"På seg selv kjenner en ingen andre"

[Gjest Hva ligger i begrepet/utsagnet?]

"ingen" - vil de si at det _alltid_ er slik?

[stromme]

Har ikke hørt det du skriver, men:

"På seg selv kjenner man andre".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke alltid slik, bare nesten alltid :-)

[Gjest ambrose]

Nei, det er ikke alltid slik, bare nesten alltid :-)

Hva med de ganger vi svarer andre på dette forumet f.eks - vi svarer jo ut fra våre egne erfaringer og kjenner oss igjen - er det slik da også? Eller blir det noe annet?

[Gjest Trådstarter]

Nei, det er ikke alltid slik, bare nesten alltid :-)

.

[Gjest Trådstarter]

Nei, det er ikke alltid slik, bare nesten alltid :-)

Skulle ønske du hadde svart på oppfølgn.spm også, da jeg har tenkt mye på og lurt mye på det. Kanskje andre også gjør det.. (hvis det ikke var et dumt spørsmål da:)

[Gjest Trådstarter]

Har ikke hørt det du skriver, men:

"På seg selv kjenner man andre".

Samme her, men etter å ha grubla litt på det en stund skjønte jeg det. Faktisk interessant og lærerikt å sette seg inn i, har hatt mye nytte av det

[stromme]

Samme her, men etter å ha grubla litt på det en stund skjønte jeg det. Faktisk interessant og lærerikt å sette seg inn i, har hatt mye nytte av det

Jeg måtte google den setningen din, og fant også meningen med den.Veldig intressant lesning.

[Spenol(1)]

Jeg anbefaler en bok som heter " på seg selv, kjenner en ingen andre" av Yssen og CO.

Du kan aldri være sikker på at personen du snakker med føler det på akkurat samme måte. En person kan ha opplevd noe liknende som deg selv, men likevel ha en annen måte å se livet og løsningene på.

Jeg synes mange som driver ulike pasientforeninger burde være mer bevisst på dette. Det er fort gjort å gi råd ( som sikkert er godt ment), til noen som de tror sliter på samme måte som en selv. Personen har kanskje en annen problematikk, eller behandlingen eller kuren denne personen ble helt feil. Derfor kan en overidentifisering bli farlig.

[Bella Dotte]

Jeg anbefaler en bok som heter " på seg selv, kjenner en ingen andre" av Yssen og CO.

Du kan aldri være sikker på at personen du snakker med føler det på akkurat samme måte. En person kan ha opplevd noe liknende som deg selv, men likevel ha en annen måte å se livet og løsningene på.

Jeg synes mange som driver ulike pasientforeninger burde være mer bevisst på dette. Det er fort gjort å gi råd ( som sikkert er godt ment), til noen som de tror sliter på samme måte som en selv. Personen har kanskje en annen problematikk, eller behandlingen eller kuren denne personen ble helt feil. Derfor kan en overidentifisering bli farlig.

Angstringen er ihvertfall helt imot råd. Det står tilogmed i retningslinjene! Jeg får heller ikke råd fra mine psykologer. Bortsett fra når jeg ber om det, selvsagt.

[Spenol(1)]

Angstringen er ihvertfall helt imot råd. Det står tilogmed i retningslinjene! Jeg får heller ikke råd fra mine psykologer. Bortsett fra når jeg ber om det, selvsagt.

Det er jo bra at _de_ har skjønt det!. Det er mange andre støtteforeninger/pasientorganisasjoner som kunne ha noe å lære her.

[Bella Dotte]

Jeg blir av og til litt oppgitt over rådene folk her inne som "sliter" får. Det er så mye dill og dall og teknikker og medisinprat, synes jeg. Å bli behandlet på en ålreit måte, bli hørt på og få litt omsorg som ikke er klam, snakke med en klok og snill behandler, hjelper meg så uendelig mye. Jeg har en del angstproblematikk uten at jeg direkte kan si at jeg har angst, og så har jeg Asperger. Jeg skjønner at det ikke kan sammelignes med alle mulige alvorlige lidelser, men jeg sliter med å skjønne at mitt reaksjonsmønster skal være så vidt forskjellig fra alle andres. Er ikke de grunnleggende behovene noenlunde samme hos alle mennesker? Vil gjerne ha svar på dette, det opptar meg mye.

Beklager hvis spørsmålet er feilplassert.

[Gjest ambrose]

Jeg blir av og til litt oppgitt over rådene folk her inne som "sliter" får. Det er så mye dill og dall og teknikker og medisinprat, synes jeg. Å bli behandlet på en ålreit måte, bli hørt på og få litt omsorg som ikke er klam, snakke med en klok og snill behandler, hjelper meg så uendelig mye. Jeg har en del angstproblematikk uten at jeg direkte kan si at jeg har angst, og så har jeg Asperger. Jeg skjønner at det ikke kan sammelignes med alle mulige alvorlige lidelser, men jeg sliter med å skjønne at mitt reaksjonsmønster skal være så vidt forskjellig fra alle andres. Er ikke de grunnleggende behovene noenlunde samme hos alle mennesker? Vil gjerne ha svar på dette, det opptar meg mye.

Beklager hvis spørsmålet er feilplassert.

Jeg kan ikke svare deg på det. Anbefaler deg å stille spørsmålet på nytt i en ny tråd.

[Bella Dotte]

Jeg kan ikke svare deg på det. Anbefaler deg å stille spørsmålet på nytt i en ny tråd.

OK, takk for svar - da var det visst feilplassert. Jeg skal lage en ny tråd.

[Gjest ambrose]

OK, takk for svar - da var det visst feilplassert. Jeg skal lage en ny tråd.

[frosken]

Jeg blir av og til litt oppgitt over rådene folk her inne som "sliter" får. Det er så mye dill og dall og teknikker og medisinprat, synes jeg. Å bli behandlet på en ålreit måte, bli hørt på og få litt omsorg som ikke er klam, snakke med en klok og snill behandler, hjelper meg så uendelig mye. Jeg har en del angstproblematikk uten at jeg direkte kan si at jeg har angst, og så har jeg Asperger. Jeg skjønner at det ikke kan sammelignes med alle mulige alvorlige lidelser, men jeg sliter med å skjønne at mitt reaksjonsmønster skal være så vidt forskjellig fra alle andres. Er ikke de grunnleggende behovene noenlunde samme hos alle mennesker? Vil gjerne ha svar på dette, det opptar meg mye.

Beklager hvis spørsmålet er feilplassert.

'' Er ikke de grunnleggende behovene noenlunde samme hos alle mennesker?''

Det er ikke gitt at folks grunnleggende behov skal dekkes av fagfolk psykiatrien. De fleste bør jobbe for å få sine behov dekket på annen måte. Det er forståelig at det kjennes godt ut å ha en sympatisk, varm og omsorgsfull behandler - men hvis behandlingen blir "for behagelig" så vil det fort kunne bli en sovepute i forhold til å finne andre måter å få dekket sine behov på.

Jeg har tro på at en "human" psykiatri kan utrette mye, men synes behandlere bør være bevisste på å ikke forårsake "lært hjelpeløshet" hos sine pasienter.

[Bella Dotte]

'' Er ikke de grunnleggende behovene noenlunde samme hos alle mennesker?''

Det er ikke gitt at folks grunnleggende behov skal dekkes av fagfolk psykiatrien. De fleste bør jobbe for å få sine behov dekket på annen måte. Det er forståelig at det kjennes godt ut å ha en sympatisk, varm og omsorgsfull behandler - men hvis behandlingen blir "for behagelig" så vil det fort kunne bli en sovepute i forhold til å finne andre måter å få dekket sine behov på.

Jeg har tro på at en "human" psykiatri kan utrette mye, men synes behandlere bør være bevisste på å ikke forårsake "lært hjelpeløshet" hos sine pasienter.

Morsomt at du sier dette. For jeg føler meg bedre i stand til å ta og opprettholde kontakten med andre, når jeg har det bra med meg selv, og det bidrar i høyeste grad omsorgen jeg får fra min behandler til. Jeg føler meg også mer trygg på meg selv, kompetent og selvstendig. Jeg tenker at det ene ikke nødvendigvis behøver å utelukke det andre.

[frosken]

Morsomt at du sier dette. For jeg føler meg bedre i stand til å ta og opprettholde kontakten med andre, når jeg har det bra med meg selv, og det bidrar i høyeste grad omsorgen jeg får fra min behandler til. Jeg føler meg også mer trygg på meg selv, kompetent og selvstendig. Jeg tenker at det ene ikke nødvendigvis behøver å utelukke det andre.

''Jeg tenker at det ene ikke nødvendigvis behøver å utelukke det andre.

''

Nei, det trenger så avgjort ikke det. Etter min oppfatning går det avgjørende skille mellom de tilfellene hvor det i praksis medfører det og de tilfellene det ikke gjør det, det ene er konstruktivt og det andre destruktivt for videre utvikling.