Sammenbrudd

[Gjest bedrag]

Hva skal jeg gjøre for ikke å få sammenbrudd? Hva skal jeg gjøre når panikken river og sliter i meg? Jeg har grått så mye at hodet holder på å eksplodere. Virkeligheten føles uoverkommelig

[Gjest presset]

Samme her Jeg er utslitt og fungerer knapt i arbeid

[Gjest Mittips]

Hva er det som utløser det?

Tipset mitt er å puste dypt og rolig, drikke et glass kaldt vann, skrive ned/kjenne på følelsene før presset blir så stort at du "bryter sammen", og for all del gå i behandling om du ikke gjør det fra før.

For å slippe å bli overveldet av følelsen KAN det være nyttig å tenke som så at det bare er følelser. Det er bare slik det kjennes akkurat nå, det er ikke slik du ER. Hvis sammenbruddet oppstår fordi det er for stort gap mellom hvordan du føler og hva du prøver å vise omverdenen, kan det hjelpe å gå litt for seg selv og kjenne etter hva du egentlig føler, sette navn på følelsen og "akseptere" den. Det høres kanskje litt new age ut, men det funket på meg.

Om du har det som jeg hadde det i årevis, kan jeg trøste deg med at det kan bli bedre. Jeg bryter ikke sammen lenger.

Når jeg blir fortvilt, nå, kjenner jeg meg fremdeles solid og stødig inni meg.

[Gjest bedrag]

Hva er det som utløser det?

Tipset mitt er å puste dypt og rolig, drikke et glass kaldt vann, skrive ned/kjenne på følelsene før presset blir så stort at du "bryter sammen", og for all del gå i behandling om du ikke gjør det fra før.

For å slippe å bli overveldet av følelsen KAN det være nyttig å tenke som så at det bare er følelser. Det er bare slik det kjennes akkurat nå, det er ikke slik du ER. Hvis sammenbruddet oppstår fordi det er for stort gap mellom hvordan du føler og hva du prøver å vise omverdenen, kan det hjelpe å gå litt for seg selv og kjenne etter hva du egentlig føler, sette navn på følelsen og "akseptere" den. Det høres kanskje litt new age ut, men det funket på meg.

Om du har det som jeg hadde det i årevis, kan jeg trøste deg med at det kan bli bedre. Jeg bryter ikke sammen lenger.

Når jeg blir fortvilt, nå, kjenner jeg meg fremdeles solid og stødig inni meg.

Det er alvorlig sykdom hos barnet mitt som gjør at jeg har det slik. Det er ingenting jeg kan gjøre og det føles helt forferdelig.

Hva gjør man for ikke å falle helt sammen?

[Gjest flere synspunkter]

Samme her Jeg er utslitt og fungerer knapt i arbeid

I sånne situasjoner trenger vi menensker omsorg. Stor klem fra meg!

[Gjest Mittips]

Det er alvorlig sykdom hos barnet mitt som gjør at jeg har det slik. Det er ingenting jeg kan gjøre og det føles helt forferdelig.

Hva gjør man for ikke å falle helt sammen?

Har du mennesker rundt deg du kan støtte deg på, godt forhold til fastlege og barnets behandlende lege? Har du tilgang på andre som er i samme situasjon, støttegruppe e.l? Er antidepressiva en ide?

Det er svært forståelig at man er uendelig sliten og fortvilet og stadig bryter sammen i en slik situasjon, men det er også forståelig at man ønsker å være sterk, blant annet så man kan være en best mulig ressurs for barnet sitt og ellers få ordnet alt som ordnes må. Når det står om liv og død eller andre ekstreme situasjoner har jeg søkt trøst i mer åndelig filosofi og litteratur, og forsøkt å akseptere situasjonen. Det høres sikkert forferdelig ut, men slik har jeg altså taklet mye.

[Gjest flere synspunkter]

Da trenger du først og fremst omsorg og et forstående menneske (og aller helst en stor klem). Ring gjerne til en hjelpetelefon hvis du ikke føler at du har noen du kan snakke om sånne ting med der og da. Mental Helse har en sånn telefon som også er åpen om natten, og du finner nummeret på nettet.

Ikke sykeliggjør deg selv! Da skrur du deg selv ytterligere ned. Og velg hvem du snakker med med omhu, for da er du ekstra sårbar for ukloke reaksjoner fra andre.

Tenker på deg! Ikke gi opp!

[Gjest presset]

I sånne situasjoner trenger vi menensker omsorg. Stor klem fra meg!

Tusen

[Gjest bedrag]

Har du mennesker rundt deg du kan støtte deg på, godt forhold til fastlege og barnets behandlende lege? Har du tilgang på andre som er i samme situasjon, støttegruppe e.l? Er antidepressiva en ide?

Det er svært forståelig at man er uendelig sliten og fortvilet og stadig bryter sammen i en slik situasjon, men det er også forståelig at man ønsker å være sterk, blant annet så man kan være en best mulig ressurs for barnet sitt og ellers få ordnet alt som ordnes må. Når det står om liv og død eller andre ekstreme situasjoner har jeg søkt trøst i mer åndelig filosofi og litteratur, og forsøkt å akseptere situasjonen. Det høres sikkert forferdelig ut, men slik har jeg altså taklet mye.

Det å akseptere situasjonen jobber jeg med, men det er utrolig vanskelig.

Jeg er kanskje ikke som andre, men jeg klarer ikke prate så mye om dette. Det er FOR sårt. Og så føler jeg at i og med at ingen kan gjøre noe med situasjonen så er det ikke noe å hente på å prate så mye.

Avledning hjelper innimellom, men noen ganger blir følelsene for sterke. Jeg vet jeg må lære å akseptere.

[Gjest bedrag]

Da trenger du først og fremst omsorg og et forstående menneske (og aller helst en stor klem). Ring gjerne til en hjelpetelefon hvis du ikke føler at du har noen du kan snakke om sånne ting med der og da. Mental Helse har en sånn telefon som også er åpen om natten, og du finner nummeret på nettet.

Ikke sykeliggjør deg selv! Da skrur du deg selv ytterligere ned. Og velg hvem du snakker med med omhu, for da er du ekstra sårbar for ukloke reaksjoner fra andre.

Tenker på deg! Ikke gi opp!

Takk for fin kommentar.

Hva mener du forresten med å sykeliggjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er et "sammenbrudd"?

[Gjest bedrag]

Hva er et "sammenbrudd"?

Det er når jeg er så fortvilet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre og jeg blir redd meg selv. Redd for at jeg skal ta livet mitt pga de indre smertene. Jeg er nok en innadvent person på det området.

[Gjest presset]

Hva er et "sammenbrudd"?

sammenbrudd er når folk skjelver, rakner innvendig av gråt og har så vondt at man tror man skal dø fordi det svartner totalt slik jeg holder på å gjøre fordi en viss profesjonell har mobbet meg.

[Gjest bedrag]

sammenbrudd er når folk skjelver, rakner innvendig av gråt og har så vondt at man tror man skal dø fordi det svartner totalt slik jeg holder på å gjøre fordi en viss profesjonell har mobbet meg.

Det er vel sammenbrudd det også.Men jeg håper at dette kan få være en tråd for "mitt" sammenbrudd, og ikke fortsettelsen på din vrede mot NHD.

[Gjest pressep]

Det er vel sammenbrudd det også.Men jeg håper at dette kan få være en tråd for "mitt" sammenbrudd, og ikke fortsettelsen på din vrede mot NHD.

UNNSKYLD.

[frosken]

Det er alvorlig sykdom hos barnet mitt som gjør at jeg har det slik. Det er ingenting jeg kan gjøre og det føles helt forferdelig.

Hva gjør man for ikke å falle helt sammen?

Jeg tror det er viktig å ha en eller annen "alliert"/samtalepartner i slike vanskelige livsfaser. For noen kan det være en god venninne; andre bruker helseapparatet og noen bruker kirken (prestene).

Da min mann var svært syk, så var det avgjørende for vår livskvalitet at vi hadde støttespillere i helsevesenet vi kunne drøfte de mest sentrale problemene med. Etterhvert så var vi så heldige at vi fikk støtte fra et svært kompetent fagmiljø, og det gjorde alt mye lettere å bære.

Jeg vet ikke hva ditt barn feiler, men dersom du har en ok relasjon til din fastlege så kunne du kanskje be om noen samtaler?

[frosken]

Det å akseptere situasjonen jobber jeg med, men det er utrolig vanskelig.

Jeg er kanskje ikke som andre, men jeg klarer ikke prate så mye om dette. Det er FOR sårt. Og så føler jeg at i og med at ingen kan gjøre noe med situasjonen så er det ikke noe å hente på å prate så mye.

Avledning hjelper innimellom, men noen ganger blir følelsene for sterke. Jeg vet jeg må lære å akseptere.

''Jeg er kanskje ikke som andre, men jeg klarer ikke prate så mye om dette. Det er FOR sårt. Og så føler jeg at i og med at ingen kan gjøre noe med situasjonen så er det ikke noe å hente på å prate så mye.''

Har du noen erfaring fra å ha snakket helt åpent om det som er vanskelig? Jeg spør fordi jeg lurer på om du fikk det bedre eller verre i etterkant av samtalen.

Selv om ingen kan endre det grunnleggende i situasjonen, så kan det fungere godt å ha noen å tenke høyt sammen med.

Et helt annet alternativ er om du kan få til å få en timeout fra utfordringene på hjemmebane og reise bort noen dager. Være noen dager et sted du i utgangspunktet trives og gi deg selv rom til å reagere på godt og vondt.

[Gjest bedrag]

''Jeg er kanskje ikke som andre, men jeg klarer ikke prate så mye om dette. Det er FOR sårt. Og så føler jeg at i og med at ingen kan gjøre noe med situasjonen så er det ikke noe å hente på å prate så mye.''

Har du noen erfaring fra å ha snakket helt åpent om det som er vanskelig? Jeg spør fordi jeg lurer på om du fikk det bedre eller verre i etterkant av samtalen.

Selv om ingen kan endre det grunnleggende i situasjonen, så kan det fungere godt å ha noen å tenke høyt sammen med.

Et helt annet alternativ er om du kan få til å få en timeout fra utfordringene på hjemmebane og reise bort noen dager. Være noen dager et sted du i utgangspunktet trives og gi deg selv rom til å reagere på godt og vondt.

Ja, jeg har tilbud om psykolog en gang i uken, mer ved behov. Noen ganger er det godt og jeg får med meg tanker som gjør ting litt lettere, men andre ganger blir det bare værre. Etter forrige uke brøt jeg fullstendig sammen. Det er en livsbegrensende sykdom og jeg må lære å håndtere det. Men det føles helt absurd

[Gjest flere synspunkter]

Takk for fin kommentar.

Hva mener du forresten med å sykeliggjøre?

Sykeliggjøre - da mener jeg at du ser på deg selv som unormal eller syk. Det kan forsterke følelsene som til slutt kan føre til sammenbrudd. :-). Det ligger rasjonelle grunner der et sted - finn dem. Stopp litt opp om du må - så kommer du ut av dette med en ny styrke. Jeg vet hva jeg snakker om...:-). Jeg ser mye mer nå enn før...og gleder meg over mang ting i livet jeg før ikke så. Samt tåler motgang og utfordringer bedre.

Klem

[Gjest flere synspunkter]

Det er alvorlig sykdom hos barnet mitt som gjør at jeg har det slik. Det er ingenting jeg kan gjøre og det føles helt forferdelig.

Hva gjør man for ikke å falle helt sammen?

Ikke gjør motstand mot det du uansett ikke kan gjøre noe med - men heller ikke motstand mot sorgen. Kanaliser den sorgen du føler, og illat deg selv å gråte. Det er en sorgprosess...og du trenger å snakke om det.