Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest mamma til jente med adhd]

Hei

Jeg vil dele noe med deg.

Når jeg tok kontakt med hele hjelpeapparatet når sønnen min var 6 år letet jeg, selvsagt, etter årsaker til at han hadde adferdsproblematikk.

Jeg, og de som hjalp meg, var innom ALT.

Faren var det heteste temaet, han har banket opp både meg og sønnen min, brutt seg inn, vi har hatt besøksforbud og voldsalarmer flere ganger. Det har vært svært traumatisk. Svaret på adferdsproblemene kunne alene ligget her.

Vi var innom besteforeldre, skolen, enkelte lekekamerater, min psykiske tilstand (stort tema).

Han ble testet for adhd, add og asberger 3 gng. Som sagt, det ble ingen diagnose på ham.

Jeg husker at jeg nesten ønsket at han hadde fått en diagnose. Da hadde jeg blitt fritatt litt for ansvaret for problemene hans. Så alle gangene svarene på prøvene kom, ble jeg kald av angst, fordi jeg begynte å nærme meg noe jeg syntes var svært ubehagelig, min egen rolle i det hele.

Liten digresjon, han er og testet for b12 og d-vit og ligger lavt her så det var mitt halmstrå lenge, helt til han fikk normale verdier etter medisinering,men ingen endring i adferd.

Jeg hadde en angst i meg i mange år. Min egen rolle og hvor mye det evt hadde å si.

Snakket med venninner som trøstet meg og sa at jeg var en god mor og at det måtte være et eller annet som ikke var oppdaget/funnet enda.

Jeg pratet mye,mye om alt dette med min psykolog.

Barnevernet hadde jeg selvsagt mange samtaler med. I tillegg til Bup, Bufetat og pp-tjenesten. og selvsagt alle lærerene på skolen.

Jeg fikk mange smådrypp ifh min egen rolle som jeg ikke klarte å ta innover meg. De tkunne ikke være meg som hadde "skylden".Det var for vondt og fornuftsmessig var det så mange andre momenter som måtte være årsaken. Og disse momentene har selvsagt en del å si i det hele og store puslespillet "på ordentlig".

Det var når jeg fikk oversikt over hele puslespillet at ting begynte å løsne.Det manglet mange biter med mitt navn på.

Man skal ikke prate om skyld, hvem har skylden. Det sier alle pedagogene og alle jeg har snakket med. Men det har ikke hjulpet meg. Jeg har tenkt at det ikke er min skyld. Alle har sagt det til meg. Samtidig som det etterhvert begynte å dryppe skyld på meg.Og jeg begynte å våkne.

Og det var vel noe av det grusomste jeg har vært igjennom.

Og etter at det største sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å gjøre meg ferdig med sorgprosessen var jeg klar for å oppdra sønnen min på nytt og å ta tilbake kontrollen hjemme.

I alle de jævlige følelsene ifh å innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde "skyld" og at jeg hadde feilet var det samtidig en følelse av håp! Fordi jeg visste at jeg nå var på riktig vei!

Og ting har tatt tid. Det har vært ville protester uten sidestykke, fra min sønns side. Helt ekstremt. og han er en stor gutt med mye muskler og mye høyere enn meg. Jeg tenker oppgaven blir litt lettere for dere med en ni år gammel jente. Kan tilføye at jeg har vært alenemor hele tiden.

Og jeg har tatt imot all hjelp jeg har kunnet få. Men det var jeg, og ingen andre, som måtte gjøre jobben.

Men jeg fikk mye veiledning.

Og skryt fordi jeg hadde greid å se meg selv som en del av det hele. Og den delen ble faktisk enda større etterhvert som jeg jobbet med saken.

Den største jobben var å få sønnen min til å forstå at det faktisk nå ble en endring som var permanent.

Etter at dette gikk opp for ham gikk ting enklere.

Det var grusomt å innse at jeg hadde "skadet" min sønn. At han ikke hadde fått det han trengte av meg. På enkelte plan faktisk omsorgssvikt fra min side.

Heeeelt grusomt og s¨ille at jeg ikke finner ord!!! Jeg var kvalm av meg selv.

Raste ned i vekt, fikk magesår.

Intervensjonen (kan jeg bruke det ordet her?) varte kortere enn jeg hadde trodd.

Det har tatt ca 1 år. Han er nå verdens herligste gutt, han er glad i meg , kan si det uten noen foranledning.

Han respekterer meg og andre mennesker.

Han er glad i seg selv. Han har gått ned 20 kg i vekt og er nå normalvektig.

Han er moden, sympatisk og til å stole på. Ja, jeg vet jeg er inhabil

Mamma til jente med adhd...skjønner du hva jeg mener med dette innlegget?

Jeg håper det.

Og jeg kan love deg at du greier det samme. Du må bare se på det som en tilnærmet heltidsjobb. Ja, egenttlig jobb 24 timer i døgnet.

Men tenk hva man får igjen for det!!!!!

Spør meg gjerne om alt du ønsker!

Hei - takk for at du delte din historie. Det har nok vært vondt og vanskelig for dere. Men selv om DU har kommet til den konklusjonen for dere selv så kan du vel ikke mene at barns problemer alltid er foreldrenes "skyld" (med eller uten diagnose)?

Eller tror du ikke på diagnoser i det hele tatt?

Det som gjelder deg (hvis det gjør det da) trenger jo ikke å gjelde alle andre.

Vi to (jenta og jeg) har et godt forhold - vi kan snakke om alt - når hun ikke låser seg da. Når hun er i vanlig humør når jeg inn til henne og alt er bra. Men så har hun sine problemer - og hun låser seg. Hun har et medfødt kraftig temperament (fra dag 1) og er innadrettet som person. Dermed har hun ikke fått med seg den sosiale læringen som andre barn automatisk får (sa familiesenteret). Hun må altså trene mer på det sosiale akkurat som andre må trene mer på matte feks.

Hun har problemer med å leke med andre barn - kan ikke helt se hva vi foreldre kan ha gjort "galt" for å forårsake det liksom... Hun har en del Asperger symptomer - hva kan vi ha gjort for å fremskaffe det - annet enn hva vi har gjort for de andre to barna? I lek med oss går det stort sett bra- bortsett fra at hun blir veldig sur om hun taper i spill (dette har vi øvd veldig på så det går bedre). Jesper Juul sine bøker går jo veldig på dette med samspill og vi følger hans metoder så godt vi kan.

Vi har en harmonisk familie, det har ikke vært noen konflikter, vi er ressursterke - altså ingenting som kan forklare dette - altså ingen "knagger" slik som du forteller at dere hadde å henge det på i starten.

Vi er forresten allerede "gjennomanalysert", filmet i samspill og alt mulig uten at vi har fått beskjed om at det er noe VI har gjort galt. Vi har tvert i mot fått veldig mye ros og støtte. Og vet som sagt at vi har gjort alt som står i våres makt hele tiden. Men vi er jo ikke utdannede psykologer....

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Tilbake til "alt er et resultat av foreldrenes feil"...''

Jeg tror mye ville være vunnet hvis man kunne gå bort fra at det er slik at enten _alt_ er foreldres skyld eller at _intet_ skyldes erfaringer forårsaket av foreldre.

Det kommer veldig mange råd i denne tråden - Har hørt alt før - vi har forsøkt alle som en gjennom hennes liv... Og vi har søkt hjelp siden hun var helt nyfødt. De kommenterte på sykehuset at hun hadde et helt utrolig kraftig temperament. Venninnene mine måtte bare le av oss når jeg skulle amme henne feks. Så utrolig utolmodig og sint! Men fikk jo alltid bare beskjed om at det nok ikke var noe galt. Helt til hun begynte på skolen.

Hørt og grunnet på ALLE råd vi har fått. Har hørt mest på de som har vært nære og som kjenner hele historien og oss som familie.

Da er det litt frustrerende når man opplever på en måte å ikke bli trodd på dette. "Hadde dere bare gjort SÅNN så hadde hun ikke vært slik".

[frosken]

Det kommer veldig mange råd i denne tråden - Har hørt alt før - vi har forsøkt alle som en gjennom hennes liv... Og vi har søkt hjelp siden hun var helt nyfødt. De kommenterte på sykehuset at hun hadde et helt utrolig kraftig temperament. Venninnene mine måtte bare le av oss når jeg skulle amme henne feks. Så utrolig utolmodig og sint! Men fikk jo alltid bare beskjed om at det nok ikke var noe galt. Helt til hun begynte på skolen.

Hørt og grunnet på ALLE råd vi har fått. Har hørt mest på de som har vært nære og som kjenner hele historien og oss som familie.

Da er det litt frustrerende når man opplever på en måte å ikke bli trodd på dette. "Hadde dere bare gjort SÅNN så hadde hun ikke vært slik".

At barn fødes med enorme forskjeller i temperament er velkjent, og jeg ser ingen grunn til å betvile din historie.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du poster et slikt innlegg på dol dersom det eneste du vil høre er forslag om nevropsykiatriske diagnoser? Dere har jo tydeligvis fått masse hjelp og veiledning og det er vanskelig å forstå at likemenn på dol skal kunne tilføre noe nytt i forhold til alle fagpersonene som har vurdert henne og familien.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Så at du var her nå :-)

En ting: hvordan leker jenta di med jevnaldrende? Mulig du har sagt det før. jenta mi leker best sammen med barn som er 1-4 år yngre enn henne. Hun har venner i klassen og, men det blir ofte konflikter.

Her vi er på ferie nå, leker ungene med noen nabobarn som er 6, 8 og 9 år. Alle mine tre leker med dem altså (for der er ikke andre barn her), men eldstemann på 12 kutter ut etter en stund, og det er jo helt greit. Jentene på 7 og 10 leker veldig greit med dem. Slik er det ofte hjemme i gata også, at tiåringen helst leker med barn som går i klassen til lillesøstera (7 år), ei som er 6 år eller ei som er 9 år. Hun liker også å besøke en familie som har tvillinger på 5 år, men vi har sagt nå at hun er for stor for dem.

Synes dette er litt vanskelig. Det er jo bra at hun har noen å leke med, og jeg tror de andre små liker å leke med henne, men hun "burde" jo leke med jevnaldrende og...

Hva tenker du om det?

Det går litt i perioder hvem hun leker med. Tidligere hadde hun ei venninne som var ett år eldre men hun har flyttet. I perioder har hun ingen. Nå har hun noen på trinnet. Hun er på en måte litt sprudlende når hun er blid så hun kan godt komme fort i kontakt med andre barn. Men pga temperamentet så hender det fort at hun mister dem. Hun kan også "glemme" ei venninne så fort hun har fått ei mer populær å leke med. Hun kan også være frekk - er vi der så tar vi det selvfølgelig med en gang - men skaden er jo allerede skjedd.

I lek vil hun helst bestemme hva de skal leke. Hun kan lett bli sur og trekke seg bort hvis de andre ikke er enige med henne. Hun blir fort veldig egoistisk. Hun kan også begynne å leke helt for seg selv og "glemme" de andre rundt seg. Og ikke minst så kan hun fort få et slags sinneutbrudd. Men det skjer nok oftest hjemme. Alt dette HAR blitt bedre. Hun tåler dårlig lite søvn og uregelmessige måltider har vi funnet ut.

I det siste har hun faktisk hatt en del venninner her. Jeg vet ikke om det er fordi vi har tatt kontakt med skolen (igjen) og bedt dem hjelpe eller om det er fordi hun har blitt "snillere". (Håper det siste).

[Gjest mamma til jente med adhd]

At barn fødes med enorme forskjeller i temperament er velkjent, og jeg ser ingen grunn til å betvile din historie.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du poster et slikt innlegg på dol dersom det eneste du vil høre er forslag om nevropsykiatriske diagnoser? Dere har jo tydeligvis fått masse hjelp og veiledning og det er vanskelig å forstå at likemenn på dol skal kunne tilføre noe nytt i forhold til alle fagpersonene som har vurdert henne og familien.

Det er nok litt det at jeg ikke vil "akseptere" adhd diagnosen. Det var jo ikke slik at vi VILLE ha noen diagnose - men vi følte jo virkelig at det var noe galt - hvorfor virket ikke oppdragelsen slik den skulle - selv om vi fulgte alle råd og ba om hjelp osv.

Vi søkte også hjelp fordi hun ikke hadde det bra - hun sa at hun ikke ville leve lenger - at hun ikke forstod seg på verden - og det sa hun ikke bare EN gang. Hun føler seg rar, utenfor, ikke som de andre.

Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".

Men så skjedde den episoden som hovedinnlegget handler om og jeg lurte på om det var "normal" oppførsel... Håpte vel egentlig at dere skulle si ja ;-)

[Gjest mamma til jente med adhd]

At barn fødes med enorme forskjeller i temperament er velkjent, og jeg ser ingen grunn til å betvile din historie.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du poster et slikt innlegg på dol dersom det eneste du vil høre er forslag om nevropsykiatriske diagnoser? Dere har jo tydeligvis fått masse hjelp og veiledning og det er vanskelig å forstå at likemenn på dol skal kunne tilføre noe nytt i forhold til alle fagpersonene som har vurdert henne og familien.

Og en ting til - jeg har 3 barn men de to eldste er jo ikke slik. Så jeg har ikke mer sammenligningsgrunnlag enn de to. Derfor er det greit å høre fra andre som har tilsvarende problemer. Alle barn er jo ikke så "englete" som mine to eldste.

Det er jo derfor jeg forhører meg med barnehagepersonal, familiesenter, lærer, andre mødre på Dol... Venninner også selvfølgelig men har ikke lyst til å si for mye til dem. Jo - lillesøster er jo "verst" av alle ungene i bekjentskapskretsen - ihvertfall hva som viser utad. Er jo mulig at de har problemer hjemme som vi ikke vet om. Men jenta vår viser jo mye utad da. Selv om DET har blitt mye bedrre med alderen.

[frosken]

Det er nok litt det at jeg ikke vil "akseptere" adhd diagnosen. Det var jo ikke slik at vi VILLE ha noen diagnose - men vi følte jo virkelig at det var noe galt - hvorfor virket ikke oppdragelsen slik den skulle - selv om vi fulgte alle råd og ba om hjelp osv.

Vi søkte også hjelp fordi hun ikke hadde det bra - hun sa at hun ikke ville leve lenger - at hun ikke forstod seg på verden - og det sa hun ikke bare EN gang. Hun føler seg rar, utenfor, ikke som de andre.

Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".

Men så skjedde den episoden som hovedinnlegget handler om og jeg lurte på om det var "normal" oppførsel... Håpte vel egentlig at dere skulle si ja ;-)

''Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".

''

Dersom ting har gått mye bedre i 6 måneder, så hadde jeg valgt å overse episoden du beskrev. Jeg ville har fortsatt med akkurat det dere har drevet med og vurdert igjen f.eks neste sommer.

Så lenge hun ikke bruker ritalin (?), så kan jeg ikke se at ny diagnostisering på nåværende tidspunkt vil medføre noe nyttig. Tiltakene i hverdagen vil sannsynligvis være akkurat de dere har drevet med i lang tid.

[frosken]

Og en ting til - jeg har 3 barn men de to eldste er jo ikke slik. Så jeg har ikke mer sammenligningsgrunnlag enn de to. Derfor er det greit å høre fra andre som har tilsvarende problemer. Alle barn er jo ikke så "englete" som mine to eldste.

Det er jo derfor jeg forhører meg med barnehagepersonal, familiesenter, lærer, andre mødre på Dol... Venninner også selvfølgelig men har ikke lyst til å si for mye til dem. Jo - lillesøster er jo "verst" av alle ungene i bekjentskapskretsen - ihvertfall hva som viser utad. Er jo mulig at de har problemer hjemme som vi ikke vet om. Men jenta vår viser jo mye utad da. Selv om DET har blitt mye bedrre med alderen.

Jeg leste igjennom hovedinnlegget ditt igjen nå. Du beskriver der hvor usikker du blir på hvordan håndtere et slikt temperamentsutbrudd. Kanskje har dere forholdt dere til for mange eksperter underveis; det høres ut som en det å ha _en_ fast samtalepartner/veileder kanskje ville være det som var nyttigst. Jenta di trenger sannsynligvis at dere er forutsigbare og konsekvente i håndtering av slike episoder.

Jeg har avslutningsvis lyst til å si at jeg kjenner to unger som har vært minst like vanskelige som du har beskrevet din datter og som også har hatt mange "uspesifikke symptomer" som gjør at de kunne ha fått ulike diagnoser ut i fra hva slags fokus utredningen hadde lagt. De er i dag 13 og 15 år gamle og har vokst seg ut av det meste av sin "temperaments og særhetsproblematikk". Foreldrene har fortsatt å jobbe og jobbe slik du beskriver at også dere forsøker. Jeg mener ikke med dette å si at din datter ikke kan oppfylle diagnosekriterier, men ser som sagt relativt liten nytte i diagnostisering av barn så lenge det ikke finnes spesifikke tiltak mot det som muligens kan karakteriseres som "sykdom".

Dersom dere var ute etter at skolen skulle håndtere jentas hverdag på en annen måte, så ville mer utredning kunne gi større mening ut i fra at det kan være lettere å få skolen med på et forpliktende samarbeid dersom barnet har en spesifikk problematikk.

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Det har gått så mye bedre det siste halvåret at jeg nesten håpte at problemene var over - at hun ikke HAR adhd men at alt vi har gjort hadde hjulpet så hun var "frisk".

''

Dersom ting har gått mye bedre i 6 måneder, så hadde jeg valgt å overse episoden du beskrev. Jeg ville har fortsatt med akkurat det dere har drevet med og vurdert igjen f.eks neste sommer.

Så lenge hun ikke bruker ritalin (?), så kan jeg ikke se at ny diagnostisering på nåværende tidspunkt vil medføre noe nyttig. Tiltakene i hverdagen vil sannsynligvis være akkurat de dere har drevet med i lang tid.

Takk :-) jeg håper det...

Det er jo epsisoder sånn jevnt og trutt da men generelt så har det gått bedre og bedre.

I dag da vi gikk tur var det skriking og hyling da hun ikke fikk bestemme når vi skulle stoppe og da vi ikke hadde med akkurat det hun hadde sett for seg. Jeg syns jo at hun ER for gammel til slikt. Men det gikk over og hun var strålende blid. Vi ga henne jo ikke noe oppmerksomhet på det.

Lærte jo å fokusere veldig på det positive på Duå kurset og det forsøker vi å gjøre. Men jeg har tenkt å snakke med henne i kveld om det som skjedde på turen og høre hva hun egentlig tenker om det. Har snakket litt om det og da sa hun at hun ikke visste hvorfor det skjedde og at vi måtte øve enda mer på å gå tur. (Er jo skjønn også da).

Det er rett og slett det med å kontrollere følelser hun sliter mest med. Det er jo ikke noe galt i å ha sterke følelser men man må jo lære å kontrollere dem.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Jeg leste igjennom hovedinnlegget ditt igjen nå. Du beskriver der hvor usikker du blir på hvordan håndtere et slikt temperamentsutbrudd. Kanskje har dere forholdt dere til for mange eksperter underveis; det høres ut som en det å ha _en_ fast samtalepartner/veileder kanskje ville være det som var nyttigst. Jenta di trenger sannsynligvis at dere er forutsigbare og konsekvente i håndtering av slike episoder.

Jeg har avslutningsvis lyst til å si at jeg kjenner to unger som har vært minst like vanskelige som du har beskrevet din datter og som også har hatt mange "uspesifikke symptomer" som gjør at de kunne ha fått ulike diagnoser ut i fra hva slags fokus utredningen hadde lagt. De er i dag 13 og 15 år gamle og har vokst seg ut av det meste av sin "temperaments og særhetsproblematikk". Foreldrene har fortsatt å jobbe og jobbe slik du beskriver at også dere forsøker. Jeg mener ikke med dette å si at din datter ikke kan oppfylle diagnosekriterier, men ser som sagt relativt liten nytte i diagnostisering av barn så lenge det ikke finnes spesifikke tiltak mot det som muligens kan karakteriseres som "sykdom".

Dersom dere var ute etter at skolen skulle håndtere jentas hverdag på en annen måte, så ville mer utredning kunne gi større mening ut i fra at det kan være lettere å få skolen med på et forpliktende samarbeid dersom barnet har en spesifikk problematikk.

Takk - godt å høre at det kan gå bra!!

Jeg vet ikke hvor stor tro jeg har på at skolen kan hjelpe uten at hun skal få et stort "stempel". En assistent i friminuttene som hjalp henne med det sosiale - men da ville hun jo bli stigmatisert... selv om diagnoser jo skal være "hemmelig" så vet jo "alle" hvilke unger som har assistenter på seg.

Når det er sagt så er jeg jo redd at hun allerede har et aldri så lite "stempel" på seg.

Men et ART kurs hadde sikkert vært nyttig. Da vet jo ingen hvem kurset egentlig er ment for. De kjører jo kurset på mange på en gang. Men så lenge skolen ikke har noen som kan kjøre dette kurset så hjelper det ikke (Det må være noen sertifiserte).

Så vi får fortsette å jobbe så godt vi kan hjemme. Jeg pleier å si til henne hver morgen "Husk - alle er alltid hjelpsomme" med et stort smil. Da starter dagen bra og hun er ikke så sur fra begynnelsen ihvertfall. Og pøse på med grønne tanker (fra boka jeg snakket om). Hun kommer jo ofte hjem og forteller hvor "flink" hun har vært i den og den situasjonen. Men det er da jeg jo tenker - hvorfor er ikke dette naturlig for henne - og er bekymret for Asperger...

Det er jo flere her inne som mente hun hadde tydelige Asperger trekk - bare at de er så dårlige på å fange opp jentene. Det er kanskje det - at jeg er så bekymret for det - og ikke helt klarer å legge den bekymringen vekk.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Hei!

Fint at du får det til for jeg fikk det ikke til.

Vi har mange barn med asperger, men vi får ikke grunnstønad påp mer enn en for jeg kan ikke med sånt, hvorfor man skal skrive om den verstw dagen og ikke mer objektivt og nøytralt hvordan hver dag fungerer, og slik for det meste greit og normalt

Da noen fikk høre at vi ikke har mer i grunnstønad ble de forundret, men jeg kan ikke fylle ut sånne skjemaer og vi klarer oss sikkert, men det er jammen ikke lett.

Derfor håper jeg at vi kan starte et autismesenter der man kan kan få hjelpt til også slike ting som finne rettigheter og ting man har krav på, for keg tror mange foreldre med asperger syndrom ikke klarer sånt selv.

Jeg er glad du klarer det.

Kan dere ta kontakt med en sosionom på sykehuset feks? Som kan hjelpe dere å skrive søknad om hjelpestønad? Evt grunnstønad? Dere bør jo få den hjelpen dere KAN få. Det er jo ikke praktisk hjelp men økonomisk.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg er imponert - og litt rørt - over at du deler dine erfaringer med andre på denne måten. Det krever mot og vilje til selverkjennelse å gå gjennom den prosessen du beskriver.

Jeg synes du skal ta vare på innleggene du har postet i denne tråden. En eller annen gang bør du bruke disse tekstene også et annet sted.

...også synes jeg sønnen din har vært heldig i sitt valg av mor !

Tusen takk

[Gjest Psyk av alt]

Hei - takk for at du delte din historie. Det har nok vært vondt og vanskelig for dere. Men selv om DU har kommet til den konklusjonen for dere selv så kan du vel ikke mene at barns problemer alltid er foreldrenes "skyld" (med eller uten diagnose)?

Eller tror du ikke på diagnoser i det hele tatt?

Det som gjelder deg (hvis det gjør det da) trenger jo ikke å gjelde alle andre.

Vi to (jenta og jeg) har et godt forhold - vi kan snakke om alt - når hun ikke låser seg da. Når hun er i vanlig humør når jeg inn til henne og alt er bra. Men så har hun sine problemer - og hun låser seg. Hun har et medfødt kraftig temperament (fra dag 1) og er innadrettet som person. Dermed har hun ikke fått med seg den sosiale læringen som andre barn automatisk får (sa familiesenteret). Hun må altså trene mer på det sosiale akkurat som andre må trene mer på matte feks.

Hun har problemer med å leke med andre barn - kan ikke helt se hva vi foreldre kan ha gjort "galt" for å forårsake det liksom... Hun har en del Asperger symptomer - hva kan vi ha gjort for å fremskaffe det - annet enn hva vi har gjort for de andre to barna? I lek med oss går det stort sett bra- bortsett fra at hun blir veldig sur om hun taper i spill (dette har vi øvd veldig på så det går bedre). Jesper Juul sine bøker går jo veldig på dette med samspill og vi følger hans metoder så godt vi kan.

Vi har en harmonisk familie, det har ikke vært noen konflikter, vi er ressursterke - altså ingenting som kan forklare dette - altså ingen "knagger" slik som du forteller at dere hadde å henge det på i starten.

Vi er forresten allerede "gjennomanalysert", filmet i samspill og alt mulig uten at vi har fått beskjed om at det er noe VI har gjort galt. Vi har tvert i mot fått veldig mye ros og støtte. Og vet som sagt at vi har gjort alt som står i våres makt hele tiden. Men vi er jo ikke utdannede psykologer....

Alle kan finne en knagg eller ti. Men jeg tror det er viktig å se på sin egen rolle også.

Jeg fikk også mye ros over hvor ressurssterk jeg var, flink til å snakke med gutten etc.

Men all rosen hjalp ikke på sikt.

Ang. diagnoser....jeg tror det finnes barn med diagnoser, selvsagt, men jeg tror mange får diagnoser uten å ha en. I dagens samfunn.

Jeg så bare hvor utrolig ivrige bupp og psykologene var etter å gi sønnen min diagnose,

Og det spiller ikke så stor rolle egentlig. Barn må oppdras uansett.

Jeg merker at du går i forsvarsposisjon og jeg forstår hvorfor. Det er vanskelig å tenke på at man kan ha gjort noe som ikke er tilstrekkelig.

[Colette]

''Vi prøver så godt vi kan å godta at hun ikke likner de to andre - det må vi slevsagt gjøre. ''

Jeg har lest gjennom det du har skrevet om jenta di i denne tråden, prust, og jeg merker at jeg får vondt i magen av det. Jeg tenker at samme hva hun "feiler" eller "ikke feiler" så handler ditt oppdragelsesprosjekt om å gjøre henne mest mulig lik de andre og mest mulig akseptabel i forhold til alle de normene du er opptatt av. Jeg oppfatter deg lite nysgjerrig i forhold til hennes virkelighetsopplevelser og uhyre lite aksepterende i forhold til hennes vanskelige temperament.

Skjønner at hun er utfordrende for deg, og det er sikkert bra at dere nå har søkt mer profesjonell hjelp. Men jeg lurer på hva du tenker om hennes reaksjon på det du skriver om henne dersom hun en dag finner ut av det? (Etterhvert blir hun jo gammel nok til evt. å finne ut både av hvilke nettsider du er på, og hun vil evt. også kunne gjenkjenne beskrivelsene av seg selv.)

Kunne ikke vært mer enig med deg. Jeg synes det er noe utrolig grenseløst mht utlevering av opplysninger om denne familien, i enhver sammenheng, og at "noen" burde tenke seg om.

Beklager, prust, men dette er noe jeg har tenkt på lenge:-(

[Gjest mamma til jente med adhd?]

Alle kan finne en knagg eller ti. Men jeg tror det er viktig å se på sin egen rolle også.

Jeg fikk også mye ros over hvor ressurssterk jeg var, flink til å snakke med gutten etc.

Men all rosen hjalp ikke på sikt.

Ang. diagnoser....jeg tror det finnes barn med diagnoser, selvsagt, men jeg tror mange får diagnoser uten å ha en. I dagens samfunn.

Jeg så bare hvor utrolig ivrige bupp og psykologene var etter å gi sønnen min diagnose,

Og det spiller ikke så stor rolle egentlig. Barn må oppdras uansett.

Jeg merker at du går i forsvarsposisjon og jeg forstår hvorfor. Det er vanskelig å tenke på at man kan ha gjort noe som ikke er tilstrekkelig.

Jasså jeg går i forsvarsposisjon. Hva i alle dager er det jeg kan gjøre da?

Kreve å få noen til å være her 24/7 som kan analysere oss så lenge at jeg ikke klarer å "spille skuespill" lengre? For det må jeg jo ha gjort i utredningen?

Hadde det vært mulig å ha noen her 24/7 som kunne vist meg hva jeg gjorde galt så hadde jeg omfavnet det.

Det skal liksom være en gjettekonkurranse - uansett så ER det min feil - men jeg skal aldri få hvite hva det er jeg gjør galt?? Catch 22.

[Gjest Psyk av alt]

Jasså jeg går i forsvarsposisjon. Hva i alle dager er det jeg kan gjøre da?

Kreve å få noen til å være her 24/7 som kan analysere oss så lenge at jeg ikke klarer å "spille skuespill" lengre? For det må jeg jo ha gjort i utredningen?

Hadde det vært mulig å ha noen her 24/7 som kunne vist meg hva jeg gjorde galt så hadde jeg omfavnet det.

Det skal liksom være en gjettekonkurranse - uansett så ER det min feil - men jeg skal aldri få hvite hva det er jeg gjør galt?? Catch 22.

Det var ikke stygt ment, heller medfølende.

Vi hadde et opplegg som het nærmiljøtiltak hvor vi hadde 2 miljøarbeidere som var hos oss hver eneste dag og stilte opp, nettopp, 24 timer i døgnet.

De byttet på og hadde annenhver natt slik at jeg fikk hjelp uansett hva klokken var.

Kanskje det hadde vært noe for dere?

[Gjest mamma til jente med adhd?]

Det var ikke stygt ment, heller medfølende.

Vi hadde et opplegg som het nærmiljøtiltak hvor vi hadde 2 miljøarbeidere som var hos oss hver eneste dag og stilte opp, nettopp, 24 timer i døgnet.

De byttet på og hadde annenhver natt slik at jeg fikk hjelp uansett hva klokken var.

Kanskje det hadde vært noe for dere?

Men hva var de du trengte hjelp til da? Hva gjorde de?

[Gjest Psyk av alt]

Men hva var de du trengte hjelp til da? Hva gjorde de?

Jeg trengte hjelp til å få kontroll på ham. Vi fikk ham til å fungere på alle plan og det trengte jeg hjelp til. De veiledet meg.

F.eks. kunne jeg ringe å si at nå er det slik og slik her, hva skal jeg gjøre nå. Så fortalte de hva jeg skulle gjøre.

Etterhvert lærte jeg selv å løse problemene og ringte sjeldnere og sjeldnere. Men de kom alikevel hver eneste dag hjem til oss.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har jo tenkt på det da hun er veldig skiftende i humøret. (Fra lyst til å dø til kjempeglad). Men er det noe vi kan gjøre for å forhindre det da? Vil gjøre ALT i våres makt for at hun skal bli "frisk" og hjelpe. (Har stusset på humøret hennes fra hun var nyfødt og spurt helsesøstre og leger - og barnehagepersonal - om de syns humøret hennes var å bekymre seg over.) Til slutt fikk vi komme inn hos Bup - etter at vi først hadde gått på Duå kurs. Bup og familiesenteret skryter av det vi gjør/har gjort. Men føler jo ikke det er nok siden hun fremdeles sliter (selv om det har blitt bedre).

Har lest "eksplosive barn" av Ross Greene og "psykologisk førstehjelp for barn" av Gyldendal forlag. Prøver å bruke det som står i de bøkene. (har også lest alt av Jesper Juul og mye annet).

Men føler ofte jeg at jeg ikke vet hvordan reagere i en situasjon... Da savner jeg liksom en psykolog ved min side som kan si hva jeg skal si/gjøre. Det er jo avhengig av hva som feiler henne også og når jeg fremdeles etter utredning ikke er sikker på det....

Gjennom familiesenteret har vi også prøvd Marte Meo metoden (filming etc). Og psykolog men det siste var ikke vellykket da hun er skeptisk til fremmede.

Det gjelder jo å bevare selvbildet hennes også - det er ikke så bra. Og blir ikke bedre av utredninger etc... Hun føler seg jo "rar" og at det er noe galt med henne allerede. Hun fikk imidlertid god kontakt med ei på familiesenteret og vi har tilbud om samtaler med henne hvis vi vil. Hun tør å åpne seg for henne.

Hun har ellers gode evner med gj snitt IQ ca 120 (gjennomsnittlig på sosiale delen og veldig høyt på den utførende delen/oppgaver). Altså smart teoretisk men er ikke så rask til å "ta" den sosiale biten. Er jo bla derfor vi har tenkt Asperger. Hun skal også feks ha alle tingene sine i en bestemt orden på rommet sitt og merker med en gang hvis vi har flyttet på noe. Hun vet stort sett hvor ting er hen i huset så hvis vi lurer på noe kan vi spørre henne. Vi må minne henne på hvordan hun skal oppføre seg i lek med andre barn - hun vil ofte bestemme og ha ting på sin måte. Rigid. Hun elsker å leke alene med figurer - da går hun rett inn i rollelek. Det trenger ikke å være figurer heller - to gafler blir raskt noen roller. I lek med andre (med figurer) kan hun plutselig forsvinne inn i sin egen lek og totalt glemme den andre som blir sittende og se på. (Prøver å følge med på dette og minne henne på det da).

Hun er bare så annerledes enn våre to eldre barn som begge er harmoniske, blide og stabile i humøret. (Det er vi voksne også).

Det har ikke vært noen opprivende hendelser i oppveksten - annet enn at hun måtte bytte barnehage noen ganger pga flytting. Hun reagerte imidlertid bra på byttene. Vi er ressurssterke og mener jo at hun har en trygg og stabilt godt hjem. (Jo vi krangler av og til og blir nok litt preget av bekymringen vår for henne men prøver jo å ikke la det påvirke oss.)

Har selv en lillesøster med unnvikende personlighetsforstyrrelse - ellers er det ingen psykisk sykdom i familien. (Men søsteren min ble født altfor tidlig så har tenkt det er derfor). Vi hadde ikke så mye nærkontakt med foreldrene da jeg vokste opp men selv er vi veldig oppmerksomme mot barna og gir dem klemmer og sier vi er glade i dem flere ganger om dagen. De kan også snakke med oss om "alt" og gjør det. Men lillesøster er litt mer lukket enn de andre (men det kommer seg det også).

Vi følger dem godt opp på fritiden også. Hun har talenter innen dans, drama og sang og går på slike fritidsaktiviteter. (Har prøvd litt forskjellig). Hun har også vært med på store forestillinger i høst og det har fungert kjempebra. Henger kanskje sammen med at hun har en "dramatisk" personlighet? Fått mange tilbakemeldinger på at hun virkelig er flink på dette. Da er det jo mye koregrafi som skal huskes, streng regi, mye venting, spenning, replikker etc. Selv om det var litt påkjenning for henne før premieren. Nervøs. Men det hadde jeg også vært. Det å bli plukket ut til å være med var virkelig en "opptur" for henne og gjorde godt for selvtilliten hennes.

Hun har en tendens til å ville trekke seg før en oppvisning (ikke skuespill men dans feks). Hun har aldri gjort det da jeg tenker på søsteren min som alltid fikk "lov" til å trekke seg fra det som var litt skummelt. Hun har alltid gjennomført og vokst på det - vært glad etterpå for at hun turde. Må jo ikke kreve for mye av henne heller men familiesenteret mente absolutt at hun ikke måtte få lov til å trekke seg fra sånne ting.

Hun er også med på håndball mest pga det sosiale. Der er hun ikke av de flinkeste siden hun ikke har gått så lenge men hun liker det godt og det går ganske bra nå - hun er ikke den dårligste heller. Men hvis de feks skal "gå sammen to og to" så er hun ikke førstevalget akkurat så det liker hun ikke. Ender som regel opp med ei jente fra en annen skole som også er "sistevalg" og som hun ikke kjenner. Dette er en grunn til at hun har lyst til å slutte på håndball. Pappa er av og til med og ser på trening og har tenkt på om han skal snakke med treneren om dette. Er jo andre måter å dele inn på. Men lurer litt på om vi blir for mye "curlingforeldre" hvis han gjør dette...

Jeg har ingen facit på dette. Ville bare dele noen tanker.

Krevende barn er krevende. Ikke alltid lett å vite hva som er rett. Det er også lettere å si enn å gjøre - særlig når den det gjelder er ens eget barn som en vil alt vel.

Det er en kunst å rolig kunne tåle raseri, formidle kjærlighet og samtidig være så tydelig på grenser at uønsket adferd ikke fører til gevinst.

Det er også vanskelig å ikke være curligforelder nå treneren er så ubegavet mht inndeling.

Jeg kan bare ønske dere lykke til :-)

[Gjest prust]

Kunne ikke vært mer enig med deg. Jeg synes det er noe utrolig grenseløst mht utlevering av opplysninger om denne familien, i enhver sammenheng, og at "noen" burde tenke seg om.

Beklager, prust, men dette er noe jeg har tenkt på lenge:-(

Jeg hører hva du sier, Colette.

Jeg skal tenke på det.

Men det er så sabla tungt dette her, og DOL er min ventil og min arena for råd for både små og store ting i livet mitt. Jeg synes ikke det er riktig å involvere min mor i alt dette, eller min søster, eller venninner. Jeg har snakket litt med to venninner, men de vet jo bare litt. Jeg snakker jo med mannen min, og så har vi hatt familiesenteret (har sluttet der nå).

Vårt neste ankerfeste og håp om hjelp er ABUP. Imens har jeg brukt dere her..., og jeg opplever å få gode innspill til det vi strevere med - og nå mener jeg slett ikke bare jatting - men konstruktive og innimellom kritiske råd.

Men greit - jeg skal ikke si mer.