Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Gjest Psyk av alt]

Grensesetting er et viktig element i alle oppdragelse av alle barn, men dine erfaringer rundt dette er ikke fasiten.

Ha respekt for at disse mødrene har andre opplevelser og erfaringer enn deg, og la være å kommentere om du fortsatt ikke har andre/bedre innspill enn dette.

Jeg har ikke sagt at det er fasiten.

Jeg kommer ikke til å si mer om denne saken.

[Persille1365381127]

Takk, Persille.

Nå har vi fåt tny innkalling til ABUP - allerede til torsdag - så da er vi igang!

Spennende! Masse lykke til, håper dette blir forløsende på et eller annet vis

[Gjest Psyk av alt]

Barn behøver absolutt ikke ha en diagnose for å holde på slik i en alder av ni år. Slik oppførsel sjokkerer meg ikke i det hele tatt, men for den/de som må takle oppførselen er det selvsagt fryktelig slitsomt og frustrerende.

Å se på at et søsken får masse oppmerksomhet og gaver er en vanskelig øvelse. Særlig om det er kun to søsken og barnet blir den eneste som ikke får noe. I den grad det er mulig, kan det være greit å sørge for at barnet er uthvilt i forkant av slike 'prøvelser'. Å ha en liten trøstegave på lur til søsken av bursdagsbarnet kan også være en idé.

På den andre siden er selvsagt den oppførselen du beskriver fullstendig uakseptabel. Og det er en type adferd man ikke diskuterer med. Starter man et eller annet forklarings-, samvittighets- eller annen type roe-ned-og/eller-trøsteprosjekt, bekrefter man barnets urimelige reaksjon. Forsøker man å bligjøre, forteller man samtidig barnet at det har lidd en urrett. Altså bensin på bålet.

Dessuten er det fåfengt å resonere med et barn i en slik tilstand. Fornuften har reist på ferie til Hawaie og slått av telefonen...

:-)

Jeg mener slik oppførsel kun skal gi det minimumet av oppmerksomhet som må til for å skjerme omgivelsene. Altså sende barnet til et rom lengst mulig unna de andre med beskjed om at slikt tull orker ingen. Må h*n skrike, får h*n holde en pute foran munnen, slik at man slipper å høre slikt tøysete bråk.

Så er det bare å trene egne ignoreremuskler. I de fleste tilfeller ville jeg ikke laget mer sak ut av det når barnet har roet seg. Men har oppførselen ødelagt veldig mye for andre, kan det være riktig med ytterligere konsekvenser.

Det er viktig å gi barnet tid til å roe seg helt ned. Forsøker man å forgripe begivenhetene, risikerer man at det fort kommer et nytt og verre utbrudd.

Problemet med denne framgangsmåten er at det stort sett bare er på TV at den funker etter en til tre konfrontasjoner. Dessuten gis det ofte inntrykk av at lik innsats gir lik uttelling for ulike barn.

Har barnet solid temperament i kombinasjon med minst like mye vilje og stahet, kan det være snakk om år før barnet er 'kurert'. Det må læres og modnes frem. Det blir bedre etter hvert, til det er en saga blott.

Vakler man og tidvis belønner slik adferd med dulling og dill-dall, risikerer man at alt tar lengre tid. Hvert enkelt utbrudd kan få større intensitet og lengre varighet. Barnet kan i tillegg bruke lengre tid på å modnes fra unotene.

Det er bedre å ha en strategi for hvordan man håndterer dette _til_ det blir slutt på det, enn å ha som mål at _nå_ skal man få slutt på det.

mvh

Jeg er veldig, veldig enig med deg! Godt innlegg!

[Gjest prust]

Spennende! Masse lykke til, håper dette blir forløsende på et eller annet vis

Nå har vi hatt første og andre møte på ABUP. Veldig positiv opplevelse! Første gangen var jenta med sammen med meg og faren, og i dag var jeg der alene.

Psykologen har laget en fremdriftsplan nå med to testinger og deretter observasjon på skolen. Pluss kartlegging fra både meg, faren og læreren.

Deretter blir det videre oppfølging.

[nitty-gritty]

Nå har vi hatt første og andre møte på ABUP. Veldig positiv opplevelse! Første gangen var jenta med sammen med meg og faren, og i dag var jeg der alene.

Psykologen har laget en fremdriftsplan nå med to testinger og deretter observasjon på skolen. Pluss kartlegging fra både meg, faren og læreren.

Deretter blir det videre oppfølging.

Saa bra aa hoere at det gikk fint og at du er fornoeyd saa langt

[Gjest prust]

Saa bra aa hoere at det gikk fint og at du er fornoeyd saa langt

:-)

[Persille1365381127]

Nå har vi hatt første og andre møte på ABUP. Veldig positiv opplevelse! Første gangen var jenta med sammen med meg og faren, og i dag var jeg der alene.

Psykologen har laget en fremdriftsplan nå med to testinger og deretter observasjon på skolen. Pluss kartlegging fra både meg, faren og læreren.

Deretter blir det videre oppfølging.

Så bra! Og så fint at det ble en positiv opplevelse for dere

Dere blir tatt seriøst, en tredjepart som ikke mener noe om dere som foreldre (fra før av) skal vurdere dere - og forhåpentlig vet h*n hva h*n gjør.

Jeg krysser fingre for dere

[Gjest prust]

Så bra! Og så fint at det ble en positiv opplevelse for dere

Dere blir tatt seriøst, en tredjepart som ikke mener noe om dere som foreldre (fra før av) skal vurdere dere - og forhåpentlig vet h*n hva h*n gjør.

Jeg krysser fingre for dere

Takk :-)

Ja, den psykologen vi fikk virker veldig ok. Han var litt forsiktig type (fra begynnelsen tenkte jeg han var litt for tilbakeholden), men han lytter mye og stiller kloke spørsmål, og jenta mi fikk raskt tillit til ham og snakket veldig åpent, slik hun gjør til folk hun stoler på.

Jeg ble litt overveldet over at vi virkelig er innafor nå, at datoer for testing og observasjon allerede er satt. Er veldig lettet :-)

Han spurte mye om hvordan hun var i barnehagen. Det syntes jeg var vanskelig å svare på -. for jeg er en type som fortrenger detaljer i vanskelige ting (type hva som ble sagt, hva slags type krangler og tøying av grenser som ble gjort osv), og det er så mange år siden. Men jeg håper han fikk et greit inntrykk. Jeg sa at han bare måtte kontakte barnehagen og evt snakke med noen av de der som husker henne.

Blir journaler og kartlegging fra barnehagen lagret i mange år? Husker vi hadde noen skjemaer på foreldresamtalene om hvordan hun var sosialt og faglig.

[Persille1365381127]

Takk :-)

Ja, den psykologen vi fikk virker veldig ok. Han var litt forsiktig type (fra begynnelsen tenkte jeg han var litt for tilbakeholden), men han lytter mye og stiller kloke spørsmål, og jenta mi fikk raskt tillit til ham og snakket veldig åpent, slik hun gjør til folk hun stoler på.

Jeg ble litt overveldet over at vi virkelig er innafor nå, at datoer for testing og observasjon allerede er satt. Er veldig lettet :-)

Han spurte mye om hvordan hun var i barnehagen. Det syntes jeg var vanskelig å svare på -. for jeg er en type som fortrenger detaljer i vanskelige ting (type hva som ble sagt, hva slags type krangler og tøying av grenser som ble gjort osv), og det er så mange år siden. Men jeg håper han fikk et greit inntrykk. Jeg sa at han bare måtte kontakte barnehagen og evt snakke med noen av de der som husker henne.

Blir journaler og kartlegging fra barnehagen lagret i mange år? Husker vi hadde noen skjemaer på foreldresamtalene om hvordan hun var sosialt og faglig.

Eh, det varierer litt fra barnehage til barnehage. Jeg lagrer alt av to grunner, dette er den ene - den andre er forsikringssaker og eventuelle søksmål. F.eks om noen saksøker barnevernet for dårlig håndtering eller et eller annet, så skal jeg har papirene - jeg vil ikke være en sånn instans som ikke husker/vet.

Men jeg tror de fleste barnehager har et form for arkiv. Du kan jo også ringe bhg og høre med dem

Egentlig er det sånn at man skal levere alt til skolen når de tar over barnet, men det blir svært sjelden gjort. Det er (dessverre) lite samarbeid mellom skole og barnehage.

Når tiden går er det jo slik at man stort sett bare husker de gode øyeblikkene. Det er svært som kan tenke ti år tilbake i tid og huske på alt man kranglet om...

Så veldig bra at hun også fikk tillit til ham Det er jo alfa og omega for et godt forhold. Og kanskje nettopp det at han er tilbakeholden er det som fungerer for henne? Da er det ingen anklager, ingen påståelser, ingen meninger - hun kan bare si akkurat hva hun vil, uten noen form for konsekvens, og det er fint

Jeg håper virkelig at dette leder til noe konstruktivt for dere. Det blir jo helt feil å si at man håper på en diagnose, og jeg vet du skjønner at jeg ikke mener det sånn - men at dere enten får det, eller en forklaring på hva som foregår så dere kan forholde dere til hele situasjonen på en bedre måte for dere alle. Og ikke minst; gjøre noe med den.

Len deg tilbake, dere får hjelp - nå har du gjort det du kan, og ingen kan forvente noe mer av deg

[Gjest prust]

Eh, det varierer litt fra barnehage til barnehage. Jeg lagrer alt av to grunner, dette er den ene - den andre er forsikringssaker og eventuelle søksmål. F.eks om noen saksøker barnevernet for dårlig håndtering eller et eller annet, så skal jeg har papirene - jeg vil ikke være en sånn instans som ikke husker/vet.

Men jeg tror de fleste barnehager har et form for arkiv. Du kan jo også ringe bhg og høre med dem

Egentlig er det sånn at man skal levere alt til skolen når de tar over barnet, men det blir svært sjelden gjort. Det er (dessverre) lite samarbeid mellom skole og barnehage.

Når tiden går er det jo slik at man stort sett bare husker de gode øyeblikkene. Det er svært som kan tenke ti år tilbake i tid og huske på alt man kranglet om...

Så veldig bra at hun også fikk tillit til ham Det er jo alfa og omega for et godt forhold. Og kanskje nettopp det at han er tilbakeholden er det som fungerer for henne? Da er det ingen anklager, ingen påståelser, ingen meninger - hun kan bare si akkurat hva hun vil, uten noen form for konsekvens, og det er fint

Jeg håper virkelig at dette leder til noe konstruktivt for dere. Det blir jo helt feil å si at man håper på en diagnose, og jeg vet du skjønner at jeg ikke mener det sånn - men at dere enten får det, eller en forklaring på hva som foregår så dere kan forholde dere til hele situasjonen på en bedre måte for dere alle. Og ikke minst; gjøre noe med den.

Len deg tilbake, dere får hjelp - nå har du gjort det du kan, og ingen kan forvente noe mer av deg

''Men jeg tror de fleste barnehager har et form for arkiv. Du kan jo også ringe bhg og høre med dem :)''

Det skal jeg gjøre.

''Len deg tilbake, dere får hjelp - nå har du gjort det du kan, og ingen kan forvente noe mer av deg

''

Disse ordene varmer et mamma-hjerte. Får klump i halsen av det du skriver. Er lettet og glad i kveld :-)

[Persille1365381127]

''Men jeg tror de fleste barnehager har et form for arkiv. Du kan jo også ringe bhg og høre med dem :)''

Det skal jeg gjøre.

''Len deg tilbake, dere får hjelp - nå har du gjort det du kan, og ingen kan forvente noe mer av deg

''

Disse ordene varmer et mamma-hjerte. Får klump i halsen av det du skriver. Er lettet og glad i kveld :-)

Kos deg med lettet og glad-følelsen, det er ikke så mange kvelder du har det sånn, nyt det

[songbirdy]

Har jo tenkt på det da hun er veldig skiftende i humøret. (Fra lyst til å dø til kjempeglad). Men er det noe vi kan gjøre for å forhindre det da? Vil gjøre ALT i våres makt for at hun skal bli "frisk" og hjelpe. (Har stusset på humøret hennes fra hun var nyfødt og spurt helsesøstre og leger - og barnehagepersonal - om de syns humøret hennes var å bekymre seg over.) Til slutt fikk vi komme inn hos Bup - etter at vi først hadde gått på Duå kurs. Bup og familiesenteret skryter av det vi gjør/har gjort. Men føler jo ikke det er nok siden hun fremdeles sliter (selv om det har blitt bedre).

Har lest "eksplosive barn" av Ross Greene og "psykologisk førstehjelp for barn" av Gyldendal forlag. Prøver å bruke det som står i de bøkene. (har også lest alt av Jesper Juul og mye annet).

Men føler ofte jeg at jeg ikke vet hvordan reagere i en situasjon... Da savner jeg liksom en psykolog ved min side som kan si hva jeg skal si/gjøre. Det er jo avhengig av hva som feiler henne også og når jeg fremdeles etter utredning ikke er sikker på det....

Gjennom familiesenteret har vi også prøvd Marte Meo metoden (filming etc). Og psykolog men det siste var ikke vellykket da hun er skeptisk til fremmede.

Det gjelder jo å bevare selvbildet hennes også - det er ikke så bra. Og blir ikke bedre av utredninger etc... Hun føler seg jo "rar" og at det er noe galt med henne allerede. Hun fikk imidlertid god kontakt med ei på familiesenteret og vi har tilbud om samtaler med henne hvis vi vil. Hun tør å åpne seg for henne.

Hun har ellers gode evner med gj snitt IQ ca 120 (gjennomsnittlig på sosiale delen og veldig høyt på den utførende delen/oppgaver). Altså smart teoretisk men er ikke så rask til å "ta" den sosiale biten. Er jo bla derfor vi har tenkt Asperger. Hun skal også feks ha alle tingene sine i en bestemt orden på rommet sitt og merker med en gang hvis vi har flyttet på noe. Hun vet stort sett hvor ting er hen i huset så hvis vi lurer på noe kan vi spørre henne. Vi må minne henne på hvordan hun skal oppføre seg i lek med andre barn - hun vil ofte bestemme og ha ting på sin måte. Rigid. Hun elsker å leke alene med figurer - da går hun rett inn i rollelek. Det trenger ikke å være figurer heller - to gafler blir raskt noen roller. I lek med andre (med figurer) kan hun plutselig forsvinne inn i sin egen lek og totalt glemme den andre som blir sittende og se på. (Prøver å følge med på dette og minne henne på det da).

Hun er bare så annerledes enn våre to eldre barn som begge er harmoniske, blide og stabile i humøret. (Det er vi voksne også).

Det har ikke vært noen opprivende hendelser i oppveksten - annet enn at hun måtte bytte barnehage noen ganger pga flytting. Hun reagerte imidlertid bra på byttene. Vi er ressurssterke og mener jo at hun har en trygg og stabilt godt hjem. (Jo vi krangler av og til og blir nok litt preget av bekymringen vår for henne men prøver jo å ikke la det påvirke oss.)

Har selv en lillesøster med unnvikende personlighetsforstyrrelse - ellers er det ingen psykisk sykdom i familien. (Men søsteren min ble født altfor tidlig så har tenkt det er derfor). Vi hadde ikke så mye nærkontakt med foreldrene da jeg vokste opp men selv er vi veldig oppmerksomme mot barna og gir dem klemmer og sier vi er glade i dem flere ganger om dagen. De kan også snakke med oss om "alt" og gjør det. Men lillesøster er litt mer lukket enn de andre (men det kommer seg det også).

Vi følger dem godt opp på fritiden også. Hun har talenter innen dans, drama og sang og går på slike fritidsaktiviteter. (Har prøvd litt forskjellig). Hun har også vært med på store forestillinger i høst og det har fungert kjempebra. Henger kanskje sammen med at hun har en "dramatisk" personlighet? Fått mange tilbakemeldinger på at hun virkelig er flink på dette. Da er det jo mye koregrafi som skal huskes, streng regi, mye venting, spenning, replikker etc. Selv om det var litt påkjenning for henne før premieren. Nervøs. Men det hadde jeg også vært. Det å bli plukket ut til å være med var virkelig en "opptur" for henne og gjorde godt for selvtilliten hennes.

Hun har en tendens til å ville trekke seg før en oppvisning (ikke skuespill men dans feks). Hun har aldri gjort det da jeg tenker på søsteren min som alltid fikk "lov" til å trekke seg fra det som var litt skummelt. Hun har alltid gjennomført og vokst på det - vært glad etterpå for at hun turde. Må jo ikke kreve for mye av henne heller men familiesenteret mente absolutt at hun ikke måtte få lov til å trekke seg fra sånne ting.

Hun er også med på håndball mest pga det sosiale. Der er hun ikke av de flinkeste siden hun ikke har gått så lenge men hun liker det godt og det går ganske bra nå - hun er ikke den dårligste heller. Men hvis de feks skal "gå sammen to og to" så er hun ikke førstevalget akkurat så det liker hun ikke. Ender som regel opp med ei jente fra en annen skole som også er "sistevalg" og som hun ikke kjenner. Dette er en grunn til at hun har lyst til å slutte på håndball. Pappa er av og til med og ser på trening og har tenkt på om han skal snakke med treneren om dette. Er jo andre måter å dele inn på. Men lurer litt på om vi blir for mye "curlingforeldre" hvis han gjør dette...

De aller fleste unger takler jo greit "gå sammen 2 og 2". For noen er dette et mareritt.

Jeg syns ikke det er curling å si fra til treneren at deres datter sliter med motivasjonen pga selvfølelse i ting hun føler hun ikke mestrer så godt.

Selv om hun er helt gjennomsnittlig (altså ikke dårlig) så vil hun kanskje i egne øyne se på seg selv om "mislykket" om hun ikke mestrer ting på første forsøk/raskt, eller får til ting perfekt (?). Dermed mister hun motivasjonen enda mer. Hvis alt hun trenger er et lite puff for å vedlikeholde en ok interesse så hun ikke gir opp og slutter, så syns jeg det er på plass at treneren får vite om hva hun strever med og evt tips om hva en kan gjøre.

Det er jo enklest og mest tidsparende å si 2 og 2, fremfor å selv dele inn laget, så det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor de bruker det, men trolig har de ikke tenkt på at dette kan være et problem for noen. Si ifra.

[songbirdy]

Så flott! Da vet hun hva som er riktig å gjøre:) Når slike ting skjer så får dere skryte masse av henne:)

Hva om du tar en samtale med henne om slike ting en gang til, og forteller hva du forventer av henne siden hun nå er så gammel som hun er - for så å fortelle henne at neste gang hun viser tydelig misnøye overfor en gave e.l., så fjerner du gaven og hun får den ikke tilbake. Fortell også at dette kommer du til å gjøre hver gang helt til hun har lært seg å følge "regelen". Kanskje er eneste mulighet å sette hardt mot hardt, og være konsekvent på at sånn blir det heretter (selv om det ikke er moro verken for henne eller for dere...)?

Veldig enig med deg!

Gjør henne klar over forventningene, og konsekvensene. Dette vil tydeliggjøre situasjonen for henne.

Kanskje er hun så bokstavelig at hun ikke klarer å overføre en atferd fra en situasjon til en annen? Da må dere jobbe med en og en situasjon/hendelse. Husk også å minne henne på dette når en situasjon nærmer seg i tid, så hun er forberedt på hva som kommer av "urettferdige situasjoner". Feks et søskens bursdag, påskeegg til påske, tannlegebesøk/premie, være med/ha med noen hjem/overnatte....u name it.

Ha da en samtale, forbered henne på hva som står for tur og hva som kommer til å skje (av hyggelige konsekvenser for noen andre som hun kan bli misunnelig på). Fortell henne hva som trolig vil skje, og hva dere forventer av henne. Hvis det blir hyl og skrik, så må hun feks være på rommet, avslutte besøket, eller miste påskeegget/så og så mange ting for hver gang hun lager bråk om den samme tingen. Helt konsekvent. Er hun forberedt på forhånd, så kan det gå bedre i situasjonen.

Som så mange andre ting må en prøve det ut, ha tålmodighet og overbærenhet i situasjoner som dette. Føler med dere, en kjempejobb dere gjør. Bare husk å være takknemlige for at dere er to om å håndtere dette, noe som letter situasjonen betraktelig! To som støtter og backer hverandre styrker budskapet, tror jeg!

Ønsker dere masse lykke til...

[songbirdy]

Tenk på hvor mange brukere det er her inne, som sliter med problemer både i og utenfor familen, men som allikevel aldri nevner det med et ord.

Jeg synes bare at du for ofte nevner din mellomste datter, og alle problemene med henne, og jeg føler at du henger henne ut, fordi du er irritert på henne, og ikke fordi du søker løsning på diverse problemer med henne.

Beklager hvis det er feil!

Jeg er uenig med deg her. De fleste anonymiserer sine innlegg såpass at man må lese gjennom flere innlegg og flere tråder for å få hele bildet. GJerne gjennom flere år. Faste brukere/navn skriver HELT SIKKERT om "andre problemer" enn de "vanlige", men da under anonyme nick. En gang dol'er, alltid dol'er..

Syns du er unødig streng mot Prust nå.

[songbirdy]

Det het visst BUP før, nå heter det ABUP. Vet ikke hva A'en står for.

Både fastlege og familiesenteret og sosiallærer sier at ABUP her vi bor er dyktige og hjelper barn/ungdommer/familier som trenger hjelp.

Jeg vet ikke. Vi har ikke vært der ennå. Fikk time 23. desmber på to dagers varsel (2 uker etter at fastlegen hadde henvist), men vi måtte avbestille, siden vi da hadde dratt på juleferie. Håper på time raskt over nyttår.

Avdeling for Barn og Unges Psykiske helse