omsorg i terapi

[Madelenemie]

Hei!

Jeg skriver dette etter å ha lest innleggene i omsorgsnarkoman.

Jeg har et nært og varmt forhold til min psykiater, hun har åpnet verdenes dører til meg, gjennom å forklare meg hva verden betyr.

Således er hun blitt så viktig i mitt liv at jeg av og til har blitt redd, veldig redd og livredd, for tenkt. hva om blir borte?

Mange følelser har meldt seg i årenes løp, det har gjort meg godt å bare bli forstått, bli satt på plass, få min identitet, få omsorg, ha noen å spørre om sånne ting man bare spør om når man har levd i sin egen verden.

Jeg har alltid likevel holdt fast ved å tiltale min psykiater med tittel fornavn og etternavn i alle mail, jeg ville aldri uutalt hennes fornavn.

Det er viktig for meg når hun ut i fra mine vansker med å forstå at det jeg ikke ser eksisterer, har gitt meg sine adresser og sine jobbtidspunkter og ruter, men jeg ville ikke en gang levert en gave på hennes dør, jeg går ikke i nærheten selv når jeg er i området, for min psykiaters privatliv verner jeg om ut fra en indre respekt samt ønske om at hun skal ha det bra.

Derfor når jeg i høst misforstod en mail og tolket den svært bokstavelig og pragmatsik. sluttet jeg å skirve til henne mellom timene, istedet samlet jeg opp mine spørsmål og sendte dem ca 1 time før jeg skulle til henne. (det var smertefult)

Høsten alene uten mailkorrespondanse daglig til tider med min psykiater har vært vond, uten dol ensom, men ut av denne smeten og ensomheten vokste noe annet frem inni meg, en annen trygghet og den selvstendigheten jeg er født med kom frem på en annen måte.

Ja jeg misforstod, jeg kunne vist skrive, men hun kunne ikke som for svare meg fortløpende det var det hun mente.

Nå er jeg glad for å ha godt igjennom disse smertefeulle månedene, for jeg har lært at:

1) jeg klarer meg selv

2) Jeg må på et tidspunkt slippe litt taket i min psykiater

3) Hun skrev til meg at jeg alltid kan skrive til henne

4) hun vet hun betyr alt for meg og hun elsker meg, for det skrev hun

Da trenger jeg ikke mer, bare vite at ikke blir borte, at er der, hun som er den viktigste i mitt liv, hun som er min fuglemamma, som tok seg all den tid hun kunne for å lære meg å fly. Som sier "du flyr da helt utmerket, det er da greit å fly litt skjeft, må alle fly likt?"

Jeg ville bli reparert inni meg, det har min psykiater jammen meg gjort bra

Når hun spurte om jeg ville ha ny behandler fordi hun blir pensjonert nå sa jeg nei, heller sjelden timer med min fuglemmamma som lærte meg å fly, å komme til henne er som å komme inn i hulen til uglemor, komme hjem, der er det fyldt av bøker og klokskap og trygghet, der kan jeg speile meg, for selv om hun har egne fugleunger så er hun så snill at hun lot meg få plass helt helt nære henne i rede. Hun legger vingen rundt meg hver gang og jeg tenker når jeg ser meg selv i speilet at jeg er jo blitt stor nå, i vertfall så stor at jeg skal vise mine fuglemamma loopene jeg kan ta alene. Jeg flyr ikke som gjennomsnittet men jeg flyr og det har min psykiater sørget for.

Jeg tror omsorg er viktig, særlig når man enten man har autisme eller ikke, ble kastet ut av rede for tidlig av sine egne fugleforeldre, men en dag må man bestemme seg litt også, inni seg at Nå vil jeg være stor og vise at alt jeg har fått har gjort meg godt.

For meg tok det disse årene, og ganske mange, for andre tar det ferre år eller flere, men takk til alle de gode behandlere som evner å gi en. Men en dag må vi bruke det vi har fått.

Men den kjærligheten hun ureddhar overøst meg med i årevis har tatt en ny vinkling, gjort meg tryggere alene, vist meg at "du er voksen, du kan finne svar selv"

Jeg trengte omsorg, jeg fikk det, men jeg er ingen omsorgsnarkoman. kanskje forstår jeg det for bokstavelig det ordet jeg vil ikke bli så avhengig av noe, jeg vil bare få selvtilliten som jeg er på god vei til å få, at jeg er voksen og jeg kan fly og jeg er selv en fuglemamma, men jeg trengte en ordentlig fuglemamma til å vise meg livet, verden, gjennom alt hun delte av sitt, hentet frem mitt, satte ord på og sa "du er jammen dykitg" også smiler hun til meg sånn som mammaer gjør uansett om arket har kruseduller og farge utenfor strekene, for det er forsøk og selvstendighet og evner, men ikke helt feilfritt, og for min del blir jeg alltid en fugl som flyr litt skjevt, da er det fint man blir verdasatt for det og at noen sier, "du flyr så flott "

Takk til min psykiater og alle de snille menneskene her inne som gir og ikke slutter, selv om jeg går tilbake og grubler og tenker og skriver rare ord på snei, sånn tar verden form og får farge.

[Gjest GA]

Dette var veldig fint skrevet.

[Gjest Nickløsheletida]

Og takk til deg for alle dine interesante innlegg. Du skriver nydelig :-)

[Madelenemie]

Dette var veldig fint skrevet.

Hei!

Mariaflyfly skrev jeg ikke trengte å be deg om unnskyldning, men jeg gjør det likevel pga av mine sårende og bastante meninger om korps, jeg tror noe virket sårende og det gikk opp for meg sent.

takk for at du ikke bl sint

[Gjest GA]

Hei!

Mariaflyfly skrev jeg ikke trengte å be deg om unnskyldning, men jeg gjør det likevel pga av mine sårende og bastante meninger om korps, jeg tror noe virket sårende og det gikk opp for meg sent.

takk for at du ikke bl sint

:-)

det går bra!

[Madelenemie]

:-)

det går bra!

Hei!

takk

[Nøtteskall]

Du er virkelig heldig med behandler, men så skjønner jeg også at du er et menneske det er hyggelig å bli kjent med, og kan ha interessante samtaler med. Kanskje hun også synes det er litt vanskelig å gi slipp på deg. Tror det alltid er sånn når man har blitt ordentlig kjent med et menneske over flere år, det kan utvikle seg til noe spesielt selv om terapeuten er veldig så profesjonell.

jeg har et hat/elsk forhold til mine behandlere, på den ene siden så har de tvunget meg til ting jeg overhode ikke finner meg i, men så har jeg ikke hatt noe valg da. På den andre siden så har jeg også blitt glad i noen av de fordi jeg har fått dele mange av mine innerste følelser med noen av dem. Fått klem og trøst når jeg har trengt det.

Det å gå i terapi til en og samme terapeut over år tror jeg man lærer mest av. For terapi kan ta lang tid. Og de terapeutene som evner å gi omsorg for andre er jo de beste.

[Madelenemie]

Du er virkelig heldig med behandler, men så skjønner jeg også at du er et menneske det er hyggelig å bli kjent med, og kan ha interessante samtaler med. Kanskje hun også synes det er litt vanskelig å gi slipp på deg. Tror det alltid er sånn når man har blitt ordentlig kjent med et menneske over flere år, det kan utvikle seg til noe spesielt selv om terapeuten er veldig så profesjonell.

jeg har et hat/elsk forhold til mine behandlere, på den ene siden så har de tvunget meg til ting jeg overhode ikke finner meg i, men så har jeg ikke hatt noe valg da. På den andre siden så har jeg også blitt glad i noen av de fordi jeg har fått dele mange av mine innerste følelser med noen av dem. Fått klem og trøst når jeg har trengt det.

Det å gå i terapi til en og samme terapeut over år tror jeg man lærer mest av. For terapi kan ta lang tid. Og de terapeutene som evner å gi omsorg for andre er jo de beste.

Hei!

Ja jeg har ingen annen erfaring så jeg tror jeg er heldig.

Jeg har møtt/snakket med mennesker på nettet som ikke er så heldige selv om de nesten har trengt omsorgen mer enn meg.

For jeg har jo en mann som ikke bare er snill mot meg, men som drar med med rundt og snakker alle ord sånn at jeg skal få det bra.

Den harde konklusjon jeg har kommet til er at noen er heldige andre er mindre heldige andre skikkelig uheldige, det er ikke rettferdig bestandig, livet.

Jeg vil at min psykiater skal jobbe lenge, jeg har skrevet det til henne, for sånne som gir og er varme og er der og bare gir en den følelsen av at man er helt spesiell det klarer ikke alle å gi til andre. Derfor skrev jeg "du skal ikke slutte å jobbe du skal fortsette for det er mange som trenger deg kjøre dr ... ..."

Hvorfor har di et elsk og hat forhold eller hva du jalte det til dine behandlere har de ikke alltid vært støttende?

Jeg vil gjerne samle erfaringer, for min bok er jo utelukkende rosenrød, men kanskje har det kun med dette å gjøre at jeg har en fastlege som forstår som er lyttende og tror på, samt at jeg videre var hedlig med å komme til tredjelinjespesialistlinjen.

)håper du skjønner) jo mer jeg får vite om andres erfaringer jo bedre for min forståelse av systemet

[Madelenemie]

Du er virkelig heldig med behandler, men så skjønner jeg også at du er et menneske det er hyggelig å bli kjent med, og kan ha interessante samtaler med. Kanskje hun også synes det er litt vanskelig å gi slipp på deg. Tror det alltid er sånn når man har blitt ordentlig kjent med et menneske over flere år, det kan utvikle seg til noe spesielt selv om terapeuten er veldig så profesjonell.

jeg har et hat/elsk forhold til mine behandlere, på den ene siden så har de tvunget meg til ting jeg overhode ikke finner meg i, men så har jeg ikke hatt noe valg da. På den andre siden så har jeg også blitt glad i noen av de fordi jeg har fått dele mange av mine innerste følelser med noen av dem. Fått klem og trøst når jeg har trengt det.

Det å gå i terapi til en og samme terapeut over år tror jeg man lærer mest av. For terapi kan ta lang tid. Og de terapeutene som evner å gi omsorg for andre er jo de beste.

Hei!

Jeg tenker på dette:

Hva har de tvunget deg til ?

Jeg er en rar samtalepartner at min psykiater syns jeg er hyggelig har vel litt med henne å gjøre, tror nhd hadde kastet meg på dør

[Nøtteskall]

Hei!

Ja jeg har ingen annen erfaring så jeg tror jeg er heldig.

Jeg har møtt/snakket med mennesker på nettet som ikke er så heldige selv om de nesten har trengt omsorgen mer enn meg.

For jeg har jo en mann som ikke bare er snill mot meg, men som drar med med rundt og snakker alle ord sånn at jeg skal få det bra.

Den harde konklusjon jeg har kommet til er at noen er heldige andre er mindre heldige andre skikkelig uheldige, det er ikke rettferdig bestandig, livet.

Jeg vil at min psykiater skal jobbe lenge, jeg har skrevet det til henne, for sånne som gir og er varme og er der og bare gir en den følelsen av at man er helt spesiell det klarer ikke alle å gi til andre. Derfor skrev jeg "du skal ikke slutte å jobbe du skal fortsette for det er mange som trenger deg kjøre dr ... ..."

Hvorfor har di et elsk og hat forhold eller hva du jalte det til dine behandlere har de ikke alltid vært støttende?

Jeg vil gjerne samle erfaringer, for min bok er jo utelukkende rosenrød, men kanskje har det kun med dette å gjøre at jeg har en fastlege som forstår som er lyttende og tror på, samt at jeg videre var hedlig med å komme til tredjelinjespesialistlinjen.

)håper du skjønner) jo mer jeg får vite om andres erfaringer jo bedre for min forståelse av systemet

Det jeg mener med et elsk/hat forhold er vel at jeg noen ganger nesten hater enkelte av psykiaterne fordi de har medisinert meg på tvang. Det å bli tvangsmedisinert og lagt i reimer er svært nedverdigende og skremmende. Det er traumer jeg fremdeles bærer på, og får en følelse av at jeg ikke kan stole på dem. Og vet vel ikke helt om jeg kan tilgi dem for akkurat de episodene

Men når jeg har jeg har vært i friskere perioder så har jeg fått en helt spesiell kontakt med noen av de samme psykiateren som har utøvd tvang på meg. Jeg har blitt kjent med dem, og til og med glad i noen av dem fordi de har gjort mye for meg, hatt gode samtaler og vist omsorg på en sånn måte at jeg noen ganger har blitt rørt.

Så derfor så både elsker jeg, og hater dem. Og noen ganger så vet jeg ikke helt om hvilke følelser jeg skal lytte til........

[Madelenemie]

Det jeg mener med et elsk/hat forhold er vel at jeg noen ganger nesten hater enkelte av psykiaterne fordi de har medisinert meg på tvang. Det å bli tvangsmedisinert og lagt i reimer er svært nedverdigende og skremmende. Det er traumer jeg fremdeles bærer på, og får en følelse av at jeg ikke kan stole på dem. Og vet vel ikke helt om jeg kan tilgi dem for akkurat de episodene

Men når jeg har jeg har vært i friskere perioder så har jeg fått en helt spesiell kontakt med noen av de samme psykiateren som har utøvd tvang på meg. Jeg har blitt kjent med dem, og til og med glad i noen av dem fordi de har gjort mye for meg, hatt gode samtaler og vist omsorg på en sånn måte at jeg noen ganger har blitt rørt.

Så derfor så både elsker jeg, og hater dem. Og noen ganger så vet jeg ikke helt om hvilke følelser jeg skal lytte til........

Hei!

Hm da skal jeg tenke mere på dette.

Det er vasnkelig for meg å forstå, men jeg vet av egen erfaring at noen ganger blir man sint og setter grenser fordi man elsker noen og vil dem vel, kanskje det er dette.

Jeg er glad du skriver de har gjort mye godt for seg også, da tror jeg no tvangen er gjort av beste mening, selv om du ble redd og følte det dårlig i øyeblikket.

vet ikke hvordan det er å bli tatt med tvang jeg, men tror ville blitt redd og stille og ikke snakket og ganske ødelagt for redd og alene, og skummelt i en verden som likevel er vanskelig nok å forstå.

Jeg skal tenke litt på dette.

Takk for at du deler det med meg.