Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest Psyk av alt]

Vi ville nok aldri fått tilbud om noe slikt. Det er ingen sykdom hos foreldrene, ikke noe mishandling, skilsmisseproblematikk el.

Kan ikke helt se hva vi skulle trenge dem til. Du skrev at jeg som mor har "feilen" og da sa jeg at da måtte noen analysere meg og datteren min 24/7

Men vi kommer jo aldri til å få noe tilbud om det. Hun får jo ikke noe hjelp på skolen engang fordi de ikke ser noe behov om det.

Jeg tror du tar feil i denne saken (vår) rett og slett. Hadde forholdet vårt vært så ille så hadde Bup/familiesenteret sagt/gjort noe.

Vet du hva Duå kurset er forresten? Det går bare på oss foreldre.

Når man har problemer med barn, noe dere har, så er foreldrene nødt ril å spille en rolle. Noe annet er faktisk helt umulig! De er jo foreldrene! De er tilstede og er forbolder og oppdrar jenat. At dere ikke er en brikke er helt absurd. Det er verdens enkleste psykologi.

Jeg håper du innser det slik at jenta di får optimal hjelp!

[Gjest mamma til jente med adhd]

Selvsagt også far. Har bare av en eller årsak tenkt at du er alene.

Hvorfor i alle dager har du tenkt at jeg er alene? Lyst til at vi skal være "like"?

Virker jo nesten slik...

[frosken]

Når man har problemer med barn, noe dere har, så er foreldrene nødt ril å spille en rolle. Noe annet er faktisk helt umulig! De er jo foreldrene! De er tilstede og er forbolder og oppdrar jenat. At dere ikke er en brikke er helt absurd. Det er verdens enkleste psykologi.

Jeg håper du innser det slik at jenta di får optimal hjelp!

Som jeg før har sagt, så synes jeg det er svært verdifullt at du deler din historie. Men det er også viktig at du husker at "på seg selv kjenner man ingen andre". Du har fremmet dine synspunkter i forhold til trådstarter. Det må nå være opp til henne å vurdere sin egen situasjon, den kan ha likheter eller være svært forskjellig fra den situasjon du har vært i. Det er ikke gitt at det som har vært gode løsninger for dere vil være aktuelle løsninger for dem.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Når man har problemer med barn, noe dere har, så er foreldrene nødt ril å spille en rolle. Noe annet er faktisk helt umulig! De er jo foreldrene! De er tilstede og er forbolder og oppdrar jenat. At dere ikke er en brikke er helt absurd. Det er verdens enkleste psykologi.

Jeg håper du innser det slik at jenta di får optimal hjelp!

Jeg har aldri sagt at vi foreldre ikke er en brikke - og vi HAR søkt hjelp. Det er jo ikke sånn at vi sitter med hendene i fanget og forventer at "alle andre" skal ordne opp for oss? Oppdra henne for oss? Vi har oppdratt henne etter alle kunstens regler - hun KREVER bare mye mer enn ett "vanlig" barn. DERFOR ble vi bekymret for at det skulle være noe galt med henne. Vi syns derfor at vi burde utrede henne for å finne ut av det i tilfelle hun trengte profesjonell hjelp.

Hvorfor tror du at vi ikke har analysert oss selv og forholdet vårt opp og i mente? Vi HAR gjort det og GJØR det. Og kommer ikke til å gi opp.

Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.

[frosken]

Jeg har aldri sagt at vi foreldre ikke er en brikke - og vi HAR søkt hjelp. Det er jo ikke sånn at vi sitter med hendene i fanget og forventer at "alle andre" skal ordne opp for oss? Oppdra henne for oss? Vi har oppdratt henne etter alle kunstens regler - hun KREVER bare mye mer enn ett "vanlig" barn. DERFOR ble vi bekymret for at det skulle være noe galt med henne. Vi syns derfor at vi burde utrede henne for å finne ut av det i tilfelle hun trengte profesjonell hjelp.

Hvorfor tror du at vi ikke har analysert oss selv og forholdet vårt opp og i mente? Vi HAR gjort det og GJØR det. Og kommer ikke til å gi opp.

Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.

''Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.''

Synes det er litt synd at diskusjonen mellom dere tilspisser seg slik. Etter min oppfatning er historien til Psyk av alt svært tankevekkende og den bør mane til ettertanke. Skjønner at du ikke ønsker at hun skal ta for gitt at det er altfor mange likheter mellom dere, men du virker overhodet ikke interessert i det hun formidler?

Akkurat som hun er litt for pågående i forhold til deg, så virker du veldig opptatt av å forsikre deg selv og andre om at ingenting av det dere som foreldre gjør er medvirkende til noe av ditt barns vansker.

[Gjest Psyk av alt]

Som jeg før har sagt, så synes jeg det er svært verdifullt at du deler din historie. Men det er også viktig at du husker at "på seg selv kjenner man ingen andre". Du har fremmet dine synspunkter i forhold til trådstarter. Det må nå være opp til henne å vurdere sin egen situasjon, den kan ha likheter eller være svært forskjellig fra den situasjon du har vært i. Det er ikke gitt at det som har vært gode løsninger for dere vil være aktuelle løsninger for dem.

Nei, jeg er enig med deg. Jeg har ikke ment å såre noen eller gå over streken. Men jeg tviholder på at nåe noen i en familie har problemer, så må man se på samspillet i famnilien og alle sin rolle. Og alle må gå i seg selv. Det har i grunnen vært hovedbudskapet.

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har aldri sagt at vi foreldre ikke er en brikke - og vi HAR søkt hjelp. Det er jo ikke sånn at vi sitter med hendene i fanget og forventer at "alle andre" skal ordne opp for oss? Oppdra henne for oss? Vi har oppdratt henne etter alle kunstens regler - hun KREVER bare mye mer enn ett "vanlig" barn. DERFOR ble vi bekymret for at det skulle være noe galt med henne. Vi syns derfor at vi burde utrede henne for å finne ut av det i tilfelle hun trengte profesjonell hjelp.

Hvorfor tror du at vi ikke har analysert oss selv og forholdet vårt opp og i mente? Vi HAR gjort det og GJØR det. Og kommer ikke til å gi opp.

Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.

Ja, jeg synes dere virker veldig resurssterke, derfor tenkte jeg at kanskje nærmiljøtiltak kunne vært noe for dere. Bare forslag, kjenner dere jo ikke.

[Gjest mamma til jente med adhd]

''Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.''

Synes det er litt synd at diskusjonen mellom dere tilspisser seg slik. Etter min oppfatning er historien til Psyk av alt svært tankevekkende og den bør mane til ettertanke. Skjønner at du ikke ønsker at hun skal ta for gitt at det er altfor mange likheter mellom dere, men du virker overhodet ikke interessert i det hun formidler?

Akkurat som hun er litt for pågående i forhold til deg, så virker du veldig opptatt av å forsikre deg selv og andre om at ingenting av det dere som foreldre gjør er medvirkende til noe av ditt barns vansker.

Ja jeg syns hun er veldig pågående ovenfor meg.

Jeg ser veldig lite likheter mellom oss - vi har ikke trengt noe hjelp hjemme - om natten - til å få henne til å "fungere" slik som Psyk av alt skriver at hun trengte. Vi har ikke hatt noe konflikter oss foreldre imellom - hun skriver om mishandling, psykisk sykdom etc - det er bare så langt fra vår hverdag som overhodet mulig. Klart alt dette påvirker barn.

Jenta vår fungerer bra faglig - hun har aldri laget noen problemer for noen - det jeg sier jeg hadde trengt hjelp til hjemme var en "psykolog" ved min side som kunne ha hjulpet meg til å finne riktig formulering når hun ikke sier det som var "forventet". Da snakker jeg om når vi har vår lange dype samtaler. Det finnes jo "oppskrifter" på slike samtaler - bla i Duå bøkene. Men hun svarer ikke etter "oppskriften". Dette høres litt banalt ut - jeg ser det. Kunne sikkert ha beskrevet dette mye bedre. Men hun trenger kognitiv terapi og jeg er ikke psykolog! Problemet er at hun ikke åpner seg for en psykolog - bare for meg. Men skal ta kontakt med familiesenteret for samtaler - der er det ei dame som hun faktisk tør å åpne seg til.

Jeg kommer feks litt til kort etter turen i går. Eks "Boka" sier at man skal ignorere skriking pga "hun gjør det bare for å få oppmerksomhet" - man skal ikke "belønne" slik oppførsel.

Så snakker jeg med henne i går etter turen om hvorfor hun oppførte seg slik. Da sier hun at når vi går tur så blir vi så opptatt av naturen at hun føler at vi "glemmer" henne. At hun ikke får noe oppmerksomhet. Og at hadde vi bare trøstet henne med en gang så hadde hun stoppet. Men hun sier også at hun ikke KLARER helt å roe seg av seg selv. Og at selv om hun hadde klart det etter en liten stund så var det da blitt flaut. Og dumt. Hun føler seg mislykket siden det skjedde.

Jeg syns for det første at det er veldig bra at hun klarer å sette ord på dette. Det gjorde hun aldri før.

Ja som du nevnte i et annet innlegg - man kan bli litt forvirret av alle metodene - iflg Marte Meo så hadde jo det riktige vært å "møte henne der hun er" i den situasjonen på turen.

Det jeg gjorde var at jeg sa at hun måtte prøve å si fra FØR hun ble så lei seg/sint en annen gang. Og det skulle hun prøve på. Snakket mer om det også altså... Jeg forklarte henne jo at hun ikke alltid KAN få oppmerksomhet akkurat når hun vil. Når jeg snakker med andre voksne feks. (Dette har jeg selvfølgelig forklart tusen ganger før...)

Hun krever og får mye oppmerksomhet - hun trenger bekreftelse hele tiden. Det sier familiesenteret også. Dette FÅR hun men man blir slitne av det. Det gjør sikkert vennenene hennes også - hun kan være så intens at de blir slitne av henne.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Nei, jeg er enig med deg. Jeg har ikke ment å såre noen eller gå over streken. Men jeg tviholder på at nåe noen i en familie har problemer, så må man se på samspillet i famnilien og alle sin rolle. Og alle må gå i seg selv. Det har i grunnen vært hovedbudskapet.

''Men jeg tviholder på at nåe noen i en familie har problemer, så må man se på samspillet i famnilien og alle sin rolle. Og alle må gå i seg selv. Det har i grunnen vært hovedbudskapet.''

Det er jo dette vi gjør/har gjort! Men det virker som om du mener at det MÅ være noe mer - noe vi ikke har funnet ut av...

Tror du at jenta vår hadde vært helt totalt harmonisk og en helt annen personlighet om hun var blitt født inn i en annen familie? At ingenting er arv men alt er miljø?

[Gjest Psyk av alt]

Jeg har aldri sagt at vi foreldre ikke er en brikke - og vi HAR søkt hjelp. Det er jo ikke sånn at vi sitter med hendene i fanget og forventer at "alle andre" skal ordne opp for oss? Oppdra henne for oss? Vi har oppdratt henne etter alle kunstens regler - hun KREVER bare mye mer enn ett "vanlig" barn. DERFOR ble vi bekymret for at det skulle være noe galt med henne. Vi syns derfor at vi burde utrede henne for å finne ut av det i tilfelle hun trengte profesjonell hjelp.

Hvorfor tror du at vi ikke har analysert oss selv og forholdet vårt opp og i mente? Vi HAR gjort det og GJØR det. Og kommer ikke til å gi opp.

Virker som om du mener hun har det best om vi leverer henne til barnevernet eller noe?

Iflg BUP hadde jenta vært VERRE om hun hadde hatt andre foreldre.

At dere leverer henne til barnevernet?? Nei gudbedre, det har jeg da aldri tenkt!

Huffameg, fælt at du tenker slike tanker da!

[nitty-gritty]

Hvorfor i alle dager har du tenkt at jeg er alene? Lyst til at vi skal være "like"?

Virker jo nesten slik...

Jeg er enig med deg, traadstarter. "Psyk av alt" insisterer og sammenligner saa til de grader. Jeg betviler ogsaa dere faar de tiltakene hun nevner. Jeg oppfatter deg heller ikke om uvillig til aa se din rolle og paavirkning - mine og andres raad var utelukkende rettet mot hva du/dere gjoer og sier - du hadde ingen problemer med det.

[Gjest mamma til jente med adhd]

At dere leverer henne til barnevernet?? Nei gudbedre, det har jeg da aldri tenkt!

Huffameg, fælt at du tenker slike tanker da!

Det er fortvilet når man prøver å gjøre ALT for at jenta skal få det bra - men så får vi allikevel høre at det er noe vi gjør "feil" - men det var jo bra at du ikke mente DET da... At vi burde levere henne til barnevernet.

[Gjest Psyk av alt]

''Men jeg tviholder på at nåe noen i en familie har problemer, så må man se på samspillet i famnilien og alle sin rolle. Og alle må gå i seg selv. Det har i grunnen vært hovedbudskapet.''

Det er jo dette vi gjør/har gjort! Men det virker som om du mener at det MÅ være noe mer - noe vi ikke har funnet ut av...

Tror du at jenta vår hadde vært helt totalt harmonisk og en helt annen personlighet om hun var blitt født inn i en annen familie? At ingenting er arv men alt er miljø?

Det begynner å bli veldig vanskelig å prate om dette nå, du virker svært såret og det er ikke meningen.

Jeg oppfatter dere som resurssterke foreldre som er veldig glad i jenta deres.

Håper du fikk med deg litt av budskapet mitt.

Ønsker dere lykke,lykke til!

[Gjest mamma til jente med adhd]

Jeg er enig med deg, traadstarter. "Psyk av alt" insisterer og sammenligner saa til de grader. Jeg betviler ogsaa dere faar de tiltakene hun nevner. Jeg oppfatter deg heller ikke om uvillig til aa se din rolle og paavirkning - mine og andres raad var utelukkende rettet mot hva du/dere gjoer og sier - du hadde ingen problemer med det.

TAKK :-)

[nitty-gritty]

Det er fortvilet når man prøver å gjøre ALT for at jenta skal få det bra - men så får vi allikevel høre at det er noe vi gjør "feil" - men det var jo bra at du ikke mente DET da... At vi burde levere henne til barnevernet.

''Det er fortvilet når man prøver å gjøre ALT for at jenta skal få det bra - men så får vi allikevel høre at det er noe vi gjør "feil" - men det var jo bra at du ikke mente DET da...''

Jeg har en soenn med laerevansker som ogsaa oppfoerer seg ganske spesielt og uheldig hjemme i perioder. Jeg har laert meg aa gaa bort i fra "feil" og "skyld", for det hjelper ingen.

Jeg tenker slik at om mannen min kom til meg og sa han trengte mer oppmerksomhet fra meg, at jeg tok en stoerre andel av husarbeidet, at han er en som foeler seg elsket gjennom fysisk beroering eller lignende, saa hadde jeg ikke lett etter hva jeg hadde gjort feil eller hvem sin skyld det var. Jeg hadde tenkt hvor bra det var at han sa i fra, siden vi alle er forskjellig.

Naar barn oppfoerer seg destruktivt, saa kan det -noen ganger- vaere deres maate aa fortelle deg at de ikke har det bra med hvordan familien eller deres forhold til foreldrene fungerer. Det er ingen som har gjort noe feil og ingen som har skyld, men vi maa til enhver tid justere oss i henhold til hverandre - som vi gjoer i et romantisk forhold.

[Gjest mamma til jente med adhd..]

''Det er fortvilet når man prøver å gjøre ALT for at jenta skal få det bra - men så får vi allikevel høre at det er noe vi gjør "feil" - men det var jo bra at du ikke mente DET da...''

Jeg har en soenn med laerevansker som ogsaa oppfoerer seg ganske spesielt og uheldig hjemme i perioder. Jeg har laert meg aa gaa bort i fra "feil" og "skyld", for det hjelper ingen.

Jeg tenker slik at om mannen min kom til meg og sa han trengte mer oppmerksomhet fra meg, at jeg tok en stoerre andel av husarbeidet, at han er en som foeler seg elsket gjennom fysisk beroering eller lignende, saa hadde jeg ikke lett etter hva jeg hadde gjort feil eller hvem sin skyld det var. Jeg hadde tenkt hvor bra det var at han sa i fra, siden vi alle er forskjellig.

Naar barn oppfoerer seg destruktivt, saa kan det -noen ganger- vaere deres maate aa fortelle deg at de ikke har det bra med hvordan familien eller deres forhold til foreldrene fungerer. Det er ingen som har gjort noe feil og ingen som har skyld, men vi maa til enhver tid justere oss i henhold til hverandre - som vi gjoer i et romantisk forhold.

Enig i det du skriver her og det gjøres hele tiden. Jeg etterstreber hele tiden å få "kontakt" med henne og har lyktes i veldig stor grad med dette nå i forhold til da hun var mindre. Da virket det som om hun ikke klarte å sette ord på ting. Etter å ha lånt bøker feks om følelser så har det løsnet mye.

Men hun er som sagt født med et ekstra krevende temperament. Hun vil kanskje aldri føle at hun får NOK oppmerksomhet? Men hun får jo veldig mye i forhold til om hun hadde vært født inn i en søskenflokk på 8 feks?

Dette vil/kan jo bli et problem for henne når hun bli eldre også - hun må jo lære å justere seg/tilpasse seg til verden.

Vi går i full jobb begge to men har forskjellige arbeidstider så det er sjelden de er alene hjemme. Vi er med på stort sett alt av fritidsaktiviteter - bruker ikke tid til egne hobbyer etc. Så jeg tror ikke det er mange foreldre (med full jobb ihvertfall) som er mer "tilstede" for ungene sine.

[nitty-gritty]

Enig i det du skriver her og det gjøres hele tiden. Jeg etterstreber hele tiden å få "kontakt" med henne og har lyktes i veldig stor grad med dette nå i forhold til da hun var mindre. Da virket det som om hun ikke klarte å sette ord på ting. Etter å ha lånt bøker feks om følelser så har det løsnet mye.

Men hun er som sagt født med et ekstra krevende temperament. Hun vil kanskje aldri føle at hun får NOK oppmerksomhet? Men hun får jo veldig mye i forhold til om hun hadde vært født inn i en søskenflokk på 8 feks?

Dette vil/kan jo bli et problem for henne når hun bli eldre også - hun må jo lære å justere seg/tilpasse seg til verden.

Vi går i full jobb begge to men har forskjellige arbeidstider så det er sjelden de er alene hjemme. Vi er med på stort sett alt av fritidsaktiviteter - bruker ikke tid til egne hobbyer etc. Så jeg tror ikke det er mange foreldre (med full jobb ihvertfall) som er mer "tilstede" for ungene sine.

Ja, jeg synes det hoeres ut som dere gjoer en fantastisk jobb. Jeg ville bare tipse deg om dette synet paa feil og skyld

Morsomt at du nevner bok om foelelser. Det har vi tatt i bruk her hjemme ogsaa.

[Persille1365381127]

Takk - godt å høre at det kan gå bra!!

Jeg vet ikke hvor stor tro jeg har på at skolen kan hjelpe uten at hun skal få et stort "stempel". En assistent i friminuttene som hjalp henne med det sosiale - men da ville hun jo bli stigmatisert... selv om diagnoser jo skal være "hemmelig" så vet jo "alle" hvilke unger som har assistenter på seg.

Når det er sagt så er jeg jo redd at hun allerede har et aldri så lite "stempel" på seg.

Men et ART kurs hadde sikkert vært nyttig. Da vet jo ingen hvem kurset egentlig er ment for. De kjører jo kurset på mange på en gang. Men så lenge skolen ikke har noen som kan kjøre dette kurset så hjelper det ikke (Det må være noen sertifiserte).

Så vi får fortsette å jobbe så godt vi kan hjemme. Jeg pleier å si til henne hver morgen "Husk - alle er alltid hjelpsomme" med et stort smil. Da starter dagen bra og hun er ikke så sur fra begynnelsen ihvertfall. Og pøse på med grønne tanker (fra boka jeg snakket om). Hun kommer jo ofte hjem og forteller hvor "flink" hun har vært i den og den situasjonen. Men det er da jeg jo tenker - hvorfor er ikke dette naturlig for henne - og er bekymret for Asperger...

Det er jo flere her inne som mente hun hadde tydelige Asperger trekk - bare at de er så dårlige på å fange opp jentene. Det er kanskje det - at jeg er så bekymret for det - og ikke helt klarer å legge den bekymringen vekk.

Jeg lurer på noe. Jeg har en barnehage, og gjennom de siste åtte årene har jeg møtt på ganske mange familier med forskjellige grader av problemer. Men ingen av de foreldrene vi har hatt samtaler med (og det er ganske mange) har noen gang henvist til så mange bøker, teoretikere og forståsegpåere som du har gjort.

Kan det være at du/dere rett og slett er blitt litt for opphengt i hva "alle andre" mener, og at hun ikke svarer/er som oppskriften sier?

De tingene du beskriver høres ikke så hårreisende ut for meg. Jeg har sett og hørt så mye, og jeg ser at veldig mange flere foreldre enn man tror sliter med å oppdra barna sine slik de ønsker. Det er vanskelig. For meg også

Barn er jo veldig forskjellige, og selv om du har to som er like - så er det ingenting som tilsier at den siste skal være lik de to første. Det er ikke sikkert hun er så krevende _egentlig_, men kanskje dere ble så "bortskjemte" gjennom at de to første ikke krevde seg så mye - at dere først nå _virkelig_ får testet dere som foreldre...?

Dette er ikke kritikk, og jeg prøver ikke å påstå at jeg vet noe om deres situasjon, det slår meg bare at du er veldig opptatt av "alle andre" hele tiden - og veldig lite av magefølelsen din?

Samboeren min var et krevende barn. Og en ennå mer krevende ungdom. Han ble testet og utredet mange ganger, og det var ingenting galt med ham. Han fikk også adhd-diagnose - og medisiner, men den ble i ettertid trukket tilbake igjen.

Nå, når han er voksen, og har lært seg å anerkjenne, håndtere og vedkjenne seg de utfordringene han har - så er han et helt annet menneske. Jeg mener foreldrene hans burde sett og forstått hva de skulle gjort på et LANGT tidligere tidspunkt, men det gjorde de altså ikke - det måtte være noe galt med ham slik som han oppførte seg. Det er ingenting galt med ham, han har bare mye energi, og krever mye oppmerksomhet og bekreftelse. Fortsatt. Foreldrene hans er ikke like ham som personer, og de forstår ham ikke. Rett og slett... Jeg er heller ikke lik ham, men jeg ser hvor han kommer fra om man kan si det sånn.

Han derimot, sliter innimellom med min datter - fordi han ikke vet hvordan han skal håndtere hennes utbrudd. Men hun er HELT lik meg i personlighet, så jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å håndtere henne. Jeg vet hva hun reagerer på, og hvorfor. Hun er så åpenbart mitt barn at faren hennes, og familiene våre ser det helt tydelig. Hun ligner ham i utseende, og meg i person.

Faren hennes får ikke til å håndtere henne på samme måte som meg. Jeg oppnår helt andre resultater enn ham (selv om han på ingen måte er en dårlig forelder!).

KAN det være noe i at du sammenligner henne for mye med de andre barna dine, andre barn generelt - og hvordan du vil hun skal være? At du ikke kjenner deg igjen i henne? Kand et være at hun rett og slett har blitt så usikker og frustrert av alle disse metodene dere har brukt, at hun nå nærmest utagerer fordi det er "forventet" av henne at hun skal gjøre det?

[Persille1365381127]

Takk :-) jeg håper det...

Det er jo epsisoder sånn jevnt og trutt da men generelt så har det gått bedre og bedre.

I dag da vi gikk tur var det skriking og hyling da hun ikke fikk bestemme når vi skulle stoppe og da vi ikke hadde med akkurat det hun hadde sett for seg. Jeg syns jo at hun ER for gammel til slikt. Men det gikk over og hun var strålende blid. Vi ga henne jo ikke noe oppmerksomhet på det.

Lærte jo å fokusere veldig på det positive på Duå kurset og det forsøker vi å gjøre. Men jeg har tenkt å snakke med henne i kveld om det som skjedde på turen og høre hva hun egentlig tenker om det. Har snakket litt om det og da sa hun at hun ikke visste hvorfor det skjedde og at vi måtte øve enda mer på å gå tur. (Er jo skjønn også da).

Det er rett og slett det med å kontrollere følelser hun sliter mest med. Det er jo ikke noe galt i å ha sterke følelser men man må jo lære å kontrollere dem.

''Det er rett og slett det med å kontrollere følelser hun sliter mest med. Det er jo ikke noe galt i å ha sterke følelser men man må jo lære å kontrollere dem.''

Det er lettere sagt enn gjort...

Jeg sliter (fortsatt) med å kontrollere enkelte av mine, og jeg er 32. Jeg har jobbet MYE med det, så mye at jeg en gang fikk spørsmål om jeg forsøkte å skjule personligheten min (det kom frem gjennom en test) - men det hjelper ikke alltid.

De som ikke har følelsene utenpå kroppen så alle kan lese dem har ofte vanskelig for å forstå at man ikke bare kan besinne seg, eller holde opp, eller slutte å være sint, irritert eller lei seg... Det er en treningssak, og hun er fortsatt ganske ung.

[Gjest mamma til jente med adhd]

Jeg lurer på noe. Jeg har en barnehage, og gjennom de siste åtte årene har jeg møtt på ganske mange familier med forskjellige grader av problemer. Men ingen av de foreldrene vi har hatt samtaler med (og det er ganske mange) har noen gang henvist til så mange bøker, teoretikere og forståsegpåere som du har gjort.

Kan det være at du/dere rett og slett er blitt litt for opphengt i hva "alle andre" mener, og at hun ikke svarer/er som oppskriften sier?

De tingene du beskriver høres ikke så hårreisende ut for meg. Jeg har sett og hørt så mye, og jeg ser at veldig mange flere foreldre enn man tror sliter med å oppdra barna sine slik de ønsker. Det er vanskelig. For meg også

Barn er jo veldig forskjellige, og selv om du har to som er like - så er det ingenting som tilsier at den siste skal være lik de to første. Det er ikke sikkert hun er så krevende _egentlig_, men kanskje dere ble så "bortskjemte" gjennom at de to første ikke krevde seg så mye - at dere først nå _virkelig_ får testet dere som foreldre...?

Dette er ikke kritikk, og jeg prøver ikke å påstå at jeg vet noe om deres situasjon, det slår meg bare at du er veldig opptatt av "alle andre" hele tiden - og veldig lite av magefølelsen din?

Samboeren min var et krevende barn. Og en ennå mer krevende ungdom. Han ble testet og utredet mange ganger, og det var ingenting galt med ham. Han fikk også adhd-diagnose - og medisiner, men den ble i ettertid trukket tilbake igjen.

Nå, når han er voksen, og har lært seg å anerkjenne, håndtere og vedkjenne seg de utfordringene han har - så er han et helt annet menneske. Jeg mener foreldrene hans burde sett og forstått hva de skulle gjort på et LANGT tidligere tidspunkt, men det gjorde de altså ikke - det måtte være noe galt med ham slik som han oppførte seg. Det er ingenting galt med ham, han har bare mye energi, og krever mye oppmerksomhet og bekreftelse. Fortsatt. Foreldrene hans er ikke like ham som personer, og de forstår ham ikke. Rett og slett... Jeg er heller ikke lik ham, men jeg ser hvor han kommer fra om man kan si det sånn.

Han derimot, sliter innimellom med min datter - fordi han ikke vet hvordan han skal håndtere hennes utbrudd. Men hun er HELT lik meg i personlighet, så jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å håndtere henne. Jeg vet hva hun reagerer på, og hvorfor. Hun er så åpenbart mitt barn at faren hennes, og familiene våre ser det helt tydelig. Hun ligner ham i utseende, og meg i person.

Faren hennes får ikke til å håndtere henne på samme måte som meg. Jeg oppnår helt andre resultater enn ham (selv om han på ingen måte er en dårlig forelder!).

KAN det være noe i at du sammenligner henne for mye med de andre barna dine, andre barn generelt - og hvordan du vil hun skal være? At du ikke kjenner deg igjen i henne? Kand et være at hun rett og slett har blitt så usikker og frustrert av alle disse metodene dere har brukt, at hun nå nærmest utagerer fordi det er "forventet" av henne at hun skal gjøre det?

Hei - jeg tror du har rett i mye her. Men jeg har ikke bare bedt om hjelp pga oss selv men pga antydninger fra andre om at "det må være noe galt" med henne. Eller oppdragelsen men vi visste at vi hadde gjort så godt vi har kunnet der. Og at hun har slitt mye sosialt er jo også en grunn til å prøve å hjelpe.

Når hun i en alder av 6 år sier hun ikke vil leve, at hun føler seg anderledes enn andre osv så MÅTTE vi jo søke hjelp for alvor. Og når foreldre til venninner kommenterer at det må være noe så kan vi jo ikke bare se bort fra det. Frem til da tenkte jeg jo ofte at hun nok bare var anderledes enn de andre to men forhåpentligvis normal.. Jeg har jo hatt denne tvilen siden hun ble født men alltid håpet at det ikke var noe. Men spurte om hjelp og råd i tilfelle andre (med greie på det!) mente det samme. Jeg er ikke unormalt opptatt av hva andre mener og syns men jeg er samtidig ikke utdannet psykolog som sagt og har bare mine egne 3 barn som referansebakgrunn. Og lillesøster har jo alltid tydelig vært "verre" enn andre barn vi kunne sammenligne henne med. Klart vi da måtte prøve å gjøre noe? Finne ut av det?

Hadde jeg visst hvor lite som kom ut av utredningen - tenker på hjelp - og hvordan utredningen var - det var ikke så veldig imponerende greier - så hadde vi kanskje ikke gått igang med det. Jeg så vel for meg at det var noe helt annet.

Nå har vi jo fått tilbud om å prøve medisiner men siden det har gått så mye bedre i det siste var "alle" enige om at vi ikke trengte det på dette tidspunktet. Veien får heller være kort til å prøve det hvis det går feil vei igjen. Men jeg er skeptisk... Har mye mer tro på kognitiv terapi.

Men det blir på en måte galt uansett hva vi gjør - nå har vi prøvd for mye sier du - hva er akkurat passe da liksom... Ikke at jeg ikke forstår hva du mener altså - har jo tenkt akkurat det samme selv... Og forvirrende med forskjellige og motstridende råd - da bruker jeg nettopp magefølelsen.