkelig for ditt sosiale behov, trenger du ikke forandre på noe.

6) På mange områder i dag, og spesielt i arbeidslivet er det faktisk "galt" å være tilbakeholden. Man skal selge seg selv, stå på krava osv. Du finner ingen jobbannonser som etterspør stille og beskjedne og innadvendte mennesker... Det betyr for mange at man må presse seg en god del. Ikke rart at man blir sliten av det! Dette er nok noe du deler med flere enn du tror...

[Gondor]

Takk alle sammen for innleggene! Det hjelper å lese om andres meninger.

[Madelenemie]

Takk alle sammen for innleggene! Det hjelper å lese om andres meninger.

Hei!

jeg har et tips til deg.

Hvis du ikke smiler så smil.

Det er lettere å gå bort til noen som smiler.

Jeg smiler og lukker øynene og kjenner ingen før jeg hører en stemme jeg kan gjenkjenne, fordi jeg smiler blir jeg nok i stor grad inkludert, jeg bukker også, så noen har spurt om jeg er fra Japan, men det er lenge siden. Jeg svarte da nei, for jeg rakk ikke tenke på, eller jeg viste ikke på den tiden om retoriske spørsmål.

I dag stod jeg for meg selv i skolegården, så kom en far bort til meg og stilte seg opp foran meg, jeg lurte på hvem det var, men skoene hadde jeg sett før og da han sa "godag" og noe mer, husket jeg ha straks. Jeg smilte og bukket og sa "Hei", men jeg lukket øynene, for jeg så at han så på meg. Så gikk vi inn sammen, han holdt opp døren for meg og begynte å snakke om den gang han gikk på skolen for 40 år sdien.

Jeg syns førti år hørtes mye ut for han så ikke så gammel ut, men mulig han mente fra dagen da han begynte på skolen.

[Gjest prust]

Hei!

jeg har et tips til deg.

Hvis du ikke smiler så smil.

Det er lettere å gå bort til noen som smiler.

Jeg smiler og lukker øynene og kjenner ingen før jeg hører en stemme jeg kan gjenkjenne, fordi jeg smiler blir jeg nok i stor grad inkludert, jeg bukker også, så noen har spurt om jeg er fra Japan, men det er lenge siden. Jeg svarte da nei, for jeg rakk ikke tenke på, eller jeg viste ikke på den tiden om retoriske spørsmål.

I dag stod jeg for meg selv i skolegården, så kom en far bort til meg og stilte seg opp foran meg, jeg lurte på hvem det var, men skoene hadde jeg sett før og da han sa "godag" og noe mer, husket jeg ha straks. Jeg smilte og bukket og sa "Hei", men jeg lukket øynene, for jeg så at han så på meg. Så gikk vi inn sammen, han holdt opp døren for meg og begynte å snakke om den gang han gikk på skolen for 40 år sdien.

Jeg syns førti år hørtes mye ut for han så ikke så gammel ut, men mulig han mente fra dagen da han begynte på skolen.

Så fint at du bruker smil for å kommunisere med folk :-)

Synes også det var fint at du bukker lett - det er nok ikek så mange som gjør det - men det er i alle fall bare positivt at du gjør det!

[Kalevaala]

Ingenting er galt med å være stille og lyttende :-)

Kjenner meg igjen i det du skriver. Dette er også meg i sosiale settinger, som skoleavslutninger og familieselskaper.

Jeg smiler og hilser på de jeg får øyekontakt med. Ellers tar jeg sjelden initiativ til samtale, fordi jeg er så dårlig på small-talk. Konkrete ting kan jeg spørre om, men klarer ikke å starte en samtale av "ingenting"

Derfor er jeg, som deg - å finne i hjørnet på skoleavslutningen, og stille, lyttende i sofaen i familieselskaper.

Nå er jeg over 40 år, og har sluttet å bekymre meg over det. Det er bare slik jeg er. Jeg er ikke uvenner med noen, jeg svarer høflig om noen kontakter meg - og passer mine egne saker. Det er meg, og sånn er det bare :-)

[Madelenemie]

Så fint at du bruker smil for å kommunisere med folk :-)

Synes også det var fint at du bukker lett - det er nok ikek så mange som gjør det - men det er i alle fall bare positivt at du gjør det!

Hei!

Ja de to gangene i mitt liv at jeg har møtt noen som bukker som meg var:

1) første gang i klosteret med en nonne fra Singapore

2) neste gang i et annet kloster da med en jente fra Japan, hun lærte meg origami, og vi bukket svært mye til hverandre,som om hun ventet på at jeg skulle slutte, men jeg sluttet ikke da jeg ventet på at hun skulle slutte, dessuten ble jeg overrasket over at noen bukket hver gang jeg bukket, da ble det umulig å stoppe.

takk for informasjonen