Er du omsorgsnarkoman?

[Bella Dotte]

Ja altså ut fra det du skriver kan jeg ikke se hva som er så aspergers med væremåten din

Så hva var det som gjorde at du fikk diagnosen?

Det er vanskelig å svare på såpass åpne spørsmål, så jeg tar utgangspunkt i utredningsrapporten. Det har gått tre år siden utredningen, og jeg synes jeg har lært masse, ting jeg aldri ville ha tatt til meg om jeg ikke hadde fått greie på hva problemene mine faktisk besto i. Jeg ble henvist til nevropsykologsk utredning pga store vansker med å fungere i arbeidslivet, til tross for "antatt gode mentale ressurser". Jeg kan utføre "klart definerte oppgaver" bra, men jeg har "store vansker med å vise initiativ og ta selvstendig ansvar". Dette er fra en rapport fra arbeidstreningstiltak, og jeg er enig i dette, selv om det er meget sårt å lese nå, selv fire år etter.

Jeg har alltid følt meg "annerledes". Da jeg var liten, snakket jeg "som en bok" - jeg nektet å snakke slik som dem rundt meg, for det måtte være feil - de snakket nok riktig på radioen og på TV!

Moren min beskriver meg som "distansert og med lite kroppspråk". Jeg ble mer og mer isolert gjennom ungdomstiden; mine interesser var ikke i samsvar med jevnaldrendes. Jeg foretrakk samvær med eldre eller yngre mennesker, eller dyr.

Jeg har alltid slitt med å innlede og opprettholde en samtale. Det er noe lettere i dag, når jeg har lært meg noen triks, og ikke minst har fått diagnosen så jeg forstår mer om hva problemene skyldes, og ikke er så streng/slem mot meg selv. Har vanskelig for å forstå sosiale koder, opplever ofte å bli misforstått og avvist. Vanskelig for å forstå fleip, når det ikke er helt tydelig at det er fleip (da er jeg "med"; jeg har stor sans for humor selv om den kanskje er litt "sær").

Jeg hadde i praksis ingen venner fra 13 til 38 års alder. Kun sporadiske kontakter med én person om gangen, som da var hele nettverket mitt. Denne personen skulle helst være en mann, for da hadde jeg kjæreste også... uten å måtte forholde meg til flere personer, for det maktet jeg ikke, det var for komplisert og utmattende. I de periodene jeg var i jobb, var jobb alt jeg klarte; jeg måtte sove og sove og sove for å greie å holde ut en arbeidsdag. Fatter ikke hvordan folk kan ha et sosialt liv og samtidig være i jobb! Mange har familie også!

Jeg har en del spesielle interesser som jeg kan finne på å sette i gang og prate om uten å ense (før det er for sent) at samtalepartneren kjeder seg, ønsker å trekke seg unna. Jeg slet mye med at jeg ikke sørget for "kontekst" - jeg kunne finne på å trekke fram ett eller annet tema fra mitt eget hode som jeg syntes var morsomt eller interessant, og regnet derfor med at alle andre også ville forstå hva det dreide seg om og synes det var like spennende. Jeg blir lett avledet og opphengt i detaljer (feks kan spesielle dialekter eller talefeil føre til at jeg ikke får med meg hva personen sier, ikke pga at jeg ikke forstår, men fordi jeg blir så fascinert av dette). Også mønstre/farger/lyder kan jeg bli oppslukt av. Og mine egne tanker, jeg underholder meg lett med assosiasjoner, ordspill osv.

Jeg bruker mye tid på å lage systemer, (huske/handle-)lister, tabeller, oversikter som ikke har noen praktisk hensikt.

Vanskelig for å omstille meg til nye situasjoner, hater forandringer. Sliter med å komme igang og avslutte oppgaver, og bedømme når det er "bra nok", "ferdig".

Overreagerer på småting; føler meg lett kritisert, men det skal heller ikke mye til for å gjøre meg veldig glad og rørt.

Hypersensitiv på enkelte sanseinntrykk (lyd, lys, lukter, berøring). Aversjoner mot endel mat som andre betegner som "vanlig"; "blandet" mat (salater, "pynt") er ofte et problem. Opptatt av gjenstanders "taktile kvaliteteter" (hvordan de kjennes ut å ta på).

"Motorisk klosset", dårlig balanse og koordinasjon.

Prater mye med meg selv :-)

Har symptomer på sosial angst, uten at det er sikkert om det er virkelig sosial angst, ettervirkning av utrygg barndom eller en del av Asperger-problematikken (jeg er egentlig ikke redd for folk, vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dem).

Lett for å bli "satt ut", naiv, svarer på altfor personlige og retoriske spørsmål, blir lett fastlåst i situasjoner jeg opplever som ubehagelige uten at jeg kan se at jeg kan trekke meg ut av dem.

Jeg har såkalt ujevn evneprofil; sterk verbalt, og svakt på eksekutive funksjoner. Dvs flink i teorien, men dårlig i praksis - når det kommer til å gjøre noe...

Jeg "tenker i biter"; uttrykk fra Madelenemie som jeg har adoptert. Jeg kan bli så fokusert på å få til én del av en oppgave, at jeg glemmer resten. (Så et er godt mulig jeg har glemt noe vesentlig i denne oversikten...)

Konklusjonen fra utredningen siterer jeg ordrett: "Besvarelse av et selvrapporteringsskjema vedrørende eksekutivfunksjoner i hverdagssituasjoner tyder på betydelig atferdsmessig og kognitiv rigiditet, emosjonell labilitet og manglende erkjennelse av sosial atferd - en svarprofil som hyppig forekommer i forbindelse med Aspergers syndrom. Diagnostisk vurdering på basis av individuelle anamneseopptak med pasienten og mor, samt semistrukturert diagnostisk intervju (ADOS) gir grunnlag for å konkludere at pasienten tilfredsstiller diagnosekriterier for Aspergers syndrom."

[EnolaGay]

Næh, så hyggelig! Jeg prøver jo å uttrykke meg forståelig. Godt at noen skjønner - og vil skjønne - det jeg prøver å si. Aspergere er ikke like gærne hele tiden, altså.

Hm.. da har kanskje jeg og et og annet asosialt gen, for jeg leser dine innlegg med stor entusiasme og synes du treffer rett på ganske mange ganger. Uten redsel for PK mafiaen! :0) Var ikke klar over at du hadde noen som helst diagnose ut over de vanlige, "dol-kjerring". Om det er en egen klasse da.. *skratter*

[Bella Dotte]

Hm.. da har kanskje jeg og et og annet asosialt gen, for jeg leser dine innlegg med stor entusiasme og synes du treffer rett på ganske mange ganger. Uten redsel for PK mafiaen! :0) Var ikke klar over at du hadde noen som helst diagnose ut over de vanlige, "dol-kjerring". Om det er en egen klasse da.. *skratter*

Vel, jeg er delt! På den ene siden synes jeg Asperger gir meg den forklaringen jeg trenger for å forstå meg selv, og jeg har lært utrolig mye (ja, jeg kan nesten ikke tro det, når jeg ser på utgangspunktet mitt) etter at jeg fikk diagnosen. Jeg har også alltid hatt symptomer som er forenlig med AS. På den andre siden ville ingenting vært bedre enn om jeg kunne bli "frisk" av "hva det nå enn er" - komme meg i jobb, ha et "normalt" liv, økonomi, familie osv.

Overflatisk, enkel, ukomplisert kommunikasjon (som DOL) fikser jeg noenlunde bra. De mer komplekse aspektene med gråsoner og behov for skjønn, og ute i virkeligheten, sliter jeg kraftig med.

Nå er jeg under utredning for ADHD i tillegg (!) - for etter at ting har falt litt på plass (jeg har fått mindre selvbebreidelse; støttesystemer og et rudimentært nettverk bidrar til det), har jeg orket/turt å be om hjelp for ekstrem trøtthet (jeg er konstant groggy, unntatt når jeg er opptatt av noe jeg interesserer meg sterkt for eller snakker om noe spennende, for eksempel meg selv...!). I denne prosessen kommer det opp ting som jeg ikke var klar over, og som jeg slett ikke ønsker å identifisere meg med: manglende impulskontroll og "selvdisiplin", uoppmerksomhet, og ting som bare er flaut, uro i kroppen som ikke manifesterer seg ved den klassiske løpingen og klatringen, men konstant kløe i huden, noe som kan settes i sammenheng med dårlig motorikk og og dårlig syn. Jeg vil ikke ha ADHD! Jeg synes det er guffent, det strider imot alt jeg står for og synes er riktig. Men jeg må ha offisiell diagnose for å få prøve ut sentralstimulerende, som jeg håper kan ta knekken på trøttheten. Hvis jeg da altså "egentlig ikke" har Asperger, bare trenger å trene mer på sosial samhandling, og blir mer opplagt så jeg orker det - kan jeg fikse store deler av livet mitt, tenker jeg. Sentralstimulerende skal visstnok også gjøre autister mer sosiale - men jeg har også hørt at de autistiske trekkene kommer tydeligere fram. Jeg vet ikke hva som er riktig, eller hvordan det fungerer rent medisinsk/kjemisk.

[Bella Dotte]

Hva er en omsorgsnarkoman? Jeg har kraftig mammagen, og noen syns jeg er for omsorgsfull og beskyttende overfor barn og nære venner.

Det kan nok slå begge veier, og jeg liker også å gi omsorg - men her er jeg mest interessert i å drøfte opplevelsen man får ved å *motta* omsorg.

[Gjest det mener jeg]

Det kan nok slå begge veier, og jeg liker også å gi omsorg - men her er jeg mest interessert i å drøfte opplevelsen man får ved å *motta* omsorg.

Jeg tenker at en del av jobben til en terapeut er å lære pasienten å ha omsorg for seg selv. Da trenger en kanskje ikke terapeuten for evig og alltid...

[Bella Dotte]

Jeg tenker at en del av jobben til en terapeut er å lære pasienten å ha omsorg for seg selv. Da trenger en kanskje ikke terapeuten for evig og alltid...

Uff da, jeg så for meg et evighetsperspektiv, jeg... :-) Jeg er så begeistret for psykologen min. Så søt og snill og morsom og dyktig og rolig og oppmerksom og tålmodig. Han har vel egentlig alt det som manglet fra såkalte omsorgspersoner i oppveksten.

[nitty-gritty]

Nei, jeg er vel heller litt motsatt. Jeg synes det er ubehagelig. Jeg er heller ikke spesielt flink til aa gi omsorg, men jeg er flinkere til aa loese problemer, organisere og gi positiv oppmerksomhet.

[Gjest Matariki]

Liker å gi omsorg og er avhengig av det, å glede andre og hjelpe andre er min største glede. Men jeg er selvutslettende og vet det, jeg jobber med det.

Å få omsorg gjør meg litt trist...

[Bella Dotte]

Liker å gi omsorg og er avhengig av det, å glede andre og hjelpe andre er min største glede. Men jeg er selvutslettende og vet det, jeg jobber med det.

Å få omsorg gjør meg litt trist...

''Å få omsorg gjør meg litt trist...''

Ja, det er merkelig, jeg blir glad og trist på en gang, jeg kaller det *rørt*.

Synes du det er ubehagelig, altså ikke noe positivt i det hele tatt?

[Gjest Matariki]

''Å få omsorg gjør meg litt trist...''

Ja, det er merkelig, jeg blir glad og trist på en gang, jeg kaller det *rørt*.

Synes du det er ubehagelig, altså ikke noe positivt i det hele tatt?

''Synes du det er ubehagelig, altså ikke noe positivt i det hele tatt?''

Det triste er vel at de som har "brydd seg" har betalt for det, og det er uvant å få omsorg. Er mer behagelig å gi omsorg, det kan jeg. Og hvis noen har prøvd å bry seg som ikke har betalt for det, blir jeg brydd. Bare sier det går bra og at jeg klarer meg. Er nok ubehagelig.

Men når jeg er skikkelig dårlig gjør det vondt på en måte når noen bryr seg, begynner å grine...men det er godt og at noen bryr seg da. F.eks når noen har brydd seg, det har vært godt og. Føler at noen forstår da, det er en god ting...å bli forstått.

[Gjest Matariki]

''Å få omsorg gjør meg litt trist...''

Ja, det er merkelig, jeg blir glad og trist på en gang, jeg kaller det *rørt*.

Synes du det er ubehagelig, altså ikke noe positivt i det hele tatt?

''F.eks når noen har brydd seg,--''

...her...når noen har brydd seg her inne skulle det stå.

[tonie]

Det høres kanskje ikke helt sunt ut. Blir det noe omsorg igjen til deg selv når alle de andre har fått sitt? Jeg håper alle de du passer på og steller med i alle fall vet å sette pris på deg:)

Jeg er absolutt ingen omsorgsnarkoman. Er ingen typisk kvinne sånn sett. Jeg elsker mine nærmeste, men jeg er ikke den som står på hodet for å passe dem opp hele tiden. Vi koser oss likevel, og det går ikke en dag uten minst én latterkrampe:)

[Bella Dotte]

''Synes du det er ubehagelig, altså ikke noe positivt i det hele tatt?''

Det triste er vel at de som har "brydd seg" har betalt for det, og det er uvant å få omsorg. Er mer behagelig å gi omsorg, det kan jeg. Og hvis noen har prøvd å bry seg som ikke har betalt for det, blir jeg brydd. Bare sier det går bra og at jeg klarer meg. Er nok ubehagelig.

Men når jeg er skikkelig dårlig gjør det vondt på en måte når noen bryr seg, begynner å grine...men det er godt og at noen bryr seg da. F.eks når noen har brydd seg, det har vært godt og. Føler at noen forstår da, det er en god ting...å bli forstått.

''Det triste er vel at de som har "brydd seg" har betalt for det, og det er uvant å få omsorg.''

Ja, helt enig, det er litt konfliktfylt å ta imot hjelp. Man vil gjerne "gjøre opp for seg", samtidig som omsorg tradisjonelt sett regnes som en "ubetalt" tjeneste som (skal) besørges innenfor familien. Denne konflikten er vel noe av det som bidrar til rusoppplevelsen hos meg; selv om jeg betaler (om så via skatteseddelen), får enkelte ekstra flinke og hyggelige betalte hjelpere det til å kjennes ut som det er _jeg_ som gjør _dem_ en tjeneste... for en stakket stund...

''Er mer behagelig å gi omsorg, det kan jeg. Og hvis noen har prøvd å bry seg som ikke har betalt for det, blir jeg brydd. Bare sier det går bra og at jeg klarer meg. Er nok ubehagelig.''

Ja, det er mye enklere følelsemessig å være den som gir enn den som tar imot, man slipper opplevelsen av å være hjelpeløs og trengende.

''Men når jeg er skikkelig dårlig gjør det vondt på en måte når noen bryr seg, begynner å grine...men det er godt og at noen bryr seg da. F.eks når noen har brydd seg, det har vært godt og. Føler at noen forstår da, det er en god ting...å bli forstått.''

Forstår deg veldig godt... det er akkurat sånn det er.

[Gjest Matariki]

''Det triste er vel at de som har "brydd seg" har betalt for det, og det er uvant å få omsorg.''

Ja, helt enig, det er litt konfliktfylt å ta imot hjelp. Man vil gjerne "gjøre opp for seg", samtidig som omsorg tradisjonelt sett regnes som en "ubetalt" tjeneste som (skal) besørges innenfor familien. Denne konflikten er vel noe av det som bidrar til rusoppplevelsen hos meg; selv om jeg betaler (om så via skatteseddelen), får enkelte ekstra flinke og hyggelige betalte hjelpere det til å kjennes ut som det er _jeg_ som gjør _dem_ en tjeneste... for en stakket stund...

''Er mer behagelig å gi omsorg, det kan jeg. Og hvis noen har prøvd å bry seg som ikke har betalt for det, blir jeg brydd. Bare sier det går bra og at jeg klarer meg. Er nok ubehagelig.''

Ja, det er mye enklere følelsemessig å være den som gir enn den som tar imot, man slipper opplevelsen av å være hjelpeløs og trengende.

''Men når jeg er skikkelig dårlig gjør det vondt på en måte når noen bryr seg, begynner å grine...men det er godt og at noen bryr seg da. F.eks når noen har brydd seg, det har vært godt og. Føler at noen forstår da, det er en god ting...å bli forstått.''

Forstår deg veldig godt... det er akkurat sånn det er.

Du forstår mye

[Bella Dotte]

Det høres kanskje ikke helt sunt ut. Blir det noe omsorg igjen til deg selv når alle de andre har fått sitt? Jeg håper alle de du passer på og steller med i alle fall vet å sette pris på deg:)

Jeg er absolutt ingen omsorgsnarkoman. Er ingen typisk kvinne sånn sett. Jeg elsker mine nærmeste, men jeg er ikke den som står på hodet for å passe dem opp hele tiden. Vi koser oss likevel, og det går ikke en dag uten minst én latterkrampe:)

Ups, det er nok omvendt, jeg er en *forbruker* av omsorg :-)

[Bella Dotte]

Du forstår mye

Takk, så pent av deg! Det er hyggelig når man treffer noen som har litt av de samme erfaringene. Det hjelper en til å forstå seg selv bedre, tror jeg. Jeg trodde lenge dette bare var fikse ideer, nemlig...

[Gjest Matariki]

Takk, så pent av deg! Det er hyggelig når man treffer noen som har litt av de samme erfaringene. Det hjelper en til å forstå seg selv bedre, tror jeg. Jeg trodde lenge dette bare var fikse ideer, nemlig...

Ja, enig i det. Godt å bli møtt med forståelse

[tonie]

Ups, det er nok omvendt, jeg er en *forbruker* av omsorg :-)

Hahaha! Gudbedre, nå er jeg så fjern og svevende at det er godt det snart er ferie. Doldamer pleier å være så omsorgsfulle, så jeg gikk bare ut fra at det handlet om å slite seg ut for andre;)

Jaha, så du har motsatt problem? Jeg aner ikke hva vi skal gjøre med det. Du må nå bare passe deg så du ikke blir helt vampyr. Du kan kanskje bli kjendis?

[Kalevaala]

''Det triste er vel at de som har "brydd seg" har betalt for det, og det er uvant å få omsorg.''

Ja, helt enig, det er litt konfliktfylt å ta imot hjelp. Man vil gjerne "gjøre opp for seg", samtidig som omsorg tradisjonelt sett regnes som en "ubetalt" tjeneste som (skal) besørges innenfor familien. Denne konflikten er vel noe av det som bidrar til rusoppplevelsen hos meg; selv om jeg betaler (om så via skatteseddelen), får enkelte ekstra flinke og hyggelige betalte hjelpere det til å kjennes ut som det er _jeg_ som gjør _dem_ en tjeneste... for en stakket stund...

''Er mer behagelig å gi omsorg, det kan jeg. Og hvis noen har prøvd å bry seg som ikke har betalt for det, blir jeg brydd. Bare sier det går bra og at jeg klarer meg. Er nok ubehagelig.''

Ja, det er mye enklere følelsemessig å være den som gir enn den som tar imot, man slipper opplevelsen av å være hjelpeløs og trengende.

''Men når jeg er skikkelig dårlig gjør det vondt på en måte når noen bryr seg, begynner å grine...men det er godt og at noen bryr seg da. F.eks når noen har brydd seg, det har vært godt og. Føler at noen forstår da, det er en god ting...å bli forstått.''

Forstår deg veldig godt... det er akkurat sånn det er.

''selv om jeg betaler (om så via skatteseddelen), får enkelte ekstra flinke og hyggelige betalte hjelpere det til å kjennes ut som det er _jeg_ som gjør _dem_ en tjeneste... for en stakket stund...''

Du skal nok ikke se bort fra at det er nettopp slik. Det er et grunnleggende behov for mange å få bety noe for andre også. Det er nok mange av disse som søker seg til typiske omsorgsyrker.

[Bella Dotte]

''selv om jeg betaler (om så via skatteseddelen), får enkelte ekstra flinke og hyggelige betalte hjelpere det til å kjennes ut som det er _jeg_ som gjør _dem_ en tjeneste... for en stakket stund...''

Du skal nok ikke se bort fra at det er nettopp slik. Det er et grunnleggende behov for mange å få bety noe for andre også. Det er nok mange av disse som søker seg til typiske omsorgsyrker.

Ja, det har du helt sikkert rett i. Jeg er overbevist om at psykologen min drives av - og trives med - dette.