Sjenert

[Gjest chimaira17]

Hei! Jeg er en gutt på 17 år som sliter litt med at jeg er ganske sjenert. Jeg er for det meste, tror jeg og håper jeg hvertfall selv da, en ganske normal, frisk og sunn gutt, sosialt aktiv med flere venner og jeg trives i grunnen veldig godt med å være rundt folk. Dette til tross, så har jeg alltid vært ganske reservert, en person som fra tid til annen trenger tid alene. Jeg har aldri vært noen kapteinstype på fotball-laget, har aldri trivdes som oppmerksomhetens sentrum. Aldri den som gauler høyest i klasserommet. Når jeg er med venner og folk jeg kjenner godt går alt helt fint. Jeg er "med" hele tiden, bidrar til og ofte leder samtaler, tar initiativer og kommer med forslag til hva vi skal gjøre f.eks. Og jeg kjenner at jeg oppnår respekt og anerkjennelse fra de rundt meg. Når jeg er i situasjoner der jeg skal snakke med fremmede eller bare "bekjente" blir det en annen sak. Det er som om angsten tar fatt i meg og jeg ikke klarer å tenke klart. Jeg klarer ikke å fungere så bra som jeg burde kunne, jeg får ikke frigjort det potensialet som bor i meg. Det hender jeg formulerer meg kronglete, ikke klarer å snakke i samme stemmeleie som vanlig. Jeg blir ofte igjen litt på utsida og opplever det hele som ganske "kleint" eller "akward". Når jeg skal føre samtaler på tomannshånd, skjer det hele forbanna tida at samtalen dør hen og det hele ender i en pinlig stillhet. Jeg kjenenr ofte at jeg blir klam og svett, at hjertet banker fortere, og det er som om hjernen ikke klarer å jobbe som vanlig. I stedet blir jeg bare tenkende på hvor kleint dette er, på at jeg er i ferd med å dumme meg ut, hvordan jeg kan slippe fra dette, osv. Og jeg sliter med å ta initiativer, invitere til å gjøre ting. I stedet blir jeg ekstremt selvkritisk og i stedet for f.eks. å gjøre en avtale med en person, forblir jeg undrende på om han eller hun ville verdsette min invitasjon eller om jeg bare ville blitt oppfatta som irriterende. Det er en oppfatning blant de som ikke kjenner meg spesielt godt at jeg er en litt klein fyr, vanskelig å nå fram til, mens mine venner nok ikke på noen måte ville kunnet støtte opp om den påstanden. Det verste er med jenter, og dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg lar meg irritere såpass at jeg nå søker noen med litt peiling å konsultere. Har vel med alderen å gjøre. Jeg får ofte oppmerksomhet fra fremmede jenter, men er fullstendig håpløs når vi setter i gang med å samtale. Det er nok ikke et VELDIG alvorlig problem og jeg er ganske sikker på at mange vil kunne kjenne seg igjen i det jeg beskriver, men det hemmer meg faktisk en god del i mitt sosiale liv, og jeg føler det hindrer med fra å være den jeg kunne ha vært og den jeg helst skulle likt å være. Vil legge til en ting til og dette kan kanskje høres en smule komisk ut. Med litt alkohol i blodet endrer alt seg, og der jeg i edru tilstand ville stått og stotra og svetta, i desperat søken etter noe å prate om, prater jeg som en foss, og opplever det som nærmest uproblematisk å oppsøke folk og starte samtaler. Men jeg kan ikke bare helle i meg en dram ved hver bidige anledninger der jeg skal sosialisere med fremmede, for vi vet vel alle hvordan det ender til slutt. (Ikke ta dette for seriøst, jeg har ingen problemer med avhengighet, ikke en gang i nærheten av det) Regner med at du er kjent med problemet og at du kanskje kan gi meg noen råd om hva jeg kan gjøre med dette.

[fedup]

Halloen du,

jeg vet ikke om jeg kan si noe særlig om hva du kan gjøre med dette. Men jeg kan fortelle deg at jeg hadde det akkurat sånn på din alder, men etter hvert som jeg begynte å jobbe, og ble mer og mer utfordret til å snakke med helt fremmede folk både i telefon og irl, så ble det lettere og lettere. Tror det handler om å finne en trygghet i seg selv, om at man er god nok, og at det å snakke ikke er en prestasjon, men noe man bare gjør. Så det kommer nok med alderen!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er slettes ikke uvanlig å ha det slik. Det gåt bra så lenge en e rmed kjente og/eller en har noe fornuftig å kjent å prate om. Problemene kommer når det kommer til såkalt small-talks. En skal prøve å finne noe fornuftig å snakke om med en person som en ikke kjenner interessene til.

Small-talk kan læres som alt annet. Først må en lese litt om det, deretter er det bare å praktisere/trene. Jo mer en trener, dess flinkere blir en.

Jeg fant noe på nettet i dag som jeg tror du kan ha nytte av. Husk at de aller fleste liker at temaet er dem selv. Som det står i artikkelen: Dette er et sikkerstikk - en må bare ikke gå så langt at det føles som et avhør.

Lykke til :-)

http://www.dagbladet.no/2011/12/25/tema/helse/klikk/samliv/velvere/19554551/

[Gjest ambrose]

Det er slettes ikke uvanlig å ha det slik. Det gåt bra så lenge en e rmed kjente og/eller en har noe fornuftig å kjent å prate om. Problemene kommer når det kommer til såkalt small-talks. En skal prøve å finne noe fornuftig å snakke om med en person som en ikke kjenner interessene til.

Small-talk kan læres som alt annet. Først må en lese litt om det, deretter er det bare å praktisere/trene. Jo mer en trener, dess flinkere blir en.

Jeg fant noe på nettet i dag som jeg tror du kan ha nytte av. Husk at de aller fleste liker at temaet er dem selv. Som det står i artikkelen: Dette er et sikkerstikk - en må bare ikke gå så langt at det føles som et avhør.

Lykke til :-)

http://www.dagbladet.no/2011/12/25/tema/helse/klikk/samliv/velvere/19554551/

Jeg er overrasket over at de aller fleste liker at temaet er om dem... Trodde det var motsatt.

[Bella Dotte]

Jeg er overrasket over at de aller fleste liker at temaet er om dem... Trodde det var motsatt.

Jeg også stilte meg lenge tvilende til dette. Men det stemmer. Jeg liker også å snakke om meg selv!

[Gjest ambrose]

Jeg også stilte meg lenge tvilende til dette. Men det stemmer. Jeg liker også å snakke om meg selv!

Ja, vi liker kanskje ikke å innrømme det?

Men da er de fleste av oss med andre ord selvopptatte?

[Bella Dotte]

Ja, vi liker kanskje ikke å innrømme det?

Men da er de fleste av oss med andre ord selvopptatte?

Det er nok poenget; vi er selvopptatte men liker ikke å innrømme det :-)

[tonie]

Det er nok poenget; vi er selvopptatte men liker ikke å innrømme det :-)

Vi er så enkle:) Å, for en koselig mann, tenker du. Og så har han brukt brorparten av samtalen på å snakke om deg. Du vet egentlig ikke et pukk om ham. Kanskje han er verdens største dust, hehe!

[Bella Dotte]

Vi er så enkle:) Å, for en koselig mann, tenker du. Og så har han brukt brorparten av samtalen på å snakke om deg. Du vet egentlig ikke et pukk om ham. Kanskje han er verdens største dust, hehe!

Riktig! :-)