Alvorlig bekymret for 9 åringen...

[trollemor;o)]

Når skulle jeg ha begynt med dette da - da hun var nyfødt?

Ignorering er forresten også en metode vi har prøvd. Og bruker i gitte situasjoner.

Hun har en enormt kraftig stemme - skal vi ignorere uansett situasjon? Kirken feks?

Det er nok ikke så lett som du vil ha det til...

I kirken tar dere henne med ut såklart. Jeg har en hissigpropp av en annen verden jeg også, men han har ingen diagnose. Er det bare temperamentet som gjør at dere mener at hun har en diagnose, eller har dere fått det bekreftet?

[Gjest Psyk av alt]

Og hva skjer når jeg sier: "Jeg aksepterer ikke at du snakker slik"?

Jo, da svarer mi jente gjerne: "Jeg gjør som jeg vil", eller "Det bestemmer ikke du"

Hva gjør/sier du da?

Da svarer du at jo, det er det du som bestemmer. Hun får ikke lov å snakke slik.

Og deretter sier du at du ikke vil prate mer om det, det er slik det er fordi du er voksen.

Fortsetter hun så overhører du henne.

Hvis du er 100% konsekvent hver gang, og da mener jeg helt konsekvent, vil hun gi seg.

[Gjest togli]

All denne oppmerksomheten 9 åringen får hver gang hun skriker gjør det ikkebedre.... diagnose eller ikke.

Det er jeg helt enig i! Her i huset pleier jeg å be ungene komme og prate når de roer seg - ingen vits i å prate med en unge som er så sinna at h*n ikke tenker klart uansett

[Lillemus]

Og hva skjer når jeg sier: "Jeg aksepterer ikke at du snakker slik"?

Jo, da svarer mi jente gjerne: "Jeg gjør som jeg vil", eller "Det bestemmer ikke du"

Hva gjør/sier du da?

''Jo, da svarer mi jente gjerne: "Jeg gjør som jeg vil", eller "Det bestemmer ikke du" ''

Om det er min egen unge så svarer jeg bare rolig at "Jo, det bestemmer jeg, for jeg er mora di og jeg er voksen og jobben min er å oppdra deg til å oppføre deg ordentlig."

[Gjest togli]

Når skulle jeg ha begynt med dette da - da hun var nyfødt?

Ignorering er forresten også en metode vi har prøvd. Og bruker i gitte situasjoner.

Hun har en enormt kraftig stemme - skal vi ignorere uansett situasjon? Kirken feks?

Det er nok ikke så lett som du vil ha det til...

Når dere er ute på offentlige steder eller på besøk hos andre, så tar dere henne med ut og setter dere i bilen sammen med henne - HVER ENESTE gang hun ikke oppfører seg - og der sitter dere til hun har roa seg og bedt om unnskyldning. Ta gjerne med et blad e.l. som du/pappaen kan "kose" dere med når dere sitter i bilen (ikke la henne få noe å holde på med). Når dere er avslappa med et blad, så blir det ekstra kjedelig for henne

Men husk - gjør dere ikke dette hver eneste gang, så vil hun nok prøve seg langt oftere. Vet hun nøyaktig konsekvens vil hun gi seg etter en tid fordi hun uansett vet hva som skjer.

Det er beintøft, men en utrolig lettelse for dere på sikt!

[tzatziki1365380058]

Foreldre med barn uten avvik, eller perfekte barn, er i fornektelse.

Sannere kan det vel faktisk ikke sies

[Gjest mamma til jente med adhd]

Jeg tror at dette er helt normalt og at det blir feil å gi henne en diagnose fordi hun oppfører seg slik. I tillegg får hun MASSE oppmerksomhet av deg og sikert andre familiemedlemmer, du snakker med henne og forstår henne ihel.

La henne skrike og ikke gi henne et snev av oppmerksomhet.

Du har sikkert ikke lest hele tråden, ikke så rart siden den er så lang - hun har blitt utredet på Bup og fått adhd diagnose. Vi ville ha utredning fordi vi var bekymret for at det var noe "galt" men var selv mest bekymret for om det var Asperger.

Føler som sagt ikke at adhd diagnosen passer helt da hun ikke har konsentrasjonsvansker el.

[Gjest prust]

Du har sikkert ikke lest hele tråden, ikke så rart siden den er så lang - hun har blitt utredet på Bup og fått adhd diagnose. Vi ville ha utredning fordi vi var bekymret for at det var noe "galt" men var selv mest bekymret for om det var Asperger.

Føler som sagt ikke at adhd diagnosen passer helt da hun ikke har konsentrasjonsvansker el.

Så at du var her nå :-)

En ting: hvordan leker jenta di med jevnaldrende? Mulig du har sagt det før. jenta mi leker best sammen med barn som er 1-4 år yngre enn henne. Hun har venner i klassen og, men det blir ofte konflikter.

Her vi er på ferie nå, leker ungene med noen nabobarn som er 6, 8 og 9 år. Alle mine tre leker med dem altså (for der er ikke andre barn her), men eldstemann på 12 kutter ut etter en stund, og det er jo helt greit. Jentene på 7 og 10 leker veldig greit med dem. Slik er det ofte hjemme i gata også, at tiåringen helst leker med barn som går i klassen til lillesøstera (7 år), ei som er 6 år eller ei som er 9 år. Hun liker også å besøke en familie som har tvillinger på 5 år, men vi har sagt nå at hun er for stor for dem.

Synes dette er litt vanskelig. Det er jo bra at hun har noen å leke med, og jeg tror de andre små liker å leke med henne, men hun "burde" jo leke med jevnaldrende og...

Hva tenker du om det?

[frosken]

''Gir lite rom for jenta, forstå og ta hensyn til hennes reaksjoner, godta henne.''

Hun tar mye rom, hun er den som helt klart får mest oppmerksomhet, hun prater mest og høyest, hun får lengst kos om kvelden, hun får mest tid sammen med oss voksne med leksene, osv.

Vi prøver så godt vi kan å godta at hun ikke likner de to andre - det må vi slevsagt gjøre. Men vi kan ikke godt at hun oppfører seg på en slik måte osm bryter helt med samfunnets normer for hvordan en behandler hverandre - det vil være helt feil, fordi hun da ikke vil takle verden utenfor familien. Vi må jo prøve å veilede henne i forholde til andre mennesker!

''Vi prøver så godt vi kan å godta at hun ikke likner de to andre - det må vi slevsagt gjøre. ''

Jeg har lest gjennom det du har skrevet om jenta di i denne tråden, prust, og jeg merker at jeg får vondt i magen av det. Jeg tenker at samme hva hun "feiler" eller "ikke feiler" så handler ditt oppdragelsesprosjekt om å gjøre henne mest mulig lik de andre og mest mulig akseptabel i forhold til alle de normene du er opptatt av. Jeg oppfatter deg lite nysgjerrig i forhold til hennes virkelighetsopplevelser og uhyre lite aksepterende i forhold til hennes vanskelige temperament.

Skjønner at hun er utfordrende for deg, og det er sikkert bra at dere nå har søkt mer profesjonell hjelp. Men jeg lurer på hva du tenker om hennes reaksjon på det du skriver om henne dersom hun en dag finner ut av det? (Etterhvert blir hun jo gammel nok til evt. å finne ut både av hvilke nettsider du er på, og hun vil evt. også kunne gjenkjenne beskrivelsene av seg selv.)

[Gjest Nickløsheletida]

''Vi prøver så godt vi kan å godta at hun ikke likner de to andre - det må vi slevsagt gjøre. ''

Jeg har lest gjennom det du har skrevet om jenta di i denne tråden, prust, og jeg merker at jeg får vondt i magen av det. Jeg tenker at samme hva hun "feiler" eller "ikke feiler" så handler ditt oppdragelsesprosjekt om å gjøre henne mest mulig lik de andre og mest mulig akseptabel i forhold til alle de normene du er opptatt av. Jeg oppfatter deg lite nysgjerrig i forhold til hennes virkelighetsopplevelser og uhyre lite aksepterende i forhold til hennes vanskelige temperament.

Skjønner at hun er utfordrende for deg, og det er sikkert bra at dere nå har søkt mer profesjonell hjelp. Men jeg lurer på hva du tenker om hennes reaksjon på det du skriver om henne dersom hun en dag finner ut av det? (Etterhvert blir hun jo gammel nok til evt. å finne ut både av hvilke nettsider du er på, og hun vil evt. også kunne gjenkjenne beskrivelsene av seg selv.)

''Skjønner at hun er utfordrende for deg, og det er sikkert bra at dere nå har søkt mer profesjonell hjelp. Men jeg lurer på hva du tenker om hennes reaksjon på det du skriver om henne dersom hun en dag finner ut av det? (Etterhvert blir hun jo gammel nok til evt. å finne ut både av hvilke nettsider du er på, og hun vil evt. også kunne gjenkjenne beskrivelsene av seg selv.)''

Blir det ikke litt urettferdig å ta kun prust for dette, når vi er så mange som bruker dol i lignende situasjoner?

[frosken]

''Skjønner at hun er utfordrende for deg, og det er sikkert bra at dere nå har søkt mer profesjonell hjelp. Men jeg lurer på hva du tenker om hennes reaksjon på det du skriver om henne dersom hun en dag finner ut av det? (Etterhvert blir hun jo gammel nok til evt. å finne ut både av hvilke nettsider du er på, og hun vil evt. også kunne gjenkjenne beskrivelsene av seg selv.)''

Blir det ikke litt urettferdig å ta kun prust for dette, når vi er så mange som bruker dol i lignende situasjoner?

''Blir det ikke litt urettferdig å ta kun prust for dette, når vi er så mange som bruker dol i lignende situasjoner?''

Jeg har ikke ment å "ta prust", men synes det er fair å gi en direkte tilbakemelding.

Å finne balansegangen mellom å kunne bruke dol til å diskutere private anliggenheter og samtidig sørge for å ikke utlevere seg selv eller andre for mye er ikke alltid like enkelt.

[Gjest Nickløsheletida]

''Blir det ikke litt urettferdig å ta kun prust for dette, når vi er så mange som bruker dol i lignende situasjoner?''

Jeg har ikke ment å "ta prust", men synes det er fair å gi en direkte tilbakemelding.

Å finne balansegangen mellom å kunne bruke dol til å diskutere private anliggenheter og samtidig sørge for å ikke utlevere seg selv eller andre for mye er ikke alltid like enkelt.

Man kan kanskje være flinkere til å skifte nick oftere, for dol skal vel vel være et sted hvor man kan lufte slike bekymringer som prust har her og ikke et bare et sted hvor man prater om hva man spiser til middag.

[frosken]

Man kan kanskje være flinkere til å skifte nick oftere, for dol skal vel vel være et sted hvor man kan lufte slike bekymringer som prust har her og ikke et bare et sted hvor man prater om hva man spiser til middag.

Ja, jeg synes dol så avgjort skal være et forum for alvorlige og vanskelige temaer. Tror bare at man skal være uhyre bevisst på hvordan man evt. utleverer sine barn og seg selv, og at selv om det blir mer leseverdig og engasjerende for andre at man oppgir mange detaljer over tid, så øker det også sannsynligheten for gjenkjennelse.

[Gjest Nickløsheletida]

Ja, jeg synes dol så avgjort skal være et forum for alvorlige og vanskelige temaer. Tror bare at man skal være uhyre bevisst på hvordan man evt. utleverer sine barn og seg selv, og at selv om det blir mer leseverdig og engasjerende for andre at man oppgir mange detaljer over tid, så øker det også sannsynligheten for gjenkjennelse.

Ja, egentlig er det tullete at dol lagrer innlegg gjennom flere år. Det vil føre til at det blir vanskeligere å ta opp slike saker.

[Gjest togli]

Og hva skjer når jeg sier: "Jeg aksepterer ikke at du snakker slik"?

Jo, da svarer mi jente gjerne: "Jeg gjør som jeg vil", eller "Det bestemmer ikke du"

Hva gjør/sier du da?

Det kan også et av mien barn si, og det mest fornuftige jeg gjør da er å sette meg ned i hodehøyde med barnet, ta det i armene, og si med bestemt stemme at hun tar helt feil - for her er det JEG som bestemmer! Når jeg sier dette, så ser jeg henne bestemt i øynene, og fortsetter hun på samme vis holder jeg henne tilbake og gjentar det samme til hun har skjønt at jeg virkelig mener det.

Det har skjedd at jeg har eksplodert av slike kommentarer også (ikke særlig lurt, men det funker..) - da kan jeg bli sinna og si det samme, men da med sinnastemmen min

[Gjest Psyk av alt]

Du har sikkert ikke lest hele tråden, ikke så rart siden den er så lang - hun har blitt utredet på Bup og fått adhd diagnose. Vi ville ha utredning fordi vi var bekymret for at det var noe "galt" men var selv mest bekymret for om det var Asperger.

Føler som sagt ikke at adhd diagnosen passer helt da hun ikke har konsentrasjonsvansker el.

Hei

Jeg vil dele noe med deg.

Når jeg tok kontakt med hele hjelpeapparatet når sønnen min var 6 år letet jeg, selvsagt, etter årsaker til at han hadde adferdsproblematikk.

Jeg, og de som hjalp meg, var innom ALT.

Faren var det heteste temaet, han har banket opp både meg og sønnen min, brutt seg inn, vi har hatt besøksforbud og voldsalarmer flere ganger. Det har vært svært traumatisk. Svaret på adferdsproblemene kunne alene ligget her.

Vi var innom besteforeldre, skolen, enkelte lekekamerater, min psykiske tilstand (stort tema).

Han ble testet for adhd, add og asberger 3 gng. Som sagt, det ble ingen diagnose på ham.

Jeg husker at jeg nesten ønsket at han hadde fått en diagnose. Da hadde jeg blitt fritatt litt for ansvaret for problemene hans. Så alle gangene svarene på prøvene kom, ble jeg kald av angst, fordi jeg begynte å nærme meg noe jeg syntes var svært ubehagelig, min egen rolle i det hele.

Liten digresjon, han er og testet for b12 og d-vit og ligger lavt her så det var mitt halmstrå lenge, helt til han fikk normale verdier etter medisinering,men ingen endring i adferd.

Jeg hadde en angst i meg i mange år. Min egen rolle og hvor mye det evt hadde å si.

Snakket med venninner som trøstet meg og sa at jeg var en god mor og at det måtte være et eller annet som ikke var oppdaget/funnet enda.

Jeg pratet mye,mye om alt dette med min psykolog.

Barnevernet hadde jeg selvsagt mange samtaler med. I tillegg til Bup, Bufetat og pp-tjenesten. og selvsagt alle lærerene på skolen.

Jeg fikk mange smådrypp ifh min egen rolle som jeg ikke klarte å ta innover meg. De tkunne ikke være meg som hadde "skylden".Det var for vondt og fornuftsmessig var det så mange andre momenter som måtte være årsaken. Og disse momentene har selvsagt en del å si i det hele og store puslespillet "på ordentlig".

Det var når jeg fikk oversikt over hele puslespillet at ting begynte å løsne.Det manglet mange biter med mitt navn på.

Man skal ikke prate om skyld, hvem har skylden. Det sier alle pedagogene og alle jeg har snakket med. Men det har ikke hjulpet meg. Jeg har tenkt at det ikke er min skyld. Alle har sagt det til meg. Samtidig som det etterhvert begynte å dryppe skyld på meg.Og jeg begynte å våkne.

Og det var vel noe av det grusomste jeg har vært igjennom.

Og etter at det største sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å gjøre meg ferdig med sorgprosessen var jeg klar for å oppdra sønnen min på nytt og å ta tilbake kontrollen hjemme.

I alle de jævlige følelsene ifh å innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde "skyld" og at jeg hadde feilet var det samtidig en følelse av håp! Fordi jeg visste at jeg nå var på riktig vei!

Og ting har tatt tid. Det har vært ville protester uten sidestykke, fra min sønns side. Helt ekstremt. og han er en stor gutt med mye muskler og mye høyere enn meg. Jeg tenker oppgaven blir litt lettere for dere med en ni år gammel jente. Kan tilføye at jeg har vært alenemor hele tiden.

Og jeg har tatt imot all hjelp jeg har kunnet få. Men det var jeg, og ingen andre, som måtte gjøre jobben.

Men jeg fikk mye veiledning.

Og skryt fordi jeg hadde greid å se meg selv som en del av det hele. Og den delen ble faktisk enda større etterhvert som jeg jobbet med saken.

Den største jobben var å få sønnen min til å forstå at det faktisk nå ble en endring som var permanent.

Etter at dette gikk opp for ham gikk ting enklere.

Det var grusomt å innse at jeg hadde "skadet" min sønn. At han ikke hadde fått det han trengte av meg. På enkelte plan faktisk omsorgssvikt fra min side.

Heeeelt grusomt og s¨ille at jeg ikke finner ord!!! Jeg var kvalm av meg selv.

Raste ned i vekt, fikk magesår.

Intervensjonen (kan jeg bruke det ordet her?) varte kortere enn jeg hadde trodd.

Det har tatt ca 1 år. Han er nå verdens herligste gutt, han er glad i meg , kan si det uten noen foranledning.

Han respekterer meg og andre mennesker.

Han er glad i seg selv. Han har gått ned 20 kg i vekt og er nå normalvektig.

Han er moden, sympatisk og til å stole på. Ja, jeg vet jeg er inhabil

Mamma til jente med adhd...skjønner du hva jeg mener med dette innlegget?

Jeg håper det.

Og jeg kan love deg at du greier det samme. Du må bare se på det som en tilnærmet heltidsjobb. Ja, egenttlig jobb 24 timer i døgnet.

Men tenk hva man får igjen for det!!!!!

Spør meg gjerne om alt du ønsker!

[jubalong70]

Nei da jeg klarer det selv :-)

Det er vanskelig da jeg ikke forstår helt at hun kan ha adhd... Og så er vi "opplært" til å tenke positivt men når jeg skal skrive den søknaden så må jeg jo fokusere på det negative. Så jeg har utsatt det i disse travle tider...

Er rimelig oppegående sånn ellers så skal nok få det til til slutt :-)

Jeg ønsker dere lykke til, og håper dere får den hjelpen dere trenger til jenta deres

[Gjest Kayia]

''Jo, da svarer mi jente gjerne: "Jeg gjør som jeg vil", eller "Det bestemmer ikke du" ''

Om det er min egen unge så svarer jeg bare rolig at "Jo, det bestemmer jeg, for jeg er mora di og jeg er voksen og jobben min er å oppdra deg til å oppføre deg ordentlig."

Jeg har gjort akkurat det samme, og behovet avtar ikke med at de vokser til heller. Nå er han 16, og føler seg voksen nok til å ta samtlige avgjørelser på egen hånd hehe...

[frosken]

Hei

Jeg vil dele noe med deg.

Når jeg tok kontakt med hele hjelpeapparatet når sønnen min var 6 år letet jeg, selvsagt, etter årsaker til at han hadde adferdsproblematikk.

Jeg, og de som hjalp meg, var innom ALT.

Faren var det heteste temaet, han har banket opp både meg og sønnen min, brutt seg inn, vi har hatt besøksforbud og voldsalarmer flere ganger. Det har vært svært traumatisk. Svaret på adferdsproblemene kunne alene ligget her.

Vi var innom besteforeldre, skolen, enkelte lekekamerater, min psykiske tilstand (stort tema).

Han ble testet for adhd, add og asberger 3 gng. Som sagt, det ble ingen diagnose på ham.

Jeg husker at jeg nesten ønsket at han hadde fått en diagnose. Da hadde jeg blitt fritatt litt for ansvaret for problemene hans. Så alle gangene svarene på prøvene kom, ble jeg kald av angst, fordi jeg begynte å nærme meg noe jeg syntes var svært ubehagelig, min egen rolle i det hele.

Liten digresjon, han er og testet for b12 og d-vit og ligger lavt her så det var mitt halmstrå lenge, helt til han fikk normale verdier etter medisinering,men ingen endring i adferd.

Jeg hadde en angst i meg i mange år. Min egen rolle og hvor mye det evt hadde å si.

Snakket med venninner som trøstet meg og sa at jeg var en god mor og at det måtte være et eller annet som ikke var oppdaget/funnet enda.

Jeg pratet mye,mye om alt dette med min psykolog.

Barnevernet hadde jeg selvsagt mange samtaler med. I tillegg til Bup, Bufetat og pp-tjenesten. og selvsagt alle lærerene på skolen.

Jeg fikk mange smådrypp ifh min egen rolle som jeg ikke klarte å ta innover meg. De tkunne ikke være meg som hadde "skylden".Det var for vondt og fornuftsmessig var det så mange andre momenter som måtte være årsaken. Og disse momentene har selvsagt en del å si i det hele og store puslespillet "på ordentlig".

Det var når jeg fikk oversikt over hele puslespillet at ting begynte å løsne.Det manglet mange biter med mitt navn på.

Man skal ikke prate om skyld, hvem har skylden. Det sier alle pedagogene og alle jeg har snakket med. Men det har ikke hjulpet meg. Jeg har tenkt at det ikke er min skyld. Alle har sagt det til meg. Samtidig som det etterhvert begynte å dryppe skyld på meg.Og jeg begynte å våkne.

Og det var vel noe av det grusomste jeg har vært igjennom.

Og etter at det største sjokket hadde lagt seg og jeg begynte å gjøre meg ferdig med sorgprosessen var jeg klar for å oppdra sønnen min på nytt og å ta tilbake kontrollen hjemme.

I alle de jævlige følelsene ifh å innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde "skyld" og at jeg hadde feilet var det samtidig en følelse av håp! Fordi jeg visste at jeg nå var på riktig vei!

Og ting har tatt tid. Det har vært ville protester uten sidestykke, fra min sønns side. Helt ekstremt. og han er en stor gutt med mye muskler og mye høyere enn meg. Jeg tenker oppgaven blir litt lettere for dere med en ni år gammel jente. Kan tilføye at jeg har vært alenemor hele tiden.

Og jeg har tatt imot all hjelp jeg har kunnet få. Men det var jeg, og ingen andre, som måtte gjøre jobben.

Men jeg fikk mye veiledning.

Og skryt fordi jeg hadde greid å se meg selv som en del av det hele. Og den delen ble faktisk enda større etterhvert som jeg jobbet med saken.

Den største jobben var å få sønnen min til å forstå at det faktisk nå ble en endring som var permanent.

Etter at dette gikk opp for ham gikk ting enklere.

Det var grusomt å innse at jeg hadde "skadet" min sønn. At han ikke hadde fått det han trengte av meg. På enkelte plan faktisk omsorgssvikt fra min side.

Heeeelt grusomt og s¨ille at jeg ikke finner ord!!! Jeg var kvalm av meg selv.

Raste ned i vekt, fikk magesår.

Intervensjonen (kan jeg bruke det ordet her?) varte kortere enn jeg hadde trodd.

Det har tatt ca 1 år. Han er nå verdens herligste gutt, han er glad i meg , kan si det uten noen foranledning.

Han respekterer meg og andre mennesker.

Han er glad i seg selv. Han har gått ned 20 kg i vekt og er nå normalvektig.

Han er moden, sympatisk og til å stole på. Ja, jeg vet jeg er inhabil

Mamma til jente med adhd...skjønner du hva jeg mener med dette innlegget?

Jeg håper det.

Og jeg kan love deg at du greier det samme. Du må bare se på det som en tilnærmet heltidsjobb. Ja, egenttlig jobb 24 timer i døgnet.

Men tenk hva man får igjen for det!!!!!

Spør meg gjerne om alt du ønsker!

Jeg er imponert - og litt rørt - over at du deler dine erfaringer med andre på denne måten. Det krever mot og vilje til selverkjennelse å gå gjennom den prosessen du beskriver.

Jeg synes du skal ta vare på innleggene du har postet i denne tråden. En eller annen gang bør du bruke disse tekstene også et annet sted.

...også synes jeg sønnen din har vært heldig i sitt valg av mor !

[frosken]

Ja vi bruker/har brukt denne strategien...

Nå virker det som regel bra å snakke om det på forhånd.

Poenget mitt var at man kan ikke bare la være å gi oppmerksomhet i alle situasjoner...

Og trollemor mener tydelig at enhver slik oppførsel kun er en utspekulert måte å få oppmerksomhet på.

Tilbake til "alt er et resultat av foreldrenes feil"...

Jeg tror ikke hun var "utspekulert" da hun var nyfødt feks...

''Tilbake til "alt er et resultat av foreldrenes feil"...''

Jeg tror mye ville være vunnet hvis man kunne gå bort fra at det er slik at enten _alt_ er foreldres skyld eller at _intet_ skyldes erfaringer forårsaket av foreldre.