Flere som har det sånn?

[Gjest henger ikke på greip]

Er det noen her inne som har taklet gjentatt mishandling fra andre gjennom hele livet, men ikke egne vonde følelser når disse først kommer til overflaten? Har du i så fall fått svar på hvorfor det er slik?

[frosken]

''Har du i så fall fått svar på hvorfor det er slik?

''

Hva slags svar er det du søker etter på denne typen spørsmål?

[Gjest henger ikke på greip]

''Har du i så fall fått svar på hvorfor det er slik?

''

Hva slags svar er det du søker etter på denne typen spørsmål?

Det jeg spør om.

[Gjest henger ikke på greip]

''Har du i så fall fått svar på hvorfor det er slik?

''

Hva slags svar er det du søker etter på denne typen spørsmål?

Hva mener du egentlig? Jeg har ikke noen annen hensikt med spørsmålet enn det jeg spør om hvis det var det du tenkte på+

[frosken]

Hva mener du egentlig? Jeg har ikke noen annen hensikt med spørsmålet enn det jeg spør om hvis det var det du tenkte på+

Jeg lurer på hva slags svar du er ute etter. Tenker du at din evt. manglende evne til å holde ut vanskelige følelser har en type årsak som alltid vil føre til nettopp dette resultatet?

Tror forøvrig det er nødvendig å definere hva "gjentatt mishandling" innebærer for å kunne gi et mer generelt svar.

[Gjest henger ikke på greip]

Jeg lurer på hva slags svar du er ute etter. Tenker du at din evt. manglende evne til å holde ut vanskelige følelser har en type årsak som alltid vil føre til nettopp dette resultatet?

Tror forøvrig det er nødvendig å definere hva "gjentatt mishandling" innebærer for å kunne gi et mer generelt svar.

Nei, jeg tenkte ikke sånn. Vil ikke gå nærmere inn på det.

[Madelenemie]

Hei!

Jeg har taklet gjentatt mishandling fordi jeg har vært i en egen liten boble sier min psykiater.

Jeg har ikke noen store reaksjoner på dette, gråt et par ganger fordi min psykiater syns det ville være en bra ting, tror det er ca 2 år siden, greit nok, men ble sliten og ønsker ikke en gjentagelse av det.

Derfor har jeg vel kanskje ikke noe svar?

Men mine følelser for det som har skjedd har nok ikke vært så rettet inn mot anklager mot meg selv, men mer sinne mot de som lot det skje, når jeg oppdaget at sånn var saken.

Men nå tror jeg at jeg er ferdig med den?

Har ikke skutt noen på lenge

[Gjest Hulderen]

Man holder ut det man må, for å overleve (misbruket). Når ting så roer seg, og følelsene slipper til, kan de være vanskelige å takle fordi man ikke lenger kjemper for livet for å overleve. Når man har tid og mulighet til å kjenne på følelsene sine, kan de bli så overveldende at man ikke klare å ta seg sammen lenger, og dermed ikke takler dem.

[Gjest Trådstarter]

Man holder ut det man må, for å overleve (misbruket). Når ting så roer seg, og følelsene slipper til, kan de være vanskelige å takle fordi man ikke lenger kjemper for livet for å overleve. Når man har tid og mulighet til å kjenne på følelsene sine, kan de bli så overveldende at man ikke klare å ta seg sammen lenger, og dermed ikke takler dem.

Du er vel inne på noe der...

Greia for meg er at jeg ikke forstår hvorfor jeg taklet langvarige og gjentatte traumer og mishandling fra omsorgsperson og ikke takler følelser som blir en filleting i forhold.

Jeg har degradert meg selv veldig pga dette idag. Skal jeg gi opp kampen, liksom.

[Gjest Hulderen]

Du er vel inne på noe der...

Greia for meg er at jeg ikke forstår hvorfor jeg taklet langvarige og gjentatte traumer og mishandling fra omsorgsperson og ikke takler følelser som blir en filleting i forhold.

Jeg har degradert meg selv veldig pga dette idag. Skal jeg gi opp kampen, liksom.

Nei, du skal ikke gi opp. Det er ikke noe galt med deg. Reaksjonen din blir noe lignende som den posttraumatiske reaksjonen folk som har vært i krig får. De taklet krigen, men vel hjemme igjen bryter de sammen av følelsene og minnene.

Følelser er ikke bagateller, det er en stor del av deg. Får du hjelp av psykolog?

[Gjest håper du finner ut av ting]

Ja, jeg har det sånn. Sikkert vanlig.

Mishandling kan være så mangt. De aller fleste tenker på seksuelle overgrep når de hører om eller ser ordet "misbruk".

Men misbruk kan være overgrep i form av fysisk og psykisk misbruk/vold uten at det sex er involvert. Det siste har jeg vært (og er tildels enda) et offer for pga å ha vokst opp med en svært så gal mor....

Men slike overgrep/misbruk er liksom ikke så "anerkjent".

Men jeg har altså vært (og er fremdeles til tider) utsatt for overgrep/misbruk fra min mor. Behandleren min sa jeg kunne kalle det for det.

[Gjest Trådstarter]

Nei, du skal ikke gi opp. Det er ikke noe galt med deg. Reaksjonen din blir noe lignende som den posttraumatiske reaksjonen folk som har vært i krig får. De taklet krigen, men vel hjemme igjen bryter de sammen av følelsene og minnene.

Følelser er ikke bagateller, det er en stor del av deg. Får du hjelp av psykolog?

Vet ikke om det er akkurat sånn for min del. Det er det jeg ønsker å finne ut av. Men jeg tror ikke det er noen som forstår meg, eller tror meg helt.. Jeg vet ikke..

Ja, jeg kunne neppe fått bedre hjelp enn jeg får. Det er det som gjør meg så fortvilet og får meg til å føle meg ødelagt på visse områder. er det verd å kjempe mer, eller er det best å begrave alt som kan minne meg på og få meg til å få det så vondt?

[Gjest Trådstarter]

Ja, jeg har det sånn. Sikkert vanlig.

Mishandling kan være så mangt. De aller fleste tenker på seksuelle overgrep når de hører om eller ser ordet "misbruk".

Men misbruk kan være overgrep i form av fysisk og psykisk misbruk/vold uten at det sex er involvert. Det siste har jeg vært (og er tildels enda) et offer for pga å ha vokst opp med en svært så gal mor....

Men slike overgrep/misbruk er liksom ikke så "anerkjent".

Men jeg har altså vært (og er fremdeles til tider) utsatt for overgrep/misbruk fra min mor. Behandleren min sa jeg kunne kalle det for det.

Mine behandlere har kalt det for "gjentatte alvorlige traumer". Det er ikke det som er viktig her for min del.

Det viktige er at jeg ikke takler følelser kontra det som er farlig og alvorlig. Følelser er jo ikke farlige, likevel er det så mye verre.

Det får meg til å undres og bli fortvilet.

Hvis det er så vanlig, hvorfor er det ingen som forstår meg? Bortsett fra kanskje deg og hulderen.

[Gjest Hulderen]

Vet ikke om det er akkurat sånn for min del. Det er det jeg ønsker å finne ut av. Men jeg tror ikke det er noen som forstår meg, eller tror meg helt.. Jeg vet ikke..

Ja, jeg kunne neppe fått bedre hjelp enn jeg får. Det er det som gjør meg så fortvilet og får meg til å føle meg ødelagt på visse områder. er det verd å kjempe mer, eller er det best å begrave alt som kan minne meg på og få meg til å få det så vondt?

Med å glemme alt: Er det fortrengning du tenker på? At du lurer på om det er bedre å fortrenge følelsene enn å prøve å bearbeide dem?

[Gjest Trådstarter]

Med å glemme alt: Er det fortrengning du tenker på? At du lurer på om det er bedre å fortrenge følelsene enn å prøve å bearbeide dem?

Det kalles sikkert fortrengning ja. Når man har gjort det halve livet så klarer man det resten av livet om man vil tror jeg. Jeg vil ikke ha det sånn.

[Gjest Hulderen]

Det kalles sikkert fortrengning ja. Når man har gjort det halve livet så klarer man det resten av livet om man vil tror jeg. Jeg vil ikke ha det sånn.

Det er godt mulig det er bedre å fortrenge enn å få dratt frem vonde følelser man ikke klarer å takle. Hvis det er det beste for deg, så er det lov å glemme.

[Gjest Trådstarter]

Det er godt mulig det er bedre å fortrenge enn å få dratt frem vonde følelser man ikke klarer å takle. Hvis det er det beste for deg, så er det lov å glemme.

Jeg har tro på at noen ganger har man ikke noen andre valg - selv om det selvsagt ikke er noen god følelse å ha mislykkes også. men den følelsen er ikke like vond.

Takk for hjelpen.

[Gjest Hulderen]

Jeg har tro på at noen ganger har man ikke noen andre valg - selv om det selvsagt ikke er noen god følelse å ha mislykkes også. men den følelsen er ikke like vond.

Takk for hjelpen.

Bare hyggelig. Og beklager at jeg ikke skjønte alt i første innlegg hva du mente med å gi opp.

Lykke til videre :-)

[frosken]

Mine behandlere har kalt det for "gjentatte alvorlige traumer". Det er ikke det som er viktig her for min del.

Det viktige er at jeg ikke takler følelser kontra det som er farlig og alvorlig. Følelser er jo ikke farlige, likevel er det så mye verre.

Det får meg til å undres og bli fortvilet.

Hvis det er så vanlig, hvorfor er det ingen som forstår meg? Bortsett fra kanskje deg og hulderen.

''Hvis det er så vanlig, hvorfor er det ingen som forstår meg? Bortsett fra kanskje deg og hulderen.''

Nå gjør du det igjen; du sier at de av oss som ikke sier det du ønsker å høre ikke forstår deg.

[Gjest javedia]

Jeg kan kun snakke ut ifra meg selv og det jeg tror.

Når jeg sto oppe i de verste "seansene" så hadde jeg nok med å overleve der og da. Jeg hadde ikke tid til å kjenne etter hvordan jeg hadde det.

Så roet ting seg ned og jeg satt igjen med vonde følelser og en stor angst. Da først fikk jeg tid til å kjenne etter hvordan det egentlig sto til med meg og kroppen min. Det var da jeg også måtte søke hjelp. Jeg taklet ikke å ha det så vondt.