Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[Persille1365381127]

Hehe, virker som Billa er ei tøff jente som ikke lar seg pille på nesa En god egenskap det

Nå ja, på godt og vondt! Hun trenger ikke bestemme selv, men hun vil ikke bli bestemt _over_ - da klikker det. Ganske dårlig til å innrette seg om det som skjer er mot hennes vilje eller plan. Som voksne kan vi si at det blir sånn fordi at - men med barna ender det stort sett i konflikt.

Så vi har litt å jobbe med der kan du si...

Det begynner å bli bedre da. Vi snakker mye om det, og jeg forklarer at man noen ganger bare må gjøre som andre sier, selv om man ikke egentlig vil. F.eks så må hun hjelpe meg med å rydde av bordet, selv om hun ikke vil, for da kan vi sitte sammen og se på tv etterpå. Hvis ikke må hun se på tv alene, fordi jeg må bruke lenger tid på å rydde av bordet. Hun liker best å sitte sammen

Derfor må hun også leke det de andre barna leker nå, for da vil de bli med på den leken hun vil leke etterpå - eller hun kan foreslå et bytte når hun synes hun har føyd seg lenge nok, og så er det kanskje noen andre som vil bytte lek også.

[Persille1365381127]

Kanskje du kan forklare hvorfor du synes det i stedet for å bare kommentere på en lite voksen måte?

For det første fordi det oppleves sårt å aldri bli trukket frem i lyset alene. Dersom man alltid skal dele alt, så er det ingen som får bygget opp sitt eget selvbilde tilstrekkelig.

For det andre fordi man må lære at det er forskjell. Noen er flinke til noe, andre til annet. Du må kunne si til ett barn at det er flinkt til å tegne, mens du kan si til et annet barn at det er flinkt til å spille.

Det er også helt greit å si at ett av barna dine kler et antrekk spesielt godt, i dag var du fin - forutsatt at du også kommenterer det samme til de andre barna dine når de har pyntet seg eller er fine på andre måter.

Om alt alltid skal være likt så får man seg en overraskelse når man kommer ut i jobb f.eks. Hva skjer da om man havner på et sted der man trekker frem enkeltpersoners innsats? Det vil jo alltid bli feil fordi "jeg har også vært flink".

[Gjest Nickløsheletida]

Kanskje du kan forklare hvorfor du synes det i stedet for å bare kommentere på en lite voksen måte?

Jeg har 3 barn og de skal da jammen kunne tåle å høre at søknene får ros hvis det er noe de har gjort bra eller er flinke til.

Hvis noen av dem blir sjalu da, vil jeg heller trekke frem den andres positive egenskaper. Alle har de hver sine positive egenskaper eller hver sine negative egenskaper og de skal kunne tåle høre hverandres positive og negative sider, så lenge det er jevnt fordelt.

[Gjest Psyk av alt]

og hvordan gjør de det? Det er jo dette trådstarter lurer på... jeg tror at kun foreldre med barn uten noen "avvik" kan svare slik du svarer.... det er ikke alltid slik at barn følger "reglene" bare man oppdrar dem "riktig" - dessverre...

Mitt barn har til de grader hatt avvik. Jeg tok kontakt med b.vernet for hjelp når han var 6 år, de trekker seg nå ut, han er nå 17 år.

Den største og mest hjerteskjærende læring og "innrømmelser" fra min side er å se hvor utrolig stor betydning det jeg gjør det , sier nesten alt om hans avvikende adferd.

Han ble testet flere gng for adhd, add og asberger, ingen positive funn. Han lå noe i gråsonen ifh adhd,m men det utslagety kom pga min dårlige foreldrestyring.

Jeg har hatt jevnlige samtaler med ambulant foreldreteam.

Har gjennomgått pmt og pmto og masse andre diverse kurs.

I tillegg har jeg snakket med min psykolog om hva som kan ha vært årsak til min dårlige foreldrerolle og manglende grensesetting.Har siste året jobbet etter Løft metoden.

På det værste var det snakk om at han måtte legges inn på institusjon.

Dette innlegget for å vise dere at uttalelsen min ang "oppdragelse" er vel begrunnet.

Og klisjeen om at jeg har hatt et "vellykket" barn siden jeg svarte trådstarter slik jeg gjorde.

Jeg har ikke vært hverken, komisk eller uvitende i denne saken,

Skaff hjelp og rull opp ermene.

Lykke til!

Vi blir nå karakterisert som en solskinnshistorie.

Det har til tider vært tung, tung jobb, men man gjør alt for sine barn.

[Gjest Psyk av alt]

Javel - hva er det vi har gjort feil da - siden hun ble født?

Jeg har skrevet et svar.

[Gjest togli]

Hehe, det skal prøves og feiles litt

Det beste blir når hun legger skylden for en feil på deg fordi hun fikk beskjed om å ikke spørre om alt

Jepp, det blir spennende år framover

[Gjest togli]

Nå ja, på godt og vondt! Hun trenger ikke bestemme selv, men hun vil ikke bli bestemt _over_ - da klikker det. Ganske dårlig til å innrette seg om det som skjer er mot hennes vilje eller plan. Som voksne kan vi si at det blir sånn fordi at - men med barna ender det stort sett i konflikt.

Så vi har litt å jobbe med der kan du si...

Det begynner å bli bedre da. Vi snakker mye om det, og jeg forklarer at man noen ganger bare må gjøre som andre sier, selv om man ikke egentlig vil. F.eks så må hun hjelpe meg med å rydde av bordet, selv om hun ikke vil, for da kan vi sitte sammen og se på tv etterpå. Hvis ikke må hun se på tv alene, fordi jeg må bruke lenger tid på å rydde av bordet. Hun liker best å sitte sammen

Derfor må hun også leke det de andre barna leker nå, for da vil de bli med på den leken hun vil leke etterpå - eller hun kan foreslå et bytte når hun synes hun har føyd seg lenge nok, og så er det kanskje noen andre som vil bytte lek også.

Å forstå at handling=konsekvens er en god ting å ha med seg i livet

[Gjest togli]

Mitt barn har til de grader hatt avvik. Jeg tok kontakt med b.vernet for hjelp når han var 6 år, de trekker seg nå ut, han er nå 17 år.

Den største og mest hjerteskjærende læring og "innrømmelser" fra min side er å se hvor utrolig stor betydning det jeg gjør det , sier nesten alt om hans avvikende adferd.

Han ble testet flere gng for adhd, add og asberger, ingen positive funn. Han lå noe i gråsonen ifh adhd,m men det utslagety kom pga min dårlige foreldrestyring.

Jeg har hatt jevnlige samtaler med ambulant foreldreteam.

Har gjennomgått pmt og pmto og masse andre diverse kurs.

I tillegg har jeg snakket med min psykolog om hva som kan ha vært årsak til min dårlige foreldrerolle og manglende grensesetting.Har siste året jobbet etter Løft metoden.

På det værste var det snakk om at han måtte legges inn på institusjon.

Dette innlegget for å vise dere at uttalelsen min ang "oppdragelse" er vel begrunnet.

Og klisjeen om at jeg har hatt et "vellykket" barn siden jeg svarte trådstarter slik jeg gjorde.

Jeg har ikke vært hverken, komisk eller uvitende i denne saken,

Skaff hjelp og rull opp ermene.

Lykke til!

Vi blir nå karakterisert som en solskinnshistorie.

Det har til tider vært tung, tung jobb, men man gjør alt for sine barn.

Jo, men alt er ikke sort-hvitt..... Oppvekstvilkår og oppdragelse har selvsagt enormt mye å si, men man kan ikke automatisk sette merkelappen "dårlig/feil oppdragelse" på et barn som viser negative avvik - det blir svært urettferdig overfor foreldre som faktisk gjør en enormt god jobb mht oppdragelsen av barna sine, men som har et barn med spesielle behov.

Godt det endte godt hos dere

[Gjest togli]

Hun fikk jo faktisk et flott surfeakebrett av søsknene, mens søstera fikk keeperhansker av søsknene. Begge ble veldig glade for gavene, men jeg tror nok at tiåringen syntes at hun fikk finere søskengave enn det søstera gjorde :-) Hun sa ingenting om det altså, men var ikke misunnelig på keeperhanskene.

Tror ikke det funker det å si at hun var heldig som fikk bok... boka kan byttes ja, men jeg VET jo at hun liker den. Jeg VET også at hun kommer til å like det mariocart-spillet hun fikk. Men det er akkurat som om hun skal protestere bare for protestens skyld.

Hun har alltid vært opptatt av at det skal være rettferdig, men jeg synes det har blitt verre det siste året. Kan ikke huske en julaften da det har vært så utpreget misunnelse nei.

Mitt "mellombarn" er elleve og i starten av puberteten, noe som har gjort seg utslag i enkelte negative episoder de siste månedene. En morgen var hun tydelig i elendig humør... hun åpna pakkekalender sammen med lillesøstra og begge fikk sjokolade, men ulik type (de har akkurat samme gaver i kalenderen, men gavene kan avvike litt mht dato). Hun ble fornærma og utbrøt at det var "skikkelig urettferdig" at de fikk ulike sjokolader. Jeg forklarte at de fikk nøyaktig det samme, og at en annen dag ville det bli "omvendt" sjokolade. Jentungen var fortsatt pottsur!

Jeg ble ganske sjokka og sa at om hun ikke var fornøyd med kalenderen, så kom jeg rett og slett til å fjerne den for resten av adventstida. Det var uaktuelt for meg å gi henne gavene dersom hun skulle klage over dem. Var hun ikke fornøyd, så fikk hun la være å si noe! En times tid senere kom hun og ba om unnskyldning og skjønte ikke hva som hadde gått av henne, og jeg pusta lettet ut over å slippe å fjerne kalenderen Noen ganger tror jeg man bare må sette hardt mot hardt.... Sutrer og klager barnet over gaven, så fjerner man gaven og gir den bort til noen som vil bli glad for å få den. Jovisst vil det bli hardt, men da antar jeg barnet skjønner hvem som bestemmer og hvilken oppførsel som forventes av dem....

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Mitt barn har til de grader hatt avvik. Jeg tok kontakt med b.vernet for hjelp når han var 6 år, de trekker seg nå ut, han er nå 17 år.

Den største og mest hjerteskjærende læring og "innrømmelser" fra min side er å se hvor utrolig stor betydning det jeg gjør det , sier nesten alt om hans avvikende adferd.

Han ble testet flere gng for adhd, add og asberger, ingen positive funn. Han lå noe i gråsonen ifh adhd,m men det utslagety kom pga min dårlige foreldrestyring.

Jeg har hatt jevnlige samtaler med ambulant foreldreteam.

Har gjennomgått pmt og pmto og masse andre diverse kurs.

I tillegg har jeg snakket med min psykolog om hva som kan ha vært årsak til min dårlige foreldrerolle og manglende grensesetting.Har siste året jobbet etter Løft metoden.

På det værste var det snakk om at han måtte legges inn på institusjon.

Dette innlegget for å vise dere at uttalelsen min ang "oppdragelse" er vel begrunnet.

Og klisjeen om at jeg har hatt et "vellykket" barn siden jeg svarte trådstarter slik jeg gjorde.

Jeg har ikke vært hverken, komisk eller uvitende i denne saken,

Skaff hjelp og rull opp ermene.

Lykke til!

Vi blir nå karakterisert som en solskinnshistorie.

Det har til tider vært tung, tung jobb, men man gjør alt for sine barn.

Vi har søkt hjelp siden hun var nyfødt. Tatt imot all veiledning vi kunne få. Gått på Duå kurs hvor vi fikk tilbakemelding på at vi var de desidert mest pliktoppfyllende foreldrene på det kurset. Bup sier også at vi gjør en veldig god jobb og at hun muligens hadde vært mye "verre" hadde hun hatt en annen familie.

Jeg har tenkt på om jeg burde tatt permisjon fra jobb - tatt oss ett år i veiledning hos Jesper Juul i Danmark - el men det går vel ikke an. Tror ikke det nytter å gå til en vanlig psykolog - det har vi jo prøvd. Vi trenger eksperthjelp hvis det skal nytte.

Vi har brukt masse tid på oss foreldre - det er jo det vi har hørt siden hun var bitteliten - at vi ikke har grenser - at hun må være vant med å få det som hun vil - når realiteten er at vi har gjort absolutt alt etter "boka". Hun reagerer bare ikke som et normalt barn på "grenser" og vanlig "oppdragelse". Vi har jo også prøvd Marte Meo som går på å forstå HENNE og møte henne der hun er - det gjelder jo også Jesper Juul. Føler jo at dette var mye mer nyttig enn Duå kurset. Hvis det er noe som har hjulpet er det Marte Meo. Og boka "psykologisk førstehjelp for barn".

Men det er jo også forvirrende med alle disse teoriene. Skal man "forstå" - eller skal man "kjefte" i situasjonen? Det er jo avhengig av diagnose - selv om man selvfølgelig må oppdra barnet uansett diagnose - så krever jo ulike diagnoser ulik tilnærming.

Hun reagerer anderledes enn andre barn på situasjoner. Kanskje ting har vært traumatisk for henne som ikke er det på andre barn fordi hun er så intens og sårbar?

Vi var jo ikke akkurat uerfarne heller - har jo også to eldre barn som har fått vanlig oppdragelse og som er positive veltilpassede unger - selvfølgelig med sine egne mer vanlige problemer. Men der var det nok å si en ting (grense) EN gang - max to. Ikke hundre som vi må med lillesøster. (Og det nyttet muligens ikke den hundrende gangen heller).

Det HAR blitt bedre med dette med grenseutprøving. Men det er alltid noe hun skal være uenig og misfornøyd med. Hun godtar ikke nei (selv om jeg som sagt har brukt Jesper Juul sin måte - han er vel mest berømt for dette "nei"et sitt). Det gjelder å prøve om man kan oppnå enda mer i situasjonen.

Storesøsknenene blir kjempehappy hvis de får en is - lillesøster blir misfornøyd når hun ikke får to.

Jeg er absolutt åpen for all mulig analyse og legger meg flat for alt - det var jo også derfor vi gikk på det Duå kurset som vi begge måtte ta på avspasering feks - og selv om jeg følte det var en "forsinkelse" i hele prosessen - altså å finne ut hva som var galt med jenta. Men vi HAR jo søkt hjelp - hva mer kunne vi gjort? Okkupert oss inn hos Jesper Juul og ikke dratt før han hadde "fikset" oss?

[Gjest mamma til jente med adhd]

Hvordan gikk det hos dere i kveld? Jenta mi ble kjempeglad da hun og søstera fikk i gave at de skulle få øredobber og hull i ørene (hadde skrevet det på et kort inni ei pakke - de har ønsket det segl lenge). MEN så fikk søstera et par øredobber i gave fra sin fadder - og DA var kvelden ødelagt for tiåringen. Hun var SÅ fornærmet for at ikke også hun fikk øredobber i tillegg.

Og så gav vi begge jentene DS-spill. De hadde vært med i butikken og sett, og sagt hva de ønsket seg. Tiåringen ønsket seg Mario-spill (hun har Mario 64, mens søstera har Bros) - og søstera var litt mer usikker. Jeg kjøpte MarioCart til 10 åringen, og Blåfjell til 7 åringen. Det ble feil - for tiåringen ønsket seg ABOSLUTT ikke MarioCart - men Galaxy. Vi sa da at det ikek fantes for DS; bare for wii - men da ville hun ha et annet Mariospill, samme hvilket, bare ikek det hun hadde fått....

Det blir så trist stemning i stua når hun er sånn - bestemor synes det er helt forferdelig når hun er slik, og det synes jo vi andre og. Hun virker veldig utakknemlig. Jeg tror egentilg ikke hun er det, men jeg forstår ikke helt det med det spillet. Hun sa at hun var misunnelig på de øredobbene til søstera - men hun fikk jo flotte gaver fra sine faddere - men det gjelds liksom ikke det da...

Kontrasten blir så veldig stor når de to andre stråler av glede, både for det de selv får, men også når de ser hvor glade vi andre blir når vi pakker opp gaver.

Det virket som om hun hadde jobbet litt selv med dette med forventninger. Hun gledet seg veldig. Vi hadde jo snakket om det som skjedde på bursdagen til storesøsteren. Jeg håpet jo at hun skulle bli fornøyd med gavene - hun fikk veldig mange gaver deriblant mye hun ønsket seg. Men det hun ønsket seg aller mest fikk vi ikke tak i da det var utsolgt.

Så egentlig gikk det jo bra det var så mange gaver totalt at alle var ganske utkjørt da vi var ferdige. (Vi var ganske mange). Hun var stort sett i bra humør, men fant noen småting å være sur for i slutten. At jeg hadde pakket ned gavene når hun hadde tenkt å leke med dem, at ikke alle hadde lyst til å spille et nytt spill som hun hadde fått (vi var bare for trøtte til å sette oss inn i et helt nytt spill der og da). Men pappa var med henne og spilte et annet spill.

Altså ingenting ille som skjedde - at hun ble litt sur er jo forståelsesfullt da de andre ungene satt med noen av de nye tingene de hadde fått. Deriblant det hun ønsket seg aller mest. (Hun fikk penger til å kjøpe dette selv når butikkene får det inn...)

Så det gikk altså greit nok. Men et typisk eksempel - begge to jentene fikk samme ting men i hver sin farge. Lillesøster rosa (yndlingsfarge) og eldstesøster lilla. Lillesøster studerte fargen veldig - fant ut at den var mer rød enn rosa og maste så veldig på storesøster om å bytte. Hadde de fått omvendt hadde hun mast da også - garantert.

Har lest hele tråden og vi kjenner oss fortsatt igjen i mye av det du skriver :-)

Har lest litt om emosjonell/ustabil pf og det er en del "kjent" der. Må nok jobbe enda MYE mer med at hun får et bilde av hvem hun er tror jeg. Bli trygg på seg selv. At hun er en person. Grønne og røde tanker (boka psykologisk førstehjelp for barn).

Det går inn på sikt merker jeg. Selv om det er tilbakefall og hun kan svare frekt til meg i situasjoner så er det også mange ting som tyder på at hun virkelig tar det til seg og reflekterer mye om det. Det sa de på Bup også siste gang at hun sa mye fornuftig som viste at mye av dette gikk inn. Mange ting som jeg aldri hadde klart å si selv da jeg var på den alderen. Så det gjelder å ikke gi opp.

Tror vi er noe på rett vei så vi får vel bare fortsette. Og godta at det skjer uønskede "tilbakefall" av og til. Har liksom ikke så mye valg. Så får veien være kort til eventuell ny utredning og ny søken etter hjelp.

[Gjest prust]

Det virket som om hun hadde jobbet litt selv med dette med forventninger. Hun gledet seg veldig. Vi hadde jo snakket om det som skjedde på bursdagen til storesøsteren. Jeg håpet jo at hun skulle bli fornøyd med gavene - hun fikk veldig mange gaver deriblant mye hun ønsket seg. Men det hun ønsket seg aller mest fikk vi ikke tak i da det var utsolgt.

Så egentlig gikk det jo bra det var så mange gaver totalt at alle var ganske utkjørt da vi var ferdige. (Vi var ganske mange). Hun var stort sett i bra humør, men fant noen småting å være sur for i slutten. At jeg hadde pakket ned gavene når hun hadde tenkt å leke med dem, at ikke alle hadde lyst til å spille et nytt spill som hun hadde fått (vi var bare for trøtte til å sette oss inn i et helt nytt spill der og da). Men pappa var med henne og spilte et annet spill.

Altså ingenting ille som skjedde - at hun ble litt sur er jo forståelsesfullt da de andre ungene satt med noen av de nye tingene de hadde fått. Deriblant det hun ønsket seg aller mest. (Hun fikk penger til å kjøpe dette selv når butikkene får det inn...)

Så det gikk altså greit nok. Men et typisk eksempel - begge to jentene fikk samme ting men i hver sin farge. Lillesøster rosa (yndlingsfarge) og eldstesøster lilla. Lillesøster studerte fargen veldig - fant ut at den var mer rød enn rosa og maste så veldig på storesøster om å bytte. Hadde de fått omvendt hadde hun mast da også - garantert.

Har lest hele tråden og vi kjenner oss fortsatt igjen i mye av det du skriver :-)

Har lest litt om emosjonell/ustabil pf og det er en del "kjent" der. Må nok jobbe enda MYE mer med at hun får et bilde av hvem hun er tror jeg. Bli trygg på seg selv. At hun er en person. Grønne og røde tanker (boka psykologisk førstehjelp for barn).

Det går inn på sikt merker jeg. Selv om det er tilbakefall og hun kan svare frekt til meg i situasjoner så er det også mange ting som tyder på at hun virkelig tar det til seg og reflekterer mye om det. Det sa de på Bup også siste gang at hun sa mye fornuftig som viste at mye av dette gikk inn. Mange ting som jeg aldri hadde klart å si selv da jeg var på den alderen. Så det gjelder å ikke gi opp.

Tror vi er noe på rett vei så vi får vel bare fortsette. Og godta at det skjer uønskede "tilbakefall" av og til. Har liksom ikke så mye valg. Så får veien være kort til eventuell ny utredning og ny søken etter hjelp.

Jeg har ikke lest den boka du referer til, om røde og grønne tanker. Skal se om jeg finner den.

Fint at det gikk greit for dere i går, tross det dillet med rosa/lilla.

Jenta mi er ute og leker i snøen nå, prøvde det nye akebrettet. Hun kom inn og byttet tøy fordi hun var våt - og da var det på'an igjen med litt bråk om hva hun skulle ha på, men det gikk bedre enn da hun gikk ut første gang.

Jeg hadde en lang prat med henne på morgenen, da kom hun og koste i senga mi, og vi pratet om det å være misunnelig. Hun syntes helt klart at de andre fikk mest pakker og best pakker. Hen skjønner ikke at det er galt å være misunnelig og gi uttrykk for det.

Men hun skal få lov til å kjøpe et par øredobber for egne penger på tirsdag, og det hjalp.

[Gjest prust]

Det virket som om hun hadde jobbet litt selv med dette med forventninger. Hun gledet seg veldig. Vi hadde jo snakket om det som skjedde på bursdagen til storesøsteren. Jeg håpet jo at hun skulle bli fornøyd med gavene - hun fikk veldig mange gaver deriblant mye hun ønsket seg. Men det hun ønsket seg aller mest fikk vi ikke tak i da det var utsolgt.

Så egentlig gikk det jo bra det var så mange gaver totalt at alle var ganske utkjørt da vi var ferdige. (Vi var ganske mange). Hun var stort sett i bra humør, men fant noen småting å være sur for i slutten. At jeg hadde pakket ned gavene når hun hadde tenkt å leke med dem, at ikke alle hadde lyst til å spille et nytt spill som hun hadde fått (vi var bare for trøtte til å sette oss inn i et helt nytt spill der og da). Men pappa var med henne og spilte et annet spill.

Altså ingenting ille som skjedde - at hun ble litt sur er jo forståelsesfullt da de andre ungene satt med noen av de nye tingene de hadde fått. Deriblant det hun ønsket seg aller mest. (Hun fikk penger til å kjøpe dette selv når butikkene får det inn...)

Så det gikk altså greit nok. Men et typisk eksempel - begge to jentene fikk samme ting men i hver sin farge. Lillesøster rosa (yndlingsfarge) og eldstesøster lilla. Lillesøster studerte fargen veldig - fant ut at den var mer rød enn rosa og maste så veldig på storesøster om å bytte. Hadde de fått omvendt hadde hun mast da også - garantert.

Har lest hele tråden og vi kjenner oss fortsatt igjen i mye av det du skriver :-)

Har lest litt om emosjonell/ustabil pf og det er en del "kjent" der. Må nok jobbe enda MYE mer med at hun får et bilde av hvem hun er tror jeg. Bli trygg på seg selv. At hun er en person. Grønne og røde tanker (boka psykologisk førstehjelp for barn).

Det går inn på sikt merker jeg. Selv om det er tilbakefall og hun kan svare frekt til meg i situasjoner så er det også mange ting som tyder på at hun virkelig tar det til seg og reflekterer mye om det. Det sa de på Bup også siste gang at hun sa mye fornuftig som viste at mye av dette gikk inn. Mange ting som jeg aldri hadde klart å si selv da jeg var på den alderen. Så det gjelder å ikke gi opp.

Tror vi er noe på rett vei så vi får vel bare fortsette. Og godta at det skjer uønskede "tilbakefall" av og til. Har liksom ikke så mye valg. Så får veien være kort til eventuell ny utredning og ny søken etter hjelp.

Glemte en ting. Beklager at jeg kuppet tråden din i går kveld/natt - men jeg håper det går greit, siden det er mye likt i famililene våre!

[Gjest prust]

Mitt "mellombarn" er elleve og i starten av puberteten, noe som har gjort seg utslag i enkelte negative episoder de siste månedene. En morgen var hun tydelig i elendig humør... hun åpna pakkekalender sammen med lillesøstra og begge fikk sjokolade, men ulik type (de har akkurat samme gaver i kalenderen, men gavene kan avvike litt mht dato). Hun ble fornærma og utbrøt at det var "skikkelig urettferdig" at de fikk ulike sjokolader. Jeg forklarte at de fikk nøyaktig det samme, og at en annen dag ville det bli "omvendt" sjokolade. Jentungen var fortsatt pottsur!

Jeg ble ganske sjokka og sa at om hun ikke var fornøyd med kalenderen, så kom jeg rett og slett til å fjerne den for resten av adventstida. Det var uaktuelt for meg å gi henne gavene dersom hun skulle klage over dem. Var hun ikke fornøyd, så fikk hun la være å si noe! En times tid senere kom hun og ba om unnskyldning og skjønte ikke hva som hadde gått av henne, og jeg pusta lettet ut over å slippe å fjerne kalenderen Noen ganger tror jeg man bare må sette hardt mot hardt.... Sutrer og klager barnet over gaven, så fjerner man gaven og gir den bort til noen som vil bli glad for å få den. Jovisst vil det bli hardt, men da antar jeg barnet skjønner hvem som bestemmer og hvilken oppførsel som forventes av dem....

Slike episoder som med adventskalenderen er så dagligdagse for oss, at jeg nærmest forventer det...

Jeg sier jo i fra til henne at vi ikke kan ha det slik, men det hjelper lite.

Men en gang i høst overrasket hun meg: Hun hadde besøk av ei venninne, og jeg hadde laget smoothie med noen hele bær oppi. Da hun skulle dele ut glass, ville hun først ta det med mest bær i selv, men så tok hun seg i det og sa: "Det kan X få, for hun er jo gjest"

Da trodde jeg omtrent ikke mine egne ører....

[Gjest mamma til jente med adhd..]

Glemte en ting. Beklager at jeg kuppet tråden din i går kveld/natt - men jeg håper det går greit, siden det er mye likt i famililene våre!

helt greit og bare kjekt :-) masse interressant for meg å lese - veldig lærerikt å lese om andre som har lignende problemer. Håper dere får mye nyttig utav utredningen.

[Gjest prust]

helt greit og bare kjekt :-) masse interressant for meg å lese - veldig lærerikt å lese om andre som har lignende problemer. Håper dere får mye nyttig utav utredningen.

Ja, jeg og. Noe jeg har tenkt på, er det med øyekontakt og heslt berøring samtidig (som Persille skrev om i går): Det har vi testet ut, og det virker som om kommunikasjonen går mye bedre når øyekontakten er der og vi tar på henne.

[Gjest Psyk av alt]

Vi har søkt hjelp siden hun var nyfødt. Tatt imot all veiledning vi kunne få. Gått på Duå kurs hvor vi fikk tilbakemelding på at vi var de desidert mest pliktoppfyllende foreldrene på det kurset. Bup sier også at vi gjør en veldig god jobb og at hun muligens hadde vært mye "verre" hadde hun hatt en annen familie.

Jeg har tenkt på om jeg burde tatt permisjon fra jobb - tatt oss ett år i veiledning hos Jesper Juul i Danmark - el men det går vel ikke an. Tror ikke det nytter å gå til en vanlig psykolog - det har vi jo prøvd. Vi trenger eksperthjelp hvis det skal nytte.

Vi har brukt masse tid på oss foreldre - det er jo det vi har hørt siden hun var bitteliten - at vi ikke har grenser - at hun må være vant med å få det som hun vil - når realiteten er at vi har gjort absolutt alt etter "boka". Hun reagerer bare ikke som et normalt barn på "grenser" og vanlig "oppdragelse". Vi har jo også prøvd Marte Meo som går på å forstå HENNE og møte henne der hun er - det gjelder jo også Jesper Juul. Føler jo at dette var mye mer nyttig enn Duå kurset. Hvis det er noe som har hjulpet er det Marte Meo. Og boka "psykologisk førstehjelp for barn".

Men det er jo også forvirrende med alle disse teoriene. Skal man "forstå" - eller skal man "kjefte" i situasjonen? Det er jo avhengig av diagnose - selv om man selvfølgelig må oppdra barnet uansett diagnose - så krever jo ulike diagnoser ulik tilnærming.

Hun reagerer anderledes enn andre barn på situasjoner. Kanskje ting har vært traumatisk for henne som ikke er det på andre barn fordi hun er så intens og sårbar?

Vi var jo ikke akkurat uerfarne heller - har jo også to eldre barn som har fått vanlig oppdragelse og som er positive veltilpassede unger - selvfølgelig med sine egne mer vanlige problemer. Men der var det nok å si en ting (grense) EN gang - max to. Ikke hundre som vi må med lillesøster. (Og det nyttet muligens ikke den hundrende gangen heller).

Det HAR blitt bedre med dette med grenseutprøving. Men det er alltid noe hun skal være uenig og misfornøyd med. Hun godtar ikke nei (selv om jeg som sagt har brukt Jesper Juul sin måte - han er vel mest berømt for dette "nei"et sitt). Det gjelder å prøve om man kan oppnå enda mer i situasjonen.

Storesøsknenene blir kjempehappy hvis de får en is - lillesøster blir misfornøyd når hun ikke får to.

Jeg er absolutt åpen for all mulig analyse og legger meg flat for alt - det var jo også derfor vi gikk på det Duå kurset som vi begge måtte ta på avspasering feks - og selv om jeg følte det var en "forsinkelse" i hele prosessen - altså å finne ut hva som var galt med jenta. Men vi HAR jo søkt hjelp - hva mer kunne vi gjort? Okkupert oss inn hos Jesper Juul og ikke dratt før han hadde "fikset" oss?

Hei, vil bare raskt si, før jeg leser resten av innlegget ditt at mitt barn heller ikke responderte som andre barn på grensene jeg satte. Jeg fikk og høre at jeg ikke satte grenser, men visste at jeg gjorde det.

Løsningen ble å gi ham de grensene han trengte, altså mye , mye strengere enn andre barn. Det har vært slitsomt. Og ikke rom for å fire en millimeter på noe. Og det var det som hjalp.

[Gjest Psyk av alt]

Vi har søkt hjelp siden hun var nyfødt. Tatt imot all veiledning vi kunne få. Gått på Duå kurs hvor vi fikk tilbakemelding på at vi var de desidert mest pliktoppfyllende foreldrene på det kurset. Bup sier også at vi gjør en veldig god jobb og at hun muligens hadde vært mye "verre" hadde hun hatt en annen familie.

Jeg har tenkt på om jeg burde tatt permisjon fra jobb - tatt oss ett år i veiledning hos Jesper Juul i Danmark - el men det går vel ikke an. Tror ikke det nytter å gå til en vanlig psykolog - det har vi jo prøvd. Vi trenger eksperthjelp hvis det skal nytte.

Vi har brukt masse tid på oss foreldre - det er jo det vi har hørt siden hun var bitteliten - at vi ikke har grenser - at hun må være vant med å få det som hun vil - når realiteten er at vi har gjort absolutt alt etter "boka". Hun reagerer bare ikke som et normalt barn på "grenser" og vanlig "oppdragelse". Vi har jo også prøvd Marte Meo som går på å forstå HENNE og møte henne der hun er - det gjelder jo også Jesper Juul. Føler jo at dette var mye mer nyttig enn Duå kurset. Hvis det er noe som har hjulpet er det Marte Meo. Og boka "psykologisk førstehjelp for barn".

Men det er jo også forvirrende med alle disse teoriene. Skal man "forstå" - eller skal man "kjefte" i situasjonen? Det er jo avhengig av diagnose - selv om man selvfølgelig må oppdra barnet uansett diagnose - så krever jo ulike diagnoser ulik tilnærming.

Hun reagerer anderledes enn andre barn på situasjoner. Kanskje ting har vært traumatisk for henne som ikke er det på andre barn fordi hun er så intens og sårbar?

Vi var jo ikke akkurat uerfarne heller - har jo også to eldre barn som har fått vanlig oppdragelse og som er positive veltilpassede unger - selvfølgelig med sine egne mer vanlige problemer. Men der var det nok å si en ting (grense) EN gang - max to. Ikke hundre som vi må med lillesøster. (Og det nyttet muligens ikke den hundrende gangen heller).

Det HAR blitt bedre med dette med grenseutprøving. Men det er alltid noe hun skal være uenig og misfornøyd med. Hun godtar ikke nei (selv om jeg som sagt har brukt Jesper Juul sin måte - han er vel mest berømt for dette "nei"et sitt). Det gjelder å prøve om man kan oppnå enda mer i situasjonen.

Storesøsknenene blir kjempehappy hvis de får en is - lillesøster blir misfornøyd når hun ikke får to.

Jeg er absolutt åpen for all mulig analyse og legger meg flat for alt - det var jo også derfor vi gikk på det Duå kurset som vi begge måtte ta på avspasering feks - og selv om jeg følte det var en "forsinkelse" i hele prosessen - altså å finne ut hva som var galt med jenta. Men vi HAR jo søkt hjelp - hva mer kunne vi gjort? Okkupert oss inn hos Jesper Juul og ikke dratt før han hadde "fikset" oss?

Enkelte ganger virker det som om aalt står stille og at det ikke er noen utvikling. Fortsett slik dere gjør! Knallharde grenser, normalrespons på uhøflighet og forsøk å ikke tenke for mye på diagnoser.

Ikke forstå henne ihjel. jeg hadde en slik periode, tenkte at alt burde ha en annen tilnærming fordi han kanskje hadde en diagnose.Utviklingen stoppet da opp.

Og ting tar tid.

[Gjest Psyk av alt]

Jo, men alt er ikke sort-hvitt..... Oppvekstvilkår og oppdragelse har selvsagt enormt mye å si, men man kan ikke automatisk sette merkelappen "dårlig/feil oppdragelse" på et barn som viser negative avvik - det blir svært urettferdig overfor foreldre som faktisk gjør en enormt god jobb mht oppdragelsen av barna sine, men som har et barn med spesielle behov.

Godt det endte godt hos dere

Jeg tenker at man ikke skal komplisere ting. Uansett diagnose eller ikke. Her er jeg urokkelig.

Det var når jeg kompliserte og tenkte mulige diagnoser at ting stoppet opp. Dette er min erfaring.

[Gjest mamma til jente med adhd...]

Enkelte ganger virker det som om aalt står stille og at det ikke er noen utvikling. Fortsett slik dere gjør! Knallharde grenser, normalrespons på uhøflighet og forsøk å ikke tenke for mye på diagnoser.

Ikke forstå henne ihjel. jeg hadde en slik periode, tenkte at alt burde ha en annen tilnærming fordi han kanskje hadde en diagnose.Utviklingen stoppet da opp.

Og ting tar tid.

''normalrespons på uhøflighet ''

Hva er det?

Min umiddelbare reaksjon hvis hun er frekk og/eller uhøflig vil jo være å "bite tilbake" i samme tone. Fordi det er frekt det hun gjør. Automatisk respons. Men siden jeg er den voksne i situasjonen så gjør jeg det vanligvis ikke. Det skaper jo bare et enda verre "forhold" mellom oss og driver oss enda mer fra hverandre.

Får da lett en kommunikasjonsform i heimen som er veldig negativ og hakkete på hverandre. Det er jo ikke slik vi vil omgås. Det kan jo påvirke hele famlien negativt når hun er så konstant sur og misfornøyd.

Rådet fra familiesenteret er jo å ikke være med henne på alle opp- og nedturene. Men holde oss stabile. Det er jo det vi prøver på men det kan være vanskelig.